3.3 Feltnotater

Et feltnotat er forskerens skriftlige nedtegnelse av det hun har sett, hørt, gjort og tenkt i feltet — ført så nær hendelsen i tid som praktisk mulig.

Hvorfor notatet er materialet og ikke en oppsummering av det: i et feltarbeid finnes det ikke noe opptak av virkeligheten. Det som ikke er skrevet ned, er borte, og analysen kan bare arbeide med det som står i notatene.

Distinksjonen mot en transkripsjon: et intervju kan tas opp og skrives ut ordrett, og transkripsjonen er da en gjengivelse av noe som finnes. Et feltnotat er alltid et utvalg gjort av forskeren i øyeblikket — og det er nettopp derfor notatpraksisen må gjøres rede for.

Tjora deler feltnotater inn i ti typer, og gir dermed et mer finmasket system enn den tredelingen som er vanlig ellers. Systemet er et arbeidsverktøy: det hjelper forskeren å holde ulike slags nedtegnelser fra hverandre i stedet for å blande alt i én tekst.

Det viktige å vite om denne lista, og det er eksplisitt: ingen forventes å ramse opp alle ti. Det som kreves i et kortsvar, er at du kjenner hovedskillet og kan forklare hensikten. En liste uten forklaring er nettopp den skjemabaserte gjengivelsen som trekker ned.

Hva du derimot bør kunne si: at Tjora er avsenderen for den mest detaljerte inndelingen, at hovedskillet går mellom deskriptive, teoretiske og metodiske notater, og at poenget med å skille dem er å kunne finne tilbake til hva som var observasjon og hva som var tolkning når analysen begynner. Merk avsenderen: de ti typene er Tjoras, ikke Fangens.

Hovedskillet går mellom tre slags nedtegnelser: deskriptive notater om hva som skjedde, teoretiske notater om hva det kan bety, og metodiske notater om hvordan datainnsamlingen gikk.

Hvorfor skillet er praktisk og ikke pedantisk: når du sitter med tre måneders notater, må du kunne se hva som var observasjon og hva som var din egen tolkning i øyeblikket. Er de blandet, kan du ikke lenger vite om et mønster lå i materialet eller i hodet ditt.

Hvordan skillet gjøres i praksis: de fleste bruker en enkel markering — innrykk, klammer, eller en egen kolonne — slik at tolkning og beskrivelse er synlig atskilt i samme dokument. Det koster ingenting og redder analysen.

Deskriptive notater gjengir hva som faktisk skjedde: hvem som var til stede, hva som ble gjort og sagt, i hvilken rekkefølge, hvor og når.

Kravet til dem: de skal være så konkrete at en leser kan se situasjonen for seg. «Stemningen var dårlig» er en tolkning; «ingen svarte da han spurte om noen ville ta lørdagsvakten, og to så ned i bordet» er en beskrivelse.

Hvorfor det er verdt å være streng her: en tolkning som er skrevet inn i beskrivelsen, kan ikke tas ut igjen senere. Beskrivelsen kan tolkes på nytt om tre måneder; en tolkning kan bare bekreftes eller forkastes.

Teoretiske notater er forskerens tanker om hva det observerte kan bety: mulige mønstre, sammenhenger, begreper som kan passe, og spørsmål som melder seg.

Hvorfor de skrives ned med en gang: de gode innfallene kommer i felt eller like etterpå, og de er borte innen analysen begynner. Notatene er dermed analysens første fase, ikke en forberedelse til den.

Distinksjonen mot deskriptive notater: teoretiske notater er eksplisitt merket som tolkning. De skal kunne forkastes uten at beskrivelsen blir borte, og det er derfor de holdes atskilt.

Metodiske notater handler om selve datainnsamlingen: hvor lenge forskeren var til stede, hvem hun snakket med, hva som gikk galt, hva hun ikke fikk se, og hvordan hun ble mottatt.

Hvorfor de er undervurdert: det er her transparensen kommer fra. Uten metodiske notater er det umulig å skrive en ærlig redegjørelse for omstendighetene i etterkant, og manglende transparens om omstendighetene er feil #13 i registeret over typiske feil.

Hva de bør inneholde: dato, klokkeslett, varighet, sted, hvem som var til stede, hvilken rolle forskeren hadde den dagen, og enhver hendelse som kan ha påvirket hva hun fikk se.

Hukommelsesstøtte er den mest åpenbare hensikten: notatene bevarer detaljene hukommelsen kaster — rekkefølge, ordvalg, hvem som gjorde hva.

