3.1 Spørsmålet om sosial orden

Spørsmålet om hvordan samordnet samhandling mellom mennesker i det hele tatt er mulig. Hvorfor bryter ikke samfunnet sammen, når hver enkelt har egne mål, egne interesser og ingen oversikt over helheten?

Solli, som i «Spørsmålet om sosial orden» framstiller de fire perspektivene for dette emnet, presenterer spørsmålet som et av samfunnsvitenskapens grunnspørsmål: hele fagfelt er bygget rundt ulike svar på det.

Distinksjonen mot spørsmålet om det gode samfunn: ordensspørsmålet er beskrivende — det spør hva som holder samhandlingen sammen. Spørsmålet om det gode samfunn er normativt — det spør hvordan samfunnet bør være. En orden kan være stabil og dypt urettferdig samtidig, og faget må kunne beskrive den uten å bedømme den først.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: i åpningssetningen. En besvarelse som starter med å si hva spørsmålet om sosial orden faktisk er, har allerede vist at den ikke tror temaet handler om trivsel.

At samhandling mellom mennesker er samordnet, forutsigbar og stabil over tid. Folk gjør stort sett det andre regner med at de gjør, og handlingene griper inn i hverandre uten sammenbrudd.

Legg merke til hva som IKKE står i definisjonen: ingenting om at partene liker hverandre, er enige eller har det bra.

Distinksjonen mot kaos og sammenbrudd: motsatsen til orden er ikke konflikt, men uforutsigbarhet — situasjoner der ingen kan regne med hva andre kommer til å gjøre. En arbeidskonflikt med streik er tvert imot et høyt ordnet fenomen: den følger regler, har varslingsfrister, forhandlingsformer og forutsigbare parter.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: hver gang du skal avgjøre om et fenomen er et ordensfenomen. Spør om samhandlingen er forutsigbar, ikke om den er hyggelig.

En orden kan hvile på at folk deler verdier — men den kan like gjerne hvile på at noen har makt til å opprettholde den, på frykt for sanksjoner, eller på at de underordnede oppfatter ordningen som naturlig og uunngåelig.

Distinksjonen som gir uttelling: motsatt vei kan det være mye harmoni og lite orden. En vennegjeng der alle er glade i hverandre, men ingen møter til avtalt tid, har harmoni uten samordning.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: dette er feil #1 i registeret — å tro at sosial orden betyr fred og harmoni. Én setning som skiller de to, tidlig i besvarelsen, er blant de billigste gevinstene i hele emnet.

Det som faktisk holder samordningen oppe i et gitt tilfelle: den kraften, ordningen eller prosessen som gjør at folk gjør det andre regner med.

De fire perspektivene skiller seg fra hverandre ved at de peker på ulike mekanismer: delte verdier, maktforhold, gjensidig nytte, eller de små reglene som forhandles fram i det konkrete møtet.

Distinksjonen mot årsak i dagligtale: en mekanisme er ikke bare «det som kom først». Det er den virkemåten som forbinder utgangspunktet med utfallet — hvordan noe skjer, ikke bare at det henger sammen. Mekanismeforklaring som forklaringstype behandles metodisk i kap. 4.5.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når du har valgt perspektiv, er neste setning nesten alltid en mekanismesetning: «I dette perspektivet holdes ordenen oppe av …».

Tre måter en orden kan holdes oppe på uten at deltakerne er enige om den.

Tvang er direkte: den som bryter ordningen, blir stanset eller straffet. Makt er bredere: én part kan sette igjennom sin vilje også når andre gjør motstand, for eksempel fordi hun kontrollerer ressurser andre trenger. Ideologi er den mest lydløse: de underordnede oppfatter selv ordningen som naturlig, rimelig eller uunngåelig, og da trengs verken tvang eller åpen maktbruk.

Distinksjonen mot delte verdier: dette er nettopp skillelinjen mellom konfliktperspektivet og integrasjonsperspektivet. Utenfra kan de to se helt like ut — folk følger normen i begge tilfeller. Spørsmålet er hvorfor: fordi de deler den, eller fordi det koster for mye å la være.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: dette er begrunnelsen for at både Hobbes og Marx står i ordenslitteraturen, og det er svaret på feil #1.

