4.2 Historismen og idealet om fortiden på dens egne premisser
Historismens ideal om å forstå fortiden ut fra dens egne forutsetninger, og hvorfor idealet er kontrastfiguren enhver hermeneutisk analyse måles mot.
Men kapitlets viktigste funksjon er ikke frekvensen — det er rollen som motpart. H2024-veiledningen om den andre mappeoppgaven sier uttrykkelig at Gadamers syn står i opposisjon til historismens ideal om å studere fortiden på dens egne premisser, og at det ifølge Gadamer ikke er mulig. Skal du kunne svare på den bestillingen, må du kunne historismen godt nok til at motstanden hans betyr noe. Uten motparten skrevet ut først blir hermeneutikken en påstand uten noe å ta tak i.
Én ting kapitlet vil at du skal ta med deg: historismens ideal er et seriøst program med ekte gevinster, ikke en naivitet noen senere avslørte. En kandidat som karikerer motparten, har svekket sin egen drøfting — og det er en av de få tingene som koster like mye i alle sjangre i dette emnet.
Forbeholdet du har krav på. Alt denne boka sier om hva mappa krever, hviler på én dokumentert termin: H2024. Fem av de seks terminene i arkivet er skrevet til essay-regimet som ble lagt om, og høsten 2023 mangler helt.
Prioritet: bør beherskes — færre minutter enn periodekapitlene, men ikke noe du kan hoppe over, siden kap. 4.4 hviler på det.
Forkunnskaper
Kapitlet bygger på kap. 2.5 om romantikken og historismen og på kap. 4.1 om kildesyn. Du trenger ikke bla tilbake — kjernen står her:
Fra kap. 2.5, historismens ideal i én setning: hver periode må forstås ut fra sine egne forutsetninger og ikke måles mot nåtidens. I samme periode blir humaniora et eget felt, institusjonelt og i selvforståelse, og det er ikke tilfeldig at de to tingene skjer samtidig.
Fra kap. 2.5: historismen svarer på opplysningstiden. Der opplysningstiden søkte det allmenne — det som gjelder alle mennesker til alle tider — søker historismen det historisk spesifikke, altså det som gjorde nettopp denne tiden til nettopp denne tiden.
Fra kap. 4.1, skillet mellom to kildesyn: et materielt kildesyn vurderer kilden etter hva den er, et funksjonelt kildesyn etter hvilken funksjon den kan ha for problemstillingen. Kildesynet er en holdning hos forskeren, ikke en egenskap ved kilden.
Kapitlet peker videre mot kap. 4.3 og kap. 4.4, der spørsmålet om idealet lar seg innfri, får sitt kraftigste motsvar.
Programmet, ikke stemningen (~8 min)
Historisme høres ut som «interesse for historie», og det er den vanligste misforståelsen. Historismen er ikke en stemning eller en forkjærlighet for det gamle. Den er et program for hvordan kunnskap om fortiden skal skaffes, og det har både en regel, en metode og en institusjon.
Regelen er å legge bort nåtidens målestokk. Metoden er å gå til kildene og la dem korrigere deg. Institusjonen er universitetsfaget med arkivet, seminaret og de nasjonale historiske skolene. De tre hører sammen: uten arkivet er regelen bare en hensikt, og uten regelen er arkivarbeidet bare oppramsing.
Vi tar først idealet selv, deretter apparatet det trengte, deretter grensene mot nabobegrepene — og til slutt kapitlets ekte strid, som ikke blir avgjort her.
Distinksjonen mot moralsk likegyldighet: idealet sier ikke at alt var like bra. Det sier at spørsmålet «var dette galt?» er et annet spørsmål enn «hvordan var dette mulig?», og at faget har det andre som sin oppgave. Å blande dem er ikke å være moralsk — det er å svare på noe man ikke ble spurt om.
Der begrepet gjør arbeid: i det leddet der du forklarer en handling som virker uforståelig i dag. Idealet forvandler «hvordan kunne de?» til «hva måtte være på plass for at dette framsto som fornuftig?» — og det andre spørsmålet har svar, mens det første bare har en reaksjon.
Distinksjonen mot å ikke ha en målestokk: ingen leser uten forutsetninger, og historismen påstår ikke det. Kravet er at målestokken ikke skal styre analysen — at den skal holdes tilbake mens kildene får tale. At dette er vanskelig, er alle enige om. Om det i det hele tatt er mulig, er kapitlets strid.
