6.3 Digital epistemologi: hva digitaliseringen gjør med objektet

Den delen av filosofien som spør hva kunnskap er, hvordan vi får den, og hva som gjør at vi kan stole på den. Den norske knaggen er «erkjennelsesteori» eller rett og slett «læren om kunnskap».

I dette emnet brukes ordet i en helt jordnær betydning: hva slags kunnskap kan vi ha om dette, gitt måten vi har tilgang til det på?

Distinksjonen mot metode: en metode er en framgangsmåte. Epistemologien spør hva framgangsmåten gjør det mulig og umulig å vite. To forskere kan bruke samme metode og likevel ha ulike svar på det epistemologiske spørsmålet.

Hvor det gjør arbeid: når du skal forklare hvorfor en digital undersøkelse ikke bare er en raskere versjon av en fysisk.

Spørsmålet om hva digitale representasjoner gjør med kunnskapen vi kan ha om et objekt eller en samling. Begrepet bæres i dette emnet av Ingvarsson.

Kjernepåstanden er at digitaliseringen løsriver samlingen ytterligere fra de kontekstene som i sin tid skapte den — både utenfor museet, altså der gjenstandene kom fra, og innenfor museet, altså i den ordningen og forståelsen samlingen fikk der.

Distinksjonen mot et spørsmål om tilgang: tilgangsspørsmålet er hvem som kan se hva. Det epistemologiske spørsmålet er hva den som ser, kan vite. De to har ulike svar: tilgangen blir utvilsomt bedre, mens kunnskapen blir en annen slags kunnskap.

Distinksjonen mot en tapshistorie: påstanden er ikke at digitalisering er skadelig, og et svar som leser den slik, har lest den for raskt.

Hvor begrepet gjør arbeid: i drøftingsleddet i gruppeoppgaven — der veiledningen er tydelig på at det er flott, men ikke nødvendig.

Ingvarssons påstand er at digitaliseringen løsriver samlingen ytterligere fra kontekstene som skapte den. Ordet er ikke pynt.

Hva det sier: at løsrivelsen begynte før digitaliseringen. Gjenstanden ble først tatt ut av sammenhengen den lå i, deretter ordnet inn i en samling etter museets egne prinsipper — og først deretter digitalisert.

Hva det utelukker: lesningen der digitaliseringen er syndebukken, og der alt var helt før den kom. Den lesningen er både historisk feil og faglig svakere, fordi den gjør et gradsspørsmål om til et enten-eller.

Hvorfor dette er kapitlets viktigste enkeltord: det er ordet som gjør digitaliseringen til et faghistorisk spørsmål og knytter den til de-kontekstualiseringen fra kap. 5.1. Et svar som bruker ordet riktig, viser i én setning at det har forstått både begrepet og sammenhengen det står i.

Hvor det gjør arbeid: i den ene setningen der du plasserer digitaliseringen i rekken av trinn.

At gjenstanden løsrives fra den sammenhengen den sto i, for å kunne behandles med presise metoder. Begrepet er innført i kap. 5.1 som fellesnevneren i alle de tre fagenes vitenskapeliggjøring.

Den norske knaggen er «å ta noe ut av sammenhengen sin». Det avgjørende er at det ikke skjer av vanvare: det skjer fordi presis undersøkelse krever at objektet kan behandles for seg.

Både gevinst og kostnad, og begge må med: gevinsten er presisjon, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet — en gjenstand i et magasin kan måles, sammenlignes med andre og undersøkes på nytt av andre. Kostnaden er at spørsmål som forutsetter sammenhengen, blir umulige å stille.

Distinksjonen mot ødeleggelse: ingenting er borte. Gjenstanden finnes, og opplysningene finnes. Det som er borte, er en bestemt type tilgang til dem.

Hvor det gjør arbeid: som ryggraden i enhver drøfting av hva digitaliseringen gjør — fordi den er det samme fenomenet, ett trinn senere.

Hvor en gjenstand lå, sammen med hva, i hvilket lag og i hvilken orientering. Funnkonteksten er opplysninger om forhold mellom ting, ikke om tingen selv.

Det er derfor den er så sårbar: den finnes bare så lenge ingenting flyttes, og i det øyeblikket noe løftes, kan den bare eksistere som beskrivelse.

Distinksjonen mot gjenstandens egenskaper: materiale, form og datering finnes fortsatt etter at gjenstanden er tatt opp. Funnkonteksten gjør det ikke.

Hvorfor dette er det avgjørende punktet i hele kapitlet: det er her løsrivelsen begynner. Alt det senere — magasinet, katalogen, søkeresultatet — er trinn i en bevegelse som starter her.

Hvor det gjør arbeid: i den setningen der du sier hva som var borte allerede før noen digitaliserte noe.

