2.7 Etter 1970: postmodernismen som brudd eller fortsettelse
Hva postmodernismen fra rundt 1970 utfordret ved de tidligere forskningstradisjonene, og hvordan spørsmålet om det er et brudd eller en videreføring faktisk drøftes.
Tiden etter 1970 er sjuende og siste trinn i sjutrinnsrekka, og den bærer drøftingsleddet i H2022s oppgavetekst: i hvilken grad representerer postmodernismen fra ca. 1970 et brudd med tidligere forskningstradisjoner? Det er samme oppgavetekst som i kap. 2.6 — 1 av 11 oppgavetekst-forekomster, som ikke skal telles på nytt her. Periodiseringstemaet står 6 av 6 terminer. Med seks dokumenterte terminer viser frekvenstallene hva som har vært prøvd, aldri hva som kommer.
- Sjangrene: den lange linjen (kortnavn LIN — én tendens gjennom sju trinn) og epokekarakteristikken (kortnavn EPO).
- Vektingsinstruksen fra H2022-veiledningen hører hjemme her, og den er den mest presise i hele materialet: det innledende redegjørelsesleddet er «planke» og skal ikke spise brorparten. Andre og tredje ledd skal utgjøre hovedtyngden.
- Prioritet: høyeste prioritet. Dette kapitlet er bokas første fullverdige drøftingstrening.
- Formrammen: Alt denne boka sier om hva mappa krever, hviler på én dokumentert termin: H2024. Fem av de seks terminene i arkivet er skrevet til essay-regimet som ble lagt om, og høsten 2023 mangler helt.
Det ene grepet som avgjør mest her: begge konklusjoner er forsvarlige. Spørsmålet om postmodernismen er et brudd, vurderes på begrunnelsen, ikke på landingen — og det er derfor kapitlet egner seg til å øve på nettopp det.
Forkunnskaper
Dette kapitlet bygger på kap. 2.6 og bruker rutenettet fra kap. 1.2.
Fra kap. 2.6 — tre påstander skrevet ut her:
Kunnskapssynet på 1900-tallet er delt: forklaring med krav om gjentakbarhet står mot forståelse med krav om treffsikkerhet. Strukturalismen finner meningen i systemet av forskjeller, ikke i uttrykket alene. Og fagene går ikke i takt — det som skjer i historiefaget, skjer ikke samtidig i arkeologien.
Én ting til, som du får bruk for i drøftingen: relativisme finnes i svak form, som en påminnelse om å gjøre rede for eget ståsted, og i sterk form, som en påstand om at alle framstillinger er like gyldige. Forskjellen mellom de to styrkene avgjør det meste i dette kapitlet.
Temaet i emnets landskap (~6 min)
Tenk deg to bøker om samme sjøslag. Den ene forteller hva som skjedde. Den andre forteller hvordan slaget har vært fortalt: hvem som skrev om det først, hvilke ord de brukte, hvilke bilder som festet seg, og hvordan fortellingen ble brukt i hundre år etterpå. Den andre boka handler ikke om noe mindre virkelig enn den første. Den handler om noe annet.
Det er tiden etter 1970 i kortform. Oppmerksomheten flytter seg fra det som skjedde til framstillingen av det som skjedde — ikke fordi hendelsene benektes, men fordi framstillingen viser seg å ha egne virkemidler som former hva vi kan se.
Kapitlet bygger opp fire ting. Først hva postmodernismen faktisk hevder, i den formen som er verdt å diskutere. Så den språklige vendingen og representasjonsspørsmålet. Så argumentene for at dette er et brudd — og de like gode argumentene for at det er en fortsettelse. Og til slutt raden ferdig utfylt, som avslutning på hele periodenettet.
Hva postmodernismen hevder (~12 min)
Det finnes en versjon av postmodernismen som er lett å avvise: at ingenting er sant, at alt er like gyldig, og at fortiden er fri fantasi. Den versjonen er ikke verdt en drøfting, og den er heller ikke den som har hatt betydning i de historiske fagene. Den versjonen som er verdt å drøfte, er strengere og mer ubehagelig: at enhver framstilling av fortiden er en tekst, laget med bestemte virkemidler, og at virkemidlene former hva leseren kan se.
