7.2 Avgrensningsoppgaven
Oppgaven som ber deg definere humaniora, skille det fra naturvitenskapen og deretter vurdere selve inndelingen, der tredje ledd er hele forskjellen.
Sjangeren. Dette kapitlet trener avgrensningsoppgaven — i denne boka forkortet AVG. Bestillingen har tre ledd: definer humaniora, si hva som skiller det fra naturvitenskapen, og vurder fordeler og ulemper ved denne kategoriseringen av fag og framgangsmåter.
Tallene, med nevneren og enheten skrevet ut. Sjangeren står 2 av 11 oppgavetekst-forekomster — H2020-utsatt-2 og H2021-utsatt-2 — og fordi de to oppgavetekstene er ordrett like, dekker den 1 av de 10 unike oppgavetekstene. Det er samme oppgavetekst som i kap. 3.1, som behandler innholdet; her behandles formen. Begge forekomstene ligger i det utgåtte essay-regimet, som dekker 5 av de 6 terminene — historikk. Temaet er noe annet: avgrensningen av humaniora mot naturvitenskapen er berørt i 4 av 6 terminer.
Hva tallene ikke sier. Seks terminer kan ikke rangere temaer. Frekvenstall viser hva som har vært prøvd, aldri hva som kommer.
Formrammen. Alt denne boka sier om hva mappa krever, hviler på én dokumentert termin: H2024. Fem av de seks terminene i arkivet er skrevet til essay-regimet som ble lagt om, og høsten 2023 mangler helt. Sjangeren er likevel nær beslektet med H2024s første mappeoppgave, som ber om det samme skillet i faghistorisk form — og det er nettopp derfor håndverket her er verdt å trene.
Sensorkravet. Ingen veiledning kommenterer denne oppgaveteksten direkte; de to forekomstene står i rene oppgavesett uten veiledning. Det som gjelder, er derfor de generelle kravene fra de 4 sensorveiledningene: aktiv bruk av pensum, en drøftende og ikke bare beskrivende framstilling, og at oppgavens egen vekting følges.
Forkunnskaper
Dette kapitlet bygger på kap. 3.1, kap. 3.2 og kap. 3.3, på kap. 7.1 for firetrinnsformen og rubrikkene, og det låner ett grensetilfelle fra kap. 5.4. Kjernepåstandene står ferdig oppfrisket her.
Fra kap. 3.1: humaniora defineres på tre konkurrerende måter — etter gjenstandsområde (det menneskeskapte), etter metode (tolkning og forståelse) og etter institusjon (det som ligger under et humanistisk fakultet). De tre gir ikke samme svar, og det er nettopp derfor spørsmålet kan drøftes.
Fra kap. 3.3: positivisme og relativisme er to reelle posisjoner, ikke en riktig og en gal. Relativismen finnes dessuten i to styrker — at kunnskap er situert, og at alle framstillinger er like gyldige — og forskjellen mellom dem avgjør hvor sterkt et argument blir.
Fra kap. 5.4: konservering er en teoretisk-praktisk konstruksjon i grenselandet mellom humaniora og naturvitenskap, mellom tradisjon og fornying. Faget er derfor det klareste grensetilfellet emnet har.
(1) Definisjonen. Kort, og med avsender: si hvilken av de tre definisjonene du arbeider med, og hvem eller hva den er hentet fra. ~15 prosent av ordbudsjettet.
(2) Skillet mot naturvitenskapen, satt opp langs to akser — gjenstand og metode — ikke som en tospaltet liste. ~25 prosent.
(3) Vurderingen av selve kategoriseringen. Hovedtyngden, ~60 prosent. Oppgaven ber deg ikke forsvare skillet. Den ber deg vurdere inndelingen.
Vektingen er det som gjør sjangeren vanskelig. Ledd 1 og 2 er de leddene du kan mest om og raskest kan skrive, og de er nøyaktig de leddene som skal ta minst plass.
Oppskriften, med ordbudsjett (~7 min)
UiOs emneside oppgir at hele mappa kan være på maks 5 000 ord, og H2024-veiledningen oppgir at gruppeoppgaven ikke skal overstige 1 500 ord inkludert fotnoter. Trekker du det ene fra det andre og deler på to, får du om lag 1 750 ord per individuelt arbeid. ⚠ Det tallet er en slutning fra to tall — ingen kilde oppgir det. Regnestykket står her fordi boka regner ordbudsjetter med tallet, og du skal kunne se hvor det kommer fra: 5 000 minus 1 500 er 3 500, delt på to individuelle arbeider gir 1 750.
