9.9 Modellbesvarelse: deltakerrolle-drøfting
Modellbesvarelse på deltakerrolle-drøftingen: begrep, plassering på Fangens rollekontinuum med belegg i feltutdraget, og drøfting av begge sider.
- Sjangeren heter vedleggsdrøfting i denne boka, og i eksamensanalysen vår har den kortkoden T4. Du får et utdrag fra et feltarbeid og skal gjøre rede for deltakerroller som begrep, plassere forskeren i utdraget, drøfte rollen begge veier og til slutt drøfte hva andre roller ville gjort med prosjektet.
- Frekvensen: dette er den hyppigste vedleggssjangeren i arkivet vårt, telt i 5 av 31 oppgavesett — H2015, V2016, V2017, H2017 og V2018.
- Karakterbokstavene brukes gjennom hele kapitlet: A er øverste nivå, C den midtre og helt vanlige karakteren. A-markør betyr det ene grepet som løfter et korrekt svar til toppen.
Legg merke til hva topp-versjonen gjør med konklusjonen: den er skarp. Den tar klart standpunkt om at rollen forskeren valgte var riktig for akkurat dette spørsmålet, og den skriver ut begrunnelsen. Forbehold er et verktøy, ikke obligatorisk garnityr. En begrunnet, tydelig landing er en fullgod toppform — også i et fag der drøfting er alt.
Tiden oppgaven er skrevet for: rundt to timers skrivetid, fordelt omtrent slik: femten minutter på begrepsdelen, femti på drøftingen av den valgte rollen, tretti på den kontrafaktiske delen, resten på lesing og gjennomgang.
Fra kap. 9.4 — de tre kravene sjangeren hviler på, ferdig oppfrisket her:
Ett: hele kontinuumet før den ene rollen. Den prinsipielle rammen kommer først. Å hoppe rett til plasseringen er den vanligste måten å sette taket på svaret sitt.
To: plasseringen skal ha tekstbelegg. Det holder ikke å skrive at forskeren er fullt deltakende — det skal stå hvor i utdraget det ses.
Tre: drøftingen skal gå begge veier, og den skal ta inn poenger som ikke står i utdraget. Det siste er markøren som løfter mest i denne sjangeren: utdraget viser deg hva forskeren fikk tilgang til, men ikke hva rollen gjorde henne blind for.
Fra kap. 3.1: kontinuumet går fra ikke-deltakende observatør, via delvis deltakende og fullt deltakende, til ikke-observerende deltaker — det som gjerne kalles å gå helt opp i rollen, «go native». I tillegg finnes den intervenerende rollen, og roller kan skiftes underveis.
Oppgaven
Nyskrevet modellbesvarelse — skrevet av oss for denne boka. SVMET1010 har elleve publiserte sensorveiledninger som beskriver karakternivåene, men ingen publiserte besvarelser og ingen fasit. Dette er derfor ikke en ekte kandidatbesvarelse. Feltutdraget under er også vårt eget. Det er konstruert for undervisningsformål, og det er verken hentet fra en publisert studie eller fra et eksamenssett.
Oppgave (langsvar): Vedlegget er et utdrag fra feltnotatene til en forsker som har arbeidet som ringevikar ved et sykehjem for å studere hvordan omsorgsoppgaver prioriteres når tiden ikke strekker til.
a) Gjør rede for begrepet deltakerroller.
b) Drøft fordeler og ulemper ved den rollen forskeren har valgt.
c) Drøft hvordan andre deltakerroller ville endret prosjektet.
Tell instruksjonene: ett gjør rede for og to drøft. Vektingen følger av det — begrepsdelen er den korteste av de tre, selv om den kommer først og selv om den er lettest å skrive.
Legg merke til hva caset gjør med etikken. Et sykehjem er ikke et nøytralt felt: beboerne er i en avhengig posisjon, en del av dem kan ha svekket evne til å samtykke, og forskeren er samtidig ansatt med et ansvar for dem. Den som ikke ser dette i utdraget, har oversett halve caset.
1 Jeg har nå gått tolv vakter som ringevikar på avdeling 2. Både avdelingsleder og de faste
2 pleierne vet at jeg skriver om prioritering av omsorgsoppgaver, og at jeg fører notater
3 etter vaktene. Jeg har lønn som vikar og står på turnusen som alle andre.
4 Klokka er kvart over sju. Vi er tre på ni beboere. Anne, som har jobbet her i elleve år,
5 ser på lista og sier: «Vi tar Ragnhild sist i dag, hun tar førti minutter hvis vi lar henne.