Å konstatere at det foreligger sosial orden er en beskrivende påstand: samhandlingen er samordnet. Det er ikke en godkjenning.

Dette er ikke en høflighetsregel, men en faglig nødvendighet. Blander man de to, mister man analysen: hvis «orden» automatisk betyr «bra», kan man ikke lenger beskrive en undertrykkende ordning som ordnet — og da forsvinner halvparten av det faget skal forklare.

Distinksjonen mot normativ vurdering: vurderingen kommer etterpå, og den skal merkes som en vurdering. Skillet mellom beskrivende og normative påstander behandles i kap. 8.1.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: i drøftingsleddet. Der kan du gjerne vurdere en ordning — men da skal leseren se at du vet at du skifter fra å beskrive til å bedømme.

Orden forklares ved at deltakerne deler verdier og normer som de har fått gjennom oppveksten, og som de i stor grad følger uten å tenke over det.

Sentrale begreper: Durkheims kollektive bevissthet og prekontraktuelle solidaritet, og Parsons' AGIL — skjemaet over de oppgavene ethvert sosialt system må løse. Fullt utfoldet i kap. 3.2.

Distinksjonen mot konfliktperspektivet: begge forklarer ovenfra, fra strukturen. Skillet ligger i mekanismen — samhold mot makt. Spør: følger folk normen fordi de deler den, eller fordi det koster å la være?

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når oppgaven spør hvordan en sak «skaper samhold» eller «bygger fellesskap», er dette apparatet det ene av de to naturlige valgene.

Orden forklares ved at noen har makt til å opprettholde den. Samfunnet består av grupper med motstridende interesser, og den ordningen som gjelder, er den som tjener de sterkeste — også når den ser nøytral ut.

Sentrale begreper: ideologi, klasse hos Marx og stand hos Weber. Fullt utfoldet i kap. 3.4.

Distinksjonen mot integrasjonsperspektivet: verdifellesskapet integrasjonsperspektivet ser som limet, leser konfliktperspektivet som et resultat — verdiene som virker felles, er de mektiges verdier, gjort allmenne.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når oppgaven ber deg velge mellom integrasjon og konflikt, er ideologibegrepet den beste grunnen til å velge dette. Det forklarer nemlig hvorfor det ser ut som enighet.

Orden forklares som et utilsiktet resultat av mange enkeltvalg. Ingen har planlagt den, og ingen behøver å ønske den: den oppstår fordi det lønner seg for hver enkelt å handle slik at samhandlingen holder.

Sentrale begreper: bytte, gavebytte, gratispassasjer, allmenningens tragedie og mikrosanksjoner. Fullt utfoldet i kap. 3.5.

Distinksjonen mot de to strukturperspektivene: her forklares orden nedenfra, fra aktørens valg, og menneskemodellen er aktiv — personen vurderer og velger. I integrasjons- og konfliktperspektivet ligger forklaringskraften i strukturen, og modellen er passiv.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når saken gjelder et fellesgode, en ressurs som brukes opp eller et samarbeid uten tvang, er dette perspektivet nesten alltid det som gir mest analyse.

Orden forklares som noe som lages og vedlikeholdes i det konkrete møtet mellom mennesker: i hilsener, blikk, unnskyldninger og felles forståelse av hva som foregår akkurat her.

Sentrale begreper: hverdagsritualer, situasjonsdefinisjon, inntrykksmestring, front stage og back stage. Fullt utfoldet i kap. 3.6.

Distinksjonen mot handlings- og bytteperspektivet: begge er aktørorienterte, men mekanismen er ulik. Der handlings- og bytteperspektivet ser kalkulasjon og nytte, ser interaksjonsperspektivet framføring og felles fortolkning: partene arbeider hele tiden med å holde situasjonen i gang.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når oppgaven gjelder en situasjon der ingen har myndighet, men alle likevel oppfører seg forutsigbart.

Den som handler: et menneske — eller i noen analyser en organisasjon — med mål, oppfatninger og et handlingsrom å velge innenfor.

