4.1 Dybdeintervjuet: guide, spørsmål og markører
Intervjuhåndverket etter Weiss: guidetyper, pilotering, spørsmålstyper, prober og markører.
Stoffet møter deg i fem sjangre, og kodene under er analysens interne merkelapper — de skrives alltid med navnet foran:
- kortsvar (T1) — «gjør kort rede for tre av følgende fire begreper». Her er markør, intervjuguide og probe faste gjengangere, og det er Weiss' bruk sensor leter etter, ikke en generell ordbokdefinisjon.
- design (T2) — «utform et forskningsopplegg om X». Intervjuet er da datainnsamlingsdelen, og valget må begrunnes mot et alternativ du velger bort. Designsjangeren er langsvarsalternativ i 20 av 31 oppgavesett.
- metodesammenligning (T6) — «redegjør for og sammenlign metodene». Sjangeren står i 4 av 31 oppgavesett, og dybdeintervjuet er alltid en av metodene som skal sammenlignes.
- flervalg (T7) — de ti avkrysningsspørsmålene. Formen er dokumentert i 1 av 31 oppgavesett (H2024). Spørsmålene derfra publiseres aldri, så quizbanken i denne boka er den eneste treningen som finnes.
- emneoppgaven (T8) — kursets arbeidsform på seminar. Den er ikke en vurderingsform i dag. Du skal ikke levere noen emneoppgave; grunnen til at den nevnes, er at H2024-veiledningen sier at designoppgaven skal løses på samme måte som der.
Det som avgjør karakteren i akkurat dette stoffet: ikke at du kan liste guidetyper, men at du kan si hvilken guidetype spørsmålet ditt krever, og hvorfor den andre ville gitt dårligere data.
Fra kap. 1.1: kvalitative data er tekst, tale og observasjon — ikke tall. Studieobjektet er mening, motiv og erfaring, altså hvordan folk selv forstår det de gjør. Derfor kan et kvalitativt materiale si mye om hvordan og hvorfor noe skjer, og ingenting om hvor mange det gjelder.
Fra kap. 2.1: et case deles i en hvorfor-dimensjon (motiver, forståelser, begrunnelser) og en hvordan-dimensjon (praksis slik den faktisk utspiller seg). Intervjuet er hovedverktøyet for den første. Observasjon og webetnografi er hovedverktøyene for den andre. Det er denne splitten som avgjør om metodevalget ditt henger sammen med spørsmålet — og sammenhengen er selve vurderingskriteriet i designsjangeren.
Valgfri sidelesning: Det kvalitative forskningsintervjuet. Beslektet fag, andre krav: PSY1010 er et kvantitativt orientert metodefag, og kapitlet der skal leses som kontrast. Der begrunnes utvalget statistisk og kvaliteten måles psykometrisk; i SVMET1010 begrunnes utvalget strategisk, og kvalitetskriteriet heter overførbarhet.
Hvorfor faget bruker et helt kapittel på en samtale (~8 min)
Du har sannsynligvis opplevd det motsatte av et godt intervju. Noen ringer og skal stille «bare noen korte spørsmål», leser opp fem påstander du skal si deg enig eller uenig i, og legger på. Du sitter igjen med en følelse av at det du faktisk mente, ikke fikk plass noe sted. Det som manglet, var ikke høflighet. Det var muligheten til å si noe som ikke sto i skjemaet.
Dybdeintervjuet er bygget for å gi den muligheten. Det er ikke en samtale uten form — det har en plan, en hensikt og en person som styrer. Men planen er laget for å kunne forlates når informanten sier noe uventet, og det er ofte nettopp der de beste dataene ligger.
Håndverket i dette kapitlet er hentet fra Robert S. Weiss, Learning from Strangers, som er emnets faste anker for intervjumetode. Weiss skriver om guiden, om piloteringen, om hvordan man følger opp — og om at intervjueren må høre etter på en bestemt måte. Vi går gjennom stoffet i tre omganger: først selve metoden og hva den kan, så guiden, så spørsmålene og det som skjer mellom dem.
