5.2 Historiefaget: de nasjonale skolene og kritikken av dem

Historieforskning organisert rundt nasjonen og legitimert av den: nasjonale arkiver, nasjonale kildeutgaver, professorater finansiert av staten, og spørsmål som gjelder folkets, statens eller landets utvikling.

Uttrykket «skoler» i flertall peker på at dette ikke var én tradisjon, men flere parallelle nasjonale miljøer med sammenlignbare programmer — de forsket på ulike land, med samme slags apparat.

Distinksjonen mot nasjonalisme som holdning: de nasjonale skolene er en måte å organisere forskning på, ikke i seg selv et politisk standpunkt. En historiker kunne arbeide innenfor rammen og likevel skrive kritisk om sin egen nasjon.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: i svaret på når og hvordan historiefaget ble et eget kunnskapsfelt. Nasjonen er den rammen som gjør at institusjonene i det hele tatt ble bygget.

At spørsmålene et fag stiller, hentes fra og avgrenses av nasjonen: hvilket territorium som studeres, hvilke arkiver som anses relevante, og hva som teller som et viktig spørsmål.

Rammen har en dobbel virkning. Den gir faget ressurser og et publikum. Og den gjør enkelte spørsmål vanskelige å stille — spørsmål som krysser grensene, eller som gjelder grupper som ikke passer inn i fortellingen om ett folk.

Distinksjonen mot gjenstandsfeltet: gjenstandsfeltet er materialet faget arbeider på. Rammen er utvalget av spørsmål materialet brukes til å svare på. Samme arkiv kan bære helt andre spørsmål under en annen ramme.

Hvor det gjør arbeid: i drøftingsleddet. Det er her du kan vise at en organisering som ga faget styrke, samtidig kostet det noe — uten å karikere dem som bygde den.

De to rammene som gjør historieforskningen til et kunnskapsfelt og ikke en sjanger: universitetet, som gir stillinger, opplæring i metode og et fellesskap som vurderer arbeidet, og arkivet, som gir materialet en ordnet, tilgjengelig og etterprøvbar form.

Arkivet er den institusjonen som binder faget til metoden sin. Så lenge kildene ligger ordnet og tilgjengelig, kan en påstand prøves av en annen forsker — og kravet om at påstander skal kunne prøves, er selve inngangen til vitenskapelighet.

Distinksjonen mot samling og museum: museet ordner objekter for å bevare og vise dem. Arkivet ordner dokumenter etter opphav og sammenheng, og den ordenen er selv en kilde.

Hvor det gjør arbeid: når du skal tidfeste etableringen med noe konkret i stedet for å si at faget «etter hvert» ble vitenskapelig.

Kravet om at hver periode skal forstås på sine egne premisser, ut fra kilder, og ikke måles mot vår egen tids normer. Kunnskapen bygges nedenfra: fra dokumentet, gjennom kildekritikken, til framstillingen.

Idealet gir faget en bestemt form for vitenskapelighet — den kildebelagte, etterprøvbare rekonstruksjonen — og en bestemt blindsone: det som ikke etterlater seg dokumenter, blir vanskelig å se.

Distinksjonen mot hermeneutikk: historismen vil legge sin egen forforståelse til side for å komme nær kilden. Hermeneutikken hos Gadamer sier at forforståelsen ikke kan legges bort, og at den er selve grunnen til at teksten sier deg noe. De to er nabobegreper som lett forveksles, og forskjellen ligger i synet på forskerens egen posisjon.

Hvor det gjør arbeid: i det andre leddet av faghistorieoppgaven. Det er dette idealet metodene i neste avsnitt følger av.

To ulike mål for hva historisk kunnskap skal gi. Det spesifikke er det særegne ved denne perioden, denne nasjonen, denne kulturen. Det allmenne er det som gjelder på tvers — mønstre, regelmessigheter, drivkrefter.