Der begrepet gjør arbeid: når du selv skal navngi hva du reagerte på i en kilde. Den setningen er broa videre i denne delen av boka, og den er verdt å øve på lenge før du trenger den.
En anakronisme er at noe fra én tid plasseres i en annen: et ord, en institusjon, en forestilling eller en forventning som ikke fantes. I faglig sammenheng er den farligste typen den usynlige — at vi bruker et moderne begrep som om det var selvsagt, og dermed får fortiden til å svare på et spørsmål den aldri fikk.
Distinksjonen mot en ren faktafeil: en faktafeil er å datere noe galt. En anakronisme er å beskrive noe med et apparat det ikke fantes noe grunnlag for. Å skrive at en middelalderbonde «investerte» er ikke gal datering; det er å legge et økonomisk tenkesett inn i en verden som ordnet seg annerledes.
Der begrepet gjør arbeid: anakronismen er den feilen historismens ideal er laget for å hindre. Det er den korteste måten å forklare hvorfor idealet oppsto — og en av de mest overbevisende, fordi eksemplene er lette å kjenne igjen.
Distinksjonen mot innføling og synsing: innlevelse i historismens forstand er ikke å forestille seg hvordan det føltes. Det er å gjenoppbygge et forutsetningssett fra kildene og prøve handlingen mot det. Kravet er dermed like strengt som kildekritikken — det er en rekonstruksjon som kan være riktig eller gal, ikke en stemning som bare kan være mer eller mindre levende.
Der begrepet gjør arbeid: når du skal skille en historistisk lesning fra en velvillig lesning. Den velvillige unnskylder. Den historistiske forklarer, og den kan motsis av kildene.
Distinksjonen mot det allmenne: det allmenne er det som gjelder på tvers, og som derfor kan formuleres som en regel. Det spesifikke er det som forsvinner i det øyeblikket man generaliserer. Historismen gjør det spesifikke til målet for forskningen, ikke til støy man må gjennom for å komme til regelen.
Der begrepet gjør arbeid: når du skal si hva historismen faktisk endret. Den flyttet ikke bare metoden. Den flyttet hva som teller som et resultat — og et fag der det unike er svaret, ser helt annerledes ut enn et fag der det unike er et hinder.
Distinksjonen mot det historisk spesifikke: i et allment program er fortiden eksempelsamling. I et historistisk program er den gjenstand. Samme kilde kan derfor brukes helt ulikt i de to programmene uten at noen leser den feil.
Der begrepet gjør arbeid: i kontrastleddet. Historismen kan ikke forklares uten det den var et svar på, og en redegjørelse som beskriver idealet uten å nevne det allmenne, har utelatt halvparten av forklaringen.
Et nyskrevet utdrag fra en norsk lovkommentar fra 1780-årene: «Bonden bør ei nyde større Frihed i Handel end hans Stand kan bære, thi Ordenen i Bygden hviler paa at enhver kjender sit.»
Les setningen først slik en forsker som søker det allmenne ville gjort det, og deretter slik en historist ville gjort det. Si hva hver lesning gir og hva den koster.
Den historistiske lesningen begynner i ordene. «Stand» betegner her ikke en klasse i moderne forstand, men en plass i en ordning der plikter og rettigheter følger av plassen. «Ordenen i Bygden» er ikke en påstand om økonomi, men om et forhold mellom mennesker som er tenkt som gjensidig. Setningen sier da noe helt annet: at frihet uten plass er uorden. Gevinsten er at teksten begynner å gi mening innenfra, og at forfatteren framstår som noe annet enn en motstander av framskrittet. Prisen er at setningen nå er vanskeligere å bruke til noe utenfor sin egen sammenheng.
Hvorfor akkurat dette er en god illustrasjon: de to lesningene er ikke sann og usann. De svarer på ulike spørsmål, og de koster ulikt. Historismens påstand er ikke at den allmenne lesningen er feil, men at faget mister sin egen gjenstand hvis den blir den eneste — og det er en påstand det går an å være uenig i.
(Innstegsoppgave. Svar med egne ord, uten å bla oppover.)
a) Formuler historismens ideal i én setning.
b) Hva var idealet et svar på? Nevn den tenkemåten det stilte seg mot.
c) Hva er en anakronisme, og hvorfor er det nettopp den historismen vil unngå?
