Tilbake
3.3

3.3 Positivisme, enhetsvitenskap og relativisme

Spennet fra troen på én felles vitenskap til overbevisningen om at all forståelse er situert, og hvorfor spennet finnes i hver eneste periode.

60 min
4 oppgaver
Positivismeenhetsvitenskaprelativisme
Din fremgang i kapitlet
0 / 4 oppgaver

Forkunnskaper

Dette kapitlet bygger på kap. 3.2 og kap. 2.6, og bruker hele periodenettet fra Del 2.

Fra kap. 2.6 — to påstander skrevet ut her:

Strukturalismen og de nye samfunnsvitenskapene la press på de historiske fagene ved å studere samme gjenstand — mennesker i samfunn — med krav om at resultatene skal kunne generaliseres. Presset delte humaniora innenfra, i det som kalles den «myke» og den «harde» varianten: tolkning og forståelse først, mot forklaring og etterprøvbarhet først. Anførselstegnene står der fordi «myk» ikke betyr uten krav.

Fra kap. 3.2: grensedragningen mellom natur- og humanvitenskap fikk både erkjennelsesmessige konsekvenser — hva slags kunnskap som er mulig — og metodiske konsekvenser, altså hvilke framgangsmåter som ble legitime.

Temaet i emnets landskap (~6 min)

Alle de sju radene i periodenettet svarer på det samme spørsmålet fra hver sin kant: hvordan kan kunnskap begrunnes? Og i hver eneste rad finnes to holdninger side om side. Den ene vil ha noe fast: observasjoner andre kan gjøre om igjen, sammenhenger som gjelder flere steder, framgangsmåter som kan læres bort. Den andre insisterer på at det er noen som ser, fra et sted, med bestemte spørsmål — og at det ikke er en feil som kan fjernes.

Det er dette kapitlet handler om, og det er derfor det er apparatkapitlet i Del 3. Du får ikke ett svar på hva som er riktig. Du får en akse du kan legge over hele rekka, og et sett med sju korte formuleringer som gjør en lang linje skrivbar på én side.

Kapitlet bygger opp fire ting. Først positivismen, i den formen som er verdt å ta på alvor. Så relativismen i sine to styrker, som er den enkeltdistinksjonen som avgjør flest drøftinger i emnet. Så paret forklare og forstå. Og til slutt sjutrinnsdrillen, der aksen legges over alle sju periodene.

Positivismen, tatt på alvor (~12 min)

Ordet «positivistisk» brukes ofte som skjellsord, og det er den letteste måten å tape uttelling på i dette temaet. Posisjonen svarer på et reelt problem: to tekster kan begge være velskrevne og godt formulerte, og bare den ene være kunnskap. Hvordan skiller vi dem? Svaret — begrunn i det som kan iakttas, og gjør framgangsmåten så tydelig at andre kan gå den etter — er ikke naivt. Det er et forsøk på å gjøre kunnskap kontrollerbar.

Positivisme
Positivisme er kravet om at kunnskap begrunnes i det observerbare og i sammenhenger som kan prøves, og at framgangsmåten skal være så eksplisitt at en annen kan gjenta den.

Distinksjonen mot nabobegrepet: enhetsvitenskapen er den videre ideen om at all kunnskap i prinsippet hører til én vitenskap med felles metode. Positivismen er et krav til begrunnelse; enhetsvitenskapen er en påstand om kunnskapens enhet. Man kan stille det første kravet uten å tro på det andre.

Hvor begrepet gjør arbeid: i den ene enden av aksen som løper gjennom alle sju radene — og i påminnelsen om at posisjonen er en av to reelle varianter gjennom hele perioden, ikke et stadium fagene har vokst fra.

Etterprøving som krav — positivismens kjerne
Etterprøving er kravet om at en annen skal kunne gå framgangsmåten etter: se de samme kildene, følge det samme resonnementet, og eventuelt komme til et annet resultat med begrunnelse.

Distinksjonen mot nabobegrepet: enighet er at flere mener det samme. Etterprøving er at uenighet kan gjøres produktiv, fordi den kan lokaliseres. Det er derfor kravet er verdifullt også for den som mener at all kunnskap er situert.

Hvor begrepet gjør arbeid: dette er det punktet der positivismens krav og den svake relativismens krav om åpenhet faktisk møtes — og det er en observasjon som løfter en drøfting.

