3.2 Feltarbeid i praksis: adgang, roller og de faste eksempelstudiene

Feltarbeid er en forskningsform der forskeren over tid oppholder seg i det miljøet hun studerer, deltar i det som foregår i større eller mindre grad, og bygger materialet sitt av det hun ser, hører, gjør og samtaler om.

Kjennetegnet som skiller det fra et besøk: varigheten. Det er tiden som gjør at forskeren rekker å bli en del av inventaret, at det uvante blir hverdag, og at hun får se de samme situasjonene om igjen med små variasjoner.

Distinksjonen mot en intervjustudie: en intervjustudie henter data i avtalte møter om et avtalt tema. Feltarbeidet henter data i situasjoner ingen har avtalt, og det er nettopp derfor det fanger opp det som ikke lar seg planlegge.

Adgang er den faktiske muligheten til å være til stede der noe foregår — å komme inn i lokalet, i gruppen, i samtalen.

De to nivåene, og de faller sjelden sammen: formell adgang gis av en instans som har myndighet, og sosial adgang gis av dem som faktisk er der. Det første kan avtales på en uke; det andre tar måneder.

Konsekvensen for en designoppgave: det holder ikke å skrive at man vil søke om tillatelse. Planen må også si hvordan den sosiale adgangen skal opparbeides — gjennom hvilke situasjoner, over hvor lang tid, og hvordan forskeren skal presentere seg.

Formell tillatelse er den godkjenningen en institusjon, en ledelse eller en organisasjon gir til at forskeren kan oppholde seg i feltet.

Hva den gir: en rett til å være der, og som regel en legitimitet som gjør at ingen stiller spørsmål ved tilstedeværelsen. Den gir også en tydelig adressat for spørsmål om hva prosjektet er.

Hva den ikke gir, og dette er poenget: den gir ikke tillit. I mange felt gir den til og med det motsatte, fordi en forsker som er sluppet inn av ledelsen, kan bli lest som ledelsens forlengede arm. Det er nøyaktig denne spenningen Ugelviks fengselsfeltarbeid gjør synlig: institusjonen ga adgangen, mens de innsatte kontrollerte tilliten.

Opparbeidet tillit er den aksepten forskeren gradvis oppnår hos dem hun studerer, gjennom tid, gjennom å dele vilkår, og gjennom å håndtere det hun får vite på en måte som viser at hun er til å stole på.

Hvordan den bygges i praksis: ved å komme igjen, ved å gjøre noe nyttig, ved å tåle å være den som ikke kan noe, og ved å la være å bringe videre det som ble sagt i fortrolighet.

Prisen som følger: tilliten skaper forpliktelser. Jo mer folk betror deg, desto vanskeligere er det å skrive noe de ville mislikt — og det er en av grunnene til at avstanden må holdes i live med strukturelle grep.

En nøkkelinformant er en person i feltet som har god oversikt, som er villig til å forklare, og som forskeren derfor bruker som inngang til å forstå sammenhenger.

Hva rollen gir: rask orientering, forklaringer på det som virker uforståelig, og ofte introduksjoner videre til andre.

Faren som må drøftes: nøkkelinformanten har sin egen posisjon i feltet, og forskeren risikerer å arve den — både perspektivet og konfliktene. Distinksjonen mot en portvakt: portvakten kontrollerer adgangen og kan si nei; nøkkelinformanten forklarer feltet, men bestemmer ikke om du slipper inn.

Å henge med over tid, på engelsk deep hanging out, er å oppholde seg i et miljø uten en bestemt agenda for hver enkelt dag, lenge nok til at man får se hverdagen slik den er når ingen forklarer noe.

Avsenderen, som må være riktig: uttrykket stammer fra Geertz, og det er Ugelvik som bruker det om sitt eget fengselsfeltarbeid. Å tilskrive uttrykket til Ugelvik alene, eller til Fangen, er en dokumentert glidning.

Hva grepet gir: tilgang til det ustrukturerte, til de lange ventepausene og til de små hendelsene som ingen ville tenkt på å fortelle i et intervju. Prisen: det er ineffektivt, og mye tid går med til tilsynelatende ingenting — noe som må forsvares i et prosjekt med knappe rammer.

