2.5 Romantikken og historismen: det særegne mot det allmenne
Romantikkens svar på opplysningstiden, historismens ideal om å forstå hver periode på dens egne premisser, og perioden der humaniora blir et eget felt.
Romantikken og historismen er femte trinn i sjutrinnsrekka, og den andre epoken som er gitt som eget oppgavealternativ: både H2020-utsatt-1 og H2021-utsatt-1 ber om romantikkens kjennetegn fra et filosofisk og historisk synspunkt. Det er 2 av 11 oppgavetekst-forekomster — men de to oppgavetekstene er ordrett like, så de utgjør bare 1 av de 10 unike oppgavetekstene. Periodiseringstemaet står 6 av 6 terminer. Med seks dokumenterte terminer viser frekvenstallene hva som har vært prøvd, aldri hva som kommer.
- Sjangrene: epokekarakteristikken (kortnavn EPO — trekk, kontrast og implikasjoner) og den lange linjen (kortnavn LIN — én tendens gjennom sju trinn).
- Prioritet: høyeste prioritet. Dette er perioden der emnets bærende tese slår inn: humaniora blir et eget felt.
- Formrammen: Alt denne boka sier om hva mappa krever, hviler på én dokumentert termin: H2024. Fem av de seks terminene i arkivet er skrevet til essay-regimet som ble lagt om, og høsten 2023 mangler helt.
Det ene grepet som avgjør mest her: koble romantikken til kunnskapssynet. De to oppgavetekstene ber uttrykkelig om kjennetegn fra et filosofisk og historisk synspunkt, og en besvarelse om «følelser og natur» svarer da på noe annet enn det som er spurt om.
Forkunnskaper
Dette kapitlet bygger på kap. 2.4 og bruker rutenettet fra kap. 1.2.
Fra kap. 2.4 — tre påstander skrevet ut her, fordi hele denne raden er et svar på dem:
Universalismen sier at ett sett normer og én fornuft gjelder for alle mennesker. Stadietenkningen ordner samfunn i trinn de gjennomløper i samme rekkefølge, slik at forskjell blir til forsinkelse. Enhetsvitenskapen er ideen om at all kunnskap i prinsippet hører til én vitenskap med felles metode.
Og én ting til, som er selve forutsetningen for kapitlet: i opplysningstiden er fortiden et tidligere trinn, og den forstås ved å måles mot nåtidens fornuft.
Temaet i emnets landskap (~6 min)
Tenk deg at du leser et brev fra en oldemor du aldri møtte, og at hun skriver noe du synes er galt. Du har to muligheter. Du kan si at hun tok feil, målt mot det vi vet i dag. Eller du kan spørre hva ordene betydde der hun sto, hva hun visste, og hva hun ville med brevet. Den første lesningen gir deg en dom. Den andre gir deg oldemoren.
Det er historismen i kortform: kravet om at hver periode skal forstås ut fra sine egne forutsetninger, ikke måles mot nåtidens. Og det er romantikken som gjør kravet mulig, ved å erstatte trappen med noe annet: tanken om at et fellesskap utfolder sin egen egenart innenfra.
Kapitlet bygger opp fire ting. Først romantikkens svar på universalismen. Så historismens ideal og hva det koster å innfri det. Så institusjonene som gjør idealet til et fag — arkivet, seminaret og forskningsuniversitetet. Og til slutt raden ferdig utfylt, i den perioden der humaniora blir et eget felt.
Det særegne mot det allmenne (~12 min)
Romantikkens svar på opplysningstiden er ikke at fornuften er verdiløs. Svaret er at det finnes noe fornuften slik den var tenkt, ikke kan nå: det som er blitt til over tid i et bestemt fellesskap, med sitt eget språk, sine egne fortellinger og sine egne former. Det som er felles for alle, er ikke nødvendigvis det viktigste ved noen.