Den fysiske tingen: gjenstanden i magasinet, dokumentet i arkivesken, maleriet på veggen. Den har vekt, overflate, lukt, skader, spor etter bruk og etter tidligere behandling.

Distinksjonen mot innholdet: i et dokument kan innholdet skilles fra objektet — teksten kan gjengis. I en gjenstand kan det ikke: det er ingenting i en beltespenne som «er» innholdet, og som kan skrives av.

Hvorfor det betyr noe for de tre fagene emnet betjener: for konserveringsfaget er objektets materialitet selve arbeidsfeltet, og en digital gjengivelse kan ikke erstatte det. For historiefaget, som ofte arbeider med tekst, er avstanden mindre. Det er én grunn til at fagene ikke stiller seg likt til digitalisering.

Hvor det gjør arbeid: når du skal si hva slags kilde du faktisk har hatt.

En gjengivelse som står i stedet for noe annet: et bilde av en gjenstand, en avskrift av en tekst, en katalogpost om et objekt.

En representasjon er alltid laget av noen, på et tidspunkt, med et formål og med bestemte valg. Den er en egen ting, ikke en gjennomsiktig rute inn til objektet.

Distinksjonen mot kopi: en kopi later som den er identisk. En representasjon er noe annet enn det den gjengir, og forskjellen kan undersøkes: hva er med, hva er utelatt, og hvem bestemte det?

Distinksjonen mot forfalskning: en representasjon skjuler ingenting med hensikt. Nettopp derfor er den vanskelig å få øye på — den ser ut som det den gjengir.

Hvor det gjør arbeid: i den eksplisitte setningen om at kilden din er digital.

Påstanden om at digitaliseringen omformer samlingsobjektet fra et fysisk objekt til et numerisk tall mellom 0 og 1, og at det er dette som tilgjengeliggjøres gjennom et grafisk grensesnitt — ikke den fysiske samlingen. Påstanden bæres i dette emnet av Bastiansen.

Hva påstanden faktisk sier, i klarspråk: det som ligger på serveren, er tallverdier. Bildet du ser, er beregnet ut fra dem, etter valg noen har tatt om oppløsning, farge og utsnitt. Det du undersøker, er altså et produkt av de valgene.

Distinksjonen mot Ingvarsson, og den skal holdes klar: Ingvarsson sier noe om konteksten som forsvinner. Bastiansen sier noe om objektet som forvandles. Slår du dem sammen til «digitalt er dårligere», har begge to sluttet å gjøre arbeid — og det er nøyaktig forskjellen mellom å bruke et begrep og å nevne det.

Hvor det gjør arbeid: i den setningen der du sier hva slags kilde en digital gjengivelse er.

Det praktiske utslaget: en egenskap som ingen fotograferte eller registrerte, finnes ikke for den som arbeider digitalt — ikke fordi den er borte, men fordi den ikke er med. Og siden det ikke står noe sted hva som ikke er med, ser representasjonen fullstendig ut.

Distinksjonen som gir uttelling i en besvarelse: ikke å si at det digitale er dårligere, men å si hvilke spørsmål som lar seg stille til en representasjon og hvilke som krever objektet. Spørsmål om form, motiv, tekst, datering og sammenligning på tvers går fint digitalt. Spørsmål om materialitet, slitasje, tidligere behandling og hvordan noe kjennes i hånden, gjør det ikke.

Hvor det gjør arbeid: i valget av spørsmål — altså i gruppeoppgavens andre trinn.

Siden med søkefelt, treffliste, bilder og filtre. Grensesnittet er formen tilgangen har, og det er det som tilgjengeliggjøres — ikke samlingen.

Grensesnittet bestemmer mer enn det ser ut til: hva som kan søkes på, hvordan treff sorteres, hva som vises først, hvor mange treff du orker å bla gjennom. To grensesnitt til samme samling gir to forskere ulike inntrykk av hva den inneholder.

Distinksjonen mot samlingen: samlingen er gjenstandene og opplysningene om dem. Grensesnittet er vinduet. Bastiansens påstand er nettopp at det er vinduet som gjøres tilgjengelig.

Hvor det gjør arbeid: i beskrivelsen av hvordan du fant det du fant — et ledd som ofte utelates, og som er lett å skrive.

At gjenstanden tas ut av den sammenhengen den var i før den ble en museumsgjenstand: graven, huset, gården, seremonien, arbeidsplassen, familien.

Denne løsrivelsen skjer i det øyeblikket gjenstanden hentes, og den kan bare motvirkes ved at noen beskriver sammenhengen før den brytes. Alt som ikke ble beskrevet, er utilgjengelig fra da av.

Distinksjonen mot løsrivelsen innenfor museet: denne gjelder forholdet mellom gjenstanden og verden den kom fra. Den andre gjelder forholdet mellom gjenstanden og de andre gjenstandene den nå ligger sammen med.