En tykk beskrivelse er en beskrivelse som ikke bare gjengir hva som skjedde, men også hva handlingen betyr i den sammenhengen den skjedde i — for dem som var der.

Standardillustrasjonen: et blunk. En tynn beskrivelse sier at øyelokket lukket seg. En tykk beskrivelse sier om det var en trekning, et signal, en spøk eller en etterligning av en annens signal — og hvordan de tilstedeværende forsto det.

Avsenderen: begrepet er Geertz', og i dette emnet møter du det formidlet gjennom Fangen og Ugelvik. Distinksjonen mot fortolkning uten belegg: en tykk beskrivelse er forankret i det som faktisk skjedde og i deltakernes egne reaksjoner. Uten den forankringen er det ikke en tykk beskrivelse, men en gjetning.

Den mistenkelige fremmede er forskerens posisjon i feltarbeidets første fase: hun er inne, men ingen vet hvem hun er eller hvem hun arbeider for, og hun blir vurdert deretter.

Hvorfor fasen er analytisk verdifull og ikke bare ubehagelig: mistenksomheten avslører hvilke skillelinjer som finnes i feltet. Hvem folk tror du kommer fra, sier noe om hvem de forholder seg til i det daglige.

Hva som får fasen til å gå over: tid, forutsigbarhet og at forskeren viser at hun ikke bringer videre det hun hører. Å forklare prosjektet én gang holder sjelden; det må vises i praksis.

Å forsøke å passe inn er fasen der forskeren aktivt prøver ut posisjoner: hvor kan hun sitte, hva kan hun spørre om, hvilke oppgaver kan hun ta, hvordan skal hun snakke.

Hvorfor fasen er den mest lærerike: her blir feltets regler synlige, fordi forskeren stadig treffer dem ved å bomme. Reaksjonene på små feilsteg er data om hva som er passende.

Kravet som følger for feltnotatene: dette er fasen der det uvante fremdeles er uvant. Notatene fra denne perioden er som regel de rikeste, og de er også de du senere skal lese på nytt for å se hva du har sluttet å legge merke til.

Å bli innenfor er fasen der forskeren er akseptert, blir betrodd ting og har en plass i miljøet — hos Ugelvik beskrevet som å gå fra mistenkelig fremmed til betrodd fortrolig.

Hva fasen gir: materiale ingen utenforstående kunne fått, og en forståelse av hva ting betyr for dem det gjelder.

De to kostnadene som skal skrives ut: for det første at det som betros deg, ofte er delt med en person og ikke med et prosjekt, slik at spørsmålet om hva som kan brukes, blir vanskeligere. For det andre at det er i denne fasen bevegelsen mot å slutte å undre seg begynner — nettopp fordi alt endelig føles naturlig.

Autoetnografi er en skrivemåte der forskerens egne erfaringer, reaksjoner og posisjon i feltet inngår som en del av materialet, ikke bare som en metodisk fotnote.

Hvorfor det gir uttelling å kjenne skrivemåten: i Ugelviks tilfelle er hans eget forløp — usikkerheten, feiltrinnene, forhandlingen om hvem han var — nettopp det som gjør fengselets sosiale orden synlig. Forskerens erfaring blir en inngang til feltets logikk.

Grensen som må respekteres: autoetnografi er ikke det samme som å skrive om seg selv. Erfaringen skal brukes analytisk, som et redskap til å forstå feltet — ikke som belegg for hva andre føler, og ikke som en beretning om forskerens indre liv.

Forhandling av posisjoner vil si at forskerens rolle blir til i et samspill: hun tilbyr en posisjon, feltet svarer, og resultatet er noe ingen av dem alene bestemte.

Hvorfor begrepet er nyttig i en drøfting: det gjør slutt på forestillingen om at forskeren velger rolle fritt fra en meny. Rollen er en forhandling, og den kan gjenåpnes når som helst.

Den konkrete formen det tar i felt: hvem man blir plassert sammen med, hvilke oppgaver man blir tilbudt, hva man blir spurt om, og hvilke rom man blir invitert inn i. Alle disse er svar fra feltet på det forskeren har foreslått.

Maskulinitetsforventninger er de kravene til opptreden — til hvordan man snakker, tar plass, håndterer konflikt og viser eller skjuler usikkerhet — som følger av kjønn i et bestemt miljø, og som også rammer forskeren.