Distinksjonen mot nabobegrepet: paret er ikke det samme som konkret mot abstrakt. En abstrakt tanke kan være historisk spesifikk — den kan bare ha blitt tenkt akkurat der. Poenget er ikke detaljnivå, men om noe kan løftes ut av sin sammenheng uten å miste det som gjør det til nettopp det.
Hvor begrepet gjør arbeid: dette er periodens grunnakse, og det er den du bruker når du skal si hva romantikken svarer opplysningstiden.
Distinksjonen mot nabobegrepet: stadietenkningen har ett mål for alle og måler avstanden til det. Den organiske tanken har ett mål for hvert fellesskap — dets egen utfoldelse — og kan derfor ikke rangere. Den kan til gjengjeld lett gjøre egenart til skjebne, og det er dens egen svakhet.
Hvor begrepet gjør arbeid: i kontrastleddet mot opplysningstiden, som det ene punktet der forskjellen er skarpest og lettest å begrunne.
Distinksjonen mot nabobegrepet: nasjonen i politisk forstand er en enhet med grenser og styre. Folkeånden er en forestilling om hva som binder en slik enhet sammen. Den ene er en ordning, den andre en begrunnelse for ordningen — og det er nettopp derfor forestillingen er politisk virksom.
Hvor begrepet gjør arbeid: i menneskesyn-kolonnen, og i implikasjonsleddet, der romantikkens vekt på det særegne både frigjør og innskrenker hvem «vi» er.
Distinksjonen mot nabobegrepet: i antikken avgrenses «vi» av dannelse, i middelalderen av tro, i opplysningstiden er «vi» prinsipielt alle. Nasjonen er en fjerde form, og den er den første som er både kulturell og politisk på én gang.
Hvor begrepet gjør arbeid: den forklarer hvorfor de historiske fagene i denne perioden får statlig støtte og faste stillinger — det er en nasjonal oppgave å hente fram fortiden.
Distinksjonen mot nabobegrepet: i opplysningstiden er jeget utgangspunkt for kunnskap, og fornuften er den samme hos alle. Her er jeget formet av noe som gikk forut for det. Det er ikke et lite skifte: det gjør historien til en forutsetning for å forstå mennesket, ikke bare et emne mennesket kan studere.
Hvor begrepet gjør arbeid: første kolonne i raden, og forklaringen på hvorfor humaniora blir et eget felt akkurat nå.
Forklar med egne ord, i tre til fem setninger, hva den organiske utviklingstanken er.
a) Si hva den svarer på i opplysningstiden.
b) Nevn én svakhet ved den, formulert som en innvending og ikke som en dom.
Historismens ideal (~14 min)
Historismen tar romantikkens innsikt og gjør den til et metodekrav. Hvis hvert fellesskap og hver tid har sin egen egenart, følger det at fortiden ikke kan forstås ved å måles mot nåtiden. Den må rekonstrueres på sine egne premisser: hva ordene betydde da, hvilke muligheter som fantes, hva som var tenkelig.
Dette er et seriøst program med ekte gevinster, og det skal behandles som det. Det er ikke en naivitet noen senere avslørte. Det er et ideal som ga faget arkivarbeid, kildeutgivelser, presisjon i tidfesting og en varig motvilje mot å dømme fortiden med samtidens målestokk.
Distinksjonen mot nabobegrepet: hermeneutikken hos Gadamer sier at fortolkeren aldri kan tre ut av sin egen situasjon, og at forforståelsen er en betingelse for å forstå i det hele tatt. Historismen krever at fortolkeren skal sette seg selv til side; hermeneutikken sier at det ikke lar seg gjøre — og at det heller ikke er ønskelig. Full behandling står i kap. 4.2 og kap. 4.4.
Hvor begrepet gjør arbeid: dette er periodens viktigste begrep, og den beste drøftingsaksen i kapitlet: er idealet mulig å innfri?
