6.1 Digitaliseringen av kulturarven

Arbeidet med å lage en maskinlesbar representasjon av noe som finnes fysisk: et dokument, et bilde, en gjenstand, en lydopptaksrull. Prosessen omfatter alltid mer enn selve skanningen — den omfatter også hvem som velger ut objektet, hvordan det beskrives, og hvordan det gjøres søkbart.

I dagligtale betyr «digitalisert» ofte bare «det finnes et bilde av det på nett». Faglig er det for lite: et bilde uten beskrivelse er nesten umulig å finne, og et objekt ingen finner, er i praksis ikke tilgjengelig.

Distinksjonen mot ren lagring: å lagre en fil er å hindre at noe går tapt. Å digitalisere er å lage en representasjon som kan brukes til noe — søkes i, sammenlignes, telles. Det er den andre delen som får følger for forskningen.

Hvor begrepet gjør arbeid i en oppgave: i gruppeoppgavens andre trinn, der du skal vise at spørsmålet ditt kan belyses med digitalt tilgjengelig materiale. Da må du vite hva slags tilgjengelighet du faktisk har.

Digitalisering skjer ikke av seg selv. Noen bevilger penger, noen setter en rekkefølge, og noen bestemmer hvilke samlinger som skal prioriteres først. Det gjør digitalisering til et spørsmål om prioritering og mandat, ikke bare om utstyr.

H2024-veiledningen sier at emnet det året fikk to pensumartikler om fenomenet og politikken bak digitalisering av norsk kulturarv. Ordet «politikken» står der med vilje: det er den siden av saken som gjør temaet til humaniora.

Distinksjonen mot teknologi: teknologien avgjør hva som er mulig å digitalisere. Politikken avgjør hva som blir digitalisert, og i hvilken rekkefølge. To arkiver med samme utstyr kan ende opp med helt ulike samlinger på nett.

Hvor begrepet gjør arbeid: når du skal begrunne hvorfor rekkefølgen i en digitaliseringsplan er et faglig spørsmål og ikke et administrativt.

Et skannet bilde er et fotografi av en side. Maskinen ser en flate med lyse og mørke felter, ikke ord. Maskinlesbar tekst er den samme siden gjengitt som tegn maskinen kan behandle: telle, søke i, sammenligne.

Steget mellom de to er et tolkningsarbeid. Håndskrift, slitasje, gammel ortografi og skjeve sider gjør at gjengivelsen sjelden er perfekt, og feilene fordeler seg ikke tilfeldig — de rammer det eldste og mest slitte materialet hardest.

Distinksjonen er avgjørende for hva du kan spørre om: i et bildearkiv kan du finne fram til en side du allerede vet finnes. I et maskinlesbart materiale kan du finne sider du ikke visste om, ved å søke etter et ord. Det er en forskjell i hvilke spørsmål som lar seg stille, ikke bare i komfort.

Hvor det gjør arbeid: i enhver setning om hva den digitale undersøkelsen din faktisk kunne se.

En gjengivelse av noe annet: et bilde av en side, en avskrift av en tekst, en registrering av en gjenstand. Representasjonen står i stedet for originalen, men den er ikke originalen.

Begrepet er hentet fra tiden etter 1970 i kap. 2.7, der det brukes om at framstillingen av fortiden selv er en tekst med form, utvalg og rekkefølge. I digital sammenheng får det en helt konkret betydning: det du ser på skjermen, er alltid en representasjon, laget av noen, med bestemte valg.

Distinksjonen mot kopi: en kopi later som den er identisk. En representasjon er noe annet enn det den gjengir, og forskjellen kan undersøkes — hva er med, hva er utelatt, og hvem bestemte det.

Hvor det gjør arbeid: i den setningen der du er eksplisitt på at kilden din er digital. Det er dessuten hele grunnlaget for kap. 6.3.

En avgrenset mengde tekster som er gjort maskinlesbar og søkbar, slik at den kan undersøkes samlet. Et korpus har alltid en grense: hvilke tekster som er med, fra hvilke år, fra hvilke utgivere.

Det norske ordet «tekstsamling» kommer nær, men mangler ett poeng: et korpus er samlet for å undersøkes som helhet. Grensene er derfor en del av redskapet, ikke en tilfeldighet.