6 Da rekker vi resten før frokosten blir kald.» Ingen protesterer. Det står ingenting om
7 dette i noen prosedyre, og jeg har ikke sett det diskutert på et eneste møte.
8 Jeg gjør som Anne sier. Jeg merker at jeg selv begynner å regne i minutter allerede når
9 jeg går inn døra om morgenen, og at jeg blir utålmodig på en beboer som vil snakke.
10 Det ubehaget noterer jeg. Det er første gang jeg kjenner tidspresset i kroppen og ikke
11 bare hører om det.
12 Senere samme dag sitter Kari, som er ny, og mater en beboer som spiser sakte. Anne ser
13 inn og sier: «Du kan la ham ta det selv, du. Vi må videre.» Kari blir sittende. Anne sier
14 ingenting mer. Etterpå spør jeg Kari hvordan hun tenkte. Hun sier: «Jeg vet at hun har rett
15 om tiden. Men jeg klarte ikke å reise meg.»
16 På en senere vakt oppdager jeg at en beboer ikke har fått drikke på flere timer. Jeg sier
17 fra til sykepleier med en gang. Da er jeg ikke forsker. Da er jeg den som er på jobb.
18 Jeg har notert at jeg gjorde det, og at jeg ikke var i tvil.
19 De faste pleierne snakker annerledes til meg nå enn de tre første vaktene. Anne sa i dag:
20 «Du har jo skjønt greia.» Jeg vet ikke om det er noe jeg burde være glad for.
Kontinuumet har fire hovedposisjoner:
(1) ikke-deltakende observatør — forskeren er til stede, men tar ikke del i aktiviteten,
(2) delvis deltakende — hun deltar i noen situasjoner og trekker seg ut av andre,
(3) fullt deltakende — hun gjør det de andre gjør, på samme vilkår, samtidig som hun observerer,
(4) ikke-observerende deltaker — hun har gått helt opp i rollen, «go native», og har mistet den analytiske avstanden.
To ting som ofte glemmes, og som hører med: den intervenerende rollen, der forskeren griper aktivt inn i det som skjer, og at roller kan skiftes underveis — både bevisst og uten at man merker det. Fangen understreker dessuten at rollen må passe forskerens egne ferdigheter og komfort.
Distinksjonen mellom fullt deltakende og ikke-observerende deltaker: de to ligner utenfra, for i begge tilfeller gjør forskeren det de andre gjør. Forskjellen ligger i om den analytiske avstanden er i behold. Å beskrive dem som det samme er en av de upresishetene som koster mest, fordi hele drøftingen av «go native»-faren forsvinner med den.
Hva grepet gir: kunnskap om taus, praktisk kompetanse — det man vet med hendene og ikke med ordene. Den som blir opplært, får forklaringene servert i den formen de faktisk brukes, og korreksjonene avslører normen mer presist enn et spørsmål ville gjort.
Distinksjonen mot walk-along: å gå ved siden av, walk-along, er å følge noen gjennom deres vanlige bevegelser og la omgivelsene utløse samtalen. Der walk-along er å følge med, er work-along å gjøre selv — og forskjellen merkes i hva slags data det gir: det ene gir informantens kommentar til stedet, det andre gir forskerens egen erfaring av oppgaven.
Distinksjonen mot en rolle på kontinuumet: work-along er ikke et femte trinn hos Fangen. Det er en måte å fylle den fullt deltakende rollen på, med læring som eksplisitt metode.
Hvorfor dette er drøftingsstoff og ikke bare et forbehold: et rolleskifte er både en metodisk hendelse og en datakilde. At forskeren kjenner seg tvunget til å gripe inn, sier noe om situasjonen hun står i — og at hun noterer at hun ikke var i tvil, sier noe om hvilken rolle som var blitt den sterkeste.
Distinksjonen mot å miste kontrollen over rollen: en registrert og drøftet intervensjon er transparens, og transparens teller. En intervensjon som ikke nevnes, er et hull i dokumentasjonen av hvordan dataene ble til.
Hvorfor grepet er så høyt verdsatt: det er den eneste måten å vise at rollen var et valg og ikke en tilfeldighet. Uten det kan en leser ikke vite om forskeren har vurdert alternativer, og drøftingen av fordeler og ulemper blir hengende i luften.
Distinksjonen mot ren spekulasjon: en kontrafaktisk drøfting er forankret i utdraget. Den peker på en konkret hendelse i materialet og sier hva den ville sett ut som fra en annen posisjon — ikke hva som «kanskje kunne skjedd» i et tenkt felt.