Distinksjonen mot nabobegrepet: de to ordene ligner, og de peker i nesten motsatt retning: det ene mot det særegne, det andre mot det lovmessige. Blander du dem i en besvarelse, sier du det motsatte av det du mener.
Hvor begrepet gjør arbeid: i presisjonen. Dette er et av de stedene der ett bokstavsett skiller to posisjoner, og der en sensor ser med én gang om du kan forskjellen.
Distinksjonen mot nabobegrepet: innlevelse er ikke innføling i betydningen å gjette hva noen følte. Det er et arbeid med kilder: begrepsbruk, institusjoner, handlingsrom. Uten det arbeidet er innlevelsen bare fantasi med et fagord på.
Hvor begrepet gjør arbeid: i drøftingen om idealet lar seg innfri. Skal innvendingen mot historismen treffe, må du først vise at den har en framgangsmåte og ikke bare en intensjon.
Distinksjonen mot nabobegrepet: i opplysningstiden er fortiden et tidligere trinn, målt mot nåtidens fornuft. Her snus målestokken. Det er ikke det samme som at alt blir like bra: idealet krever at du forstår før du dømmer, ikke at du lar være å dømme.
Hvor begrepet gjør arbeid: femte kolonne i raden, og det leddet i kontrasten mot opplysningstiden som bærer mest i en drøfting.
Distinksjonen mot nabobegrepet: i opplysningstiden er kravet allmenngyldighet: begrunnelsen skal kunne brukes igjen. Her er kravet treffsikkerhet i det enkelte tilfellet. Det er ikke et lavere krav — det er et annet, og det er nettopp derfor grensen mot naturvitenskapen blir hard i denne raden.
Hvor begrepet gjør arbeid: andre kolonne i raden, og oppspillet til skillet mellom å forklare og å forstå i kap. 3.3.
Distinksjonen mot nabobegrepet: paret er ikke det samme som naturvitenskap mot humaniora som institusjoner. Det er to kunnskapsmål, og de kan begge finnes innenfor ett fag. Full behandling står i kap. 3.3.
Hvor begrepet gjør arbeid: her trenger du bare å vite at skillet oppstår som en følge av historismens ideal — det er derfor det hører hjemme i denne raden.
Et nyskrevet, kort kildeutdrag fra en bygdesak: «Kona til husmannen ble nektet å bære vitne i saken, da hun sto i tjenesteforhold til den ene parten, og saken ble avgjort etter mennenes forklaringer.»
Lesning A måler utdraget mot dagens normer. Lesning B prøver å rekonstruere hva ordene betydde da. Skriv ut hva de to lesningene gir, og hva de koster — og si hvilken av dem et historisme-spørsmål ber om.
Lesning B — rekonstruert på egne premisser. «Vitnemålet ble avvist etter en regel om tjenesteforhold, som rammet alle i avhengig stilling til en part. Kvinnens stilling gjorde henne avhengig; regelen var ikke formulert om kjønn, men den traff kjønnene ulikt fordi avhengighet var ulikt fordelt.» Lesningen gir en presis forklaring på hvordan ordningen virket. Det den koster, er at den lett kan leses som en unnskyldning — og at den ikke i seg selv sier at noe var galt.
Hvilken ber et historisme-spørsmål om? Lesning B. Et spørsmål stilt i historismens ånd ber om hva som var mulig og tenkelig da, og en besvarelse som starter i dagens normer, har målt fortiden med nåtidens målestokk før den har begynt.
Og her er poenget som løfter svaret: de to lesningene utelukker ikke hverandre. Den beste behandlingen gjør B først og A etterpå, og sier hvorfor rekkefølgen er slik: du kan ikke bedømme en ordning før du vet hvordan den virket. Det er nettopp derfor historismens ideal er et arbeidskrav og ikke et forbud mot å mene noe.
