9.5 Sjanger: sammenlign metoder + frittstående etikkoppgave

Den korte presentasjonen

«Dybdeintervjuet er en åpen, som regel semistrukturert samtale mellom forsker og én informant, styrt av en intervjuguide som utvikles underveis. Deltakende observasjon er tilstedeværelse i et felt over tid, der forskeren selv tar del i det som skjer og nedtegner det i feltnotater. Fokusgruppen er en styrt gruppesamtale der moderatoren setter tema og lar deltakerne snakke med hverandre. Webetnografi er etnografisk arbeid i digitale rom, der data er tråder, profiler, samtaler og det som ellers finnes på plattformen. Biografiske intervjuer er intervjuer strukturert etter livsløpet, der det er sammenhengen over tid som er analyseobjektet.

Jeg sammenligner dem langs fire akser: hva slags data de gir, hvor aktiv forskerrollen er, hvor mye tilstedeværelsen påvirker det som studeres, og hvilke etiske krav som settes under press. Aksene er valgt fordi de fanger de forskjellene som faktisk avgjør et metodevalg — ikke fordi de er de eneste mulige.»

Margnotat: fem metoder på fem setninger. Det er dimensjon én, og det holder. Merk den siste setningen: aksene begrunnes, og det er billig. En besvarelse som bare begynner å sammenligne uten å si etter hva, ser tilfeldig ut.

Akse 1: datatypen

«Skillet som betyr mest, går mellom metoder som gir deg det folk sier, og metoder som gir deg det folk gjør. Dybdeintervjuet, det biografiske intervjuet og fokusgruppen gir tale — informantenes egne framstillinger, i etterkant og på oppfordring. Deltakende observasjon gir handling, der og da, uten at noen har formulert den. Webetnografi ligger et sted mellom: en tråd er tekst, altså noe som er sagt, men den er også en handling som fant sted uten forsker til stede.

Fokusgruppen skiller seg fra de to andre taleformene på ett punkt: dataene er ikke bare det hver enkelt sier, men samspillet mellom dem — hvem som støtter hvem, hva som blir stående uimotsagt. Det er derfor Wibeck understreker at en fokusgruppe ikke er et gruppeintervju: i gruppeintervjuet er flere til stede for effektivitetens skyld, mens fokusgruppens poeng er hva samtalen gjør med utsagnene.»

Margnotat: alle fem metodene står i samme avsnitt og plasseres i forhold til hverandre. Dimensjon tre — likheter og forskjeller — leveres uten at kandidaten trenger et eget avsnitt om det. Merk også presiseringen av fokusgruppe mot gruppeintervju: det er en distinksjon sensor kjenner igjen, og den plasserer avsenderen.

Akse 2: reaktivitet

«Med reaktivitet mener jeg hvor mye forskerens tilstedeværelse endrer det som studeres.

Den er høyest i fokusgruppen, der forskeren både har satt sammen gruppen, valgt temaet og leder samtalen — situasjonen ville ikke eksistert uten henne. Dybdeintervjuet er nesten like konstruert, men med bare én relasjon å håndtere. Deltakende observasjon varierer sterkt: en forsker som nettopp har kommet, endrer mye, mens en som har vært der i månedsvis, endrer mindre — det er nettopp den bevegelsen Ugelvik beskriver når han går fra mistenkelig fremmed til betrodd fortrolig. Webetnografi har lavest reaktivitet av alle når forskeren bare leser, siden materialet ble til uten henne.

Men lav reaktivitet er ikke en ren fordel. Materialet fra en tråd er ikke svar på spørsmålene dine, og du kan ikke be noen utdype. Det du vinner i uforstyrret materiale, taper du i målrettethet.»

Margnotat: dette er dimensjon to gjort ordentlig. Reaktiviteten behandles som en egenskap metodene har i ulik grad, ikke som en feil — og siste avsnitt viser at den lave enden også har en kostnad. Merk at Ugelvik-eksempelet gjør en jobb: det viser at aksen ikke er fast per metode, men endrer seg over tid.

Akse 4: etikkprofilen

«Metodene setter ulike krav under press, og det er dette som gjør etikk til et metodespørsmål og ikke bare et regelspørsmål.

Dybdeintervjuet og det biografiske intervjuet har det enkleste samtykket — én person, ett skriv, én signatur — men det tyngste materialet: et livsløp fortalt i detalj er nesten umulig å anonymisere fullstendig, fordi kombinasjonen av årstall, sted og hendelser peker tilbake. Skilbrei, Tveit og Brunovskis viser hvor langt anonymiseringsarbeidet må gå i praksis: de endret alder, reiserute og navn, også de navnene informantene brukte seg imellom.

Fokusgruppen har det motsatte problemet. Samtykket er greit nok, men konfidensialiteten kan ikke garanteres, fordi deltakerne hører hverandre og forskeren ikke kan love at de tier etterpå. Det er hovedgrunnen til at sensitive tema ofte egner seg dårlig i gruppe.

Deltakende observasjon utfordrer selve samtykkeformen: i et felt som stadig skifter ut folk, kan man ikke stanse alt for å informere hver enkelt, og løsningen er et prosessuelt samtykke der forskeren gjentar hvem hun er etter hvert.

Webetnografi utfordrer grensen mellom offentlig og privat. At en tråd er teknisk tilgjengelig, betyr ikke at de som skriver i den, oppfatter den som offentlig, og forventet privathet er derfor det spørsmålet som må drøftes. I tillegg er ordrette sitater fra nett søkbare, slik at gjengivelse i seg selv kan avanonymisere.»