Distinksjonen mot spørreundersøkelsen: en spørreundersøkelse måler fordelingen av svar på faste kategorier hos mange. Dybdeintervjuet utvikler kategoriene underveis hos få. Det er derfor et dybdeintervjumateriale aldri kan si noe om utbredelse — det er ikke en svakhet ved gjennomføringen, men en egenskap ved datatypen.
Distinksjonen mot fokusgruppen: i dybdeintervjuet er informantens egen fortelling dataen. I fokusgruppen er også samspillet mellom deltakerne data. Se kap. 4.3.
Dybdeintervjuet gir tilgang til motiver, begrunnelser og selvforståelse — det informanten mener om det hun gjør. Det gir også tilgang til hendelser forskeren ikke kan observere: det som skjedde før prosjektet startet, det som skjer bak lukkede dører, og det som bare finnes som minne. Samtalen kan justeres i sanntid, slik at et tema forskeren ikke visste fantes, kan forfølges med en gang det dukker opp.
Distinksjonen mot observasjon: intervjuet gir deg informantens versjon av praksis. Observasjon gir deg praksis slik den utspiller seg, men uten begrunnelsene. Ingen av dem er den beste metoden — de svarer på hver sin dimensjon av spørsmålet, og det er derfor designsjangeren belønner at du velger metode per dimensjon.
Intervjudata er selvrapportering. Informanten forteller det hun husker, det hun kan sette ord på, og det hun er villig til å dele med en fremmed som skriver ned. Avstanden mellom det folk sier at de gjør og det de faktisk gjør, er et velkjent metodeproblem — ikke fordi informanter lyver, men fordi handling og fortelling om handling er to forskjellige ting.
I tillegg er intervjuet reaktivt: dataene blir til fordi forskeren er der og spør. Spørsmålsformuleringen, rommet, alderen din og hva informanten tror du vil høre, virker alt sammen inn.
Konsekvensen for designet: derfor er kombinasjonen intervju og observasjon vanlig. Men vær presis — å kombinere metoder gir ingen bonus i seg selv. Det som teller, er om hver metode svarer på en dimensjon av spørsmålet ditt.
Forklar med egne ord, i fire til seks setninger, hva et dybdeintervju er.
a) Gi definisjonen, og navngi pensumforfatteren begrepet er hentet fra.
b) Nevn én styrke og én svakhet, og si hva svakheten betyr for hva materialet kan brukes til.
Guiden: fra åpen samtale til fast skjema (~12 min)
En intervjuguide er ikke et manus. Den er forskerens huskeliste over hva samtalen skal innom, og den finnes i tre grader av fasthet. Valget mellom dem er et av de metodevalgene sensor forventer at du begrunner, ikke bare konstaterer.
Distinksjonen mot spørreskjemaet: et spørreskjema er en fast rekkefølge av spørsmål med faste svarformater, stilt likt til alle. En intervjuguide er en temaliste som skal kunne fravikes. Det er denne forskjellen sensor sjekker når intervjuguider legges ved en oppgave: en guide med tjuefem ferdigformulerte spørsmål i fast rekkefølge er et spørreskjema, uansett hva den kalles.
Løftesetningen: guiden er også et transparensverktøy. Å redegjøre for hvordan guiden ble til og hvordan den ble endret, er en del av det å gjøre datainnsamlingen etterprøvbar.
Når den passer: når du vet lite om feltet, når du undersøker hva som overhodet er relevant for informantene, eller når spørsmålet er eksplorerende — «hva er det egentlig som foregår her?».
Prisen: materialet blir vanskelig å sammenligne på tvers av informanter, fordi hver samtale går sin egen vei. Det gjør analysen tyngre og gjør det vanskeligere å lete systematisk etter mønstre.
Hvorfor den er standardvalget: den gir nok fasthet til at informantene kan sammenlignes på tvers, og nok åpenhet til at en uventet vending kan forfølges. Det er en avveining mellom sammenlignbarhet og informantens egne relevanser — og en avveining er nettopp det du skal skrive ut, ikke skjule.
Distinksjonen mot den åpne guiden: den semistrukturerte guiden garanterer at alle temaene blir dekket. Den åpne garanterer bare at informanten får si det hun mener er viktigst.