— naturlig pausepunkt —
Et nyskrevet kildeutdrag fra en skifteprotokoll: «Sønnen fikk gården, og døtrene løsøre etter takst, slik skikken var i bygda, og ingen av partene hadde innvending.»
a) Skriv to setninger som leser utdraget målt mot dagens normer.
b) Skriv to setninger som leser det på dets egne premisser.
c) Si hva hver av lesningene gir og koster, og hvilken et historisme-spørsmål ber om.
Drøft, i om lag 300 ord: er historismens ideal mulig å innfri?
a) Skriv det beste argumentet for at det er mulig.
b) Skriv det beste argumentet for at det ikke er det.
c) Land med begrunnelse, og si hva idealet fortsatt er verdt selv om det ikke kan innfris fullt ut.
Institusjonene som gjør idealet til et fag (~10 min)
Her skjer det avgjørende for hele boka. Et ideal blir ikke et fag av seg selv — det trenger ordninger som gjør det til daglig arbeid: steder å oppbevare kildene, arbeidsformer for å lære opp nye, utgivelser som gjør materialet tilgjengelig for andre enn den som fant det, og stillinger som gjør at noen kan holde på med det hele livet.
Distinksjonen mot nabobegrepet: et bibliotek samler det som er utgitt for å bli lest. Arkivet samler det som ble til underveis i annen virksomhet, og som ikke var ment for oss. Nettopp derfor regnes arkivmaterialet som mindre tilpasset ettertiden — og derfor blir det idealets foretrukne kilde.
Hvor begrepet gjør arbeid: i institusjonskolonnen, og som forklaringen på hvorfor historismens ideal fikk praktiske følger og ikke bare programmatiske.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en framstilling er forfatterens egen fortelling om det som skjedde. Kildeutgivelsen gjør materialet tilgjengelig for framstillinger andre kan lage — også for dem som er uenige. Det er en av de mest konkrete formene for at et fag blir et fellesskap.
Hvor begrepet gjør arbeid: det gir deg et belegg for at humaniora blir et felt her: felt krever felles materiale, ikke bare felles interesser.
Distinksjonen mot nabobegrepet: forelesningen overfører et innhold. Seminaret lærer opp i en framgangsmåte — og det er slik en metode blir overførbar, altså slik den blir et fags eiendom og ikke en enkeltpersons ferdighet.
Hvor begrepet gjør arbeid: det er det konkrete svaret på spørsmålet «hvordan blir en holdning til en metode?», som du allerede møtte i drøftingen om antikkens stramme fortellermåte.
Distinksjonen mot nabobegrepet: middelalderens universitet formidler og sertifiserer; her skal det i tillegg produsere. Skiftet er forutsetningen for at humaniora kan bli et felt med egne metodekrav, og den institusjonelle grensedragningen som følger, behandles i kap. 3.2.
Hvor begrepet gjør arbeid: tredje kolonne i raden, og det tyngste enkeltbelegget for at feltet oppstår nå.
Distinksjonen mot nabobegrepet: i opplysningstiden lå tyngdepunktet i offentligheten — salonger, tidsskrifter, encyklopedier. Her flyttes det tilbake inn i universitetet, men til et universitet som er forandret. Det er en flytting fram og tilbake, og den er verdt å skrive ut nettopp fordi den ikke er en rett linje.
Hvor begrepet gjør arbeid: i kontrastleddet, og som svar på hvorfor faget nå kan stille krav som varer.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en skole i denne forstand er ikke en institusjon, men et fellesskap av spørsmål og framgangsmåter. Full behandling står i kap. 5.2, sammen med kritikken av dem.
Hvor begrepet gjør arbeid: her trenger du bare koblingen: nasjonen som ny enhet gir faget et oppdrag, og oppdraget former hvilke spørsmål som blir stilt.
Distinksjonen mot nabobegrepet: i opplysningstiden var grensen myk, fordi metoden ble tenkt felles. Her blir den et skille mellom to slags kunnskap — og det er dette skillet som senere får institusjonell form i det moderne universitetets fakultetsinndeling.