Det observerbare som begrunnelse
Det observerbare er det som er tilgjengelig for flere enn den som framsetter påstanden: kilden som finnes i arkivet, funnet som ligger i magasinet, tallet som kan telles på nytt.

Distinksjonen mot nabobegrepet: det åpenbare er det som virker selvsagt. Det observerbare kan være svært vanskelig tilgjengelig og likevel oppfylle kravet, så lenge en annen i prinsippet kan komme til det. Kravet gjelder tilgjengelighet, ikke enkelhet.

Hvor begrepet gjør arbeid: i redegjørelsen for positivismen — og som en presisering som viser at du ikke bruker begrepet som merkelapp.

Enhetsvitenskap i denne aksen
Enhetsvitenskap er ideen om at all kunnskap i prinsippet hører til én vitenskap med felles metode, felles krav og felles språk.

Distinksjonen mot nabobegrepet: metodemangfold sier at ulike gjenstander krever ulike framgangsmåter. Skillet er ikke mellom å stille krav og å slippe krav — begge posisjoner stiller krav — men mellom ett sett krav og flere.

Hvor begrepet gjør arbeid: i den lange linjen, der enhetsvitenskapen står sterkest i opplysningstiden og møter sin sterkeste motstand i romantikken og historismen.

📝Oppgave 1
den lange linjen

Forklar med egne ord, i tre til fem setninger, hva positivismen krever.

a) Skriv forklaringen uten å bruke ordet «naiv» eller «unyansert».
b) Si hvilket problem posisjonen forsøker å løse.

Relativismen i to styrker (~12 min)

Her ligger den enkeltdistinksjonen som avgjør flest drøftinger i hele emnet, og den er kort å lære. Skriver du «relativisme» uten å si hvilken styrke du mener, har du sagt lite — og risikerer å bli lest som om du mente den sterke, som nesten ingen forsvarer.

Svak relativisme
Svak relativisme sier at kunnskap er situert: den er frambrakt fra et bestemt sted, med bestemte spørsmål og begreper, og ståstedet skal derfor gjøres rede for.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke en avlysning av kravene, men en skjerping av dem: du skal gjøre rede for mer, ikke mindre. Det er nettopp derfor posisjonen er forenlig med et krav om etterprøving — den ber om at også utgangspunktet legges fram til kontroll.

Hvor begrepet gjør arbeid: dette er den posisjonen de aller fleste faglige framstillinger etter 1970 inntar, og den du bør forutsette hvis ikke noe annet er sagt.

Sterk relativisme
Sterk relativisme sier at alle framstillinger er like gyldige, siden det ikke finnes en nøytral målestokk å rangere dem etter.

Distinksjonen mot nabobegrepet: den svake formen sier at målestokken må gjøres synlig; den sterke sier at ingen målestokk kan brukes. Det er ikke en gradsforskjell — det er forskjellen mellom å skjerpe et krav og å oppheve det.

Hvor begrepet gjør arbeid: i drøftinger, som posisjonen du ikke skal tillegge motparten uten videre. Å møte den sterke formen når motparten forsvarer den svake, er den vanligste måten å vinne over ingen.

Hvorfor styrkeforskjellen avgjør en drøfting
Forskjellen avgjør fordi de to formene gir helt ulike svar på hva som skal gjøres: den svake ber deg gjøre rede for ståstedet ditt, den sterke ber deg slutte å rangere framstillinger.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en presisering gjør et begrep skarpere. Her handler det om noe mer: uten styrkeangivelsen kan setningen din leses som to helt ulike påstander, og leseren velger selv hvilken. Det er en risiko du kan fjerne med ett ord.

Hvor begrepet gjør arbeid: overalt der ordet «relativisme» står i din egen tekst. Legg til «svak» eller «sterk», og se om setningen fortsatt sier det du mente.

Fortolkerens situering
Fortolkerens situering er at den som undersøker, står i sin egen tid, med sitt eget språk og sine egne spørsmål — og at dette former hva hun ser etter og hva hun får øye på.

Distinksjonen mot nabobegrepet: partiskhet er å ville et bestemt resultat, og den kan i prinsippet legges av. Situeringen kan ikke legges av; den kan bare gjøres rede for. Å blande de to gjør at innvendingen mot posisjonen bommer.

Hvor begrepet gjør arbeid: som broen til hermeneutikken i kap. 4.4, der situeringen ikke bare er et vilkår, men en betingelse for å forstå.