Historismen setter det spesifikke først. Kritikerne på 1900-tallet snur ikke skalaen helt om, men flytter tyngdepunktet: å identifisere historiens drivkrefter blir viktig, delvis på bekostning av det spesifikke.

Distinksjonen er verdt å holde skarpt fordi den forklarer hvorfor metodeskiftet er et skifte og ikke bare et tillegg. Telling og sammenligning er verktøy for det allmenne; nærlesning av en enkelt kilde er et verktøy for det spesifikke.

Hvor det gjør arbeid: i drøftingen av hva faget mistet. «Delvis på bekostning av» er en presis formulering — den sier hverken at det spesifikke forsvant eller at det ble uberørt.

Settet med spørsmål man stiller til et dokument før man bruker det. Den ytre kildekritikken gjelder dokumentet selv: er det ekte, når og hvor ble det laget, av hvem? Den indre gjelder innholdet: hva sier det, hva vet opphavspersonen selv, og hva har hun grunn til å framstille på en bestemt måte?

Kildekritikken er historiefagets bidrag til det etterprøvbare. Den gjør at to forskere kan være uenige om tolkningen og likevel enige om hva kilden kan bære.

Distinksjonen mot mistenksomhet: kildekritikk er ikke å gå ut fra at kilden lyver. Den er å avgjøre hva kilden er et vitne til — og en tendensiøs kilde er ofte et utmerket vitne om noe annet enn det den forteller om.

Hvor det gjør arbeid: i det tredje leddet, som fagets kjernemetode. Og i drøftingen, siden det er nettopp denne metoden som blir «både erstattet og supplert» på 1900-tallet.

To måter å bruke den samme kilden på. Brukt som beretning er kilden et vitne om det den forteller om. Brukt som levning er den et spor etter sin egen tilblivelse — den forteller om den som skrev, om språket, om ordningen, om hva som var mulig å skrive.

Det avgjørende er at dette ikke er to typer kilder, men to bruksmåter. En upålitelig beretning kan være en førsteklasses levning.

Distinksjonen mot ekte og falsk: et forfalsket gavebrev er verdiløst som beretning om gaven og verdifullt som levning etter dem som ville ha gaven anerkjent.

Hvor det gjør arbeid: i enhver oppgave som ber om kildesyn, og i denne delen som forklaring på hvorfor et fag kunne utvide materialet sitt kraftig uten å skaffe seg nye kilder — det holdt å bruke de gamle på en ny måte.

De to henger sammen: tendensen blir bare synlig når man kjenner situasjonen. Og begge er grunner til å bruke kilden som levning når den svikter som beretning.

Distinksjonen mot løgn: tendens er ikke bedrageri. De fleste kilder er skrevet av noen som ville noe, og det er normaltilstanden — ikke et avvik.

Hvor det gjør arbeid: i den indre kildekritikken, og som eksempel på at historiefagets metode er et system for å utnytte kilder, ikke bare for å avvise dem.

Historiefagets kjernearbeidsform: å oppsøke det ordnede dokumentmaterialet, lese seg gjennom det, og bygge framstillingen på det man finner der.

Arbeidsformen forutsetter to ting som ikke er selvfølgelige: at materialet er ordnet etter et prinsipp forskeren kan navigere, og at det er tilgjengelig. Begge deler er resultater av 1800-tallets institusjonsbygging.

Distinksjonen mot kildekritikk: arkivstudier er hvor og hvordan man arbeider, kildekritikken er hva man gjør med det man finner. En besvarelse som bruker de to som synonymer, mister at det er arbeidsformen, ikke kritikken, som utfordres når nye metoder kommer.

Hvor det gjør arbeid: i det tredje leddet, og i formuleringen om at arkivstudiene ble «både erstattet og supplert».

Synet på kilden som en beholder av opplysninger: kilden gir informasjon om det den handler om, og oppgaven er å hente ut de opplysningene som er pålitelige.