Hvorfor hukommelsen ikke holder: vi husker konklusjoner og kaster det som gjorde at vi kom fram til dem. Etter noen dager sitter du igjen med at «stemningen var anspent», og alt som kunne belagt påstanden, er borte.

Konsekvensen for praksis: notatene må skrives raskt. En dag er sent; tre dager er for sent for annet enn hovedtrekkene.

Notatene som analysestart vil si at analysen begynner allerede i felt, gjennom de teoretiske notatene: forskeren legger merke til mønstre, formulerer spørsmål og prøver ut begreper mens materialet fortsatt vokser.

Hvorfor det er en fordel og ikke en forurensning: kvalitativ forskning er fleksibel, og en tidlig antakelse kan brukes til å lete videre. Ser du et mønster i uke to, kan du sjekke det i uke fem — noe du aldri kunne gjort hvis analysen først begynte etter feltarbeidet.

Betingelsen: at de tidlige tolkningene er merket som tolkninger. Blandes de inn i beskrivelsen, blir de til slutt umulige å skille fra det som faktisk ble observert.

Transparens vil si at leseren får vite hvordan dataene ble til, og feltnotatene er stedet der de opplysningene faktisk finnes: datoer, varighet, hvem som var til stede, hva som gikk galt.

Hvorfor det er dette som erstatter etterprøvbarhet: en kvalitativ studie kan ikke gjentas identisk. Kompensasjonen er at leseren kan se hvordan materialet ble skaffet, og selv vurdere hva det tåler.

Den praktiske konsekvensen: de metodiske notatene er ikke pynt. De er råstoffet til metodekapitlet, og uten dem må forskeren rekonstruere omstendighetene fra hukommelsen — akkurat det hukommelsen er dårligst til.

Feltnotater som empiri vil si at notatene ikke bare er en kilde til data, men selv behandles som materialet som analyseres og siteres.

Hvor det er tydeligst: i Ugelviks fengselsfeltarbeid, der utdrag fra egne notater brukes direkte i teksten — også notatene om hans egen usikkerhet og posisjon, som inngår i den autoetnografiske skrivemåten.

Hva det innebærer for kvaliteten på notatene: dersom notatene skal kunne siteres, må de være skrevet slik at de tåler det. Det er et argument for å skrive fullstendige setninger og konkrete beskrivelser, ikke bare stikkord.

Fangens råd om nedtegning gjelder de tre praktiske spørsmålene enhver feltarbeider møter: når notatene skal skrives, hvor det kan gjøres, og hvor detaljert de bør være.

Hovedlinjen i rådene: skriv så nær hendelsen i tid som situasjonen tillater, finn et sted der nedtegningen ikke forstyrrer, og prioriter detaljrikdom der noe uventet skjedde framfor jevn dekning av alt.

Hvorfor rådene ikke er en fast oppskrift: hva som er mulig, avhenger av rollen og av feltet. Det er derfor rådene formuleres som avveininger og ikke som regler — og det er nettopp avveiningen som er drøftingsstoff på eksamen. Merk avsenderen: rådene om nedtegning er Fangens, mens typologien over notattyper er Tjoras.

Å notere underveis vil si å skrive mens man er i feltet, i selve situasjonen eller like ved siden av den.

Gevinsten: presisjon. Ordvalg, rekkefølge og detaljer er intakte, og notatet blir et materiale som kan siteres.

Prisen: notatblokka er synlig, og den påvirker. Folk endrer seg når de ser at noe blir skrevet ned, og i noen situasjoner er det uhøflig eller umulig — og i visse felt kan det til og med være direkte uklokt. Merk sammenhengen med rollen: jo mer forskeren deltar, jo mindre mulig er det å notere underveis.

Å notere etterpå vil si å skrive ut notatene etter at man har forlatt situasjonen, gjerne samme kveld.

Gevinsten: ingen forstyrrelse. Forskeren kan delta fullt, og feltet forholder seg til henne som en deltaker og ikke som en som registrerer.

Prisen: hukommelsen har allerede begynt å redigere. Det som huskes, er det uvanlige og det som passet inn i det forskeren tenkte på fra før — mens rutinen, som ofte er studiens tema, er nettopp det som glir bort. Motgrepet som brukes i praksis: korte stikkord i felten, som skrives ut i full tekst så snart som mulig.