Faren: jo strammere strukturen er, jo nærmere kommer intervjuet et muntlig spørreskjema — og da har du en kvantitativ datainnsamling i kvalitativ innpakning. Det er den feilen sensor kaller skjult kvantitativ tilnærming (#2).
Hvordan du bruker det i en drøfting: en stram struktur er ikke galt i seg selv. Den er galt når spørsmålet ditt handler om informantenes egne forståelser, og strukturen hindrer dem i å komme frem med noe du ikke hadde tenkt på.
En guide som fungerer, har en rekkefølge med hensikt. Den vanlige oppbyggingen går slik:
(1) konkrete, ufarlige åpningsspørsmål som informanten kan svare på uten å tenke seg om
(2) beskrivende spørsmål om praksis og hendelsesforløp
(3) de mer krevende eller sensitive temaene, når tilliten er etablert
(4) et avrundende spørsmål som gir informanten siste ord
Hensikten med rekkefølgen: et sensitivt spørsmål stilt for tidlig får et kort svar, og du får sjelden stilt det igjen. Det samme spørsmålet stilt etter tjue minutters konkret beskrivelse får ofte et helt annet svar. Rekkefølgen er altså et datakvalitetsgrep, ikke bare høflighet.
Hva du gjør med funnene: spørsmål som ga korte eller forvirrede svar skrives om, temaer som viste seg viktige for informanten løftes inn, og spørsmål som ikke ga noe strykes.
Løftesetningen til designoppgaven: å nevne et pilotintervju er et lite, konkret grep som viser at du forstår guiden som noe som utvikles — og konkrete grep er akkurat det som skiller et begrunnet design fra en huskeliste.
Varsellampen: hvis du kjenner deg selv tenke «nå må jeg rekke resten av spørsmålene», har du sannsynligvis nettopp gått forbi noe.
Motgrepet: noter det ubesvarte punktet, følg sporet, og kom tilbake. Guiden er en huskeliste, og den kan tas igjen — øyeblikket der informanten var villig til å snakke om noe vanskelig, kan ikke.
Forskningsspørsmålet er: hvorfor blir ferske sykepleiere værende i yrket det første året, selv når de opplever arbeidsbelastningen som uforsvarlig?
To studenter lager hver sin guide.
Guide A (utdrag)
Hvor mange vakter jobber du i uka?
Hvor ofte opplever du at bemanningen er for lav — alltid, ofte, av og til, sjelden?
Har du vurdert å slutte? Ja eller nei.
Hvor viktig er lønn for at du blir? Svar på en skala fra lite viktig til svært viktig.
Guide B (utdrag)
Kan du fortelle om en vakt fra den siste måneden som sitter igjen hos deg?
Hva var det som gjorde at akkurat den vakten satte seg?
Har du noen gang tenkt at dette ikke går? Hva skjedde da, og hva gjorde du?
Hvis du skulle forklart en venn hvorfor du fortsatt er der — hva ville du sagt?
Hvilken guide passer spørsmålet, og hvorfor?
Guide B ber om hendelser, ikke vurderinger. «Fortell om en vakt som sitter igjen» gir en beskrivelse med detaljer forskeren kan tolke etterpå. «Hvor ofte opplever du at bemanningen er for lav» gir en frekvens forskeren ikke kan gjøre noe med.
Legg merke til det siste spørsmålet i Guide B. Å be informanten forklare noe til en tenkt venn er et grep som får frem begrunnelsen i informantens eget språk, ikke i forskerens.
Og en innvending, som hører med: Guide A er ikke ubrukelig. Den er feil her, men riktig hvis spørsmålet hadde vært hvor utbredt opplevelsen av underbemanning er blant ferske sykepleiere. Det spørsmålet krever en spørreundersøkelse og et helt annet utvalg. De to logikkene svarer på hver sin type spørsmål, og det er hele poenget.
Gjør kort rede for intervjuguide slik begrepet brukes i pensum, på fem til åtte setninger.
a) Definisjon med avsender.
b) De tre gradene av struktur, med ett kjennetegn hver.
c) Én løftesetning som kobler guiden til datakvalitet eller til transparens.