Hvor begrepet gjør arbeid: fjerde kolonne i raden, og premisset for hele Del 3.
Distinksjonen mot nabobegrepet: i de fire foregående radene fantes kunnskap om mennesket, men ikke feltet. Det er derfor emnets bærende tese daterer feltets framvekst til etter ca. 1800, og det er derfor de fire første kapitlene i Del 2 gjentar at feltet ikke finnes ennå.
Hvor begrepet gjør arbeid: dette er svaret på bokas mest gjennomgående spørsmål, og det bør stå eksplisitt i enhver lang linje du skriver.
Distinksjonen mot nabobegrepet: i opplysningstiden er fortiden et tidligere trinn målt mot nåtiden. Her snus målestokken, og hver tid regnes som like nær sin egen mening. Det er den skarpeste enkeltflyttingen i hele kolonnen.
Hvor begrepet gjør arbeid: femte kolonne i raden, og det leddet som gir mest i en lang linje om fortidens tilgjengelighet.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en framstilling er en senere fortelling om det som skjedde. Den kan brukes, men da som en kilde til sin egen tid, ikke som belegg for den tiden den omtaler. Det er samme skille som mellom levning og beretning, brukt som fagregel.
Hvor begrepet gjør arbeid: i kunnskapssyn-kolonnen, og som det leddet som gjør historismens ideal kontrollerbart for andre enn den som skriver.
Distinksjonen mot nabobegrepet: de to er ikke enige om hva forståelse er. Det er derfor uenigheten er mer enn en metodetvist. Full behandling står i kap. 4.4; her holder det at du kan si hva de er uenige om.
Hvor begrepet gjør arbeid: i drøftingen om historismens ideal lar seg innfri — den mest brukbare aksen i dette kapitlet.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en motsetningsliste setter romantikk mot opplysning i to spalter. Kontrastleddet krever formen «fra X til Y» i én kolonne om gangen — og det tåler dessuten at noe består.
Hvor begrepet gjør arbeid: i de to oppgavetekstene som ber om romantikkens kjennetegn, er nettopp dette leddet det som skiller en beskrivelse fra en karakteristikk.
Distinksjonen mot nabobegrepet: i en epokekarakteristikk er perioden hele oppgaven med alle fire trinn; i en lang linje er den ett ledd på to til tre setninger — men gjerne det leddet der du sier at retningen endrer seg.
Hvor begrepet gjør arbeid: i disponeringen av en lang linje, og i femte ledd i den sjangeren: er utviklingen en linje, en pendel eller et brudd?
Skriv trinnet for romantikken og historismen i en lang linje om forholdet mellom det allmenne og det særegne.
a) Skriv trinnet i to til tre setninger.
b) Skriv én setning om hvorfor dette trinnet ofte er stedet der tendensen snur.
c) Si om du vil kalle bevegelsen fra opplysningstiden til denne perioden en linje, en pendel eller et brudd — og begrunn.
(Flerleddet bestilling i mappeformat. Eksamenssjanger epokekarakteristikk — EPO. Ordbudsjett: om lag 700 ord. Oppgaven er laget for å skrives, legges bort og revideres.)
a) Avgrensning og problemstilling. Avgrens hva du behandler av romantikken og historismen, og formuler ett spørsmål teksten skal svare på. Si hva du ikke dekker.
b) Trekk (om lag 200 ord). Gjør rede for periodens kjennetegn fra et filosofisk og historisk synspunkt, sortert etter periodenettets kolonner.
c) Kontrast. Skriv kontrasten mot opplysningstiden, ledd for ledd i samme nett.
d) Implikasjoner. Si hva perioden gjorde mulig — og skriv ut minst én innvending senere perioder har reist.
e) Revisjonsrunde. Legg teksten bort, gå gjennom den mot revisjonsrubrikken i kap. 0.3, og rett minst to ting før du leser momentlisten.
