9.10 Modellbesvarelse: kortsvarssett + metodesammenligning

Kortsvaret er en presis begrepsredegjørelse på fem til femten minutter, og den har en fast form som gir uttelling hver gang:

(1) definisjon i én til to setninger, med forfatternavn,
(2) typologi eller varianter der begrepet har dem,
(3) ett kort eksempel, helst fra en pensumstudie,
(4) én løftesetning som kobler begrepet til design, validitet eller etikk.

Hvorfor avsenderen er obligatorisk og ikke pynt: begrepene i dette emnet peker på bestemte steder i pensum, og de har ofte litt ulik betydning hos ulike forfattere. En definisjon uten avsender kan derfor ikke etterprøves mot noe — den blir en generell forklaring, og generelle forklaringer er den midtre karakterens signatur. Dette er bokas andre mantra: definisjon uten avsender er C-stoff.

Distinksjonen mot langsvaret: kortsvaret skal ikke drøfte. Løftesetningen er én setning, ikke en avveining. Å skrive en liten drøfting i et kortsvar koster tid du trenger i langsvaret, og gir ingen ekstra uttelling.

En markør er et flyktig hint — en halv setning, en bisetning, en brå emneskifte — der informanten så vidt berører noe viktig eller vanskelig, uten å utdype det. Begrepet er Weiss', fra hans bok om intervjuhåndverket, og poenget hans er at markøren er noe informanten selv slipper, ofte uten å planlegge det, og at den forsvinner hvis den ikke fanges opp der og da.

Hva det krever av intervjueren: at hun hører etter og ikke er bundet av guiden sin. En markør kan følges opp umiddelbart, eller merkes og hentes frem senere i samtalen — men den kan ikke hentes frem etter at intervjuet er over.

Distinksjonen mot probe: en probe er et oppfølgingsspørsmål intervjueren stiller for å få informanten til å utdype. Markøren kommer fra informanten, proben fra intervjueren. Å bruke markør som et annet ord for oppfølgingsspørsmål er en av de vanligste upresishetene i emnet, og den koster full uttelling i kortsvaret fordi den snur retningen i begrepet.

Løftesetningen: å følge markører i stedet for å komme gjennom alle spørsmålene, er også en etisk avveining — noen markører peker mot noe informanten ikke ønsker å gå inn i, og da er det å la være å grave et faglig valg og ikke en unnlatelse.

En metodesammenligning på toppnivå gjør tre ting, og alle tre kreves:

(1) identifiserer kjennetegnene ved hver metode,
(2) drøfter styrker og svakheter ved dem,
(3) viser likheter og forskjeller mellom dem.

Den midtre karakteren i denne sjangeren har to typiske former: enten er svaret overbevisende på én av de tre dimensjonene og tynt på resten, eller så er det jevnt, men grunt, på alle tre.

Strukturgrepet som gjør de tre mulige: sammenlign langs akser i stedet for metode for metode. Nyttige akser er hva slags data metoden gir, hvilken rolle forskeren har, hvor mye metoden påvirker det den skal fange, hvilken etisk profil den har, og hva den koster i tid og tilgang. Med akser som overskrifter oppstår likhetene og forskjellene av seg selv. Med metodenavn som overskrifter må de skrives inn til slutt, og det er nettopp der de pleier å bli glemt.

En fokusgruppe er en organisert samtale mellom flere deltakere om et avgrenset tema, ledet av en moderator som holder samtalen i gang uten å styre innholdet. Wibeck er ankeret for temaet, og hos henne er poenget at datamaterialet er interaksjonen — ikke bare summen av det hver enkelt sier.

Det som skal med i en redegjørelse: moderatorrollen, gruppesammensetningen — homogen eller heterogen, størrelse, kjente eller ukjente deltakere — og at analysen gjelder både hva som sies og hvordan det sies.

Distinksjonen mot gruppeintervju: et gruppeintervju er flere intervjuer gjennomført samtidig, der forskeren spør og deltakerne svarer etter tur. I en fokusgruppe er det samtalen mellom deltakerne som er dataene. Å definere fokusgruppe som «intervju med flere om gangen» treffer ikke Wibecks bruk, og det er en av de definisjonene som oftest koster.

Svakhetene som hører med: konformitetspress, deltakere som dominerer, og et konfidensialitetsproblem som ikke finnes i individuelle intervjuer — forskeren kan love å tie, men hun kan ikke love at de andre deltakerne gjør det.

Webetnografi er etnografisk logikk overført til digitale rom: forskeren følger et nettmiljø over tid, blir kjent med hvordan det fungerer, og behandler nettet som en kontekst med egne spilleregler — ikke bare som en kanal der noe annet foregår. Bengtsson er pensumankeret.

Datatypene: tråder og innlegg, profiler og selvpresentasjoner, chat og direktemeldinger, strømmer og kommentarfelt. Plattformens arkitektur er en del av feltbetingelsene: hva som er mulig å gjøre, hvem som ser hva, og hvordan ting sorteres, former det som skjer.

Koblingen til rollekontinuumet, som gir uttelling: posisjonene fra feltarbeid har digitale motstykker. Å lese uten å gi seg til kjenne ligner den ikke-deltakende observatøren, mens den som poster, svarer og deltar i tråden, nærmer seg den fullt deltakende rollen.

Distinksjonen mot at åpne data er fritt vilt: at en tråd er teknisk tilgjengelig, gjør den ikke offentlig i etisk forstand. Deltakerne kan ha en rimelig forventning om at det de skriver leses av likesinnede, ikke av en forsker — og skillet mellom offentlig og privat på nett er derfor en avveining, ikke en teknisk opplysning.