Distinksjonen mot språket: et korpus er ikke språket. Det er de tekstene som er kommet med. Sier du «ordet ble mindre brukt», har du strengt tatt sagt «ordet forekommer sjeldnere i dette korpuset». Forskjellen ser liten ut og er det ikke — den behandles i kap. 6.2.

Hvor det gjør arbeid: i den setningen der du sier hva undersøkelsen din bygger på, og dermed hva den ikke kan uttale seg om.

Formålet om å gjøre materiale brukbart for flere: å legge det ut, beskrive det og gjøre det mulig å finne. Målestokken er om noen faktisk kan bruke det til noe.

Tilgjengeliggjøring er ikke det samme som åpenhet i juridisk forstand. Et objekt kan være publisert og likevel praktisk utilgjengelig, fordi ingen finner det uten å vite nøyaktig hva det heter.

Distinksjonen mot bevaring: bevaring spør om innholdet overlever. Tilgjengeliggjøring spør om noen får bruke det. Et objekt kan være perfekt bevart og aldri sett, og det kan være mye sett i en gjengivelse som er for dårlig til å bevare noe som helst.

Hvor det gjør arbeid: i begrunnelsen for en prioriteringsrekkefølge — hvilket av de to formålene gir rekkefølgen sin logikk?

Formålet om å hindre at innhold går tapt. I en digitaliseringssammenheng betyr det å lage en gjengivelse som er så fullstendig at den kan tre i stedet for originalen dersom originalen forfaller eller blir for skjør til å håndteres.

Bevaring har en tidshorisont som tilgjengeliggjøring ikke har: en fil må også kunne åpnes om tretti år, noe som stiller krav til format og til hvem som har ansvaret over tid.

Distinksjonen mot magasinering av originalen: å legge gjenstanden trygt bort bevarer gjenstanden. Å digitalisere den bevarer informasjon om gjenstanden. De to er ikke det samme, og et fag som arbeider med materiale — konservering særlig — har grunn til å insistere på forskjellen.

Hvor det gjør arbeid: når du skal vise at et digitaliseringsvalg har en faglig begrunnelse og ikke bare en praktisk.

De to formålene gir ulik rekkefølge, ulik kvalitet og ulikt resultat.

Styrer bevaring: det mest utsatte materialet kommer først, uansett om noen etterspør det. Gjengivelsen er så fullstendig som mulig. Resultatet er en samling som er skjev mot det skjøre.

Styrer tilgjengeliggjøring: det mest etterspurte kommer først, og gjengivelsen er god nok til bruk. Resultatet er en samling som er skjev mot det populære.

Hvorfor forskjellen er faglig og ikke administrativ: de to skjevhetene rammer forskningen ulikt. Den første gjør at det ødelagte er overrepresentert på nett; den andre gjør at det allerede kjente er det. Et svar som bare sier at «det ble digitalisert», har hoppet over hele dette valget.

Hvor det gjør arbeid: i den setningen der du sier hvilken forskning en gitt prioritering gjør vanskeligere.

Det leseren faktisk møter: siden med søkefelt, treffliste, bilder og knapper. Grensesnittet er ikke samlingen — det er den formen samlingen gjøres tilgjengelig i.

Grensesnittet bestemmer mer enn det ser ut til. Det avgjør hva som kan søkes på, hvordan treff sorteres, hva som vises først, og hva som må klikkes fram. To grensesnitt til samme materiale kan gi to forskere helt ulike inntrykk av hva samlingen inneholder.

Distinksjonen mot samlingen selv: samlingen er gjenstandene og opplysningene om dem. Grensesnittet er vinduet. Når vinduet er det eneste du har sett gjennom, er det verdt å si det i besvarelsen — det er nettopp det poenget kap. 6.3 bygger videre på.

Hvor det gjør arbeid: i den eksplisitte setningen om at kilden din er digital.

Egenskapen ved et materiale som gjør at det kan hentes fram ved hjelp av et søkeord, uten at man vet på forhånd hvor det står.

Søkbarhet er alltid begrenset av to ting: hva som er gjort maskinlesbart, og hvilke opplysninger som er registrert om objektet. Et søk finner det som er beskrevet, ikke det som finnes.

Distinksjonen mot fullstendighet: at du får null treff, betyr ikke at fenomenet ikke fantes. Det kan bety at det ikke er digitalisert, at det er beskrevet med et annet ord, eller at avskriften har lest ordet feil. Dette er den vanligste feilslutningen i digitalt arbeid, og den er den samme feilen som behandles grundig i kap. 6.2.