Distinksjonen mot nabobegrepet: sterk relativisme sier at alle framstillinger er like gyldige. Postmodernismen i den formen som har hatt betydning i faget, sier noe annet: at framstillinger må vurderes, men at målestokken ikke kan være en nøytral gjengivelse — for en slik gjengivelse finnes ikke. Å blande de to gir deg en motstander som er lett å slå og som ingen forsvarer.
Hvor begrepet gjør arbeid: i drøftingsleddet i H2022s bestilling. Skal drøftingen bli god, må posisjonen framstilles i sin sterkeste form først.
Distinksjonen mot nabobegrepet: teleologien i middelalderen hadde et mål gitt utenfra; framskrittstanken i opplysningstiden hadde et mål frambrakt av mennesker. Skepsisen her retter seg mot begge, og den er derfor et oppgjør med to tidligere rader samtidig.
Hvor begrepet gjør arbeid: dette er det ene punktet der bruddlesningen står sterkest, fordi det rammer noe alle de foregående radene hadde felles.
Distinksjonen mot nabobegrepet: strukturalismen leter etter systemet bak uttrykkene og regner det som en fast orden. Den språklige vendingen retter oppmerksomheten mot hva språket gjør i den enkelte framstillingen, også i fagteksten selv. Det er derfor den treffer forskeren og ikke bare kildene.
Hvor begrepet gjør arbeid: det er dette som gjør at forskerens egen posisjon blir en del av resultatet — og det er kjernen i bruddspørsmålet.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en kilde er også laget, og det har kildekritikken visst siden renessansen. Nyheten er at kravet vendes mot fagteksten: også historikerens egen framstilling er en tekst med virkemidler. Det er en utvidelse av kildekritikken, ikke en avvisning av den — og nettopp der ligger den beste grunnen til å lese perioden som en fortsettelse.
Hvor begrepet gjør arbeid: i drøftingen, som det argumentet som best forbinder bruddlesningen og kontinuitetslesningen.
Forklar med egne ord, i tre til fem setninger, hva postmodernismen i humanistisk forstand hevder.
a) Skriv forklaringen i den formen som er verdt å diskutere, ikke i den formen som er lett å avvise.
b) Si hva forskjellen mellom de to formene består i.
Distinksjonen mot nabobegrepet: forskjellen er ikke en gradsforskjell, men en forskjell i hva som kreves. Den svake formen skjerper kravet til åpenhet om framgangsmåten; den sterke opphever grunnlaget for å foretrekke én framstilling framfor en annen. Nesten alle faglige posisjoner etter 1970 er svake relativister; svært få er sterke.
Hvor begrepet gjør arbeid: dette er den enkeltdistinksjonen som avgjør flest drøftinger i denne raden. Skriver du «relativisme» uten å si hvilken styrke, har du sagt lite.
Distinksjonen mot nabobegrepet: partiskhet er å ville et bestemt resultat. Situerthet er et vilkår, ikke en feil: den gjelder også for den mest samvittighetsfulle forskeren, og den kan ikke fjernes — bare gjøres rede for.
Hvor begrepet gjør arbeid: i drøftingen om brudd. At kunnskap er situert, er en påstand historismen ville avvist og hermeneutikken ville akseptert — og det plasserer denne raden i en linje som er eldre enn 1970.
Distinksjonen mot nabobegrepet: historismens ideal krevde at fortolkeren skulle sette sin egen tid til side. Her snus kravet: posisjonen skal gjøres synlig i stedet for å fjernes. De to idealene er uforenlige på papiret, men i praksis krever begge at framgangsmåten skrives ut — og det er verdt å merke seg i en drøfting.
Hvor begrepet gjør arbeid: i argumentet for at dette er et brudd: kunnskapssynet snus, og forskeren flyttes inn i bildet.
To nyskrevne, korte utdrag fra tenkte fagtekster om samme kilde — et takkebrev fra en fattigkasse:
Utdrag A: «Brevet viser at støtten ble tatt imot med takknemlighet, og at ordningen fungerte etter hensikten i bygda.»