Apparatet idealet trengte (~10 min)
Et krav om å legge bort nåtidens målestokk er lett å formulere og umulig å innfri uten redskap. Historismen bygget redskapene, og de tre viktigste er kilden, kildekritikken og institusjonen.
Det er her koblingen til kap. 4.1 blir konkret. Kildekritikken fantes fra renessansen av, men den ble historismens redskap: hvis fortiden skal korrigere deg, må det finnes noe fra fortiden som er prøvd og som kan si imot. Uten prøvingen kan kilden bare bekrefte det leseren tok med seg.
— naturlig pausepunkt —
Distinksjonen mot naturvitenskapelig objektivitet: naturvitenskapens objektivitet hviler på at forsøket kan gjentas av hvem som helst. Historismens hviler på selvtilbaketrekning — en disiplin hos forskeren, ikke en prosedyre som kan kontrolleres utenfra. Det er en reell forskjell, og det er nettopp der den senere kritikken setter inn.
Der begrepet gjør arbeid: når du skal vise at historismen ikke var naiv. Idealet er formulert av folk som visste at forskeren har en tid og et ståsted; kravet var at hun skulle arbeide mot det. Å framstille dem som om de ikke visste at de sto et sted, er å karikere motparten.
I historismen blir kilden fagets grunnlag: en framstilling er gyldig i den grad den kan føres tilbake til prøvd materiale, og arkivet blir stedet faget henter sin autoritet fra.
Distinksjonen mot autoritetsbasert historieskriving: før hvilte framstillingen på hva anerkjente forfattere hadde skrevet. Nå hviler den på hva dokumentene tåler. Det er en flytting av autoritet fra person til materiale, og det er en av de tydeligste tingene som skjer når et kunnskapsfelt blir et fag.
Der begrepet gjør arbeid: i en faghistorisk oppgave om historiefagets etablering. Arkivvendingen er en av de få hendelsene som kan dateres, beskrives og begrunnes i samme avsnitt.
Kildekritikken er eldre enn historismen, men historismen gir den en ny funksjon: den blir garantien for at fortiden kan si imot forskeren. En prøvd kilde er en kilde som kan motsi forventningen; en uprøvd kilde bekrefter bare den som leser.
Distinksjonen mot renessansens kildekritikk: renessansens var i hovedsak ekthetsprøving i et miljø av filologer, jurister og teologer. Historismens er metoden i et fag, med opplæring, stillinger og institusjoner rundt seg. Samme håndverk, helt ulik stilling.
Der begrepet gjør arbeid: når du skal forklare hvorfor idealet og metoden hører sammen. Uten kildekritikk er «fortiden på dens egne premisser» en hensikt; med den er det en framgangsmåte som kan mislykkes — og noe som kan mislykkes, er noe man kan lære.
Å forklare er å vise hvorfor noe måtte skje, gjerne ved å føre det tilbake til en årsak eller en regel. Å forstå er å gjøre noe meningsfullt innenfra, ved å rekonstruere de forutsetningene som gjorde det rimelig for dem det gjaldt.
Distinksjonen er ikke at det ene er strengt og det andre løst: begge kan gjøres godt og dårlig. Forskjellen ligger i hva som teller som et ferdig svar. En forklaring er ferdig når årsaken er identifisert; en forståelse er ferdig når handlingen ikke lenger trenger unnskyldning for å gi mening.
Der begrepet gjør arbeid: i drøftingsleddet i en oppgave om humanioras egenart. Historismen står tydelig på forståelsessiden, og det er en av grunnene til at grensen mot naturvitenskapen blir et tema i samme århundre.
Den organiske utviklingstanken ser en kultur, en nasjon eller et språk som noe som vokser innenfra, med sin egen indre form, slik en plante vokser. Utviklingen har en retning som følger av hva den er, ikke av et mål utenfra.
Distinksjonen mot stadietenkning: stadietenkningen ser alle samfunn på samme trapp, der noen er kommet lenger opp. Den organiske tanken benekter trappen: to kulturer kan være fullt utviklede på hver sin måte uten at den ene ligger foran.
Der begrepet gjør arbeid: når du skal forklare hvorfor historismen kunne ta fortiden på alvor som noe eget. Uten den organiske tanken blir enhver eldre tid nødvendigvis et forstadium, og da er idealet om egne premisser vanskelig å mene noe med.