Hvor det gjør arbeid: i forbeholdet ditt — den setningen der du sier hva undersøkelsen ikke kunne se.

De registrerte opplysningene om et objekt: hva det er, hvor det kommer fra, når det ble laget, hvem som ga det til samlingen, hvilket nummer det har. Fagordet er metadata — «opplysninger om opplysningene».

Det er disse opplysningene et søk arbeider mot. En gjenstand uten registrerte opplysninger finnes i basen, men er i praksis usynlig for alle som ikke vet nummeret.

Distinksjonen mot selve objektet: opplysningene er laget av noen, på et tidspunkt, med et formål. De er dermed en kilde i seg selv — de forteller hva samlingens folk mente var verdt å registrere. Det poenget bæres videre i kap. 6.4.

Hvor det gjør arbeid: når du skal forklare hvorfor to gjenstander som ligner, er ulikt lette å finne.

Beslutningen om hvilke deler av en samling som digitaliseres, i hvilken rekkefølge. Utvalget er alltid der, også når ingen har tatt det bevisst: det som er lettest å håndtere, blir gjort først.

Distinksjonen mot tilfeldighet: et utvalg som følger av praktiske hensyn, er ikke tilfeldig. Praktiske hensyn er systematiske — de favoriserer det som er i god stand, som er katalogisert fra før, som er fritt for rettighetsspørsmål, og som ligger i en samling med ressurser.

Distinksjonen mot sensur: ingen har holdt noe tilbake. Nettopp derfor er utvalget vanskelig å få øye på, og nettopp derfor må det navngis i en besvarelse.

Hvor det gjør arbeid: i den ene setningen om hvilken forskning prioriteringen din gjør vanskeligere — et grep som gir uttelling fordi det viser vurderingsevne, ikke fordi det viser kunnskap.

At den rekkefølgen ting digitaliseres i, påvirker hvilken forskning som blir gjort — fordi forskere, som alle andre, arbeider med det som er tilgjengelig.

Mekanismen er enkel og treg: det som kommer på nett tidlig, blir brukt, sitert og bygget videre på. Etter noen år ser feltet ut som om det handler om nettopp de kildene. Det som kom sent, må konkurrere mot en litteratur som allerede er skrevet uten det.

Distinksjonen mot ren tilgang: tilgang er et spørsmål om hvem som kan lese hva. Rekkefølge er et spørsmål om hva som blir undersøkt først, og det er en historisk kraft, ikke bare en tjeneste.

Hvor det gjør arbeid: i drøftingsleddet — det er her digitalisering blir et faghistorisk spørsmål og ikke et teknisk.

Å digitalisere et utvalg betyr at du får de mest interessante enkeltstykkene raskere, men at materialet ikke kan behandles som en helhet — for du vet ikke om det du finner, er typisk.

Forskjellen mellom de to, som er det som skal med i et svar: den første strategien tjener spørsmål om mønstre og mengder; den andre tjener spørsmål om enkeltobjekter. Velger et prosjekt den andre uten å si det, ser materialet ut som en serie og oppfører seg som en samling høydepunkter.

Hvor det gjør arbeid: når du skal vurdere om et digitalt materiale i det hele tatt tåler den undersøkelsen du planlegger.

Dette er kapitlets drøftingsakse, og begge posisjonene har seriøse argumenter.

Posisjonen «nøytral overføring»: digitalisering flytter innhold fra ett medium til et annet. Selve innholdet endres ikke — en side er den samme siden om den ligger i en protokoll eller på en skjerm. Argumentet er sterkest for materiale som allerede er tekst, og der gjengivelsen er fullstendig.

Posisjonen «redaksjonelt inngrep»: enhver digitalisering innebærer valg — hva som tas med, hvordan det beskrives, hvilken rekkefølge treffene får. Valgene ligner en redaktørs, og de er usynlige for brukeren. Argumentet er sterkest for store samlinger som møtes gjennom et søkefelt.

Hvordan et sterkt svar bruker aksen: ikke ved å velge side, men ved å si for hvilket materiale og hvilket spørsmål hver posisjon holder. Det er nettopp den formen for vurdering karakterbeskrivelsen måler.