Det materielle kildesynet følger naturlig av historismens ideal om å bygge nedenfra: kildene leverer byggesteinene, forskeren setter dem sammen.

Distinksjonen mot funksjonelt kildesyn: det materielle spør hva kilden inneholder. Det funksjonelle spør hva kilden gjorde — hvilken rolle den spilte i sin egen sammenheng. Forveksles de, blir metodeskiftet på 1900-tallet umulig å beskrive.

Hvor det gjør arbeid: som utgangspunktet skiftet går fra. Det er ikke et dårligere kildesyn — det er et kildesyn med et annet formål.

Synet på kilden som noe som hadde en funksjon i samfunnet den ble til i: et skjøte gjør noe, et kirkebokinnførsel gjør noe, en klageskrift gjør noe. Kilden leses som en del av den ordningen den var med på å opprettholde.

Det funksjonelle kildesynet åpner materiale som er tynt som beretning og rikt som spor: registre, lister, skjemaer og rutinedokumenter som ingen skrev for å fortelle noe.

Distinksjonen mot materielt kildesyn: «hva sier kilden?» mot «hva gjorde kilden?». Overgangen til det funksjonelle er den kjernen H2024-veiledningen peker på når den beskriver metodeskiftet i historiefaget.

Hvor det gjør arbeid: i det fjerde leddet. Det er dette kildesynet som gjør telling, sammenligning og samfunnshistorie mulig — for uten det er et skattemanntall bare en samling opplysninger om skatt.

Den tenkemåten som søker forklaringen i strukturer — varige mønstre i språk, samfunn og økonomi — heller enn i enkeltpersoners handlinger og beslutninger.

For historiefaget betyr impulsen en forskyvning av hva som teller som en forklaring: en enkelthendelse forklares av det som ligger under og varer, ikke av den som utløste den.

Distinksjonen mot positivisme: positivismen stiller krav til hva slags belegg en påstand må ha. Strukturalismen sier noe om hvor forklaringen ligger. De to kunne virke sammen i historiefaget, men de er svar på forskjellige spørsmål.

Hvor det gjør arbeid: i det fjerde leddet, som en av de tre navngitte impulsene bak kritikken av de nasjonale skolene.

Kravet om at kunnskap skal bygge på det som lar seg observere og etterprøve, og helst uttrykkes så presist at andre kan kontrollere det — for historiefagets del ofte i form av tellbare størrelser.

Posisjonen skal ikke framstilles som naiv. Den er et seriøst svar på et reelt problem: hvordan skiller man en velbegrunnet historisk påstand fra en velskrevet?

Distinksjonen mot relativisme: positivismen mener at faget kan komme fram til holdbar kunnskap uavhengig av forskerens ståsted. Relativismen mener at det forskeren ser, alltid er formet av hvor hun står. Mellom ytterpunktene finnes hele spekteret av moderate posisjoner, og de fleste historikere har holdt til der.

Hvor det gjør arbeid: som en av de tre impulsene bak metodeskiftet, og som eksempel på at «vitenskapeliggjøring» kan komme i flere runder i samme fag.

Fagene som vokser fram rundt studiet av samfunnet som system — med spørreundersøkelser, statistikk, feltarbeid og teorier om hvordan grupper og institusjoner virker.

Deres betydning for historiefaget er dobbel: de leverer metoder faget kan låne, og de leverer et konkurrerende krav om hva en forklaring skal se ut som.

Distinksjonen mot historiefaget selv: samfunnsvitenskapene søker det som gjentar seg; historiefaget har tradisjonelt søkt det som skjedde én gang. Møtet mellom de to er nettopp derfor produktivt og ubehagelig på samme tid.

Hvor det gjør arbeid: i forklaringen på hvorfor metodeskiftet kom akkurat da. Impulsen kom utenfra faget, men den ble tatt inn av historikere.

Å bruke landskapet, avstandene og stedenes fysiske forhold som forklaringsressurs: hvor det var mulig å bo, hva som kunne fraktes hvor, hvilke steder som lå ved en vei og hvilke som ikke gjorde det.