Spørsmålene, og det som skjer mellom dem (~14 min)
Guiden bestemmer hva samtalen handler om. Spørsmålene bestemmer hva slags svar du får. Og noe av det viktigste i et intervju er ikke et spørsmål i det hele tatt — det er evnen til å høre at informanten så vidt har nevnt noe hun egentlig vil snakke om.
Et lukket spørsmål kan besvares med ja, nei, et tall eller ett ord: «Har du vurdert å slutte?». Et åpent spørsmål krever en beskrivelse: «Kan du fortelle om en gang du vurderte å slutte?».
Hvorfor det er mer enn en teknikalitet: et lukket spørsmål gir deg svaret på det du allerede lurte på. Et åpent spørsmål gir deg i tillegg det du ikke visste at du burde lurt på. Siden kvalitativ analyse bygger på beskrivelser som er detaljerte nok til å tolkes, er åpne spørsmål regelen og lukkede unntaket.
Når lukkede spørsmål likevel er riktig: for å få fakta på plass raskt («hvor lenge har du jobbet her?») og for å sjekke at du har forstått riktig.
Merk avsenderen — og fraværet av en. Begrepsparet konstaterende og konstruktive spørsmål er norsk terminologi fra forelesning og antologistoff, og hører ikke til én bestemt pensumforfatter. Skriv det derfor uten forfatternavn. Å tilskrive det Weiss er en dokumentert glidning som sensor merker.
Distinksjonen mot konstruktive spørsmål: konstaterende spørsmål behandler virkeligheten som noe informanten kan rapportere om. Konstruktive spørsmål behandler den som noe informanten er med på å skape mening i mens hun snakker.
Hva de gir: informantens meningsarbeid, altså akkurat det materialet en analyse av selvforståelse trenger. Svaret blir til i samtalen — det ligger ikke ferdig og venter.
Hva de risikerer: at forskeren blir en for aktiv medforfatter av informantens fortelling. Derfor kombineres de vanligvis med konstaterende spørsmål: først den konkrete hendelsen, så tolkningen av den.
Uten avsender. Som for konstaterende spørsmål: begrepsparet er norsk undervisningsterminologi, ikke Weiss.
Et ledende spørsmål legger svaret i munnen på informanten: «Det må jo ha vært belastende?». Informanten svarer ofte bekreftende, og forskeren sitter igjen med sin egen antakelse i sitatform.
Distinksjonen mot det konstruktive spørsmålet: begge ber informanten om en tolkning. Forskjellen er hvem som leverer den. Det konstruktive spørsmålet spør «hvordan var det for deg?». Det ledende spørsmålet foreslår svaret først.
Motgrepet: still spørsmålet uten vurderingsordet, og legg heller til en pause. Stillhet er et undervurdert intervjuverktøy — informanten fyller den oftere enn forskeren tror.
Hensikten er ikke småprat. Den er å etablere at det er informanten som snakker og forskeren som lytter, før noe krevende kommer. Et intervju som åpner med det vanskeligste spørsmålet, får ofte korte svar hele veien, fordi tonen ble satt der.
Praktisk merknad: oppvarmingsspørsmålet er også der du hører hvilket språk informanten bruker om feltet sitt. Det språket bør du overta i resten av intervjuet.
Avgjør for hvert av de fem spørsmålene under hvilken type det er: konstaterende, konstruktivt eller ledende. Begrunn med ett kjennetegn hver gang.
a) «Hvor lenge var du med i gruppa?»
b) «Hvordan vil du beskrive det du satt igjen med da du sluttet?»
c) «Du følte deg vel ganske utnyttet av dem, gjorde du ikke?»
d) «Kan du fortelle om første gangen du var med på et møte?»
e) «Hvis en yngre søsken av deg skulle bli med i noe lignende — hva ville du sagt?»
En probe er et oppfølgingsgrep som får informanten til å utdype noe hun akkurat har sagt: «kan du si mer om det?», «hvordan da?», «hva skjedde så?» — eller bare en pause og et blikk som venter.
Kjennetegnet: proben er noe intervjueren gjør. Den introduserer ikke nytt innhold, den ber om mer av det som allerede ligger på bordet.
