9.4 Sjanger: vedleggsdrøfting av deltakerroller i feltarbeid

Ledd 1: den prinsipielle rammen

«Deltakerroller er hos Fangen betegnelsen på de posisjonene en forsker kan innta i et feltarbeid, ordnet etter hvor mye forskeren deltar i det som studeres. Fangen beskriver et kontinuum med fire hovedposisjoner:
ikke-deltakende observatør, som ser på uten å ta del
delvis deltakende, som tar del i noe, men ikke i alt, og som er kjent som forsker
fullt deltakende, som gjør det de andre gjør på samme vilkår, men fortsatt observerer
ikke-observerende deltaker, der deltakelsen har tatt over og forskerblikket er borte — det som kalles å gå helt opp i rollen (go native)

I tillegg kommer den intervenerende rollen, der forskeren aktivt griper inn i feltet.

To presiseringer hører med. For det første er dette en skala, ikke fire bokser: de fleste feltarbeid ligger mellom posisjonene. For det andre kan rollen skiftes underveis — det vanligste er en bevegelse mot mer deltakelse etter hvert som tilliten bygges. Fangen understreker også at rollen må passe forskerens egne ferdigheter og komfort; en rolle man ikke mestrer, gir dårlige data og kan gjøre feltet utrygt for dem som er der.»

Margnotat: hele rammen står før ett eneste ord om utdraget. Merk de to presiseringene — skala framfor bokser, og rolleskifte. Det er nettopp de to som skiller en presis gjengivelse fra en upresis, og upresis gjengivelse av kontinuumet er feil #16 i registeret: en definisjon som ikke treffer forfatterens bruk.

— naturlig pausepunkt —

Ledd 2: plasseringen, med belegg

«Forskeren i vedlegget er delvis deltakende, og tre steder i teksten viser det.

Hun deltar reelt i arbeidet: hun fyller poser og bærer dem ut, ukentlig over fire måneder. Det er ikke observasjon fra sidelinjen. Samtidig går det en grense hun selv trekker: hun tar ikke vakter på lageret, og hun er ikke med når fordelingen bestemmes. Hun deltar altså i utførelsen, men ikke i styringen.

Og hun holder forskerrollen synlig. Hun har fortalt de faste at hun skriver om stedet, og hun gjentar det når nye kommer til. Det siste er verdt å merke seg: det er et prosessuelt samtykke, altså at informasjonen gis om igjen etter hvert som feltet skifter ut folk, framfor én gang i starten.

Episoden med gjesten som ber om en ekstra pose, bekrefter plasseringen. Hun svarer at hun ikke kan bestemme det og henter Ellen. En fullt deltakende frivillig ville tatt avgjørelsen; en intervenerende forsker ville grepet inn. Hun gjør ingen av delene.»

Margnotat: fire belegg, hver koblet til posisjonen de viser. Legg særlig merke til det siste: en enkelt episode brukes til å avgrense mot to naboposisjoner samtidig. Merk også at samtykkepoenget ikke er et sidespor — det viser at rollen er åpen, og åpenheten er en del av plasseringen.

Ledd 3: fordeler mot ulemper

«Fordelene. Den viktigste står svart på hvitt i utdraget: «etter jul sluttet de å forklare». Det er øyeblikket der forskeren går fra å få stedet presentert til å se det slik det er. Så lenge folk forklarer, får du deres versjon av hvordan ting gjøres. Når de slutter, får du hvordan de faktisk gjøres — og det er da hun oppdager at køens rekkefølge avgjøres av hvem som spør. Den innsikten ville verken et intervju eller en kort observasjon gitt henne, fordi den ikke er noe noen sier og ikke noe som skjer synlig én gang.

Deltakelsen gir henne også en kropp i situasjonen: hun vet hvordan det er å stå i pakkeleddet når køen er lang. Øygardens feltarbeid blant boksere er pensums tydeligste eksempel på at kroppen kan være et metoderedskap — noen erfaringer lar seg ikke intervjue frem.