Metoden gir tilgang til forhold som sjelden er skrevet ned, fordi de var selvsagte for dem som levde i dem. Ingen skriver et brev om at fjorden er lang.

Distinksjonen mot kart som illustrasjon: her er landskapet en kilde, ikke en pynt på framstillingen. Det er forskjellen på å vise hvor noe skjedde og å bruke stedet til å forklare hvorfor det skjedde der.

Hvor det gjør arbeid: som en av de fire nye metodene H2024-veiledningen navngir i historiefagets metodeskifte.

Beskrivelser av dagligliv, skikker, arbeidsformer og hushold — hentet fra feltarbeid, innsamlinger eller eldre beskrivelser — brukt som materiale om hvordan folk faktisk levde.

Materialet gir tilgang til dem som ikke skrev: husholdet, arbeidet, de daglige rutinene. Det er dermed en direkte motgift mot arkivets skjevhet, siden arkiver først og fremst bevarer det de som styrte, hadde grunn til å bevare.

Distinksjonen mot muntlig kilde generelt: etnografisk materiale er ikke bare fortellinger om fortiden, men beskrivelser av praksis. Kildekritikken må derfor rettes mot beskriveren og hennes situasjon, ikke bare mot hukommelsen.

Hvor det gjør arbeid: som en av de fire nye metodene, og som eksempel på utvidelsen av gjenstandsfeltet uten bytte av fag.

Å stille to eller flere tilfeller ved siden av hverandre — to bygder, to land, to perioder — for å se hva som varierer med hva.

Sammenligningen er det nærmeste historiefaget kommer et eksperiment: den kan ikke holde noe konstant, men den kan vise at en forklaring som gjelder ett sted, ikke gjelder et annet med samme forutsetning.

Distinksjonen mot parallellframstilling: to kapitler om to land ved siden av hverandre er ikke en sammenligning. Sammenligningen krever felles spørsmål og felles kategorier — og der møter historiefaget standardiseringens pris i sin egen versjon.

Hvor det gjør arbeid: som den metoden som mest direkte tjener spørsmålet om historiens drivkrefter, siden den lar deg prøve en forklaring på mer enn ett tilfelle.

Å telle, og å bruke det tellbare til å se mønstre som ikke er synlige i enkelttilfellene: hvor mange som flyttet, hvor gamle de var, hvordan tallene endret seg over tid.

Metoden forutsetter et materiale som lar seg telle — registre, manntall, lister — og den forutsetter dermed at noen en gang standardiserte opplysningene. Der er statistikken i historiefaget en direkte arving av det funksjonelle kildesynet.

Distinksjonen mot bevis: et tall viser en fordeling, ikke en årsak. Statistikken kan vise at flyttingen økte i et tiår; den kan ikke i seg selv si hvorfor.

Hvor det gjør arbeid: som den mest synlige importen fra samfunnsvitenskapene, og som eksempel på at faget hentet et ideal utenfra og fikk metodene med på kjøpet.

De kreftene som forklarer at utviklingen gikk som den gikk: økonomiske forhold, befolkningsvekst, teknologi, klassestruktur, institusjoner.

Å lete etter drivkrefter er å lete etter noe som virker på tvers av enkelttilfeller. Målsettingen blir viktig på 1900-tallet, delvis på bekostning av å identifisere det historisk spesifikke.

Distinksjonen mot årsak til en hendelse: en årsaksforklaring gjelder én hendelse. En drivkraft er noe som virker over tid og i mange tilfeller — og som derfor krever et større materiale for å kunne påvises.

Hvor det gjør arbeid: i det fjerde leddet. Det er skiftet i målsetting, ikke bare i metode, som gjør 1900-tallets kritikk til noe mer enn en verktøydebatt.

Historieskriving organisert rundt hendelser og beslutninger: kriger, traktater, tronskifter, reformer — og rundt dem som handlet.