Relativisme mot skepsis
Relativisme sier noe om gyldighet: den er knyttet til et ståsted. Skepsis sier noe om muligheten for kunnskap: at vi kanskje ikke kan vite noe sikkert i det hele tatt.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en svak relativist kan være helt uskeptisk — hun mener vi vet mye, og at vi vet det fra et sted. Å bruke de to ordene om hverandre gjør motparten mer ytterliggående enn hun er, og det svekker drøftingen.

Hvor begrepet gjør arbeid: i presisjonen. Dette er et av de stedene der en sensor umiddelbart ser om kandidaten har begrepene på plass.

📝Oppgave 2
den lange linjen

Nedenfor står fire nyskrevne setninger. Avgjør for hver om den uttrykker svak eller sterk relativisme, og skriv om den ene som er mest tvetydig, slik at styrken blir tydelig.

Utsagn 1 «Framstillingen bærer preg av at den er skrevet av en byhistoriker med tilgang til byens egne arkiver.»
Utsagn 2 «Det finnes ingen grunn til å foretrekke den ene av de to framstillingene framfor den andre.»
Utsagn 3 «Alle historieframstillinger er fortellinger, og fortellinger kan ikke være sanne eller usanne.»
Utsagn 4 «Hvilke spørsmål vi stiller til materialet, avgjør hva vi finner — derfor må spørsmålene stå i teksten.»

Forklare og forstå (~10 min)

Aksen har et tredje navn, og det er det mest brukbare i en besvarelse: forklare mot forstå. Paret er nyttig fordi det ikke handler om personer eller fag, men om hva slags svar man er ute etter — og fordi det gjør at du kan skrive om striden uten å ta parti i den.

Å forklare
Å forklare er å vise hvordan et enkelttilfelle følger av en allmenn sammenheng: dette skjedde fordi slikt skjer under slike forhold.

Distinksjonen mot nabobegrepet: å forstå er å gjøre rede for hva noe betydde for dem det gjaldt. En forklaring kan være riktig uten at noen i samtiden ville kjent den igjen; en forståelse kan være treffende uten å gjelde noe annet sted.

Hvor begrepet gjør arbeid: i den ene enden av aksen, og som det ordet du bruker i stedet for «positivistisk» når du beskriver hva en framstilling faktisk gjør.

Å forstå
Å forstå er å gjøre rede for mening: hva et uttrykk betydde, hvilke muligheter som fantes, hva som sto på spill for dem det gjaldt.

Distinksjonen mot nabobegrepet: å forklare krever allmenn form. Forståelse krever treffsikkerhet i det enkelte tilfellet, kontrollerbar gjennom kildearbeidet — det er et annet krav, ikke et lavere.

Hvor begrepet gjør arbeid: i den andre enden av aksen, og som det ordet du bruker i stedet for «myk humaniora» når du skal være presis om hva som gjøres.

Den «myke» humanioraen
Den «myke» humanioraen setter tolkning og forståelse først, med krav til belegg hentet fra kildearbeidet: hva kilden faktisk sier, hva den ikke sier, og hva som taler mot lesningen.

Distinksjonen mot nabobegrepet: den «harde» setter forklaring og etterprøvbarhet først. Anførselstegnene står der fordi «myk» ikke betyr uten krav — det betyr at kravene er av en annen art.

Hvor begrepet gjør arbeid: i H2022-veiledningens formulering, som er den mest presise beskrivelsen av bestillingen i hele materialet: vis hvordan den «myke», relativistiske varianten har vært til stede i alle sju periodene.

Den «harde» humanioraen
Den «harde» humanioraen vil at humanistisk forskning skal stille krav som ligner nabofagenes: eksplisitte framgangsmåter, sammenlignbart materiale og resultater som kan prøves av andre.

Distinksjonen mot nabobegrepet: positivisme er en posisjon om hva kunnskap er; den «harde» humanioraen er en strategi for et fagfelt. En forsker kan velge strategien av institusjonelle grunner uten å dele posisjonen.

Hvor begrepet gjør arbeid: i drøftingen om hvorvidt fagets egenart er et forsvar eller en retrett — en akse du møtte i kap. 2.6.

Positivistisk i metode, relativistisk i selvforståelse
Kombinasjonen finnes: en forsker kan kreve eksplisitte framgangsmåter og etterprøvbart belegg, og samtidig mene at alle spørsmål stilles fra et sted og at ståstedet må gjøres rede for.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en selvmotsigelse ville foreligget dersom hun både krevde og benektet muligheten for kontroll. Det gjør hun ikke: hun krever kontroll av framgangsmåten og åpenhet om utgangspunktet. De to kravene trekker samme vei.