Ulempene. Fire, og de er ikke små.

For det første påvirker hun feltet. Hun er en ekstra person i pakkeleddet i fire måneder. Fordelingen av oppgaver mellom de tre andre er dermed ikke den samme som den ville vært uten henne, og det er nettopp fordeling hun studerer.

For det andre koster nærheten analytisk avstand. Ellens replikk — «du er jo en av oss nå» — leses lett som en anerkjennelse. Den er også et varselsignal. Å bli en av dem gjør det vanskelig å se det de tar for gitt, og det er kort vei derfra til å miste forskerblikket helt.

For det tredje er det en rollekonflikt i situasjoner som den med gjesten. Hun løser den ved å hente Ellen, men løsningen har en pris: hun markerer overfor gjesten at hun ikke er en av dem som bestemmer, i et øyeblikk der gjesten trengte et svar.

For det fjerde: feltnotatene skrives i etterkant. Hun noterte Ellens replikk samme kveld, ikke der og da — det er nødvendig i en deltakende rolle, men det betyr at materialet er filtrert gjennom hukommelsen. Det er en av grunnene til at kravet om transparens om omstendighetene rundt datainnsamlingen står så sterkt.»

Margnotat: fordelene er belagt i utdraget, ulempene henter inn tre poenger som ikke står der: Øygarden, hukommelsesproblemet ved etterskrevne feltnotater, og lesningen av Ellens replikk som varselsignal. Det er A-markøren i denne sjangeren. Merk også at drøftingen faktisk går begge veier — en ren fordelsliste er feil #4, oppskrift i stedet for drøfting.

— naturlig pausepunkt —

Ledd 4: kontrafaktisk

«Som ikke-deltakende observatør ville hun sittet ved siden av og sett på. Hun ville fått bedre oversikt over helheten: hvem som snakker med hvem, hvordan køen faktisk beveger seg, hvor lang tid ting tar. Hun ville sluppet spørsmålet om hun tar plassen til en frivillig, og hun ville ikke endret arbeidsdelingen ved å være der. Men hun ville aldri fått overgangen fra å bli forklart til å bli tatt for gitt — og det er den overgangen som ga henne funnet om køen. Hun ville byttet tilgang mot oversikt.

Som fullt deltakende ville hun tatt lagervakter og vært med på fordelingsmøtene. Da ville hun sett beslutningene innenfra, altså akkurat det hun nå ikke ser. Prisen er tredelt: hun ville hatt medansvar for de beslutningene hun skulle analysere, hun ville hatt vanskeligere for å stille naive spørsmål, og etisk ville hun kommet i en ny situasjon overfor gjestene — som medbestemmende er hun ikke lenger bare en som skriver om stedet.

Som intervenerende kunne hun tatt opp køpraksisen med de frivillige og foreslått en endring. Det ville gitt et helt annet materiale: reaksjonene på forslaget ville i seg selv vist hva ordningen betyr for dem. Men hun ville da studert et felt hun selv hadde endret, og det krever en helt annen redegjørelse for hva funnene gjelder.

Konklusjon. For dette spørsmålet — hvordan fordelingen faktisk foregår, og hva som gjør at den oppleves som rimelig — er den delvis deltakende rollen det riktige valget. Begrunnelsen er at spørsmålet gjelder en praksis ingen kan forklare utenfra, samtidig som forskeren må beholde nok avstand til å se den. Hadde spørsmålet i stedet gjeldt hvordan beslutninger om fordeling tas, ville full deltakelse vært riktigere — og da måtte hun tatt kostnaden med å bli medansvarlig.»

Margnotat: alle tre alternativene drøftes gjennom data, relasjoner og etikk. Merk konklusjonen: den lander, og den lander med en begrunnelse som viser tilbake til problemstillingen. Merk også den siste setningen — den sier når vurderingen ville blitt en annen, og det er billigere og sterkere enn et forbehold.