Utdrag B: «Brevet er skrevet i den formen fattigkassen ventet: takknemligheten er sjangerens krav, ikke nødvendigvis avsenderens følelse. Det forteller først og fremst hvordan man måtte skrive for å bli hørt.»
Navngi forskjellen i kunnskapssyn, og si hva hver av lesningene kan og ikke kan.
Hva A kan: A kan si noe om ordningen slik den framsto for dem som brukte den, og A er dessuten det raskeste svaret dersom spørsmålet gjelder om støtten ble mottatt. Hva A ikke kan: A kan ikke skille mellom hva avsenderen mente og hva formen krevde. Går det an å tenke seg et takkebrev som ikke takker, er A i trøbbel.
Hva B kan: B kan si noe om hvilke uttrykk som var mulige og påkrevde i forholdet mellom giver og mottaker, og det er en opplysning om maktforholdet som A ikke får øye på. Hva B ikke kan: B kan ikke uten videre slutte at takknemligheten var uekte. Sjangerkrav og oppriktighet utelukker ikke hverandre, og en lesning som glemmer det, har byttet én godtroenhet mot en annen.
Og her er begrunnelsen som gjør dette til mer enn en øvelse: B er ikke en avvisning av kildekritikken, men en anvendelse av den på et nytt sted. Kildekritikken har alltid spurt etter hensikt og opphavssituasjon. Nyheten etter 1970 er at samme spørsmål stilles til fagteksten selv — og det er nettopp derfor kontinuitetslesningen har et sterkt kort på hånden.
— naturlig pausepunkt —
To nyskrevne utdrag fra tenkte fagtekster om samme kilde — en fotografisk framstilling av et arbeidslag:
Utdrag A: «Bildet viser hvordan arbeidet ble organisert: elleve menn, tre redskaper, ingen kvinner til stede.»
Utdrag B: «Bildet er tatt for å vises fram. Oppstillingen følger en form som fotografen brukte i alle bedriftsbilder, og fraværet av kvinner sier derfor mest om hvem som skulle synes.»
a) Navngi forskjellen i kunnskapssyn.
b) Skriv ett argument for at forskjellen er et brudd.
c) Skriv ett argument for at den ikke er det.
d) Land med begrunnelse.
Brudd eller fortsettelse (~14 min)
Nå kommer kapitlets kjerne, og den er bokas første fullverdige drøftingstrening. Bestillingen i H2022 spør i hvilken grad postmodernismen representerer et brudd. Det er en formulering som ber om en gradsvurdering, ikke om et ja eller nei — og den beste behandlingen svarer med et kriterium før den svarer med en konklusjon.
Distinksjonen mot nabobegrepet: paret er ikke det samme som rask mot langsom endring. En rask endring kan være en fortsettelse i høy fart, og en langsom kan ende i et brudd. Prøven gjelder gyldigheten av det gamle, ikke tempoet i endringen.
Hvor begrepet gjør arbeid: dette er selve verktøyet i H2022s drøftingsledd, og det brukes igjen hver gang boka spør om noe er nytt.
Et kriterium i en bruddvurdering er den prøven du sier at spørsmålet skal avgjøres etter: mister den gamle framgangsmåten gyldighet, mister den enerett, eller endrer selve spørsmålet betydning?
Distinksjonen mot nabobegrepet: en konklusjon uten kriterium er en mening. Med kriterium blir den et resultat andre kan prøve — de kan si seg uenige i kriteriet, i anvendelsen, eller i begge, og da har drøftingen kommet et sted.
Hvor begrepet gjør arbeid: dette er grepet som løfter drøftingsleddet fra god til beste besvarelse i akkurat denne bestillingen.
Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke det samme som at metodene ble byttet ut. Arkivarbeid, datering og kildekritikk fortsetter. Bruddargumentet gjelder hva som regnes som kunnskap, ikke hvilke håndgrep som utføres.
Hvor begrepet gjør arbeid: som den ene halvdelen av drøftingen, og den bør skrives ut i sin sterkeste form før den møtes.
Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke en påstand om at ingenting endret seg. Kontinuitetsargumentet sier at endringen skjer innenfor en linje faget allerede fulgte — ikke at linjen står stille.
Hvor begrepet gjør arbeid: som den andre halvdelen av drøftingen. Legg merke til at det første av de tre argumentene bygger direkte på periodenettet: den som har fylt ut alle sju radene, har belegget klart.
Drøft: er postmodernismen fra ca. 1970 et brudd med tidligere forskningstradisjoner?
a) Sett opp kriteriet du vil avgjøre spørsmålet etter, i én setning.
b) Skriv det beste argumentet for brudd.
c) Skriv det beste argumentet for kontinuitet.
d) Land, og si hva som ville fått deg til å lande annerledes.
Vektingen: når redegjørelsen ikke skal spise oppgaven (~8 min)
Dette kapitlet er hjemmet for bokas nest vanligste feil, og hjemmelen er så direkte som den blir: H2022-veiledningen sier uttrykkelig at det innledende redegjørelsesleddet er «planke» og ikke skal spise brorparten. Andre og tredje ledd skal utgjøre hovedtyngden.
Grunnen til at feilen er så vanlig, er ikke latskap. Det er at redegjørelsen er trygg: den kan skrives uten å ta stilling, og den føles produktiv mens man skriver. Drøftingen er utrygg, og den koster mer per setning.
Distinksjonen mot nabobegrepet: at et ledd er «planke», betyr ikke at det er valgfritt. Det skal skrives, og det skal være riktig. Poenget er fordelingen: en besvarelse der de enkle leddene fyller mest, har brukt plassen der den gir minst.
Hvor begrepet gjør arbeid: i disponeringen, før du begynner å skrive. Sett av ordbudsjett til drøftingen først.
Distinksjonen mot nabobegrepet: avgrensning bestemmer hva du skriver om; vektingen bestemmer hvor mye plass hver del får. To besvarelser med samme avgrensning kan få helt ulik uttelling fordi den ene har fordelt plassen etter oppgaven og den andre etter egen komfort.
Hvor begrepet gjør arbeid: i alle sjangrene i Del 7, og særlig i den lange linjen, der sju trinn skal dele plassen mellom seg.
Distinksjonen mot nabobegrepet: de to utelukker ikke hverandre. En tekst kan oppfylle sjangerens krav og være oppriktig samtidig, og en lesning som slutter fra sjangerkrav til uoppriktighet, har byttet én godtroenhet mot en annen.
Hvor begrepet gjør arbeid: det er den presise formen for representasjonskritikk anvendt på en enkeltkilde — og det holder deg fra å overdrive den.
Distinksjonen mot nabobegrepet: historiografi er studiet av hvordan et emne har vært skrevet om, og har vært drevet lenge. Nyheten etter 1970 er at spørsmålene stilles normativt: framstillingens virkemidler regnes som noe som må gjøres rede for, ikke bare noe som kan beskrives.
Hvor begrepet gjør arbeid: dette er det sterkeste enkeltargumentet for kontinuitetslesningen, fordi det viser at grepet er hentet fra fagets egen verktøykasse.
Distinksjonen mot nabobegrepet: et ja/nei-spørsmål kan besvares med én konklusjon og en begrunnelse. Gradsspørsmålet krever i tillegg at du deler opp: noe kan være brutt mens noe annet består, og oppdelingen er halve svaret.
Hvor begrepet gjør arbeid: i H2022s drøftingsledd, som er formulert nettopp slik — og i enhver senere oppgave med samme formulering.
Distinksjonen mot nabobegrepet: på 1900-tallet forstås mennesket gjennom strukturer det inngår i, men strukturene tenkes som faste. Her blir også de behandlet som noe frambrakt og foranderlig. Det er forskjellen på å bli forklart av en orden og å være med på å lage den.
Hvor begrepet gjør arbeid: første kolonne i siste rad — og det stedet der spørsmålet «hvem er vi?» får sitt syvende og siste svar i nettet.
Distinksjonen mot nabobegrepet: i positivismens krav ligger etterprøvbarhet gjennom eksplisitt metode. Her beholdes kravet om åpenhet, men grunnen endres: åpenheten skal ikke fjerne forskeren fra bildet, den skal gjøre henne synlig. Det er derfor to posisjoner som ser like ut i praksis, kan begrunnes helt ulikt.