Distinksjonen mot den organiske utviklingstanken: stadietanken har én vei og måler avstand langs den. Den organiske har mange veier og måler ikke. Det er derfor de to ikke bare er ulike beskrivelser, men gir ulike forskningsspørsmål.
Der begrepet gjør arbeid: i kontrastleddet i en epokekarakteristikk. Å kunne si hva romantikken og historismen brøt med, ledd for ledd, er nettopp det som skiller en beskrivelse fra en karakteristikk.
Distinksjonen er nesten en motsetning: historismen gjør det enkelttilfellet til målet; historisismen gjør det til et tilfelle av en lov. At ordene ligner, er en ren språklig ulykke, og den koster kandidater poeng hvert eneste år i mange fag.
Der begrepet gjør arbeid: når du skal vise presisjon i et redegjørelsesledd. Å skrive én setning som holder de to fra hverandre, er blant de billigste måtene å vise at et begrep faktisk sitter.
Alminnelig interesse for historie er en holdning til fortiden: nysgjerrighet, forkjærlighet, fascinasjon. Den kan finnes i alle perioder og hos hvem som helst. Historismen er et program med en regel, en metode og en institusjon.
Distinksjonen ligger i hva som kan gjøres galt: en holdning kan ikke utføres feil. Et program kan det — og det er nettopp fordi historismen kan mislykkes, at den er en vitenskapelig posisjon og ikke en smak.
Der begrepet gjør arbeid: når du møter en påstand av typen «romantikerne var historister fordi de var opptatt av middelalderen». Emne er ikke metode, og skillet mellom de to er det som avgjør om påstanden er sann.
Tre ord ligger nær hverandre og betyr ikke det samme.
a) Forklar forskjellen mellom historisme og historisisme.
b) Forklar forskjellen mellom historisme og alminnelig interesse for historie.
c) En kandidat skriver: «Romantikerne var historister fordi de var opptatt av middelalderen.» Hva er galt med setningen, og hvordan ville du skrevet den om?
Distinksjonen mot en beskrivelse av kultur: en kulturbeskrivelse samler trekk. Folkeånden er tenkt som en kilde til trekkene — noe som ligger bak og forklarer dem. Det er den forskjellen som gjør begrepet både produktivt og problematisk.
Der begrepet gjør arbeid: når du skal forklare hvorfor historismen får en nasjonal form. Hvis det spesifikke bæres av et folk, er det nasjonens historie som blir den naturlige enheten å forske på — og de nasjonale historiske skolene følger av det, ikke av tilfeldigheter.
De nasjonale historiske skolene er 1800-tallets ordning av historieforskningen i nasjonale miljøer, med egne arkiver, egne kildeutgivelser, egne tidsskrifter og en egen fortelling om nasjonens tilblivelse.
Distinksjonen mot nasjonalisme som holdning: skolene er en organisasjonsform for forskning, ikke en politisk overbevisning hos den enkelte. At de to ofte fulgtes ad, er en historisk kjensgjerning og et eget drøftingstema — men de er ikke det samme, og en besvarelse som slår dem sammen, mister nettopp spenningen.
Der begrepet gjør arbeid: som det stedet der idealet møter sin egen pris. Et program som skulle legge bort nåtidens målestokk, fikk sin institusjonelle form i miljøer som hadde en nåtidig grunn til å skrive nasjonens historie. Full behandling kommer i kap. 5.2.
I emnets periodeapparat er romantikken og historismen ett samlet trinn, mellom opplysningstiden og 1900-tallet. Rekka går antikken, middelalderen, renessansen, opplysningstiden, romantikken og historismen, 1900-tallet, tiden etter 1970.
Distinksjonen mot to atskilte perioder: romantikk og historisme er ikke det samme — den ene er en kunstnerisk og filosofisk strømning, den andre et vitenskapelig program. De regnes som ett trinn fordi de deler grunnbevegelsen: fra det allmenne til det særegne. H2022-veiledningen navngir historismen som eget trinn i den rekka den ber om.
Der begrepet gjør arbeid: i en lang linje. Trinnet er der tendensen skifter retning, og en linje som ikke merker seg det, mister som regel forklaringen på alt som kommer etter.
Et nyskrevet utdrag fra en fattigkommisjons protokoll, ført i en bygd i 1852: «Efter Enken Sørens Død blev hendes tvende yngste Børn bortsatte til de Gaarde som forlangte mindst Betaling af Kassen, og Kommissionen fandt dette forsvarligt da Byrden derved fordeles paa Bygden.»