Margnotat: dette avsnittet er sjangerens tyngste, og det gjør alle tre dimensjonene på én gang: hver metode får sitt kjennetegn på denne aksen, styrken og svakheten ligger i samme observasjon, og metodene plasseres eksplisitt mot hverandre. Merk pensumeksempelet — det er konkret, kort, og det viser hva anonymisering faktisk innebærer i praksis.

Ledd 1: rammeverket

«Forskningsetikk er de normene og vurderingene som regulerer hvordan forskning kan drives overfor dem den handler om. I Norge er NESH-retningslinjene referansen på det samfunnsvitenskapelige området.

Kjernekravene er fire. Informert samtykke: deltakerne skal vite hva de er med på, si ja frivillig og kunne trekke seg uten å oppgi grunn. Konfidensialitet og anonymisering: opplysninger skal ikke kunne føres tilbake til enkeltpersoner. Konsekvensvurdering: forskeren skal vurdere hva deltakelsen kan koste den enkelte, ikke bare om den er tillatt. Meldeplikt: behandling av personopplysninger skal meldes til rette instans.»

Margnotat: ti linjer, og så videre. Dette leddet er inngangsbilletten — alle kandidater klarer det, og ingen skiller seg ut her. Merk likevel presiseringen ved konsekvensvurderingen: «ikke bare om den er tillatt» skiller etikk fra regelverk, og det koster fem ord.

Ledd 2: hva som er særlig kvalitativt

«Det som gjør kvalitativ forskning etisk krevende, følger av tre kjennetegn ved metodene selv.

Nærheten. Forskeren er ofte det viktigste innsamlingsinstrumentet, og relasjonen til informanten er en forutsetning for gode data. Nettopp derfor blir tillit et etisk problem: jo bedre relasjonen er, jo mer forteller folk — og jo mer forteller de om ting de kanskje ikke ville delt med en fremmed. Et samtykke gitt i uke én dekker ikke nødvendigvis det som kommer frem i uke åtte.

Datatettheten. Kvalitative data er detaljerte. Et livsløp fortalt i et biografisk intervju, eller en feltbeskrivelse av en liten arbeidsplass, kan peke tilbake på personen selv om navnet er borte, fordi kombinasjonen av alder, sted, yrke og hendelser er unik. Skilbrei, Tveit og Brunovskis viser hva reell anonymisering krever i praksis: de endret alder, reiserute og navn — også de navnene informantene brukte seg imellom. Prisen er at noe av materialets presisjon går tapt, og det er en avveining, ikke en gratis løsning.

Situasjonene metodene skaper. I feltarbeid kan man ikke stanse alt for å informere hver ny person, og samtykket må derfor være prosessuelt: forskeren gir seg til kjenne gjentatte ganger. I fokusgrupper kan forskeren love sin egen taushet, men ikke deltakernes — de hører hverandre, og det er hovedgrunnen til at sensitive tema ofte egner seg dårlig i gruppe. På nett er problemet et annet: en åpen tråd er teknisk tilgjengelig, men de som skriver i den, regner sjelden med å bli forsket på, og forventet privathet må derfor vurderes selvstendig.

Ett dilemma har ingen etablert løsning, og det er verdt å skrive ut: skjult observasjon. Den ene posisjonen er at skjult observasjon aldri kan forsvares, fordi den fratar deltakerne muligheten til å velge. Den andre er at den kan forsvares i lukkede miljøer der åpenhet ville gjort forskningen umulig, og der skaden for den enkelte er liten. Begge posisjonene har tyngde, og valget mellom dem avhenger av hva som står på spill i det konkrete tilfellet.»

Margnotat: dette er leddet som avgjør karakteren, og legg merke til hvordan det er bygget — tre kjennetegn ved metoden, og dilemmaene utledes av dem. Det er noe annet enn en liste over problemer. Merk også avsnittet om skjult observasjon: en reell faglig uenighet får begge sider, og det er drøfting, ikke ubesluttsomhet.

Ledd 3: alle faser

«Til slutt: etikken gjelder hele prosjektet, ikke bare datainnsamlingen.

I formuleringen av forskningsspørsmålet: et spørsmål kan stilles slik at det krever at noen forteller om lovbrudd, eller slik at det ikke gjør det.
I forberedelsen: behandlingen meldes, og informasjonsskrivet skrives i et språk deltakerne faktisk leser — et skjema skrevet for akademikere er ikke informasjon for en femtenåring.
I datainnsamlingen: samtykket gjentas i felt, og forskeren setter en grense for hva hun spør om og hva hun noterer.
I databehandlingen: opptak lagres kryptert og uten navn, og slettes etter transkribering.
I analysen: et sitat skal ikke gjøres til belegg for noe informanten ikke mente — her er skillet mellom fortolkningsgradene også et etisk skille.
I publiseringen: detaljer endres, og i små miljøer må forskeren vurdere om studien i det hele tatt kan publiseres i den formen den har.

Poenget med listen er ikke at fasene finnes, men at hver av dem reiser sitt eget spørsmål — og at svaret er et tiltak, ikke en intensjon. «Man må være etisk» er ikke etikk; det er en erklæring.»

Margnotat: seks faser, ett konkret tiltak i hver, og en avslutning som sier hvorfor listen er der. Dette leddet koster seks linjer og er sjangerens tydeligste A-markør. Merk koblingen mellom analysen og fortolkningsgradene — den viser at etikk og metode henger sammen, og den kommer gratis for den som har lest analysekapitlene.