Hvordan det brukes analytisk: erfaringen føres i feltnotatene som en observasjon om situasjonen, ikke som en betroelse. At forskeren merker utålmodighet etter tolv vakter, er en opplysning om arbeidspresset — men bare hvis den noteres, dateres og drøftes.
Distinksjonen mot autoetnografi: autoetnografi gjør forskerens eget forløp til selve studieobjektet og skriver det frem som fortelling, slik Ugelvik gjør i sitt fengselsfeltarbeid. Kroppen som metoderedskap er smalere: erfaringen er et instrument for å forstå andres situasjon, ikke temaet i seg selv.
Og en fare som hører med: en kroppslig erfaring er ikke selvforklarende. At forskeren kjenner tidspress, betyr ikke uten videre at pleierne kjenner det samme — de har elleve års trening i det hun har tolv vakter med.
Momentlisten for akkurat denne oppgaven, bygget på karakterbeskrivelsene og vektingsreglene i kap. 0.2.
Begrepsdelen. Terskelen for midtre karakter er at kontinuumet gjengis. Toppen krever alle fire posisjonene, den intervenerende rollen, rolleskiftet og poenget om at rollen må passe forskerens ferdigheter — og at det står før utdraget behandles.
Plasseringen. Terskelen er riktig posisjon. Toppen krever tekstbelegg for plasseringen og en begrunnelse for hvorfor det ikke er nabo-posisjonen — her: hvorfor hun er fullt deltakende og ikke ikke-observerende deltaker.
Fordeler. Terskelen er at noen nevnes. Toppen krever at minst én er koblet til spørsmålet studien stiller, ikke til feltarbeid i sin alminnelighet.
Ulemper. Terskelen er at de finnes. Toppen krever at de har omtrent like mye plass som fordelene, at de er forankret i utdraget, og at rolleskiftet i linje 16 til 18 er sett.
Poeng utenfra. Toppen tar med minst ett forhold utdraget ikke kan vise — her: at rollen gir pleiernes perspektiv og strukturerer bort beboerens.
Kontrafaktisk del. Terskelen er at et alternativ nevnes. Toppen krever at hver posisjon drøftes langs data, relasjoner og etikk, og at minst ett alternativ får innrømmet en reell styrke.
Etikk. Caset gjør etikken åpenbart relevant: beboerne er i en avhengig posisjon og kan ikke velge seg bort fra den som steller dem. Toppen krever prosessuelt samtykke som konkret tiltak og hard anonymisering av en liten avdeling.
Hvorfor C-versjonen ikke ble B: ikke fordi plasseringen er feil — den er riktig — og ikke fordi kandidaten mangler kjennskap til faren for å gå helt opp i rollen. Den ble stående av to grunner. For det første er kontinuumet upresist gjengitt: fire posisjoner er blitt til to, og da forsvinner språket resten av besvarelsen trenger. For det andre er dette en oppskrift, ikke en drøfting: fem fordeler ramses opp, ulempene får to setninger, og den kontrafaktiske delen konkluderer med det samme som del b) i stedet for å prøve alternativene. Sjangeren heter drøfting, og en besvarelse som bare peker én vei har ikke drøftet, uansett hvor riktig retningen er.
Feilene har numre i denne boka og er samlet med drill i kap. 9.6. To av dem bærer forskjellen her.
Feil nummer 4 — oppskrift i stedet for drøfting. Å ramse opp hva som er bra med en rolle, uten dilemmaer og uten at noe veies mot noe annet. Varsellampen er tellingen: hvis fordelene fyller fem setninger og ulempene to, har du skrevet en anbefaling, ikke en drøfting.
Feil nummer 16 — upresis gjengivelse av modellen. Kontinuumet har fire hovedposisjoner pluss den intervenerende rollen, og roller kan skiftes. Å redusere det til «observatør eller deltaker» treffer ikke Fangens bruk, og det koster dobbelt: både i begrepsdelen og i den kontrafaktiske delen, som mister mellomtrinnene den skulle drøftet.
En tredje felle, som ligger nær i denne sjangeren: å plassere forskeren riktig uten å oppgi hvor i teksten det ses. En plassering uten belegg er en gjetning som tilfeldigvis stemmer, og den er ikke mulig å etterprøve for en leser.
Og en fjerde: å skrive at forskeren mister «objektiviteten» ved å delta. Formuleringen tilhører en annen metodetradisjon. Faren ved å gå helt opp i rollen er ikke at nøytraliteten forsvinner, men at den analytiske avstanden gjør det — at forskeren slutter å legge merke til det hun er der for å forstå.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.