Skriv de to avsnittene historismen og dette kapitlet ber om: ett som forklarer avgjørelsen ut fra samtidens forutsetninger, og ett som sier hvilke av dine egne forutsetninger som gjorde reaksjonen din til det den ble.
Avsnitt 2 — mine egne forutsetninger. Reaksjonen min kom av tre ting jeg tar for gitt: at barn ikke er en økonomisk størrelse, at omsorg er et offentlig ansvar utført av lønnede fagfolk, og at ordet «forlangte mindst Betaling» hører hjemme i en handel og ikke i et barns liv. Ingen av de tre var på plass i bygda i 1852. Da jeg leste, målte jeg altså kommisjonen mot en ordning som ikke fantes — og det er nettopp det historismen ber meg legge bort mens jeg beskriver.
Hvorfor begge avsnittene trengs, og hvorfor det andre er det viktigste her: det første avsnittet er en historistisk lesning, og den kan gjøres godt. Det andre avsnittet er noe historismen strengt tatt ikke ber om — den ville sagt at forutsetningene mine skal holdes utenfor, ikke skrives opp. At de likevel lar seg skrive opp, og at analysen blir bedre av det, er den observasjonen kap. 4.4 bygger hele sin innvending på. Legg merke til at ingen av avsnittene sier at ordningen var god. Det spørsmålet er fortsatt åpent, og det står fritt til deg — det er bare et annet spørsmål enn det faget stilte her.
Finn et kildeutdrag, en ordning eller en praksis fra før 1900 som du selv reagerer på — gjerne fra et fag du kjenner, eller fra hjemstedet ditt.
a) Skriv om lag 150 ord som forklarer den ut fra samtidens forutsetninger. Minst to av forutsetningene skal være konkrete, ikke generelle.
b) Skriv om lag 100 ord om hvilke av dine egne forutsetninger som formet reaksjonen din. Navngi minst to.
c) Skriv én setning om hva avsnitt a) ikke har svart på.
Idealet og kildesynene (~6 min)
Det er verdt å stanse ved forholdet mellom historismens ideal og de to kildesynene fra kap. 4.1, fordi de henger sammen på en måte som er lett å overse.
Historismen er tett knyttet til et materielt kildesyn i praksis: dokumentet prøves som det det er, arkivet ordner kildene etter type, og undersøkelsen følger materialets egne kategorier. Men idealet selv peker en annen vei. Kravet om å forstå en tid ut fra dens egne forutsetninger er et krav om å rekonstruere et helt forutsetningssett, og det kan sjelden gjøres av dokumenter alene. Det er en av grunnene til at metodeutvidelsen kom — og til at den kom uten at idealet måtte oppgis.
Dette er også et sted der to riktige påstander lett blir til én gal. At historismen i praksis arbeidet materielt, er riktig. At historismen krevde et materielt kildesyn, er det ikke.
Distinksjonen ligger i synet på fortolkeren: for historismen er fortolkerens ståsted et problem som skal minimeres. For hermeneutikken er det en betingelse for at forståelse i det hele tatt skjer. Det er ikke to grader av samme syn; det er to ulike svar på hva forståelse er.
Der begrepet gjør arbeid: i den setningen som setter opp motsetningen før den drøftes. H2024-veiledningen sier uttrykkelig at Gadamers syn står i opposisjon til historismens ideal, og en besvarelse som ikke har begge sider på plass, kan ikke gjøre noe med den opposisjonen.
Historismens ideal ga faget tre ting som består: kildekritikken som fagets metode, kravet om at fortiden skal kunne si imot forskeren, og en beskyttelse mot anakronismen som fortsatt er den mest brukte i humaniora.
Distinksjonen mot en ren metodegevinst: den viktigste gevinsten er ikke teknisk. Den er at fortidens mennesker ble noe annet enn mislykkede utgaver av oss. Et program som gjør det unike til forskningsmålet, gir samtidig fortidens mennesker rett til å ha ment noe annet enn vi mener, av grunner.
Der begrepet gjør arbeid: i drøftingsleddet, når du skal veie idealet. En besvarelse som bare skriver hva idealet ikke får til, har ingenting å veie mot — og det er den vanligste grunnen til at en drøfting blir ensidig uten at forfatteren merker det.