Hvordan det virker metodisk hos Ugelvik: fengselet stiller bestemte krav til hvordan en mann skal opptre, og forskeren måtte forholde seg til dem for å bli akseptert. Det formet både hvem som snakket med ham og hva de kunne si.

Det generelle poenget: forskerens kjønn, alder og bakgrunn er ikke støy som kan renses bort. De er en del av posisjonen, og de hører derfor hjemme i refleksiviteten — i redegjørelsen for hvordan materialet ble til.

Kroppen som metoderedskap vil si å bruke egen kroppslig erfaring — anstrengelse, smerte, frykt, mestring — som inngang til å forstå hva som står på spill for dem man studerer.

Hvor grepet kommer fra: Øygardens studie av boksemiljøet, der han selv trente og deltok. Poenget er at deltakernes forhold til smerte og risiko ikke lar seg formidle i et intervju, fordi de selv har innarbeidet det og mangler ord for det.

Grensen som må skrives ut: forskerens egen erfaring er én persons erfaring, og hun deltar på andre vilkår enn de andre — hun kan slutte når hun vil. Erfaringen er derfor en inngang til forståelse, ikke et belegg for hva andre føler.

Medspillerrollen er posisjonen der forskeren deltar i aktiviteten på deltakernes egne vilkår og dermed får tilgang til det som skjer i selve utøvelsen.

Hvor grepet kommer fra: Brochs feltarbeid i et ungdomshåndballmiljø, der posisjonen i laget ga tilgang til hvordan status, kjønn og kroppslig kompetanse forhandles i spillet og på treningen.

Hva rollen gir som tilskuerposisjonen ikke gir: de raske korreksjonene, blikkene og småkommentarene som utgjør selve reguleringen. Hva den koster: oversikt, notatmuligheter underveis, og en lojalitet til laget som gjør kritisk skriving vanskeligere.

Langvarig feltarbeid i kriminaliserte miljøer er den formen der forskeren over år oppholder seg i et miljø der virksomheten er ulovlig, med en åpen forskerrolle som må tåle mistenksomhet i lang tid.

Hvor grepet kommer fra: Bourgois' feltarbeid blant gateselgere, der tilgangen ble bygget gjennom år og der tilliten selv fungerte som en utvalgsmekanisme — han fikk tilgang til dem som til slutt stolte på ham.

Hva studien brukes til i dette emnet: som eksempel på at tilgang og tid henger sammen, og som inngang til de etiske spørsmålene ved å observere handlinger som er straffbare. Den er også et eksempel på at et miljø kan beskrives uten å reduseres til elendighet: menneskene framstilles som handlende under strukturelle begrensninger.

Å bruke en studie som eksempel vil si å hente ut det metodepoenget studien «eier», og bruke det til å begrunne eller belyse en påstand i din egen tekst.

Formen som virker: studien navngis, metodegrepet beskrives i én setning, og deretter sies det hva grepet ga — og gjerne hva det ikke viser.

Distinksjonen mot å nevne en studie: «Ugelvik har gjort feltarbeid i fengsel» er en henvisning. «Ugelviks forløp fra mistenkelig fremmed til betrodd fortrolig viser at rollen forhandles fram over tid og ikke velges én gang» er et eksempel som gjør arbeid i teksten. Et forskernavn uten et metodepoeng er ikke pensumbruk.

Å forlate feltet er avslutningen av feltarbeidet: forskeren slutter å komme, og relasjonene som er bygget opp, må håndteres.

Hvorfor det er en metodisk oppgave: de siste ukene er ofte de mest informative, fordi forskeren nå kan spørre om ting hun tidligere ikke visste at hun burde spurt om. Samtidig endrer folk seg når de vet at hun snart er borte — noen sier mer, andre trekker seg.

Hvorfor det er en etisk oppgave: deltakerne har investert tid og fortrolighet. En avslutning som bare består i å slutte å møte opp, behandler dem som en datakilde og ikke som mennesker. Å si fra i god tid, forklare hva som skjer videre, og eventuelt tilby å komme tilbake med resultatene, er ikke høflighet — det er en del av forskningsetikken.

Feltets testing er de situasjonene der deltakerne prøver ut hvem forskeren er: hva hun gjør når noen sier noe grovt, om hun bringer videre det hun hører, om hun tør å delta, om hun tåler å bli ertet.