Distinksjonen mot markøren, som er kapitlets viktigste: proben er forskerens handling; markøren er informantens signal. Markøren kommer først, proben er ett av svarene på den. Blander du de to i et kortsvar, treffer du ikke Weiss' bruk, og det er nøyaktig den upresisheten som gir feil #16.
En markør er et flyktig hint informanten selv slipper om noe viktig, vanskelig eller sensitivt — en halv setning midt i noe annet, ofte etterfulgt av at hun skifter tema selv. «Det var jo en periode der jeg ikke var så mye på skolen, men uansett, så begynte jeg i den jobben …». Weiss bruker begrepet om nettopp disse små åpningene, og poenget hans er at de er lette å gå glipp av: de kommer sjelden tilbake av seg selv.
Hva du gjør med den: enten følger du den med en gang, eller du noterer den og kommer tilbake senere i intervjuet. Det siste er ofte klokest når temaet er sensitivt og tilliten ennå er tynn.
Distinksjonen mot proben: markøren er informantens signal, proben er forskerens oppfølging.
Grensen som hører med: at du har hørt en markør, betyr ikke at du har rett til å presse. Informanten kan ha nevnt noe uten å ville snakke om det. Å registrere markøren og la den ligge er også et legitimt valg — og et valg du bør kunne begrunne.
Utdraget under er nyskrevet for denne boka. Informanten er student i praksis, og temaet for intervjuet er overgangen fra studier til arbeid.
Forsker: Kan du fortelle om en uke i praksisen som sitter igjen hos deg?
Informant: Ja, det var jo en uke i november, den var ganske hektisk. Vi var underbemannet, og jeg fikk mye ansvar ganske fort. Det var egentlig gøy. Det var noen ting den uka jeg helst ikke tenker på, men ellers var det en bra uke, altså. Og så fikk jeg jo skryt av avdelingssykepleieren etterpå.
Hva skjer her, og hva bør forskeren gjøre?
Hva en uerfaren intervjuer gjør: følger opp det siste som ble sagt, altså skrytet, fordi det er der samtalen sluttet. Markøren er da borte, og den kommer sannsynligvis ikke tilbake.
Hva en god intervjuer gjør — og hvorfor: hun noterer markøren og lar samtalen gå litt til, slik at informanten ikke føler seg tatt på fersken. Etter noen minutter kommer hun tilbake med en åpen probe: «Du nevnte at det var noen ting den uka du helst ikke tenker på. Har du lyst til å si noe om det?» Formuleringen gjør to ting samtidig: den viser at forskeren lyttet, og den gir informanten en tydelig utvei ved å legge «har du lyst» inn i spørsmålet. Grunnen til å begrunne akkurat den formuleringen, er at markøren kan peke mot noe belastende — og da er informantens kontroll over egen fortelling viktigere enn dataene.
Og motstykket: en guide med tjue ferdigformulerte spørsmål i fast rekkefølge ville aldri fanget dette. Ikke fordi intervjueren er dårlig, men fordi hun ville vært opptatt av å rekke neste punkt. Det er dette Weiss kaller å bli fanget av guiden.
— naturlig pausepunkt —
Gjør kort rede for begrepet markør, og skill det tydelig fra probe. Fem til åtte setninger.
a) Definisjon av begge, med avsender der det finnes en.
b) Ett konkret eksempel som viser forskjellen.
c) Én løftesetning som kobler markøren til etikk eller til datakvalitet.
#16 — upresise definisjoner som ikke treffer pensumforfatterens bruk. I dette kapitlet betyr det først og fremst å bytte om på probe og markør, eller å definere intervjuguiden som «en liste med spørsmål» uten å nevne at den skal kunne fravikes.
#1 — kvantitativ logikk i kvalitativ kontekst, altså å hevde representativitet eller utbredelse ut fra få informanter. I intervjustoffet dukker den opp som setninger av typen «funnene viser at unge sykepleiere generelt opplever …». Det er en felle, og riktig språk er overførbarhet: materialet kan belyse lignende situasjoner, og du sier hva som kjennetegner det du har studert.
Feilkodene er analysens interne nummerering av de seksten feilene sensorveiledningene fra og med V2016 beskriver. Hele registeret har et eget kapittel i Del 9.
