3.1 Deltakerroller: Fangen-kontinuumet

Deltagende observasjon er en metode der forskeren over tid er til stede i det miljøet hun studerer, deltar i større eller mindre grad i det som foregår, og systematisk registrerer det hun ser, hører og erfarer. Metoden er beskrevet av Fangen i Deltagende observasjon, som er emnets ryggrad på dette området.

Hva metoden gir som intervju ikke gir: tilgang til handling og samhandling slik den faktisk foregår, inkludert alt det deltakerne selv anser som så selvfølgelig at de aldri ville nevnt det.

Distinksjonen mot dybdeintervju: intervjuet gir deg det folk sier om det de gjør; observasjonen gir deg det de gjør. Avstanden mellom de to er ikke løgn — den er hukommelse, selvfølgelighet og selvframstilling, og den er ofte i seg selv analytisk interessant. Merk skrivemåten: Deltagende observasjon er tittelen på Fangens bok, mens metoden på norsk gjerne skrives «deltakende observasjon».

Feltet er det avgrensede sosiale rommet forskeren studerer: en arbeidsplass, et treningsmiljø, en institusjon, en gruppe, et digitalt forum. Det er ikke bare et sted, men et sett av mennesker, aktiviteter og situasjoner som henger sammen.

Hvorfor avgrensningen er et metodisk valg: feltet har ingen naturlig grense. Forskeren bestemmer hva som regnes som innenfor — bare treningsøktene, eller også kaffen etterpå og gruppechatten? — og valget avgjør hva som kan bli data.

Distinksjonen mot utvalget: utvalget er hvilke personer eller situasjoner i feltet som faktisk inngår. Feltet er rammen; utvalget er det som velges innenfor den.

Deltakerroller er de posisjonene en forsker kan innta i et felt, ordnet etter hvor mye hun deltar i det som foregår. Begrepet står hos Fangen, og rollene utgjør et kontinuum — en glidende skala, ikke fire adskilte kategorier.

Hvorfor det er et kontinuum og ikke en typologi: en forsker kan ligge mellom to posisjoner, delta i noen situasjoner og ikke i andre, og flytte seg underveis. En besvarelse som behandler rollene som fire faste bokser, har gjengitt modellen upresist — og det er nettopp den upresisheten kortsvaret straffer.

Distinksjonen mot forskerens personlige stil: rollen er et metodisk valg knyttet til hva spørsmålet krever, ikke et uttrykk for hvor utadvendt forskeren er. Rollen skal likevel passe forskerens egne ferdigheter og komfort — det er en av Fangens egne presiseringer, og den er praktisk: en rolle du ikke mestrer, gir dårlige data.

Grad av deltakelse er den dimensjonen rollekontinuumet måler: hvor mye forskeren gjør av det de andre gjør, i selve aktiviteten som studeres.

Hvordan den avgjøres i praksis: ikke ved hvor mye forskeren snakker med folk eller hvor godt likt hun er, men ved om hun inngår i kjerneaktiviteten. En hyggelig og godt kjent forsker som aldri gjør oppgaven, er fortsatt lite deltakende.

Distinksjonen mot grad av åpenhet: åpenhet handler om hvorvidt feltet vet at hun forsker. De to er uavhengige akser: en fullt deltakende forsker kan være åpen, og en observatør på sidelinjen kan være skjult.

Den ikke-deltakende observatøren er til stede i feltet, men deltar ikke i aktiviteten. Hun sitter på siden, følger med og noterer, uten å inngå i det som foregår.

Hva rollen gir: oversikt, mulighet til å notere underveis, og liten påvirkning av det som skjer. Den er også lettere å kombinere med åpenhet om hva man driver med, siden posisjonen er tydelig.

Hva rollen koster: ingen førstehåndserfaring, og ofte lav tillit — folk snakker annerledes til en som sitter og ser på. Distinksjonen mot delvis deltakende: skillet går ved om forskeren inngår i aktiviteten i det hele tatt. Er hun med på lunsjen, men ikke på arbeidet, er hun allerede delvis deltakende.

Den delvis deltakende forskeren tar del i noen sider av det som foregår, men holder seg utenfor andre — hun er med på det sosiale, men ikke på kjerneaktiviteten, eller omvendt.