Hvor begrepet gjør arbeid: dette er kapitlets beste drøftingsakse, og den lar deg lande et sted som verken er «begge deler» eller et valg av side.

Metodemangfold
Metodemangfold er posisjonen at ulike gjenstander krever ulike framgangsmåter, fordi det å forstå et menneskeskapt uttrykk er en annen oppgave enn å forklare en naturprosess.

Distinksjonen mot nabobegrepet: metodefrihet ville betydd at forskeren står fritt til å velge. Metodemangfoldet er strengere enn det: det sier at gjenstanden stiller krav til framgangsmåten, og at feil valg gir et svar på et annet spørsmål enn det som ble stilt.

Hvor begrepet gjør arbeid: som motposisjonen til enhetsvitenskapen i alle sju trinnene — og som en påminnelse om at begge sider av aksen stiller krav.

Å framstille en posisjon i sin sterkeste form
Grepet er å gjengi motparten slik en tilhenger ville kjent seg igjen i, med det beste argumentet framme — før du møter det.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en rettferdig gjengivelse er et krav om redelighet. Dette er i tillegg et krav om styrke: en drøfting mot en svak versjon teller lite, selv om gjengivelsen er redelig og velvillig.

Hvor begrepet gjør arbeid: i alle drøftinger i emnet, og særlig i dette temaet, der begge posisjoner har lett tilgjengelige karikaturer.

📜Sjutrinnsapparatet: aksen lagt over hele rekka

Apparatet er kapitlets kjerne og forberedelsen til kap. 7.3. Ett stikkord per trinn, i rekkefølge.

(1) Antikken: spennet finnes allerede — det etterprøvbare mot den brede fortellingen som markerer sin egen usikkerhet.
(2) Middelalderen: begrunnelse i autoritative tekster; tolkningen er høyt utviklet, prøvingen av opphav er det ikke.
(3) Renessansen: prøvingen kommer — ekthet, opphav, hensikt — og tolkningen får et kontrollerbart grunnlag.
(4) Opplysningstiden: kravet om allmenngyldighet er sterkest her; enhetsvitenskapen står på sitt høyeste.
(5) Romantikken og historismen: motstøtet — hver tid skal forstås på egne premisser, og treffsikkerhet erstatter allmenngyldighet som krav.
(6) 1900-tallet: delingen blir eksplisitt: forklaring med krav om gjentakbarhet mot forståelse med krav om treffsikkerhet.
(7) Tiden etter 1970: situertheten blir felles vilkår, og kravet blir åpenhet om ståsted framfor påstand om nøytralitet.

Slik brukes apparatet: to til tre setninger per trinn, med én setning om hva som endret seg fra forrige trinn. Sju korte trinn er hele poenget — og de får plass på én side.

Aksen i antikken
I antikken finnes begge holdningene uten navn: den stramme fortellermåten velger ut det etterprøvbare, den brede tar med det usikre og merker det som usikkert.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke positivisme og relativisme som posisjoner — begrepene er senere. Det er spenningen mellom to måter å behandle usikkerhet på, og den er der fra første trinn.

Hvor begrepet gjør arbeid: som første trinn i den lange linjen — og som det beste enkeltargumentet for at aksen ikke er en moderne oppfinnelse.

Aksen i middelalderen
I middelalderen begrunnes kunnskap i autoritative tekster og i tolkningen av dem. Tolkningskunsten er høyt utviklet; prøvingen av tekstenes opphav er det ikke.

Distinksjonen mot nabobegrepet: å si at perioden «manglet kritikk» er upresist. Avskrivningen var ytterst omhyggelig — det som manglet, var spørsmålet om opphavet, ikke omhu med gjengivelsen.

Hvor begrepet gjør arbeid: som andre trinn, og som stedet der du kan vise at tolkningssiden av aksen står sterkt lenge før den får et navn.

Aksen i renessansen
I renessansen kommer prøvingen: ekthet, opphav og hensikt. Tolkningen får dermed et grunnlag andre kan kontrollere, og de to sidene av aksen begynner å arbeide sammen.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke at den ene siden avløser den andre. Autoritet og prøving lever side om side lenge, og det er en av grunnene til at perioden er vanskelig å datere skarpt.