Slik kjenner du den igjen: spørsmålene begynner med «hvor ofte», «hvor mange», «hvor viktig» og «er du enig i at». De ber om vurderinger på forskerens skala i stedet for beskrivelser i informantens språk.
Reparasjonen: bytt ut frekvens- og skalaspørsmål med hendelsesspørsmål. «Hvor ofte opplever du tidspress?» blir til «Kan du fortelle om en vakt der tidspresset ble merkbart?». Du får da et forløp du kan analysere, og informantens egen vurdering på kjøpet.
En student skal undersøke hvorfor unge voksne slutter i frivillige verv i idrettslag, og har levert utdraget under av intervjuguiden sin.
Hvor mange verv har du hatt?
Hvor mange timer i uka brukte du på vervet — under 2, 2–5, 5–10, over 10?
Hvor fornøyd var du med oppfølgingen fra styret, på en skala fra 1 til 5?
Var det økonomi, tidsbruk eller konflikter som gjorde at du sluttet?
Hvor enig er du i at frivilligheten i Norge er under press?
a) Diagnostiser guiden. Hvilken feil er dette, og hva er det konkrete kjennetegnet?
b) Skriv om tre av spørsmålene slik at de gir data studenten faktisk kan analysere.
c) Begrunn hvilken grad av struktur guiden bør ha, og si hva du velger bort ved å velge den.
Posisjoner og spenninger (~8 min)
Dette er kapitlets drøftingsstoff — det du henter argumenter fra når en oppgave ber deg drøfte, ikke gjøre rede for. Alle tre spenningene har to forsvarlige sider, og en besvarelse som bare kjenner den ene, blir tynn.
Struktur mot åpenhet. Argumentet for struktur: sammenlignbarhet. Skal du finne mønstre på tvers av informanter, må de ha snakket om noe av det samme, og en fast ramme gjør analysen håndterbar. Argumentet for åpenhet: informantens egne relevanser. Det viktigste i et felt er ofte det forskeren ikke visste at hun skulle spørre om — og en stram guide gjør deg blind for nettopp det. Avveiningen avgjøres av spørsmålet: leter du etter variasjon i noe du kjenner, eller etter hva som overhodet er på spill?
Guiden som støtte mot guiden som tvangstrøye. Weiss' poeng om å bli fanget av guiden er ikke et argument mot å ha en. Uten guide risikerer du å komme hjem fra fem intervjuer og oppdage at ingen av dem handler om det samme. Poenget er at guiden er en huskeliste du eier, ikke en prosedyre som eier deg.
Å følge markører mot å respektere grenser. Dette er en ekte spenning, ikke en høflighetsfrase. På den ene siden: markøren er ofte inngangen til det mest verdifulle i materialet, og å la den ligge kan bety at studien mister sitt viktigste funn. På den andre siden: informanten har antydet noe uten å ta det opp, og en forsker som presser, utnytter en relasjon der hun har overtaket. Det finnes ikke ett riktig svar her. Det som skiller nivåene, er om du ser at det er en avveining, og hvilke grep du foreslår — for eksempel å komme tilbake senere, å gi informanten en tydelig utvei i formuleringen, eller å la temaet ligge og si det åpent i metodedelen.
Notater underveis er alternativet når opptak ikke er mulig eller ville hemmet samtalen — for eksempel i felt eller ved svært sensitive tema. Prisen er at du mister formuleringene og bruker oppmerksomhet på å skrive.
Valget er et metodevalg, ikke en detalj: det avgjør hvor nær analysen kan komme informantens eget språk. Skal du analysere hvordan noe sies, ikke bare hva, trenger du opptak. Begrunn det, og si hva du taper på det du velger bort.
Detaljnivået følger spørsmålet. Skal du analysere temaer på tvers av informanter, holder en ryddig utskrift av innholdet. Skal du analysere hvordan noe formuleres, trenger du nøling, pauser og selvrettelser.
Transparenspoenget: å oppgi hvordan materialet ble skrevet ut, hører til redegjørelsen for omstendighetene rundt datainnsamlingen — og fravær av slik redegjørelse er en dokumentert feil (#13 — manglende transparens om tid, sted, varighet, antall informanter og relasjon).