Ordbudsjett for en avgrensningsoppgave på om lag 1 750 ord ⚠ (slutning, se over):
problemstilling og hva du avgrenser bort ~150 ord
definisjonen med avsender ~250 ord
skillet langs de to aksene ~400 ord
vurderingen av inndelingen ~800 ord
landing ~150 ord
Arbeidsrekkefølgen: finn grensetilfellene først. Det er de som gir deg noe å vurdere. En besvarelse som begynner i definisjonen, ender som regel med en definisjonsdiskusjon; en som begynner i et fagområde som er vanskelig å plassere, har allerede stoff til ledd 3 når den kommer dit.
Oppgaveformen som ber om en definisjon av humaniora, et skille mot naturvitenskapen og en vurdering av selve inndelingen. De tre leddene har ulik vekt: det siste skal ha hovedtyngden.
Skillet mot en ren definisjonsoppgave: en definisjonsoppgave er ferdig når begrepet er avklart. Her er definisjonen bare inngangen — den etablerer hva du snakker om, slik at vurderingen i ledd 3 har noe konkret å gjelde. Et svar som er ferdig etter ledd 2, har hoppet over drøftingen.
Humaniora kan defineres etter gjenstandsområdet (det menneskeskapte), etter metoden (tolkning og forståelse) eller etter institusjonen (det som ligger under et humanistisk fakultet). Alle tre er i bruk, og de gir ulike svar på grensetilfellene.
Hvor de skiller lag: et dateringslaboratorium som arbeider på arkeologisk materiale er humaniora etter gjenstand, naturvitenskap etter metode, og humaniora eller ikke etter institusjon, avhengig av hvor laboratoriet er plassert på universitetskartet. Det er nettopp uenigheten mellom de tre definisjonene som gjør ledd 3 mulig å skrive — velger du én definisjon uten å si at det er et valg, forsvinner halve drøftingen.
Første ledd: å si hva du legger i «humaniora», hvilken av de tre definisjonstypene det er, og hvor definisjonen kommer fra. To til tre setninger holder.
Skillet mot en leksikonartikkel: leddet skal ikke gjengi alt som er sagt om begrepet, det skal fastsette hva din tekst mener med det. Kravet om avsender er ikke pynt: en definisjon uten avsender kan ikke drøftes, fordi ingen står bak den. Emnets hovedbok, «Humaniora» av Jordheim m.fl., er det naturlige ankeret her.
Andre ledd: hva som skiller humaniora fra naturvitenskapen, satt opp langs gjenstand (hva som studeres — det menneskeskapte mot det naturskapte) og metode (hvordan det studeres — tolkning og forståelse mot forklaring og lovmessighet).
Skillet mot tospalteformen: en tospalte lister trekk ved hver side og lar leseren se forskjellen selv. To akser gjør noe annet: de gir deg to spørsmål du kan stille til et hvilket som helst fagområde, og dermed et redskap som virker også på tilfellene som ikke er lette. Det er derfor aksene er verdt de ordene de koster.
Tredje ledd: å vurdere fordeler og ulemper ved selve kategoriseringen av fag og framgangsmåter. Ikke om humaniora er nyttig, ikke om naturvitenskapen har for mye makt — men om det å dele kunnskapen i to familier er en god måte å ordne den på.
Skillet mot et forsvar: et forsvar argumenterer for at humaniora har sin berettigelse. En vurdering spør hva inndelingen gjør mulig og hva den gjør vanskelig, og den kan godt lande på at inndelingen er nyttig — men den lander da med grunner som gjelder inndelingen, ikke faget.
En systematisk måte å drøfte en kategorisering på, i fem spørsmål:
(1) Hva gjør inndelingen mulig som ellers ville vært vanskelig?
(2) Hva gjør den vanskelig som ellers ville vært enkelt?
(3) Hvem tjener på den — hvilke fag, hvilke institusjoner, hvilke søknadsformer?
(4) Hvilke tilfeller faller mellom, og hva gjør vi med dem?
(5) Hva ville alternativet kostet — en inndeling etter metode alene, etter gjenstand alene, eller ingen inndeling?
Skillet mot en fordeler-og-ulemper-liste: de fem grepene tvinger fram argumenter av ulik type — funksjonelle, institusjonelle og prinsipielle — i stedet for fem varianter av samme argument. Bruk tre av fem grundig framfor fem overflatisk.