Hvor begrepet gjør arbeid: som tredje trinn, og som det stedet der «kontrollerbarhet» først blir et krav i tekstfagene.

Aksen i opplysningstiden
I opplysningstiden står kravet om allmenngyldighet sterkest: en begrunnelse skal kunne brukes igjen, og enhetsvitenskapen er idealet.

Distinksjonen mot nabobegrepet: i renessansen skulle begrunnelsen holde for denne kilden. Her skal den holde generelt. Det er samme krav om kontroll, hevet til et annet nivå — og det er nettopp derfor motstøtet kommer.

Hvor begrepet gjør arbeid: som fjerde trinn, og som vendepunktet i de fleste lange linjer.

Aksen i romantikken og historismen
I romantikken og historismen kommer motstøtet: hver tid skal forstås ut fra sine egne forutsetninger, og treffsikkerhet i det enkelte tilfellet erstatter allmenngyldighet som krav.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke en oppgivelse av kontroll. Kildeutgivelsene og arkivarbeidet er nettopp kontrollmekanismer — bare rettet mot et annet mål.

Hvor begrepet gjør arbeid: som femte trinn, og som stedet der tolkningssiden av aksen får sine egne institusjoner.

Aksen på 1900-tallet
På 1900-tallet blir delingen eksplisitt og får navn: forklaring med krav om gjentakbarhet står mot forståelse med krav om treffsikkerhet, og striden føres innenfor samme felt.

Distinksjonen mot nabobegrepet: i de tidligere trinnene ligger de to holdningene side om side; her står de mot hverandre, med hver sine institusjoner, tidsskrifter og karriereveier.

Hvor begrepet gjør arbeid: som sjette trinn, og som det trinnet der du sier at tendensen deler seg.

Aksen etter 1970
Etter 1970 blir situertheten et felles vilkår: kravet blir åpenhet om ståsted i stedet for påstand om nøytralitet, og det gjelder begge sider av aksen.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en seier for den ene siden ville betydd at den andre ble forlatt. Det er ikke det som skjer: kravet om etterprøving består, men det suppleres med et krav om å gjøre rede for utgangspunktet.

Hvor begrepet gjør arbeid: som sjuende trinn, og som avslutningen der du sier hva som består og hva som skifter gjennom hele rekka.

Sju korte trinn framfor to lange
Disponeringsregelen for en sjutrinns bestilling: to til tre setninger per trinn, med én setning om hva som endret seg fra forrige trinn.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en grundig behandling av tre perioder ser bedre ut mens den skrives, og teller mindre. Bestillingen navngir sju trinn, og et manglende trinn er et manglende ledd — uansett hvor gode de andre er.

Hvor begrepet gjør arbeid: i disponeringen, og som den ene vanen som beskytter mot registerets trettende feil — å prøve å dekke alt og dermed ikke drøfte noe, her i sin motsatte form: å dekke noe grundig og la resten falle.

📝Oppgave 3
den lange linjen

Nedenfor står sju nyskrevne, korte utsagn — ett fra hver periode:

Utsagn 1 «Jeg gjengir hva folk der sier, men jeg har ikke sett det selv.»
Utsagn 2 «Det er skrevet, og det står fast; vår oppgave er å utlegge det riktig.»
Utsagn 3 «Ordet fantes ikke da brevet skal være skrevet, og brevet er derfor yngre.»
Utsagn 4 «Samme årsaker gir samme virkning, i Roma som i Bengal.»
Utsagn 5 «Handlingen må måles mot det som var tenkelig der og da, ikke mot vår tid.»
Utsagn 6 «Tallene viser et mønster ingen av de enkelte brevene forteller om.»
Utsagn 7 «Jeg leser dette som kvinne fra bygda jeg skriver om, og det former spørsmålene mine.»

a) Plasser hvert utsagn på riktig periode, og på riktig ende av aksen.
b) Skriv én setning per periode om hvordan spenningen så ut der.
c) Skriv til slutt to setninger om hva som består og hva som skifter gjennom alle sju.

📝Oppgave 4
avgrensningsoppgaven

Drøft, i om lag 250 ord: kan et fag være positivistisk i metode og relativistisk i selvforståelse samtidig?

a) Skriv det beste argumentet for at det er en selvmotsigelse.
b) Skriv det beste argumentet for at det ikke er det.
c) Land med begrunnelse.

Pensumkart for kapitlet
Begreps- og avsenderliste
Repetisjon fra forkunnskapene

Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.

Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.