Hva rollen gir: en balanse. Nok deltakelse til å bli akseptert og få tilgang, nok avstand til å beholde oversikten og til å kunne trekke seg ut og notere.

Hva rollen koster: en viss uklarhet. Feltet kan ha problemer med å plassere deg, og du kan bli møtt med spørsmål om hvorfor du ikke er med på alt. Distinksjonen mot fullt deltakende: den delvis deltakende gjør et utvalg av aktivitetene, den fullt deltakende gjør det de andre gjør — også det som er ubehagelig eller krevende.

Den fullt deltakende forskeren gjør det de andre gjør, på deres vilkår: hun trener med, jobber med, er med på turene, tar vaktene.

Hva rollen gir: førstehåndserfaring — kunnskap om hvordan noe kjennes, hva som er slitsomt, hva som gir status — og som regel høy tillit, fordi hun har delt vilkårene.

Hva rollen koster: hun påvirker feltet, hun rekker sjelden å notere underveis, og hun risikerer å ta miljøets perspektiv så fullstendig at hun slutter å se det. Distinksjonen mot ikke-observerende deltaker: den fullt deltakende observerer fortsatt — hun har beholdt den analytiske posisjonen. Går den tapt, har hun beveget seg videre på skalaen.

Den ikke-observerende deltakeren er så fullstendig innlemmet i miljøet at forskerrollen i praksis er borte. Hun deltar, men observerer ikke lenger analytisk.

Hvorfor posisjonen står på skalaen når den ikke lenger gir data: fordi den viser hvor skalaen ender, og fordi bevegelsen dit er gradvis og sjelden merkes av den det gjelder. Modellen inneholder altså sin egen advarsel.

Distinksjonen mot fullt deltakende: skillet er ikke hvor mye man gjør, men om den analytiske avstanden er i behold. En forsker kan delta i alt og fortsatt observere; det er når hun slutter å undre seg over det selvfølgelige, at hun har passert grensen.

«Go native» — på norsk gjerne «å gå helt opp i rollen» — er uttrykket for at forskeren overtar feltets perspektiv så fullstendig at hun mister den analytiske avstanden og slutter å se det som er særegent ved miljøet.

Hva som faktisk går tapt: ikke sympatien med feltet, som er både vanlig og ofte nødvendig, men undringen. Det som først virket rart, er blitt selvfølgelig, og da finnes det ikke lenger noe å analysere.

Distinksjonen mot å være fullt deltakende: full deltakelse er et legitimt metodisk valg med kjente kostnader. «Go native» er ikke et valg, men noe som skjer — og det er derfor motgrepene handler om struktur: å skrive feltnotater jevnlig, å ta pauser fra feltet, og å diskutere materialet med noen utenfor. Merk at begrepet hører til Fangen; det skal ikke tilskrives Weiss eller Ugelvik.

Motgrepene er de praktiske, planlagte tiltakene som holder den analytiske avstanden i live gjennom et langt feltarbeid.

De fire som faktisk virker: å skrive feltnotater jevnlig og raskt, mens det uvante ennå er uvant; å ta pauser fra feltet, slik at blikket får hvile; å snakke om materialet med noen utenfor miljøet; og å lese sine egne tidligste notater på nytt underveis, der det selvfølgelige ennå står beskrevet som rart.

Hvorfor grepene må være strukturelle og ikke basert på vilje: bevegelsen mot å slutte å undre seg merkes ikke av den det gjelder. Å bestemme seg for å «holde avstand» virker derfor dårlig; det som virker, er rutiner som tvinger fram blikket utenfra.

Den intervenerende rollen er den posisjonen der forskeren bevisst griper inn i det som foregår for å se hva som skjer — stiller et spørsmål som utfordrer, foreslår noe, eller bryter en rutine.

Hvorfor den ikke ligger på selve skalaen: kontinuumet måler grad av deltakelse. Intervensjonen er en annen akse: den handler om aktiv påvirkning, og den kan i prinsippet kombineres med flere posisjoner på skalaen.

Hva den gir og koster: den kan gjøre synlig regler som ellers er usynlige, fordi et brudd framkaller en reaksjon. Prisen er at forskeren selv har skapt det hun observerer, og at inngrepet kan ha konsekvenser for dem som er der — noe som gjør rollen etisk krevende og krever at den begrunnes særskilt.