Hvor det gjør arbeid: når du skal si hvilke spørsmål samlingen ikke kan svare på uansett hvor godt den er digitalisert.

At gjenstanden ordnes inn i museets eget system — etter materiale, periode, funnsted eller erververens navn — og dermed får en ny sammenheng som er museets og ikke gjenstandens.

Ordningen er en tolkning. Den forutsetter at én egenskap er den viktigste, og den gjør spørsmål som følger den egenskapen lette, og andre spørsmål tunge.

Distinksjonen mot arkivering: arkivering later som den bare oppbevarer. Ordningen gjør mer enn det: den bestemmer hva som ligger ved siden av hva, og dermed hva som blir lagt merke til sammen.

Hvorfor Ingvarssons påstand nevner begge lagene: fordi digitaliseringen arver den andre. Den digitale katalogen bygger som regel på museets eksisterende orden, og fører den videre inn i søkefeltet.

Hvor det gjør arbeid: i drøftingen av hva den digitale tilgangen faktisk endrer, og hva den bare viderefører.

Målinger, tegninger, fotografier og beskrivelser laget mens gjenstanden fortsatt lå der den lå. Dette er det eneste som kan bære funnkonteksten videre etter at gjenstanden er tatt opp.

Gevinsten: beskrivelsen kan leses av andre, sammenlignes og prøves på nytt — den gjør undersøkelsen etterprøvbar på en måte selve funnsituasjonen aldri var.

Kostnaden: bare det noen tenkte på å registrere, er bevart. Spørsmål som først blir mulige med en senere metode, kan ikke stilles til et funn som er gravd ut tiår tidligere.

Distinksjonen mot katalogposten: dokumentasjonen beskriver situasjonen. Katalogposten beskriver gjenstanden. De to svarer på ulike spørsmål, og det er lett å tro at man har den ene når man har den andre.

Hvor det gjør arbeid: når du skal forklare hvorfor de-kontekstualiseringen skjedde lenge før digitaliseringen.

Gjenstandens plass i magasinet: hvilket system den er ordnet etter, og hva den dermed ligger ved siden av.

Hva magasinkonteksten gjør lett: sammenligning innenfor den kategorien ordenen bygger på. Ligger alle bronsegjenstandene sammen, er utviklingen i bronsehåndverk lett å se.

Hva den gjør tungt: alt som krysser kategorien. Spørsmålet om hva som ble lagt ned sammen i én grav, må rekonstrueres fra dokumentasjonen, fordi gjenstandene selv er spredt i hyllene.

Distinksjonen mot funnkonteksten: funnkonteksten er gjenstandens egen sammenheng. Magasinkonteksten er en sammenheng museet har laget, av gode grunner — men den er laget.

Hvor det gjør arbeid: i beskrivelsen av det tredje trinnet i beltespennens vei.

Basen der hver gjenstand har en post med felter — nummer, materiale, datering, funnsted — og som regel ett eller flere bilder.

Katalogen er søkbar, og det er dens store gevinst: en gjenstand kan finnes av noen som ikke vet at den finnes, fra hvor som helst, og samlinger kan sammenlignes på tvers av institusjoner.

Det som er søkbart, er feltene. En egenskap ingen har registrert, finnes i praksis ikke for den som søker. Dermed avgjør registreringspraksis fra tiår tilbake hva som er mulig å undersøke i dag.

Distinksjonen mot samlingen: katalogen er en representasjon av samlingen, laget etter et bestemt skjema. At noe ikke finnes i katalogen, betyr ikke at det ikke finnes i magasinet.

Hvor det gjør arbeid: i den setningen der du sier hvor opplysningene dine kommer fra.

Rekken av treff du får når du søker. Det er den sammenhengen du faktisk møter gjenstanden i — og den er verken gravens, museets eller katalogens. Den er ditt eget søks.

Hvorfor dette er et eget trinn og ikke en detalj: rekkefølgen i en treffliste avgjør hva som blir sett. De første treffene blir undersøkt, de siste sjelden. En sortering er derfor en av de mest virksomme og minst synlige tolkningene i hele kjeden.

Distinksjonen mot de tidligere kontekstene: de andre er stabile — graven var som den var, magasinet er som det er. Søkekonteksten endrer seg hver gang noen skriver noe annet i feltet.

Hvor det gjør arbeid: i den metodiske beskrivelsen av hvordan du fant materialet ditt — hvilke søkeord, hvilken sortering, hvor mange treff du gjennomgikk.

