4.2 Intervjuets relasjoner: asymmetri, bekjente og sårbare informanter
Maktforholdet i intervjusituasjonen og de metodiske dilemmaene ved nærhet til informantene.
- Asymmetri forsker–informant er et kortsvarsbegrep (T1 — merkelappen for den korte begrepsredegjørelsen «gjør kort rede for tre av følgende fire begreper»). Det står på den historiske listen over begreper som har vært gitt, og det er et av dem som er lettest å definere upresist.
- «Å intervjue bekjente» er et eksplisitt vurderingspunkt i veiledningene til emneoppgaven. Det gjelder de fire emneoppgave-terminene H2018, V2019, H2020 og H2021 — terminer uten oppgavesett, der bare veiledningen finnes, fordi vurderingsformen da var en innlevert emneoppgave og ikke skoleeksamen. Regelen som står der, er enkel og skarp: det er lov å intervjue folk du kjenner, men fravær av drøfting trekker ned, og god refleksjon trekker opp.
- I designsjangeren (T2 — «utform et forskningsopplegg om X») er relasjonen en refleksjonskomponent. Sier du at du vil rekruttere gjennom eget nettverk, må du si hva det gjør med dataene.
Slik ser feilen ut i praksis: kandidaten skriver «jeg vil intervjue fem bekjente fordi det er lett å få tak i dem», og går videre. Da er ikke problemet at valget er galt — problemet er at det står ubegrunnet. Det er nøyaktig feil #14 i registeret over de seksten dokumenterte feilene.
Fra kap. 4.1: intervjuet er reaktivt — dataene blir til fordi forskeren er til stede og spør, og formes av hvem hun er og hvordan hun spør. Intervjuguiden er en temaliste som skal kunne fravikes, og en markør er det flyktige hintet informanten selv slipper om noe vanskelig. Alle tre poengene får ny betydning i dette kapitlet, for de handler alle om et forhold mellom to personer som ikke er likestilt.
Samtalen som ikke er en vanlig samtale
Tenk på en jobbsamtale du har vært i. Dere satt begge på en stol, dere snakket vekselvis, og ingen ropte eller kommanderte. Likevel visste begge hele tiden hvem som stilte spørsmålene, hvem som skulle svare, og hvem som senere skulle bestemme hva samtalen betydde. Formen var likeverdig. Situasjonen var det ikke.
Forskningsintervjuet ligner. Det ser ut som en samtale mellom to jevnbyrdige, men det er det ikke: den ene har definert temaet, styrer retningen, tar opptaket med seg hjem og skriver til slutt en tekst der den andres ord blir eksempler i et resonnement. Det er ikke et overgrep — det er en arbeidsdeling som er nødvendig for at forskning skal være mulig. Men den er skjev, og skjevheten har både metodiske og etiske følger.
Dette kapitlet handler om den skjevheten, og om det som skjer når avstanden mellom forsker og informant blir liten i stedet for stor: når du intervjuer noen du kjenner fra før.
Merk at asymmetrien kan gå begge veier i enkelttilfeller. En student som intervjuer en toppleder eller en erfaren fagperson, sitter ikke nødvendigvis med overtaket i selve situasjonen. Men fortolkningsmakten ligger uansett hos forskeren, og det er den som er kjernen i begrepet.
Distinksjonen mot et rent etisk problem: asymmetri er ikke bare et spørsmål om å være hensynsfull. Den påvirker dataene: det informanten velger å si til en som skal skrive om det, er ikke det samme som det hun ville sagt til en venn.
Hvorfor det er en avveining og ikke bare et problem: analysen skal legge til noe. En forsker som bare gjengir informantenes egne forklaringer, har levert et referat, ikke en analyse. Samtidig kan tolkningen skyve informantens selvforståelse til side.
Distinksjonen mot asymmetri: asymmetri beskriver hele det skjeve forholdet. Definisjonsmakt er den delen av det som gjelder tolkningen etterpå — den som virker lenge etter at intervjuet er slutt.
Forklar med egne ord, i tre til fem setninger, hva asymmetri forsker–informant betyr.
a) Gi definisjonen.
b) Nevn to konkrete måter skjevheten viser seg på.
c) Si i én setning hvorfor asymmetrien er et metodisk problem og ikke bare et høflighetsspørsmål.
Når avstanden blir for liten: å intervjue bekjente
Mange studentprosjekter starter med et praktisk problem: hvor finner jeg informanter på tre uker? Svaret blir ofte eget nettverk — en tidligere arbeidsplass, et lag, en organisasjon man selv har vært med i. Det er lov, og det er ikke i seg selv dårlig metode. Men det er noe som må drøftes, og fraværet av drøfting er en dokumentert feil.