Hvorfor testene er data: de viser hva som står på spill i miljøet og hvilke lojaliteter som gjelder. Hva forskeren blir testet på, sier noe om hva feltet er redd for.

Håndteringen: det finnes ingen fasit, men det finnes en regel — svaret bør være ærlig og konsekvent, siden inkonsekvens er det eneste som med sikkerhet ødelegger tilliten. Testene bør noteres, ikke bare overleves.

Rolleutvikling er den samlede bevegelsen forskerens posisjon gjennomgår fra første til siste dag i feltet.

Hvorfor den skal dokumenteres: materiale fra ulike faser er samlet inn fra ulike posisjoner. En observasjon gjort i uke to og en gjort i måned fem er ikke sammenlignbare uten videre, fordi forskeren så dem fra hvert sitt sted.

Formen i en besvarelse: en kort tidslinje. «De tre første ukene satt jeg utenfor aktiviteten; fra uke fire deltok jeg; fra måned tre fikk jeg egne oppgaver.» Tre setninger, og leseren vet hvordan materialet ble til.

Varighet er hvor lenge feltarbeidet pågår; intensitet er hvor ofte og hvor lenge om gangen forskeren er til stede.

Hvorfor begge må oppgis: ett år med ett besøk i måneden er noe annet enn tre måneder med daglig tilstedeværelse, selv om det første høres lengre ut. Det er kombinasjonen som avgjør hvor langt forskeren rekker i forløpet.

Kravet: varighet, intensitet, sted og relasjon til deltakerne er de opplysningene leseren trenger for å vurdere materialet. Å utelate dem er manglende transparens, og det er feil #13 i registeret over typiske feil.

Work-along er en form for deltakende observasjon der forskeren arbeider sammen med dem hun studerer, i deres eget arbeid, og lærer praksisen ved å utføre den.

Avsenderen: Wadel, i antologien om ulike metoder, med eksempler fra arbeidsplasser som sykehjem og tilsynsvirksomhet. Begrepet skal ikke tilskrives Fangen.

Metodepoenget, altså hvorfor det er noe mer enn vanlig deltakelse: arbeidet er strukturert og har en rekkefølge, og ved å utføre det får forskeren tilgang til hva som er vanskelig, hva som tar tid, og hvilke avveininger som gjøres underveis — kunnskap som er innarbeidet og derfor usynlig for utøveren selv.

Lærlingrollen er posisjonen der forskeren går inn som en som skal lære: hun spør om alt, gjør feil, og blir vist til rette av dem som kan.

Hvorfor rollen er metodisk gunstig: den gir en legitim grunn til å stille spørsmål om det selvfølgelige, som ellers er nesten umulig å spørre om uten å virke rar. Nybegynnerens uvitenhet blir et redskap.

Prisen: lærlingen får de enkleste oppgavene og den perifere posisjonen, i hvert fall i begynnelsen, og hun ser derfor arbeidet nedenfra. Avsenderen er Wadel, og rollen hører sammen med work-along.

Walk-along — å gå ved siden av — er en framgangsmåte der forskeren følger en deltaker gjennom en rute eller en aktivitet, og samtaler mens de går.

Hva grepet gir: omgivelsene utløser fortellinger. Folk husker og forteller andre ting når de står på stedet det gjelder, enn når de sitter i et rom og blir spurt.

Slektskapet, som er verdt å nevne i et kortsvar: walk-along ligger nær work-along ved at begge er «langs»-former der samtalen følger en aktivitet i stedet for å erstatte den. Forskjellen er at work-along følger arbeidet, mens walk-along følger bevegelsen gjennom et sted.

Multilokalt feltarbeid er feltarbeid som følger et fenomen, en gruppe eller en gjenstand på tvers av flere steder, i stedet for å bli værende på ett.

Når det er nødvendig: når det som studeres, ikke holder til på ett sted — en vare som beveger seg fra produksjon til salg, et miljø som møtes både fysisk og digitalt, eller mennesker som pendler mellom flere sammenhenger.

Prisen: dybden på hvert sted blir mindre, og forskeren rekker sjelden gjennom hele forløpet fra fremmed til innenfor noe sted. Det er en reell avveining mellom å følge fenomenet og å forstå ett sted godt.