Nærhet er den graden av tilstedeværelse, deltakelse og fortrolighet forskeren har i miljøet — hvor godt hun kjenner folk, hvor mye hun deler av deres vilkår, og hvor mye de betror henne.

Hva nærhet gir: tilgang til det som ikke sies til fremmede, forståelse av hva ting betyr for dem det gjelder, og førstehåndserfaring av hvordan noe kjennes.

Distinksjonen mot deltakelse: de henger sammen, men er ikke det samme. En forsker kan delta mye og likevel ha lav tillit, og hun kan delta lite og likevel være nær enkeltpersoner. Nærhet handler om relasjon; deltakelse handler om aktivitet.

Avstand er den analytiske posisjonen som gjør det mulig å se miljøet som noe særegent, sammenligne det med andre miljøer og stille spørsmål ved det som deltakerne tar for gitt.

Hva avstand gir: oversikt, mulighet til å notere og systematisere, og evnen til å undre seg over det selvfølgelige — som er selve motoren i etnografisk analyse.

Distinksjonen mot kulde eller distanse i menneskelig forstand: avstand er ikke det motsatte av å bry seg. Det er en analytisk posisjon, ikke en holdning til folk, og den opprettholdes gjennom praktiske grep som feltnotater og pauser fra feltet.

Balansen mellom nærhet og avstand er den løpende avveiningen mellom å være nær nok til å forstå innenfra og fjern nok til å se utenfra. Hos Fangen er dette et gjennomgående tema i feltarbeidets håndverk.

Hvorfor det er en balanse og ikke et valg som tas én gang: forholdet endrer seg gjennom feltarbeidet. Nærheten øker nesten alltid over tid, og avstanden må derfor gjenopprettes aktivt.

De konkrete grepene: skrive feltnotater jevnlig og raskt, ta pauser fra feltet, snakke med noen utenfor om materialet, og lese notatene sine som om de var skrevet av en annen. Uten slike grep glir feltarbeidet i retning av «go native» av seg selv.

Åpen observasjon vil si at de som studeres, vet at forskeren er der som forsker, og hva hun holder på med.

Hva åpenheten gir: den gjør informert samtykke mulig, den lar forskeren stille spørsmål og notere uten å skjule noe, og den gjør at hun kan bruke sin egen usikkerhet — det å ikke vite hvordan ting gjøres — som en metodisk ressurs.

Prisen, og den skal ikke underslås: folk oppfører seg annerledes når de vet at de blir studert, i hvert fall i begynnelsen. Motgrepet er tid: i de fleste felt avtar effekten når forskeren har vært der lenge nok til å bli en del av inventaret.

Skjult observasjon vil si at forskeren observerer uten at de som studeres, vet at hun er forsker.

Argumentet for: i miljøer der åpenhet ville gjort feltarbeidet umulig eller endret feltet fullstendig, kan skjult observasjon være den eneste veien til kunnskap som mange mener bør finnes.

Argumentet mot: informert samtykke er et bærende krav i forskningsetikken, og skjult observasjon setter det til side. I tillegg kan deltakerne rammes uten at de noen gang fikk mulighet til å si nei. Dette er et av bokas ekte stridsspørsmål, og begge posisjoner har sterke talspersoner. Det behandles i dybden i kap. 6.2; her holder det å vite at graden av åpenhet er en egen akse, uavhengig av hvor på kontinuumet forskeren står.

Tilgang er den faktiske muligheten til å være til stede der noe foregår, og til å bli akseptert nok til at det som foregår, fortsetter som før.

Sammenhengen med rollen: tilgang er ofte gradert etter deltakelse. Jo mer du gjør av det de andre gjør, jo flere rom åpner seg — og noen rom åpner seg aldri for en som bare ser på.

Distinksjonen mot formell tillatelse: en leder kan gi deg adgang til lokalet. Det er noe annet enn at folk lar deg være til stede når de snakker fritt. Det første kan avtales; det andre må opparbeides.

Tillit i felt er at deltakerne regner med at forskeren ikke vil bruke det de sier og gjør, mot dem — og at hun forstår nok av sammenhengen til at det er trygt å slippe henne inn.

Hvordan tillit oppstår: gjennom tid, gjennom å dele vilkår, og gjennom at forskeren håndterer det hun får vite, på en måte som viser at hun er til å stole på.