Regelen fra veiledningene til emneoppgaven, i de fire emneoppgave-terminene (H2018, V2019, H2020 og H2021), der vurderingsformen var innlevert oppgave og ikke skoleeksamen: det er tillatt. Men styrkene og svakhetene må drøftes, og implikasjonene må trekkes ut. Fravær av drøfting trekker ned. God refleksjon trekker opp.
Styrkene: tillit fra første minutt, tilgang til et felt som ellers ville vært lukket, og en felles referanseramme som gjør at informanten slipper å forklare det selvsagte.
Svakhetene: selvsensur, rollesammenblanding og forutinntatthet — de tre neste begrepene i dette kapitlet.
Distinksjonen som er verdt å holde fast ved: spørsmålet er aldri «er dette lov?», men «hva gjør denne relasjonen med dataene, og hvilke grep tar jeg?».
Hvorfor nærhet forsterker den: en fremmed forsvinner ut av livet ditt etter en time. En bekjent møter du igjen på trening, i kantina eller i familieselskap. Det som sies, får konsekvenser i en relasjon som fortsetter.
Motgrepet, som er konkret og ikke moralsk: vær tydelig på hva som skjer med materialet, hvem som får se det, og hvordan det anonymiseres — og si eksplisitt at det er greit å la være å svare. Deretter: skriv i metodedelen at selvsensur er en sannsynlig begrensning, og pek på hvilke temaer den mest sannsynlig rammer.
Hvorfor det er alvorlig: informert samtykke forutsetter at informanten vet når hun blir forsket på. Når rollene glir over i hverandre, blir samtykket uklart selv om det er signert.
Motgrep: marker tydelig når intervjuet starter og slutter, spør eksplisitt om noe som ble sagt etterpå kan brukes, og skriv aldri opp noe fra en privat sammenheng som data uten å ha spurt.
Distinksjonen mot asymmetri: asymmetrien gjør forholdet skjevt. Rollesammenblandingen gjør det uklart. De to problemene krever forskjellige grep.
To virkninger, i hver sin retning. Den gir deg gode spørsmål og lar deg fange opp det en utenforstående ville oversett. Og den gjør deg blind: du spør ikke om det som er selvsagt for deg, og du hører svar som bekrefter det du allerede mente.
Motgrepet: skriv ned antakelsene dine før første intervju, og let aktivt i materialet etter det som taler mot dem. Å lete etter negative tilfeller er et grep hos Weiss — å ta inn tilfeller som ikke passer, styrker holdbarheten i det du sitter igjen med.
En student skal skrive om hvordan garderobekultur i et guttelag former hva som kan snakkes om, og vil intervjue seks tidligere lagkamerater hun spilte med til hun var nitten.
Skriv det avsnittet i metodedelen som drøfter relasjonen slik en toppbesvarelse gjør det.
«Informantene er tidligere lagkamerater. Valget er praktisk begrunnet — det gir meg tilgang til et miljø som ellers ville vært lukket for en utenforstående på seks uker — men det er også metodisk begrunnet: jeg kjenner sjargongen, og informantene slipper å forklare koder de selv opplever som selvsagte. Det gir meg beskrivelser som er tettere på praksis enn en fremmed ville fått.
Relasjonen har samtidig tre kostnader jeg tar konkrete grep mot. For det første selvsensur: informantene møter meg igjen, og noe av det som er mest interessant, er nettopp det man ikke sier høyt i miljøet. Jeg opplyser derfor eksplisitt om hvordan materialet anonymiseres og at det er greit å la være å svare, og jeg legger intervjuene utenfor idrettsanlegget. For det andre rollesammenblanding: jeg markerer tydelig når opptaket starter og slutter, og bruker ikke noe fra samtaler utenom intervjuene uten å spørre først. For det tredje min egen forhåndsforståelse: jeg har vært en del av miljøet og har antakelser om hva som foregår. Jeg skrev derfor ned antakelsene mine før første intervju, og leter i analysen aktivt etter tilfeller som taler mot dem — et grep Weiss beskriver som å ta negative tilfeller inn i materialet.
Det jeg ikke kan komme utenom, er at posisjonen min også avgjør hva informantene forteller meg. Materialet er derfor ikke en beskrivelse av garderoben som sådan, men av garderoben slik den beskrives for en tidligere lagkamerat som nå er student.»
> Margnotat: legg merke til at avsnittet aldri sier «dette kan være problematisk». Det navngir tre bestemte problemer, kobler ett tiltak til hvert, og lander på hva materialet da faktisk er. Det er forskjellen mellom å konstatere og å begrunne.