Et fagområde som ikke lar seg plassere entydig på den ene eller andre siden av skillet, brukt som prøvestein for inndelingen i stedet for som en kuriositet.
Skillet mot et eksempel: et eksempel illustrerer noe du allerede har sagt. Et grensetilfelle prøver påstanden: hvis inndelingen ikke klarer å plassere konservering, sier det noe om inndelingen, ikke bare om konservering. Det er den bruken som gjør grensetilfellet til et argument.
At det å plassere et fag i den ene eller andre familien ikke bare beskriver faget, men får følger: for hvilke metoder som regnes som legitime, for hva som teller som et gyldig spørsmål, og for hvilke ordninger faget kan søke penger og stillinger gjennom.
Skillet mot en klassifikasjon: en klassifikasjon sorterer noe som allerede finnes. En kategorisering med konsekvenser virker tilbake på det den sorterer — et fag som er plassert på naturvitenskapelig side, vil over tid hente flere av sine idealer derfra. Det er dette poenget som løfter ledd 3 fra en meningsutveksling til en analyse.
Feilformen der besvarelsen setter opp to lister — humaniora til venstre, naturvitenskap til høyre — fyller dem med ti punkter hver og deretter stopper. Listen kan være helt korrekt, og besvarelsen har likevel svart på to av tre ledd.
Hvorfor den er så vanlig: fordi den føles produktiv. Hvert nytt punkt gir en følelse av framdrift, og ordene går fort. Motgiften er ordbudsjettet: sett av 800 av de 1 750 ordene ⚠ (slutning) til ledd 3 før du begynner, og skriv listen etterpå med det som er igjen.
To sjangre om samme skille, med motsatt spørsmål. I avgrensningsoppgaven er skillet et drøftingsobjekt: er dette en god måte å dele kunnskapen på? I faghistorieoppgaven er skillet en hendelse som faktisk skjedde, med et tidspunkt, et sted og følger — og spørsmålet er hva den gjorde med ett bestemt fag.
Hvorfor forvekslingen koster: svarer du faghistorisk på en avgrensningsoppgave, forteller du hvordan skillet oppsto i stedet for å vurdere om det er godt. Svarer du vurderende på en faghistorisk oppgave, drøfter du en inndeling i stedet for å følge et fag. Faghistorieoppgaven trenes i kap. 7.4.
Grensetilfellebanken: seks fagområder som ikke lar seg plassere (~10 min)
Alle seks er nyskrevne beskrivelser, laget for denne boka. Bruk dem som prøvestein, ikke som pynt: for hvert av dem, still de to aksespørsmålene — hva studeres, og hvordan — og se hvor de tre definisjonene skiller lag.
1. Konservering. Faget arbeider på fysiske gjenstander med kjemiske og fysiske metoder, for å avdekke det som kalles objektets sannhet — og «sannhet» betyr her både den fysiske tilstanden og den historiske meningen. Gjenstanden er menneskeskapt, metoden er i stor grad naturvitenskapelig, og selve inngrepet i objektet er samtidig et teoretisk valg.
2. Dateringslaboratoriet. Et laboratorium som daterer arkeologisk materiale, arbeider med målinger, feilmarginer og standardiserte prosedyrer. Resultatet er et tall med et usikkerhetsintervall. Men spørsmålet tallet svarer på — når ble denne gjenstanden laget, og av hvem — er et humanistisk spørsmål, og tolkningen av tallet krever kunnskap om funnstedet.
3. Korpusbasert tekstanalyse. Et prosjekt teller forekomster av ord og uttrykk i store tekstmengder over tid. Metoden er kvantitativ og gjentakbar, gjenstanden er språk og litteratur. Og funnene må tolkes for å bety noe: en kurve som stiger, er ikke i seg selv en påstand om noe. Dette møter du igjen i kap. 6.2.
4. Historisk demografi. Fødsels- og dødstall fra kirkebøker settes i tabeller, og utviklingen beregnes. Kildene er skrevet av mennesker med sine egne formål, så kildekritikken er humanistisk; behandlingen av tallene er statistisk. Dette er ett av de nye metodegrepene som kommer inn i historiefaget på 1900-tallet.
5. Musikkarkeologi. Et instrumentfunn undersøkes både som gjenstand med en innsamlingskontekst og som klanglegeme, med akustiske målinger av hva det kunne ha lydd som. Den ene undersøkelsen spør hva gjenstanden betydde, den andre hva den fysisk kunne gjøre.