Regelen som følger av det: velg sted ut fra informantens kontroll og temaets sensitivitet, ikke ut fra forskerens bekvemmelighet.
Hvorfor det hører til besvarelsen: stedet er ett av de forholdene rundt datainnsamlingen som skal beskrives åpent — sammen med tidspunkt, varighet, antall informanter og din egen relasjon til dem.
Bør kjenne til: det biografiske intervjuet (~6 min)
Denne siste bolken er lavfrekvent stoff. Biografiske intervjuer er nevnt som én av metodene i metodesammenligningen i H2024-settet, og hører derfor med — men de har aldri hatt en egen oppgave. Les det som beredskap, ikke som kjernestoff.
Det biografiske intervjuet tar livsløpet som datastruktur: informanten forteller sammenhengende om sitt eget liv eller en lang periode av det, og forskeren følger kronologien i stedet for en temaliste.
Hva formen gir: sammenhenger over tid — hvordan et valg henger sammen med det som kom før, og hvordan informanten selv knytter hendelsene sammen til en fortelling.
Distinksjonen mot dybdeintervjuet: dybdeintervjuet organiseres etter forskerens temaer, det biografiske etter informantens tid. Et dybdeintervju kan godt inneholde biografiske partier uten å være et biografisk intervju.
Prisen: intervjuene blir lange, materialet blir stort, og analysen krever at du forholder deg til fortellingen som helhet — ikke bare til de bitene som passer temaet ditt.
Hvorfor det ikke er et problem å bli kvitt: fortellingen er også data. At informanten nå forstår et valg på en bestemt måte, er et funn i seg selv når du undersøker selvforståelse.
Når det likevel er et problem: når du bruker fortellingen som en registrering av hva som faktisk skjedde. Motgrepet er å be om konkrete hendelser og forløp i stedet for om oppsummerende forklaringer — og å skrive åpent i metodedelen at materialet er retrospektivt.
Sammenlign dybdeintervjuet og det biografiske intervjuet for et prosjekt om hvorfor voksne begynner å studere på nytt i førtiårene.
a) Sammenlign langs tre akser: hva slags data metoden gir, hvordan materialet struktureres, og hva den koster i tid.
b) Konkluder med et begrunnet valg for akkurat dette prosjektet.
Tre huskekort til eksamensdagen (~5 min)
De tre kortene under er prosedyrekort: de sier hva du gjør, i hvilken rekkefølge, når en oppgave om intervju dukker opp. De er repetisjonsstoff — hopp trygt over ved førstegangslesing.
Kortsvaret har fire trinn, og de tar til sammen fem til femten minutter per begrep:
(1) definisjon i én eller to setninger, med forfatternavnet inne i setningen
(2) typologi eller varianter, der begrepet har dem
(3) et kort eksempel, helst fra en pensumstudie eller en gjenkjennelig intervjusituasjon
(4) én løftesetning som kobler til design, validitet eller etikk
Anvendt på markør: (1) en markør er et flyktig hint informanten selv slipper om noe viktig eller sensitivt, et begrep hos Weiss. (2) Markøren har ingen typologi, men den har en nabo: proben, som er forskerens oppfølging. (3) Informanten nevner i forbifarten at det var «noen ting den uka jeg helst ikke tenker på», og bytter tema. (4) Å fange markører er en direkte datakvalitetsfaktor, men gir ingen rett til å presse — valget om å følge den eller la den ligge må begrunnes.
Seks trinn, i rekkefølge:
(1) skriv ned forskningsspørsmålet ditt øverst på arket, og la det bli stående der
(2) list temaene som må dekkes for at spørsmålet skal kunne besvares
(3) sorter temaene fra ufarlig og konkret til krevende og sensitivt
(4) formuler ett åpent inngangsspørsmål per tema, og be om hendelser i stedet for vurderinger
(5) legg inn et avrundende spørsmål som gir informanten siste ord
(6) pilotér guiden, og skriv om det som ikke ga svar
Kontrollspørsmålet til slutt: kan noen av spørsmålene mine besvares med et tall, en skalaverdi eller ett ord? Da har du en kandidat til omskriving — og en varsellampe for feil #2.