> Margnotat: siste avsnitt er det som løfter mest. Å si hva materialet er en beskrivelse av, er transparens om gyldighetsområdet — og det er en gjennomgående A-markør.
En medstudent skriver i designet sitt: «Jeg vil intervjue fem bekjente som jobber i barnehage, siden det er lett å få tak i dem.»
a) Hvilken feil er dette, og hva er det som mangler?
b) Skriv om setningen til to eller tre setninger som ville fått uttelling.
c) Nevn ett grep som gjør svakheten mindre, og forklar hvorfor grepet virker.
Hva det er godt for: det retter opp misforståelser, det gir informanten en viss kontroll over egen fortelling, og det motvirker definisjonsmakten litt.
Hva det ikke er: det er ingen sannhetstest. At informanten kjenner seg igjen i analysen, gjør den ikke riktig — og at hun ikke gjør det, gjør den ikke gal. En analyse skal ofte se noe informanten selv ikke ser, og det er nettopp derfor tredjegradsfortolkning finnes som eget begrep i faget.
Praktisk merknad: ikke innfør engelske merkelapper på grepet i besvarelsen din. Beskriv hva du gjør, med norske ord — det er presisjonen som teller, ikke terminologien.
Konkret i et intervju: din alder, ditt kjønn, din tilknytning til feltet og din måte å stille spørsmål på er ikke støy som skal fjernes. De er betingelser for dataene, og de skal beskrives.
Distinksjonen mot ren selvbiografi: refleksivitet er ikke å skrive om seg selv. Den er å vise hvordan din posisjon virket inn på materialet. Et avsnitt om hvor krevende prosjektet var for deg, er ikke refleksivitet.
Hvorfor det siste punktet er kritisk her: en leser kan ikke vurdere materialet uten å vite om informantene var fremmede eller nære. Uten den opplysningen mangler leseren grunnlaget for å bedømme både styrken og svakheten ved dataene.
Feilkoden: fravær av slik redegjørelse er #13 — manglende transparens om omstendighetene, og den er lett å unngå. Ett avsnitt holder.
Drøft kort, i seks til ti setninger, denne påstanden: «En forsker bør aldri intervjue folk hun kjenner fra før.»
a) Gi det sterkeste argumentet for påstanden.
b) Gi det sterkeste argumentet mot.
c) Land, og begrunn landingen.
Begrepet brukes analytisk, ikke som merkelapp på personer. Sårbarhet er et trekk ved situasjonen, ikke en egenskap ved mennesket. Den samme personen kan være sårbar i én forskningssituasjon og ikke i en annen. Å skrive «sårbare grupper» som om det var en fast kategori av mennesker, er både faglig upresist og nedvurderende.
Hvorfor det hører til intervjustoffet: asymmetrien blir større når informanten er i en presset situasjon, og både samtykkets frivillighet og konsekvensene av deltakelse må da vurderes særskilt. Den fulle etiske behandlingen står i kap. 6.2.
Konsekvensen for intervjuformen: rekkefølgen i guiden blir viktigere, markørene må håndteres varsomt, og informanten trenger en tydelig og gjentatt utvei — ikke bare et signert skjema i starten.
Distinksjonen mot sårbare informanter: temaet kan være sensitivt selv om informanten ikke er i en utsatt posisjon, og en informant kan være i en utsatt posisjon selv om temaet er dagligdags. De to må vurderes hver for seg.
Hvorfor det er vanskeligere enn det høres ut: press trenger ikke være uttalt. En ansatt som blir spurt av lederen sin om å stille opp, en elev som blir spurt i klasserommet, eller en venn som vet at prosjektet ditt haster, opplever alle en form for forventning.
Operasjonelle grep: la forespørselen gå gjennom noen som ikke har makt over informanten, gi betenkningstid, gjenta retten til å trekke seg underveis, og unngå å spørre i situasjoner der andre hører på.
Distinksjonen mot informert samtykke: samtykket gjelder hva informanten vet. Frivilligheten gjelder om hun reelt kunne sagt nei. Begge må være på plass — se kap. 6.1.
#13 — manglende transparens om omstendighetene. Ingen opplysning om hvor mange informanter, hvor lenge, hvor, eller hvilken relasjon forskeren hadde til dem. Ett avsnitt reparerer dette, og det er ett av de billigste poengene i hele faget.
#8 — vag etikk. «Jeg vil selvsagt behandle informantene med respekt» er ikke et etisk grep. Et etisk grep er noe du gjør: hvor intervjuet legges, hvem som spør, hva som anonymiseres, hvordan retten til å trekke seg gjentas.