Stikkord i felten er de korte nedtegnelsene forskeren gjør i selve situasjonen — noen ord på telefonen, i en liten bok, eller i margen på noe annet — som senere skal utvides til fullstendige notater.

Hvorfor grepet virker: et enkelt stikkord er nok til å hente fram hele situasjonen samme kveld, mens det er nesten ingenting igjen tre dager senere. Stikkordet er en krok å henge hukommelsen på.

Merk at dette er et håndverksbegrep og ikke et pensumbegrep med egen avsender: det inngår i den praktiske notatlæren og bør ikke tilskrives en bestemt forfatter i et kortsvar.

Et utskrevet feltnotat er den fullstendige teksten forskeren lager av stikkordene sine, som regel samme dag, i hele setninger og med de tre notattypene holdt fra hverandre.

Hvorfor utskrivingen ikke kan utsettes: stikkordene mister betydning i takt med hukommelsen. Et notat som ikke er skrevet ut innen et døgn, er som regel bare halvparten så rikt.

Hva det bør inneholde ut over selve beskrivelsen: dato, klokkeslett, sted, varighet, hvem som var til stede og hvilken rolle forskeren hadde. Dette er de metodiske opplysningene som senere blir til transparens i den ferdige teksten.

En feltdagbok er en løpende, datert nedtegnelse ført gjennom hele feltarbeidet, der forskeren samler dagens observasjoner, tanker og praktiske hendelser på ett sted.

Hva formen gir: en kronologi. Når feltarbeidet er over, kan forskeren følge sitt eget forløp dag for dag og se når rollen endret seg, når noe begynte å virke selvfølgelig, og når en antakelse oppsto.

Merk at dette er et håndverksbegrep og ikke et pensumbegrep med egen avsender: det inngår i den praktiske notatlæren. Poenget for eksamen er ikke ordet, men funksjonen — dagboka er der rolleutviklingen blir dokumentert, og dermed en kilde til den transparensen den ferdige teksten krever.

Detaljeringsgraden er hvor finmasket beskrivelsen føres: hvert replikkskifte, eller hovedtrekkene i en situasjon.

Avveiningen: full detalj i alt er umulig, og et forsøk på det gir et uoversiktlig materiale som aldri blir analysert. Samtidig er det detaljene som gjør at et notat kan tolkes på nytt.

Regelen som fungerer i praksis: skriv tett der noe uventet skjer eller der en av dine egne antakelser blir utfordret, og oversiktspreget ellers. Det er de uventede øyeblikkene som senere viser seg å bære analysen.

En rå beskrivelse er et notat som gjengir hendelsen uten forskerens vurdering: hva som ble sagt og gjort, av hvem, i hvilken rekkefølge.

Argumentet for å holde beskrivelsen rå: den kan tolkes på nytt med et hvilket som helst begrep, også ett du ikke kjente da du skrev den. Materialet blir dermed mer holdbart enn tolkningen din er.

Argumentet mot at den er nok alene: ingen beskrivelse er helt rå. Allerede valget av hva som skrives ned, er en tolkning. Å tro at man kan notere nøytralt, er derfor en illusjon — men å strebe etter det gir likevel et bedre materiale enn å la være.

Tidlig fortolkning er de tankene om betydning og mønster som forskeren skriver ned mens feltarbeidet pågår.

Argumentet for: de gode innfallene kommer i øyeblikket og forsvinner. Skrevet ned kan de prøves mot resten av materialet mens det fortsatt vokser, og det er nettopp den muligheten kvalitativ fleksibilitet gir.

Argumentet mot: en tidlig tolkning kan styre hva forskeren legger merke til resten av feltarbeidet, slik at hun ender med å samle bekreftelser. Løsningen begge sider kan enes om: tolk tidlig, men merk tolkningen — og gjør det til en vane å lete aktivt etter det som taler mot den.

Feltnotatene som designelement vil si at datainnsamlingsplanen sier hvordan notatene skal føres: når, hvor detaljert, og hvordan de tre typene skal holdes fra hverandre.

Hvorfor det hører hjemme i en designoppgave: en observasjonsplan uten notatpraksis er ufullstendig på samme måte som en intervjuplan uten intervjuguide. Notatene er observasjonens dokumentasjon.

Hva som holder å skrive: to setninger. «Stikkord føres i felt der det er mulig, og skrives ut i full tekst samme kveld, med deskriptive, teoretiske og metodiske notater tydelig atskilt.» Det er konkret, gjennomførbart, og det viser at du vet hva som skal til.