6. Landskapshistorie. Bosetningsmønstre studeres med topografiske og geografiske metoder, og forklares med naturgitte forhold som jordsmonn og ferdselsårer — men også med hva menneskene på stedet mente om hvor det var rimelig å bo. Her ligger både forklaring og forståelse i samme prosjekt.
⚠ Legg merke til hva de seks har felles: i alle tilfellene er gjenstanden menneskeskapt eller menneskelig, mens metoden helt eller delvis er hentet fra naturvitenskapen. Det er et funn du kan bruke i ledd 3 — inndelingen etter gjenstand og inndelingen etter metode skiller lag nettopp der arbeidet er mest interessant.
Utdraget under er skrevet av oss for denne boka og viser bare ledd 3 — vurderingen — fordi det er det leddet som avgjør nivået. Ledd 1 og 2 forutsettes skrevet kort foran.
Margnotat: vurderingen åpner med et grep, ikke med en oppsummering. Leseren vet fra første setning at dette er et nytt ledd med et eget spørsmål.
Spørsmålet i dette leddet er ikke om humaniora er verdifullt, men om inndelingen i to kunnskapsfamilier er en god måte å ordne kunnskapen på. Jeg prøver den på fire punkter: hva den gjør mulig, hva den gjør vanskelig, hvem den tjener, og hva alternativet ville kostet.
Margnotat: første argument er funksjonelt og formuleres i inndelingens favør. Å skrive motparten sterk er ikke høflighet — det er det som gjør landingen troverdig.
Det inndelingen gjør mulig, er egne kvalitetskrav. Et fag som studerer det menneskeskapte, trenger kriterier for hva som er en god tolkning; et fag som studerer det naturskapte, trenger kriterier for hva som er en kontrollert måling. Uten en inndeling ville begge blitt målt med den samme målestokken, og den ene ville tapt. Ideen om én vitenskap med felles metode ble prøvd i opplysningstidens enhetsvitenskap, og de historiske fagene brukte det meste av 1800-tallet på å argumentere for at det som er menneskeskapt, krever noe annet.
Margnotat: her gjør grensetilfellet et konkret arbeid. Det illustrerer ikke — det prøver påstanden fra forrige avsnitt og finner en svakhet.
Det inndelingen gjør vanskelig, ser vi tydeligst i konserveringen. Faget arbeider på menneskeskapte gjenstander med i stor grad naturvitenskapelige metoder, og selve inngrepet i objektet er samtidig et teoretisk valg om hva som skal regnes som objektets sannhet. Etter gjenstandsdefinisjonen er faget humanistisk, etter metodedefinisjonen er det ikke det. Det betyr ikke at faget er uklart. Det betyr at inndelingen ikke har en plass til det, og at et fag som faller mellom, må bruke krefter på å forklare seg i stedet for å arbeide.
— naturlig pausepunkt —
Margnotat: det institusjonelle argumentet er det som oftest mangler. Det er også det som viser at kandidaten har forstått at en kategorisering gjør noe, ikke bare beskriver noe.
Hvem inndelingen tjener, er ikke et retorisk spørsmål. Inndelingen er institusjonalisert i fakulteter, og fakultetsgrenser bestemmer hvilke ordninger et prosjekt kan søke penger gjennom og hvem som vurderer søknaden. Et prosjekt som ligger midt imellom, blir vurdert av folk som måler det med den ene familiens målestokk. Kategoriseringen virker dermed tilbake på fagene: et grensefag som gjentatte ganger vurderes av naturvitere, vil over tid hente flere av sine idealer derfra. Det er en konsekvens av inndelingen, ikke av gjenstanden.
Margnotat: landingen er en avveining med et kriterium. «Det kommer an på» uten kriterium ville vært en unnvikelse.
Min vurdering er at inndelingen er nyttig så lenge den behandles som en arbeidsdeling og skadelig når den behandles som en beskrivelse av virkeligheten. Kriteriet er grensetilfellene: en arbeidsdeling kan gjøre unntak uten å bryte sammen, mens en beskrivelse av virkeligheten må hevde at grensetilfellene egentlig hører hjemme på den ene siden. Det første er nyttig. Det andre er nettopp det konserveringen, dateringslaboratoriet og den korpusbaserte tekstanalysen viser at ikke stemmer.
Margnotat: og det teksten ikke dekker, står skrevet. Det koster tjue ord og gir uttelling på vurderingsevne.