Og en feil uten nummer, som likevel er verdt å nevne: å bruke halve metodedelen på egne følelser rundt prosjektet. Refleksivitet er å vise hvordan din posisjon virket inn på materialet — ikke å skrive om hvordan det var å skrive oppgaven.
En student har arbeidet som pleieassistent på en avdeling, og vil nå intervjue åtte tidligere kolleger om hvordan de prioriterer når bemanningen svikter. To av informantene er fortsatt hennes venner. Én er avdelingsleder.
a) Kartlegg tre problemer relasjonene skaper, og skill mellom det som er et datakvalitetsproblem og det som er et etisk problem.
b) Foreslå ett konkret grep mot hvert av de tre, og begrunn hvorfor grepet virker.
c) Skriv den setningen i metodedelen som sier hva materialet da faktisk kan brukes til.
Bør kjenne til: digitale intervjuer
Dette er lavfrekvent stoff — det har aldri hatt en egen oppgave — men det er dokumentert i veiledningsmaterialet og kan dukke opp som en detalj i en designoppgave.
Presedensen: under pandemien i 2020 — da vurderingsformen var emneoppgave, og terminen (H2020) derfor ikke hadde noe oppgavesett, bare en veiledning — ble digitale intervjuer godtatt uten at det påvirket karakteren. Men de gode besvarelsene reflekterte metodisk og etisk over formen i stedet for å behandle den som en teknikalitet.
Hva som endrer seg metodisk: du mister kroppsspråk og romlig kontekst, pauser blir vanskeligere å tolke, og terskelen for å avbryte blir høyere. Samtidig senkes terskelen for å delta, og informanten kan sitte i sine egne omgivelser.
Hva som endrer seg etisk: du vet ikke hvem andre som er i rommet, og opptak over nett stiller egne krav til lagring. Begge deler er verdt en setning i metodedelen.
Fire trinn som gir uttelling hver gang relasjonen skal drøftes:
(1) si hvilken relasjon du har, konkret — ikke «noen jeg kjenner», men «tidligere kolleger fra samme avdeling»
(2) navngi styrken relasjonen gir, og hva den gjør med dataene
(3) navngi to eller tre bestemte svakheter, og koble ett konkret grep til hver
(4) avslutt med hva materialet er en beskrivelse av, gitt relasjonen
Hvorfor trinn fire er det som løfter: de tre første viser at du kjenner problemene. Det fjerde viser at du forstår hva de gjør med gyldighetsområdet — og gyldighetsområdet er en gjennomgående A-markør i veiledningene fra og med V2016.
Kortsvaret har fire trinn:
(1) definisjon i én eller to setninger
(2) variantene eller lagene begrepet har
(3) et kort, konkret eksempel
(4) én løftesetning
Anvendt på asymmetri forsker–informant: (1) forholdet mellom forsker og informant er ikke likestilt, selv om samtalen ser dagligdags ut. (2) Skjevheten har flere lag: hvem som setter temaet, hvem som styrer samtalen, og hvem som til slutt bestemmer hva materialet betyr — det siste kalles definisjonsmakt. (3) Informanten deler av sitt eget liv; forskeren tar opptaket med seg hjem og skriver en analyse informanten kanskje ikke kjenner seg igjen i. (4) Asymmetrien er ikke bare et etisk forhold — den former dataene, fordi det man sier til noen som skal skrive om det, ikke er det man sier til en venn.
Merk: asymmetri har ingen enkelt pensumforfatter som eier begrepet i dette emnet. Skriv det uten forfatternavn heller enn å gjette.
Drøftingsaksen kapitlet hviler på, er nærhet som ressurs mot nærhet som bias. Det svake svaret velger side: enten «jeg kjenner dem, så jeg fikk gode data», eller «jeg kjenner dem, så dataene er svake». Det sterke svaret holder begge deler oppe samtidig og lander med en presisering av hva materialet da er en beskrivelse av.
Formelen, i én setning: Relasjonen ga meg X, den kostet meg Y, jeg gjorde Z for å begrense Y, og materialet er derfor en beskrivelse av W — ikke av verden uten meg i den.
Det siste leddet er det de fleste hopper over. Det er også det som skiller en besvarelse som nevner refleksivitet fra en som gjør den — og bokas mantra gjelder her som ellers: begrunnelse, ikke deskripsjon.
For hvert av de fire utsagnene: er det riktig eller galt, og hvorfor?
(i) En forsker som intervjuer bekjente, bryter kravet om informert samtykke.
(ii) Tilbakespill til informanten er en test på om analysen er riktig.
(iii) Asymmetri betyr at forskeren alltid har mer makt enn informanten i selve intervjusituasjonen.
(iv) Refleksivitet er å beskrive hvordan din egen posisjon virket inn på materialet.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.