Idealet har en pris, og den er også verdt å kunne. Kravet om å tre til side gjør forskerens eget ståsted usynlig i stedet for å oppheve det. Det gir dårlig veiledning når to rekonstruksjoner strider mot hverandre, siden det ikke finnes noe apparat for å velge. Og det gjorde faget sårbart for å skrive nasjonens historie som om den var alles, siden institusjonene som bar idealet, hadde en nåtidig interesse i akkurat det.
Distinksjonen mot å si at idealet er verdiløst: en pris er ikke en tilbakevisning. Alle metodiske programmer koster noe, og spørsmålet er om det man får, er verdt det man betaler.
Der begrepet gjør arbeid: i den delen av drøftingen der du veier. Gevinstene og prisen hører sammen i samme avsnitt, og et svar som holder dem fra hverandre, ender som regel med å velge side før det har veid.
Sandmos bidrag bærer historiefagets egen historie og synet på fortiden gjennom periodene. For dette kapitlet er det bidraget som gjør det mulig å plassere historismen i en utvikling og ikke bare beskrive den.
Distinksjonen mot en framstilling av fortiden: boka handler om hvordan man til ulike tider har ment at fortiden kunne kjennes, ikke om hva som skjedde. Å bruke den som kilde til 1800-tallets hendelser er å bruke den til noe annet enn det den er.
Der bidraget gjør arbeid: når historismen skal settes inn i en lang linje, med et før og et etter. Uten et slikt bidrag blir historismen et punkt uten retning.
Emnets hovedbok bærer humanioras historie og avgrensning. For dette kapitlet er koblingen tett: perioden der historismens ideal formuleres, er også perioden der humaniora blir et eget felt.
Distinksjonen mot fagets egen metodehistorie: hovedboka arbeider på feltnivå. Historismens metode er ett fags apparat; humanioras framvekst er hele feltets. At de faller sammen i tid, er en av emnets viktigste observasjoner — men de er ikke det samme, og å skrive som om de var det, er nettopp den forskyvningen sensorveiledningene ber kandidaten passe på.
Der bidraget gjør arbeid: i den setningen som forklarer hvorfor idealet fikk så stor kraft. Et nytt felt trenger et program som viser at det gjør noe naturvitenskapen ikke gjør, og historismen var et slikt program.
Umulig eller bare vanskelig? (~7 min)
Her er kapitlets ekte strid, og den blir ikke avgjort her.
Den ene siden: idealet er vanskelig, ikke umulig. Fortolkeren har riktignok en tid og et ståsted, men det gjelder også for enhver annen forsker, og faget har utviklet redskaper mot det: kildekritikk, seminaret der andre kan si imot, kravet om å vise materialet fram. At ingen har innfridd idealet fullt ut, er ikke et argument mot idealet mer enn at ingen måling er helt nøyaktig, er et argument mot måling.
Den andre siden: idealet er umulig. Å legge bort nåtidens målestokk krever at man vet hva den er, og de forutsetningene som virker sterkest, er nettopp de man ikke ser at man har. Vi velger dessuten hva vi undersøker, hvilke spørsmål vi stiller og hvilke kilder som virker relevante — og alle tre valgene er gjort før kildene får si noe. Da hjelper det ikke å tre til side underveis.
Og så det andre spørsmålet, som er det interessante: hvis idealet er umulig, er det da verdiløst? Det er fullt mulig å mene at et ideal man aldri når, likevel er verdifullt som retning — det disiplinerer, det gjør anakronismen synlig, og det gir en grunn til å prøve kildene. Det er like mulig å mene at et umulig ideal er verre enn ingen ideal, fordi det får forskeren til å tro at hun har lagt bort noe hun fortsatt bærer, og dermed skjuler ståstedet i stedet for å gjøre rede for det.
Boka lander ikke her. Spørsmålet holdes åpent til kap. 4.4, der Gadamers svar kommer — og der du får se at hans svar ikke er «historismen tok feil», men noe mer interessant enn det.
To nyskrevne utdrag fra besvarelser som begge skal si hva historismen mente, før de går videre til innvendingene.
Utdrag A: «Historikerne på 1800-tallet trodde at de kunne beskrive fortiden helt objektivt, uten å blande inn seg selv. Dette var naivt, og Gadamer viste senere at det ikke går.»