I designsjangeren er intervjuet komponent nummer fire av sju, og delen skal inneholde fem konkrete opplysninger:
(1) hvem du vil intervjue, og hvilken utvalgstype det er
(2) hvordan du får tak i dem, og om det finnes en portvakt
(3) hvor mange, og hvor lenge du regner med at hvert intervju tar
(4) hvilken grad av struktur guiden har, og hvorfor
(5) hvor intervjuene skal foregå, og hvordan de dokumenteres
Det som gjør delen til A-stoff: at punkt fire er begrunnet mot et alternativ du velger bort, og at du sier hva materialet ikke kan brukes til. En datainnsamlingsplan uten grenser leses som en plan som ikke er tenkt gjennom.
Intervjustudiene du kan mobilisere (~7 min)
Å bruke en pensumstudie som eksempel trekker opp i alle sjangre. De fire kortene under er dine intervjueksempler — de er korte med vilje, for det er nok å kunne si hva studien gjorde og hvilket metodepoeng den viser.
Metodepoenget den eier: at intervjumateriale kan analyseres som grensearbeid — det informantene sier om andre, forteller like mye som det de sier om seg selv.
Hva den ikke viser: ikke hvor utbredt holdningene er.
Brukbar i: kortsvar om analyse av intervjudata, teoridelen i en designoppgave (symbolske grenser er et enkelt og fullt gangbart analysebegrep), og som eksempel i metodesammenligningen.
Metodepoenget den eier: at et analytisk begrep kan utvikles ut av materialet og gjøre praksis forståelig på egne premisser, uten å bli verken en unnskyldning eller en fordømmelse.
Hva den ikke viser: ikke omfanget av salg, og ikke hva som virker av tiltak.
Brukbar i: teoridelen i designoppgaver om ulovlige eller lukkede miljøer, og som eksempel på begrepsutvikling i analysestoffet.
Merk: dette er nyere pensum, og koblingen er utgave- og pensumavhengig.
Metodepoenget den eier: at anonymisering er en aktiv bearbeiding av data med en kostnad, ikke bare et hakeavkryss. Detaljer som endres, er detaljer analysen mister.
Hva den ikke viser: ikke hvor mange dette gjelder, og ikke noe om hvordan lovverket bør se ut.
Brukbar i: etikkoppgaver, etikkdelen i designoppgaver med sårbare informanter, og kortsvar om konfidensialitet og anonymisering.
Metodepoengene den eier i dette emnet: intervjuguidens typer og utvikling, pilotintervjuet, faren ved å bli fanget av guiden, markøren, og at negative tilfeller tas aktivt inn i utvalget for å styrke holdbarheten.
Slik bruker du den: når en oppgave spør om intervjuhåndverk, er det Weiss som er avsenderen. Når den spør om de norske utvalgstypene — ekstremt utvalg, maksimal variasjon, homogent, snøball, teoribasert — er avsenderen Tellmann og Leseth, ikke Weiss. Å blande disse to er en dokumentert glidning.
De fleste kan si at en semistrukturert guide er «en mellomting». Langt færre skriver hvorfor akkurat den mellomtingen passer akkurat dette spørsmålet, og hva de gir slipp på ved å velge den. Det er den forskjellen bokas første mantra peker på: begrunnelse, ikke deskripsjon.
En setning som gjør jobben, ser slik ut: Guiden er semistrukturert fordi spørsmålet gjelder begrunnelser informantene formulerer ulikt, samtidig som de skal kunne sammenlignes — en helt åpen guide ville gitt rikere enkeltfortellinger, men et materiale som er tungt å sammenligne, og sammenligning er nettopp analysegrepet her.
Legg merke til hva den setningen inneholder: valget, grunnen, alternativet som velges bort, og hva bortvalget koster. Fire ledd, én setning. Det samme mønsteret virker på alle metodevalg i faget.
Den andre A-markøren i dette kapitlet er å behandle markør-oppfølgingen som en avveining og ikke som en teknikk. Å skrive at du ville notert markøren og kommet tilbake med en formulering som gir informanten en utvei, viser at du ser både datahensynet og informanthensynet samtidig.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.