Prisen som følger med: tillit skaper forpliktelser. Jo mer folk betror deg, jo vanskeligere blir det å skrive kritisk om dem — og det er en av grunnene til at nærheten må balanseres mot avstand.

Førstehåndserfaring er kunnskap forskeren får ved selv å gjøre det de andre gjør: hvordan noe kjennes, hva som er slitsomt, hva som er skummelt, hva som gir mestring.

Hvorfor det teller som data og ikke bare som opplevelse: erfaringen gjør det mulig å forstå hvorfor deltakerne handler som de gjør, og å stille bedre spørsmål. Den brukes analytisk når den skrives ned og behandles som materiale.

Grensen: forskerens egen erfaring er én persons erfaring, og hun er ikke deltaker på samme vilkår som de andre — hun kan gå når hun vil. Erfaringen skal derfor brukes som inngang til forståelse, ikke som belegg for hva de andre føler.

Forskereffekt vil si at forskerens tilstedeværelse endrer det som skjer i feltet: folk oppfører seg annerledes, snakker annerledes eller gjør andre valg fordi hun er der.

Hvorfor det ikke er en feil som kan fjernes: enhver tilstedeværelse påvirker. Poenget er ikke å eliminere effekten, men å kjenne den, beskrive den, og ta hensyn til den i tolkningen.

Sammenhengen med rollen: effekten er som regel størst ved mye deltakelse og ved intervensjon, og minst ved observasjon fra sidelinjen. Det er en av de faktiske kostnadene ved å bevege seg mot høyre på kontinuumet.

Rollekonflikt oppstår når forskerrollen og den rollen forskeren har fått i feltet, stiller uforenlige krav: hun er både kollega og observatør, både medspiller og den som skal skrive om laget.

Typiske former: at hun blir bedt om å ta parti i en konflikt, at hun får vite noe i fortrolighet som er analytisk viktig, eller at hun forventes å hjelpe i situasjoner der observasjon var planen.

Håndteringen, og den skal begrunnes: konflikten kan sjelden unngås, men den kan gjøres eksplisitt — overfor feltet, i feltnotatene, og i den ferdige teksten. Det er transparensen som gjør konflikten faglig håndterbar i stedet for skjult.

Refleksivitet vil si at forskeren gjør rede for hvordan hennes egen posisjon, bakgrunn og tilstedeværelse har formet det materialet hun sitter igjen med.

Hva det konkret innebærer i denne sjangeren: å skrive hvilken rolle hun hadde, hvordan den endret seg, hva den ga tilgang til, hva den lukket, og hvordan feltet oppfattet henne.

Distinksjonen mot personlige betroelser: refleksivitet er ikke en beretning om forskerens følelser, men en analytisk vurdering av hva posisjonen gjorde med dataene. Sammen med transparens — de faktiske opplysningene om tid, sted, varighet og relasjoner — er dette det kvalitative svaret på at studien ikke kan gjentas identisk.

En blindsone er det en bestemt posisjon systematisk ikke gir tilgang til: rom du ikke slipper inn i, samtaler som stopper når du kommer, eller forhold du ikke lenger legger merke til.

Hvorfor de er analytisk viktige: blindsonene er ikke tilfeldige. De følger av rollen, og de kan derfor forutsies — og beskrives. En besvarelse som sier hva rollen gjorde forskeren blind for, viser at hun forstår modellen og ikke bare kan den.

Distinksjonen mot manglende data: manglende data er noe du ikke rakk. En blindsone er noe posisjonen din utelukker. Det første løses med mer tid; det andre bare med en annen rolle — eller med en ærlig setning om hva materialet ikke dekker.

Feltets rolletilbud er de posisjonene miljøet selv gjør tilgjengelige for en nykommer: den nye på laget, praktikanten, gjesten, hjelperen, journalisten.

Hvorfor det begrenser valget: forskeren velger ikke rolle alene. Et felt der alle deltar i en fysisk krevende aktivitet, tilbyr i praksis ikke rollen som stille observatør uten at det oppleves som påfallende.

Konsekvensen for besvarelsen: en god drøfting skiller mellom rollen forskeren ønsket, og rollen feltet tilbød. Det er ofte i den forskjellen de interessante metodiske problemene ligger.

Den prinsipielle rammen er redegjørelsen for hele kontinuumet og hva som står på spill langs det, gitt før den konkrete forskeren plasseres.