Utdrag B: «Historismen krevde at forskeren skulle tre til side for kilden, og bygget et helt apparat for å gjøre det mulig: kildekritikken, arkivet og seminaret. Kravet var ikke at forskeren ikke hadde et ståsted, men at hun skulle arbeide mot det — på samme måte som en dommer skal arbeide mot sine egne sympatier uten dermed å påstå at hun ikke har noen.»
Hvilket utdrag gjør motparten sterkest, og hva koster det å velge det andre?
Hva A påstår, og hvorfor det svekker seg selv. A tillegger historismen en påstand den ikke hadde: at forskeren ikke har et ståsted. Ingen i det programmet mente det. Kravet var et arbeidskrav, ikke en beskrivelse av forskerens sinn. Når A først har gjort motparten dummere enn den var, blir innvendingen billig — den treffer en posisjon ingen forsvarte. Sensor kan da ikke se om kandidaten har forstått hva striden gjelder, bare at hun kjenner et navn og en konklusjon.
Hva B gjør, og hva det koster. B må gjøre mer arbeid: den må nevne apparatet, den må skille mellom å ha et ståsted og å la det styre, og den bruker flere ord før den kommer til innvendingen. Til gjengjeld har den satt opp en motpart som er verdt å motsi, og innvendingen som kommer etterpå, blir dermed et resultat og ikke en påstand.
Sammenligningen som er poenget: A og B er ikke enige i sak — de har samme syn på hvem som til slutt får rett. Forskjellen ligger utelukkende i hvor sterk motparten står før konklusjonen faller. Det er derfor karikeringen koster: den svekker ikke motstanderen, den svekker den som karikerer.
Én ting til, som er lett å overse: B åpner for at leseren kan være uenig i konklusjonen. Det er ikke en svakhet. Et svar som gjør uenighet mulig, er et svar som har sagt noe.
(Flerleddet oppgave i mappeformat. Alle tre leddene skal skrives, og ledd a) vurderes for seg. Ingen del av oppgaven er en øvelse i hastighet — de tre leddene kan gjerne skrives på ulike dager.)
Bestilling: «Gjør rede for historismens ideal om å forstå fortiden på dens egne premisser, og drøft om idealet er umulig eller bare vanskelig — og hva svaret i så fall betyr for idealets verdi.»
a) Avgrensning og problemstilling, om lag 100 ord. Formuler ett spørsmål, avgrens i tid og felt, og si i én setning hva teksten ikke dekker.
b) Redegjørelse om lag 250 ord og drøfting om lag 450 ord. Drøftingsleddet skal være lengst, og motparten skal stå i sin sterkeste form før du svarer den.
c) Revisjonsrunde. Rett din egen tekst mot revisjonsrubrikken fra kap. 0.3 før du leser fasiten.
Å blande historisme med historisisme eller med interesse for historie. De tre ordene ligger nær hverandre og betyr noe helt ulikt: et program, en lære om historiens lover, og en holdning. Sammenblandingen er lett å oppdage for en leser og dyr for den som skriver, fordi den treffer selve begrepet oppgaven handler om.
Feil #1 — å beskrive idealet uten å si hva det var et svar på. En redegjørelse som forklarer historismen grundig og aldri nevner opplysningstidens søken etter det allmenne, mangler kontrastleddet. Da blir idealet en oppfinnelse uten grunn, og leseren får ingen mulighet til å se hvorfor det virket nødvendig.
Og den som koster mest i dette temaet: å gjøre motparten dum. Framstiller du historismen som en naivitet noen senere avslørte, har du gjort din egen innvending billig. Idealet ble formulert av folk som visste at forskeren står et sted; kravet var at hun skulle arbeide mot det. En kandidat som karikerer motparten, har svekket sin egen drøfting.
Kapitlets drøftingsakse er umulig mot vanskelig, og den er ekte uavgjort. Skriv motparten i sin sterkeste form før du svarer den — det er den enkleste og mest oversette måten å heve en drøfting på i dette emnet.
Melodien som går gjennom hele boka: karakterskalaen måler vurderingsevne og selvstendighet langs hele lengden. Kunnskapsmengde nevnes ikke i en eneste av de seks karakterbeskrivelsene. Det er ikke mengden, det er hva du gjør med den. En tekst med ett gjennomarbeidet kildetilfelle og en betalt pris slår en tekst med seks navn og ingen veiing.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.