Samme kolonnerekkefølge som i alle sju periodekapitlene.
(1) Menneskesyn: mennesket forstås gjennom fellesskapet det er blitt til i — språk, historie, kultur — og «vi» blir i stor grad nasjonalt.
(2) Kunnskapssyn: forståelse innenfra, sikret gjennom nøyaktig kildearbeid, med treffsikkerhet i det enkelte tilfellet som krav.
(3) Institusjon: det moderne forskningsuniversitetet, seminaret, arkivene og de nasjonale kildeutgivelsene, med statlig støtte.
(4) Grense mot nabofeltet: hard grense mot naturvitenskapen — å forstå er en annen oppgave enn å forklare.
(5) Synet på fortiden: fortiden leses på sine egne premisser og har verdi i seg selv, ikke bare som forklaring på nåtiden.
Og det som gjør denne raden til bokas viktigste: det er her humaniora blir et eget felt — med egne institusjoner, egne metoder, en avgrensning og en selvforståelse.
Hva som skiller denne perioden fra den forrige (~5 min)
Fem flyttinger, én per kolonne — og denne gangen er flere av dem avvisninger, ikke tillegg.
Menneskesynet flytter jeget fra å være utgangspunkt for kunnskap til å være formet av språk, historie og fellesskap. Kunnskapssynet flytter kravet fra allmenngyldighet til treffsikkerhet i det enkelte tilfellet. Institusjonene flytter tyngdepunktet fra offentligheten tilbake til universitetet, men til et universitet der forskning og undervisning er tenkt sammen. Grensen mot naturvitenskapen går fra myk til hard. Og fortiden flytter seg fra å være et tidligere trinn til å skulle forstås på sine egne premisser.
Legg merke til den tredje flyttingen. Den går tilbake til en institusjon som allerede fantes, og det er verdt å si i en besvarelse: utviklingen i institusjonskolonnen er ikke en rett linje, og en lang linje som later som den er det, har forenklet.
Feil #3 — å bruke et fagbegrep som etikett uten å aktivere det. «Historismen ville forstå fortiden på dens egne premisser» er en etikett. Å lese et kildeutdrag to ganger og vise hva de to lesningene gir og koster, er å bruke begrepet.
Og en felle uten eget nummer: å framstille historismen som en naivitet Gadamer avslørte. Idealet ga faget arkivarbeid, kildeutgivelser og en varig motvilje mot å dømme fortiden med samtidens målestokk. En kandidat som karikerer motparten, har svekket sin egen drøfting — og i dette tilfellet har hun dessuten mistet det beste argumentet for posisjonen hun selv forsvarer.
Merk også: ordene historisme og historisisme ligner og peker nesten motsatt vei. Det ene er kravet om det særegne, det andre læren om at historien følger lover som gjør utviklingen forutsigbar.
Grepet som løfter fra god til beste besvarelse her, er å behandle historismen som et arbeidskrav og ikke som en holdning — og deretter vise kravet i arbeid på et konkret utdrag.
Kapitlets drøftingsakse er denne: er historismens ideal mulig å innfri? En C-besvarelse svarer at ingen kan tre ut av sin egen tid, og lar det stå. En A-besvarelse skiller mellom et krav og en tilstand, viser at kravet kan oppfylles bedre eller dårligere og kontrolleres av andre, og lander med at idealet fungerer som korrektiv selv om det ikke kan innfris fullt ut. Da er innvendingen besvart i stedet for gjentatt.
Karakterskalaen måler vurderingsevne og selvstendighet hele veien, og kunnskapsmengde nevnes ikke i en eneste av de seks karakterbeskrivelsene. Det er ikke mengden, det er hva du gjør med den. Her betyr det at én gjennomført dobbeltlesning av et kort utdrag er verdt mer enn fem navngitte romantikere.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.