Hvorfor rekkefølgen er et vurderingskriterium: sensorveiledningene fra og med V2016 beskriver det å plassere en fremgangsmåte i et bredere metodisk landskap som et kjennetegn ved de beste besvarelsene. I denne sjangeren betyr det helt konkret: hele skalaen først, den ene rollen etterpå.

Formen: to avsnitt holder. Ett om hva kontinuumet er og hvilke fire posisjoner det har, med de tre presiseringene. Ett om hva som vinnes og tapes når man beveger seg mot mer deltakelse. Deretter kan du plassere.

En kontrafaktisk rolledrøfting er en systematisk gjennomgang av hva som ville blitt annerledes dersom forskeren hadde inntatt en annen posisjon på kontinuumet.

De tre dimensjonene som skal dekkes: data (hva hadde hun sett, og hva hadde hun mistet), relasjoner (hvordan ville feltet oppfattet henne, og hva ville de sagt til henne) og etikk (hvilke nye problemer oppstår, og hvilke forsvinner).

Hvorfor grepet er så virkningsfullt: det viser at rollevalget faktisk var et valg, med alternativer som hadde andre kostnader. Det er samme logikk som bortvalget i en metodebegrunnelse, og det er dette som gjør drøftingen til noe mer enn en beskrivelse.

Tekstbelegg er den konkrete formuleringen i vedlegget eller feltbeskrivelsen som plasseringen hviler på: en setning om hva forskeren gjorde, hvor hun var, eller hvordan hun ble tiltalt.

Kravet: hver påstand om plassering skal kunne knyttes til et sted i teksten. «Forskeren virker godt integrert» er et inntrykk; «hun fikk ansvar for grønnsakene og ble ropt på når noe hastet» er belegg.

Distinksjonen mot gjenfortelling: belegg er et kort sitat eller en presis henvisning som brukes til å begrunne en påstand. Gjenfortelling er å referere innholdet i vedlegget uten å bruke det til noe. Ren gjenfortelling er en dokumentert svakhet i denne sjangeren.

Rollevalget er også et etisk valg, fordi det avgjør hvor tett forskeren kommer på folk, hvor mye de betror henne, og hvor godt de forstår hva de deltar i.

De tre spørsmålene som følger av rollen: vet deltakerne hvem hun er (åpenhet), har de reelt kunnet si nei (samtykke), og kan de gjenkjennes i den ferdige teksten (konfidensialitet)?

Hvorfor mer deltakelse skjerper kravene: en fullt deltakende forsker får vite ting hun ikke ba om, fra folk som i øyeblikket forholdt seg til henne som kollega. Samtykket må derfor fornyes underveis i praksis, ikke bare innhentes én gang. Dette behandles som prosessuelt samtykke i kap. 6.1.

Rolleskifte vil si at forskeren beveger seg på kontinuumet gjennom feltarbeidet — som regel fra mindre til mer deltakelse, etter hvert som hun blir kjent og får tilbud om oppgaver.

Hvorfor det er normalen og ikke unntaket: de fleste felt tilbyr først en perifer posisjon og åpner gradvis. Fangen understreker nettopp at rollen kan skiftes, og en besvarelse som framstiller rollevalget som en engangsbeslutning, har gjengitt modellen upresist.

Hva som kreves når rollen skiftes: at skiftet beskrives og dateres. Materialet fra første måned og materialet fra tredje måned er samlet inn fra ulike posisjoner, og det bør leseren vite når funnene vurderes.

Rolletilpasning vil si at rollen må passe forskerens egne ferdigheter, kroppslige forutsetninger og komfort — ikke bare det spørsmålet krever.

Hvorfor Fangen tar dette med: en rolle du ikke mestrer, gir dårlige data. Er du utrygg, halvveis med, eller konstant redd for å gjøre noe galt, blir oppmerksomheten din brukt på deg selv i stedet for på feltet.

Hvordan det brukes i en drøfting: det er et fullt legitimt argument for et rollevalg. «En fullt deltakende rolle i denne aktiviteten forutsetter ferdigheter jeg ikke har, og en halvhjertet deltakelse ville både forstyrret de andre og gitt meg dårligere oppmerksomhet for det som foregikk» er en begrunnelse, ikke en unnskyldning.