Jeg har vurdert inndelingen fra fagenes side. Det jeg ikke har dekket, er hva den betyr for undervisning og for studenters valg, som ville krevd et annet materiale enn det jeg har brukt her.
Slik leser du momentlistene (~2 min)
Momentlistene under er delt i minimumskrav, gode besvarelser, sterke besvarelser og feller.
⚠ Nivåbeskrivelsene i momentlistene er utledet, ikke observert: de er lest ut av karakterbeskrivelsen i H2020 og av belønningskriteriene i de 4 sensorveiledningene. Arkivet inneholder ingen A- eller C-eksempler.
Og husk raushetspunktet: H2024-veiledningen sier uttrykkelig at det er absolutt ingen krav om at en besvarelse inneholder alle elementene veiledningen nevner, for å stå.
Denne oppgaven trener bare ledd 1, og den skal skrives med egne ord. Ordbudsjett: 250 ord.
a) Skriv definisjonen av humaniora tre ganger — én gang etter gjenstandsområde, én gang etter metode og én gang etter institusjon. Maks to setninger hver.
b) Velg ett av de seks grensetilfellene i banken over, og si hvilket svar hver av de tre definisjonene gir på om fagområdet hører til humaniora.
c) Skriv én setning om hvilken av de tre definisjonene du ville brukt i en full besvarelse, og hva valget koster deg.
Vurderingsverkstedet på ett grensetilfelle. Ordbudsjett: 500 ord.
a) Velg dateringslaboratoriet eller musikkarkeologien fra banken over, og avgrens: hvilket av de to aksespørsmålene — gjenstand eller metode — skal bære drøftingen din, og hvorfor?
b) Bruk tre av verkstedets fem grep på tilfellet, og skriv ett avsnitt per grep.
c) Revider mot revisjonsrubrikken i kap. 0.3, og sjekk særlig punktet om at drøftingsleddet skal være lengre enn redegjørelsesleddet. Noter hva du strøk.
a) Sett ordbudsjettet før du skriver: hvor mange ord til hvert av de tre leddene? Skriv tallene ned, og hold dem.
b) Formuler problemstillingen som ett spørsmål i første avsnitt, og si hva teksten ikke dekker.
c) Skriv besvarelsen. Minst ett grensetilfelle skal gjøre et konkret arbeid i ledd 3.
d) Revider: tell ordene i hvert ledd, og sammenlign med budsjettet du satte i a. Skriv om det leddet som sprakk mest.
a) Avgrens: hvilke to av verkstedets fem grep skal bære drøftingen, og hvilket grensetilfelle skal prøve dem?
b) Skriv drøftingen. Kravet er at begge landinger skal stå skrevet ut i sin sterkeste form før du velger.
c) Land, med et kriterium som sier hva som skulle til for at du landet motsatt.
d) Revider mot revisjonsrubrikken, og kontroller særlig punktet om at det skal finnes minst én innvending, og at den er besvart.
Feil #2 — å la det enkle redegjørelsesleddet spise oppgaven. Definisjonen og skillet er de leddene du kan best. Varsellampen: ledd 3 begynner etter at halve ordbudsjettet er brukt.
Feil #4 — å levere uten avgrensning og problemstilling. I denne sjangeren er avgrensningen først og fremst et valg av definisjon: sier du ikke hvilken humanioradefinisjon du arbeider med, kan ingen vurdere om skillet ditt følger av den. Varsellampen: ordet «humaniora» brukes i hele teksten uten at det noe sted står hva du legger i det.
⚠ Sensorveiledningene beskriver hva sensor forventer, ikke hva kandidater har gjort. Hele registeret med de fjorten feilene står i kap. 7.7.
Karakterskalaen måler vurderingsevne og selvstendighet, og kunnskapsmengde nevnes ikke i en eneste av de seks beskrivelsene. Det er ikke mengden, det er hva du gjør med den — og i denne sjangeren er det bokstavelig talt sant: den lengste lista over forskjeller er ofte den svakeste besvarelsen.
Løftet ligger i å behandle inndelingen som noe som gjør noe. En besvarelse som skriver at inndelingen er institusjonalisert i fakulteter, og at fakultetsgrenser bestemmer hvem som vurderer et prosjekt, har flyttet drøftingen fra meningsutveksling til analyse.
Den andre løftemuligheten er å skrive alternativet ut. De fleste besvarelser vurderer inndelingen mot ingenting. En som vurderer den mot en annen inndeling — etter metode alene, eller etter hva slags spørsmål faget stiller — har gitt sensor noe å vurdere.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.