Sjangeren passer godt til det materialet arkivene bevarte best, og til nasjonen som ramme. Den er ikke en primitiv form for historie; den er den formen som følger av kildene og spørsmålene faget hadde.

Distinksjonen mot samfunnshistorie: begivenhetshistorien spør hva som skjedde og hvem som gjorde det. Samfunnshistorien spør hvordan folk levde og hva som endret seg i strukturene rundt dem.

Hvor det gjør arbeid: som utgangspunktet i sjangerskiftet — det som «delvis erstattes» på 1900-tallet.

Historieskriving om samfunnets strukturer og om folks levekår: arbeid, hushold, befolkning, klasse, mobilitet — ofte over lengre tidsrom enn en enkelt begivenhet.

Sjangeren krever de nye metodene. Skal du skrive om hvem som flyttet fra bygda, må du telle, sammenligne og bruke registre — og du må lese kildene funksjonelt.

Distinksjonen mot begivenhetshistorie: ikke bare tema, men også tidshorisont og forklaringstype. Samfunnshistorien forklarer med det som varer, begivenhetshistorien med det som skjer.

Hvor det gjør arbeid: som resultatet av skiftet, og som det klareste eksempelet på at nye målsettinger og nye metoder kommer sammen.

To beskrivelser av hva som skjedde med den klassiske kildekritikken og arkivstudiene i historiefaget på 1900-tallet. Erstattet betyr at noe ble skjøvet til side. Supplert betyr at noe kom i tillegg.

H2024-veiledningen sier begge deler, og det er en presis beskrivelse: enkelte framgangsmåter og målsettinger mistet plass, mens kildekritikken selv fortsatte å være grunnarbeidet i faget.

Distinksjonen er ikke ordkløveri: den avgjør hvilken historie du forteller. «Erstattet» alene gjør skiftet til et brudd; «supplert» alene gjør det til et påbygg. Bare begge to gir den delvise, ujevne bevegelsen som faktisk skjedde.

Hvor det gjør arbeid: i det fjerde leddet, som ett av de enkleste grepene for å vise presisjon i et redegjørende avsnitt.

Svaret på det fjerde spørsmålet for historiefagets del: faget plukker opp den bredere utviklingen i humaniora tidlig på 1900-tallet, gjennom kritikken av de nasjonale historiske skolene.

Sammenstilt med de to andre fagene i denne delen blir tidfestingen et poeng og ikke en opplysning: arkeologien får sin teoretiske opposisjon først i siste halvdel av 1900-tallet, mens konserveringen forholder seg til grensesonen mellom humaniora og naturvitenskap hele veien.

Distinksjonen mot fagenes felles historie: at én tidfesting er riktig for ett fag, sier ingenting om de andre. Å skrive historiefagets tidfesting inn i de andre fagene er den vanligste feilen i denne delen.

Hvor det gjør arbeid: i selve kjernen av bestillingen, siden det er forskyvningen mellom faget og humaniora som skal noteres.

Fagets egen versjon av den bevegelsen som er felles for alle tre fagene i denne delen: dokumentet løsrives fra den sammenhengen det hadde en funksjon i, og gjøres om til en opplysning i forskerens kategori.

Den skarpeste formen får den i tellingen. Når tusen kirkebokinnførsler blir til en tabell over flytting, blir mønsteret synlig og den enkelte innførselens sammenheng usynlig. Gevinsten er reell, og det er kostnaden også.

Distinksjonen mot arkivets egen orden: arkivet ordner etter opphav og bevarer dermed en del av sammenhengen. Forskerens kategori ordner etter spørsmål, og bryter den. Derfor er arkivprinsippet et mottrekk mot fagets egen de-kontekstualisering.

Hvor det gjør arbeid: i det siste leddet av faghistorieoppgaven, der prisen for vitenskapeliggjøringen skal skrives ut — konkret, ikke som en beklagelse.