Hvor begrepet gjør arbeid: andre kolonne i raden, og det beste enkeltargumentet for bruddlesningen.
Distinksjonen mot nabobegrepet: på 1900-tallet er tilhørigheten disiplinær: instituttet og fagtidsskriftet. Her kommer det tverrgående i tillegg, og med det et gammelt problem i ny form — spørsmål som faller mellom disipliner, er fortsatt vanskeligst å finansiere.
Hvor begrepet gjør arbeid: tredje kolonne i siste rad, og forbindelsen til hele Del 6, som behandler den digitale delen av denne kolonnen.
Distinksjonen mot nabobegrepet: i de tidligere radene går grensen mot et bestemt nabofelt — filosofi, teologi, naturvitenskap, samfunnsvitenskap. Her rettes oppmerksomheten mot selve grensedragningen som en handling med følger. Det er nettopp den bevegelsen kap. 3.1 bygger på, der oppgaven er å vurdere inndelingen og ikke bare beskrive den.
Hvor begrepet gjør arbeid: fjerde kolonne i siste rad, og broen fra Del 2 til Del 3.
Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke en påstand om at fortiden ikke fant sted. Det er en påstand om tilgangen: den går gjennom noe som er laget. Blander du de to, har du gitt posisjonen en form ingen forsvarer — og drøftingen din vinner over ingen.
Hvor begrepet gjør arbeid: femte kolonne i siste rad, og det punktet der hele kolonnen kan leses som én lang linje: fra fortiden som nær, via fortiden som plan, som materiale, som trinn, som noe med egne premisser, som mønster — til fortiden som framstilling.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en bruddpåstand hevder at det gamle mister gyldighet. Kontrastleddet sier bare hva som flyttet seg — og du kan skrive et presist kontrastledd uten å ha tatt stilling i bruddspørsmålet.
Hvor begrepet gjør arbeid: det gjør redegjørelsesleddet kort, slik at plassen kan gå til drøftingen — nøyaktig det H2022-veiledningen ber om.
Distinksjonen mot nabobegrepet: i en epokekarakteristikk ville du beskrevet perioden for seg. I en lang linje er dette trinnet stedet der du samler: hva består gjennom alle sju, og hva skifter?
Hvor begrepet gjør arbeid: i avslutningen av enhver lang linje. Sett av plass til det — det er leddet som gir mest per setning, og det er det som oftest faller bort.
Distinksjonen mot nabobegrepet: vilkårlighet er å dele uten grunn. Takhøyden gjelder begrunnede valg: sier du hvorfor du setter grensen ved ca. 1800 og ikke ved ca. 1700, har du gjort det arbeidet som kreves.
Hvor begrepet gjør arbeid: i innledningen til en lang linje, der én setning om egen inndeling er billig og gir uttelling. Klausulen står første gang i kap. 1.2 og gjentas i kap. 7.3.
Nå står alle sju radene i periodenettet ferdig utfylt.
a) Skriv én setning om hva som består gjennom alle sju trinnene i kolonnen for kunnskapssyn.
b) Skriv én setning om hva som skifter.
c) Si om du vil kalle utviklingen en linje, en pendel eller et brudd — og begrunn valget med henvisning til minst tre av radene.
(Flerleddet bestilling i mappeformat. Eksamenssjanger den lange linjen — LIN, med et vektet drøftingsledd etter H2022-instruksen. Ordbudsjett: om lag 700 ord, med høyst 200 ord til redegjørelsesleddet. Oppgaven er laget for å skrives, legges bort og revideres.)
a) Avgrensning og problemstilling. Avgrens hva du behandler, og formuler ett spørsmål. Si hva du ikke dekker.
b) Redegjørelse (høyst 200 ord — dette leddet er «planke»). Gjør kort rede for hva postmodernismen fra ca. 1970 utfordret ved de tidligere forskningstradisjonene.
c) Drøfting (hoveddelen). Drøft i hvilken grad dette er et brudd. Sett opp kriteriet ditt først, skriv ut begge sider, og land.
d) Revisjonsrunde. Legg teksten bort. Tell ordene i b) og c) mot hverandre. Gå gjennom teksten mot revisjonsrubrikken i kap. 0.3, og rett minst to ting før du leser momentlisten.