Hvor det gjør arbeid: i drøftingsleddet i begge de digitale mappeoppgavene.

Som faghistorisk spørsmål handler det om hva som ble mulig og umulig å vite, hvem som bestemte rekkefølgen, og hvordan feltets bilde av fortiden forskjøv seg som følge av det.

Forskjellen i praksis: den tekniske framstillingen kan skrives uten å kjenne faget. Den faghistoriske kan ikke, fordi den krever at du vet hva slags spørsmål faget stilte før og etter.

Hvorfor dette er kapitlets viktigste distinksjon: et avsnitt som beskriver et digitaliseringsprosjekt teknisk korrekt, kan likevel være helt uten faglig uttelling. Det er ikke feil — det svarer bare på et annet spørsmål enn det som er stilt.

Hvor det gjør arbeid: overalt i Del 6, og særlig i overgangen fra å beskrive en samling til å drøfte den.

Som metode brukes den digitale undersøkelsen til å svare på noe: den gir et funn som sammenlignes med den andre lesningen, og sammenligningen driver argumentet videre.

Den enkle prøven: stryk det digitale leddet og les teksten på nytt. Står konklusjonen uendret, var leddet pynt.

Dette er feil #11 i bokas feilregister — å la det digitale bli pynt i stedet for metode. Feilen varsles her og behandles grundig i kap. 6.2, der den digitale undersøkelsen faktisk skal gjennomføres.

Hvor det gjør arbeid: i den mappeoppgaven som ber om en sammenligning mellom to lesninger — der er sammenligningen selve bestillingen.

Et sett med tjenester som lar deg undersøke store mengder digitalisert tekst: blant annet en app som viser hvor ofte et ord eller uttrykk forekommer over tid, og en app for konkordansanalyse, som viser ordet sammen med ordene rundt det.

Distinksjonen som er verdt å holde fast ved: DH-lab er et verktøy. Det er ikke en avsender med en posisjon, slik Gadamer, Ingvarsson eller Bastiansen er, og det bærer ingen teori du kan gjøre rede for. Et svar som forklarer verktøyet grundig og fenomenet tynt, har prioritert feil.

Hva boka derfor gjør, og hva den ikke gjør: den beskriver hva metodene gjør — hva som telles, hva som vises, hva som ikke vises. Den beskriver ikke hvilke knapper som finnes, og du skal heller ikke bruke plass på det i en besvarelse.

Hvor det gjør arbeid: i metodeleddet, der du sier hva undersøkelsen din består i.

Ingvarsson bærer i dette emnet begrepet digital epistemologi: spørsmålet om hva digitale representasjoner gjør med den kunnskapen vi kan ha om et objekt. Kjernepåstanden er at digitaliseringen løsriver samlingen ytterligere fra de sammenhengene som i sin tid skapte den — både utenfor og innenfor museet.

Ordet «ytterligere» er det som gjør påstanden interessant, og det behandles i kap. 6.3: løsrivelsen begynte ikke med digitaliseringen.

Distinksjonen mot en ren tapshistorie: påstanden er ikke at digitalisering er skadelig. Den er at digitaliseringen er ett trinn til i en bevegelse, og at trinnet har erkjennelsesmessige følger som er verdt å undersøke.

Hvor begrepet gjør arbeid: i gruppeoppgavens drøftingsledd — der veiledningen er tydelig på at dette er et uttellingsgrep, ikke et krav.

Bastiansen bærer påstanden om at digitaliseringen omformer samlingsobjektet fra et fysisk objekt til et numerisk tall mellom 0 og 1, og at det er dette som gjøres tilgjengelig gjennom et grafisk grensesnitt — ikke den fysiske samlingen.

Hva påstanden faktisk sier: det du ser på skjermen, er en beregnet gjengivelse. Den er styrt av valg om oppløsning, farge og format, og den er en annen slags ting enn gjenstanden i magasinet.

Distinksjonen mot Ingvarsson: Ingvarsson sier noe om konteksten som forsvinner. Bastiansen sier noe om objektet som forvandles. De to påstandene utfyller hverandre og skal ikke slås sammen — det er nettopp ved å holde dem fra hverandre at du viser at du har brukt dem og ikke bare nevnt dem.

Hvor det gjør arbeid: i den setningen der du sier hva slags kilde den digitale gjengivelsen er.