Argumentet for «brudd»: to ting er nye. For det første blir tilgangen løsrevet fra stedet — gjenstanden kan møtes av hvem som helst uten noen mellomledd som kan si hva som mangler. For det andre får materialet en helt ny egenskap: det kan behandles i mengde. En samling som kan telles og sammenlignes maskinelt, tåler spørsmål ingen kunne stille før, og det er en kvalitativ endring, ikke bare en gradsforskjell.

Hvordan et sterkt svar bruker aksen: ved å skille mellom hva som er nytt for tilgangen og hva som er nytt for kunnskapen, og lande på hver av dem for seg. Begge landinger er forsvarlige, og det er begrunnelsen som vurderes.

Hvor det gjør arbeid: i drøftingsleddet, som det stedet du viser vurderingsevne.

Den siden av regnskapet som er lettest å glemme i en tekst om tap.

Hva som blir mulig: å undersøke en hel samling i stedet for et utvalg; å sammenligne samlinger på tvers av institusjoner og landegrenser; å telle hva som ikke er der; å oppdage gjenstander man ikke visste om; og å arbeide med materiale man ikke har råd eller anledning til å reise til.

Ett spørsmål som er nytt i sin helhet, og som er verdt å merke seg: spørsmål om samlingens egen sammensetning — hva den inneholder mye og lite av, og hva den mangler. Det spørsmålet krever at hele samlingen kan overskues på én gang, og det kunne knapt stilles før katalogene ble søkbare.

Distinksjonen mot bedre tilgang: raskere tilgang til de samme spørsmålene er en praktisk gevinst. Nye spørsmål er en erkjennelsesmessig gevinst — og det er den siste som hører hjemme i en drøfting av digital epistemologi.

Hvor det gjør arbeid: i den halvdelen av drøftingen som gjør den til en drøfting.

Den andre siden av det samme regnskapet.

Hva som blir vanskelig: alt som krever objektets materialitet — vekt, overflate, slitasje, lukt, spor etter behandling; alt som krever at man ser gjenstander sammen slik de faktisk lå; og alt som krever egenskaper ingen har registrert, siden det usøkbare i praksis er usynlig.

Den mest oversette: spørsmål om det som ikke er digitalisert. Jo mer komplett en base ser ut, desto vanskeligere er det å huske at den har en ytterkant.

Distinksjonen mot umulighet: ingenting av dette er umulig. Det krever bare at man går til objektet — og det er nettopp den muligheten den digitale tilgangen gjør lett å glemme.

Hvor det gjør arbeid: i forbeholdet, og i valget av hvilket spørsmål gruppen skal stille.

At objekter beskrevet etter samme skjema kan settes opp mot hverandre, telles og sorteres, også når de ligger i ulike magasiner og ulike land.

Dette er den samme gevinsten de-kontekstualiseringen ga fagene i utgangspunktet, jf. kap. 5.1: presisjon og sammenlignbarhet er nettopp det man kjøper for konteksten man gir opp. Digitaliseringen forsterker begge deler.

Distinksjonen mot tilgjengelighet: tilgjengelighet er at flere kan se. Sammenlignbarhet er at flere ting kan ses sammen, etter samme mål. Det siste er det som endrer hvilke spørsmål som lar seg stille.

Hvorfor begrepet hører hjemme i en drøfting av digital epistemologi: uten det blir drøftingen ensidig, og en ensidig drøfting er svakere enn en som fører begge regnskapets sider.

Hvor det gjør arbeid: i den setningen som gjør teksten din til en drøfting og ikke en klage.

Som redskap gjør begrepet et arbeid: det navngir hva som skjedde med kunnskapen i et bestemt trinn, og det driver analysen videre til neste spørsmål.

Dette er feil #3 i bokas feilregister — å bruke et fagbegrep som etikett uten å aktivere det. Feilen er særlig nærliggende her, fordi begrepet er kort, klinger godt og ser kompetent ut.

Prøven, som er den samme som for alle fagbegreper: stryk setningen der begrepet står. Mangler teksten noe? Hvis ikke, var begrepet en etikett.

Hvor det gjør arbeid: overalt — dette er bokas andre mantra i praktisk form: et begrep du bare nevner, har du ikke brukt.

Den digitaliserte samlingen er postene og bildene. Den kan gi svar på spørsmål om form, sammensetning og mengde, og den setter andre grenser: bare det som er registrert, og bare det som er digitalisert.

Den avgjørende forskjellen for en besvarelse: de to samlingene har ulike hull, og hullene i den digitale er usynlige. Et magasin ser ut som et magasin med tomme plasser. En treffliste ser komplett ut uansett.

Hvorfor dette er kapitlets mest praktiske distinksjon: det er den som gjør at besvarelsen din må si hvilken av de to du har brukt — noe H2024-veiledningen uttrykkelig forventer i gruppeoppgaven, og som behandles i kap. 6.4.

Hvor det gjør arbeid: i den eksplisitte digital-setningen.