Siste rad i nettet. Samme kolonnerekkefølge som i de seks foregående.
(1) Menneskesyn: identitet blir til i språk, praksis og fortellinger; «vi» er et spørsmål, ikke en gitt ramme.
(2) Kunnskapssyn: kunnskap er situert og formidlet gjennom språk og sjanger; gyldighet sikres ved åpenhet om posisjon og framgangsmåte.
(3) Institusjon: tverrfaglige sentre og programmer, kulturarvsinstitusjoner, prosjektfinansiering, og etter hvert digitale infrastrukturer.
(4) Grense mot nabofeltet: grensedragningen selv blir gjenstand for analyse.
(5) Synet på fortiden: tilgjengelig gjennom framstillinger med egne virkemidler — også fagtekstenes.
Med denne raden står nettet ferdig. Sju rader, fem kolonner, og et apparat du kan lese både vannrett — én periode om gangen — og loddrett, som sju trinn i én tendens. Det er den loddrette lesningen som gjør en lang linje skrivbar på én side i stedet for to.
Hva som skiller denne perioden fra den forrige (~5 min)
Fem flyttinger, én per kolonne.
Menneskesynet flytter forklaringen fra faste strukturer til foranderlige fortellinger og praksiser. Kunnskapssynet flytter seg fra en deling mellom forklaring og forståelse til situerthet som felles vilkår — begge sider må nå gjøre rede for sitt ståsted. Institusjonene flytter tyngdepunktet fra det disiplinære til det tverrgående. Grensen flytter seg fra å gå mot et nabofelt til å bli gjenstand for analyse. Og fortiden flytter seg fra å være tilgjengelig som mønster til å være tilgjengelig som framstilling.
Legg merke til den fjerde flyttingen. Den er broen til Del 3: når grensedragningen selv blir noe man kan undersøke, blir det mulig å stille spørsmålet avgrensningsoppgaven faktisk ber om — ikke om skillet mellom humaniora og naturvitenskap er riktig, men hva inndelingen gjør med fagene og med det som faller mellom dem.
Feil #1 — å beskrive perioden uten kontrast. Etter 1970 beskrives ofte som «alt ble relativt». Det er verken en beskrivelse eller en kontrast: det sier ikke hva som flyttet seg i noen kolonne.
Feil #3 — å bruke et fagbegrep som etikett uten å aktivere det. «Postmoderne» brukt som merkelapp på en tekst forteller ingenting. Vis hva posisjonen gjør med en konkret lesning — les samme kilde to ganger — så gjør begrepet arbeid.
Og fella som koster mest i selve drøftingen: å møte den svake versjonen av posisjonen. «Alt er like gyldig» er sterk relativisme, og nesten ingen faglige posisjoner etter 1970 forsvarer den. Vinner du over den, har du vunnet over ingen — og en sensor ser umiddelbart at motstanderen var laget for anledningen.
Grepet som løfter fra god til beste besvarelse her, er å sette kriteriet før konklusjonen.
Kapitlets drøftingsakse er denne: er postmodernismen fra ca. 1970 et brudd med tidligere forskningstradisjoner? En C-besvarelse svarer «både og» og lar det stå. En A-besvarelse sier først hva den måler brudd på — mistet gyldighet, mistet enerett, eller endret betydning av spørsmålet — og lander deretter presist: målt på gyldighet består de gamle framgangsmåtene, målt på hva spørsmålet betyr, er det et brudd. Da er «både og» ikke en unnvikelse, men et resultat.
Karakterskalaen måler vurderingsevne og selvstendighet hele veien, og kunnskapsmengde nevnes ikke i en eneste av de seks karakterbeskrivelsene. Det er ikke mengden, det er hva du gjør med den. Her betyr det at én kilde lest på to måter er verdt mer enn tre avsnitt om hva postmodernisme er.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.