Å forklare aktørorientert vil si å forklare et samfunnsfenomen ved å vise hvordan enkeltaktørers valg og handlinger produserer det, ofte uten at noen har siktet mot resultatet.

Distinksjonen mot struktur: aktøren handler, strukturen former hva som er mulig og hva som lønner seg. Poenget i faget er ikke at det ene finnes og det andre ikke, men hvilket av dem forklaringen legger vekten på. Begrepsparet får full behandling i kap. 7.1.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når du skal begrunne perspektivvalget. «Fordi spørsmålet gjelder hvorfor enkeltpersoner handler som de gjør, velger jeg et aktørorientert perspektiv» er en begrunnelse; «jeg velger handlings- og bytteperspektivet» er ikke.

De mønstrene som ligger utenfor den enkelte og former handlingsrommet hennes: normer, forventninger, institusjoner, fordelingen av ressurser og posisjoner.

Strukturer er ikke ting man kan ta på. De viser seg ved at de virker — ved at valg som teknisk sett er mulige, er utenkelige, dyre eller uten støtte.

Distinksjonen mot aktør: en strukturorientert forklaring svarer på spørsmålet «hvorfor gjør folk i denne posisjonen stort sett det samme?». En aktørorientert svarer på «hvorfor gjorde denne personen dette?». De to spørsmålene er ulike, og en besvarelse som bytter mellom dem uten å si det, mister presisjonen.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: integrasjons- og konfliktperspektivet er begge strukturorienterte. Kjenner du igjen at en oppgavetekst spør etter mønstre og ikke etter enkeltvalg, er du allerede i riktig halvdel av kartet.

Den første av de tre sammenligningsdimensjonene. Den spør hvor forklaringskraften ligger: i mønstrene rundt den enkelte, eller i den enkeltes valg.

Integrasjons- og konfliktperspektivet er strukturorienterte: de forklarer orden ovenfra, ved verdier eller maktforhold som allerede finnes. Handlings- og bytteperspektivet og interaksjonsperspektivet er aktørorienterte: de forklarer orden nedenfra, som noe som blir til gjennom det aktørene gjør.

Distinksjonen mot de to andre dimensjonene: denne dimensjonen sier ingenting om hvorvidt interessene trekker sammen eller fra hverandre, og ingenting om hvor mye personen selv vurderer. Det er tre uavhengige spørsmål, og det er derfor tabellen har tre kolonner.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: i en sammenligning. «Begge perspektivene er strukturorienterte, men de skiller seg på konflikt- og harmoniaksen» er en presis åpning på en sammenligningsdel.

Den andre dimensjonen. Den spør hva perspektivet forutsetter om interessene i samfunnet: at de i bunn og grunn trekker sammen, eller at de trekker fra hverandre.

Integrasjonsperspektivet forutsetter et grunnlag av felles verdier; konfliktperspektivet forutsetter varige interessemotsetninger. De to aktørorienterte perspektivene er ikke utpreget plassert på denne aksen: bytte kan være til gjensidig nytte eller ende i tap for alle, og et møte kan være både hyggelig og et maktspill.

Distinksjonen mot det empiriske spørsmålet: dimensjonen gjelder hva perspektivet antar, ikke hva som faktisk er tilfellet i en gitt sak. Det er derfor to forsvarlige besvarelser kan lese samme sak ulikt uten at noen av dem tar feil av fakta.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: dette er aksen Hobbes og Hume plasseres langs i kap. 3.7 — Hobbes som konflikttenker, Hume som harmonitenker.

Den tredje dimensjonen, hentet fra Balsviks begrep om menneskemodell: den forestillingen om mennesket en forklaring bygger på.

En passiv modell forklarer handlingen ved krefter utenfor eller under personens kontroll — internaliserte normer, en samfunnsstruktur hun ikke ser, eller biologiske disposisjoner. En aktiv modell forklarer handlingen ved at personen vurderer alternativer og velger.

Distinksjonen mot dimensjonen struktur mot aktør: de henger sammen, men er ikke det samme. Struktur og aktør gjelder hvor forklaringen henter kraften sin; menneskemodellen gjelder hva slags vesen forklaringen forutsetter at mennesket er. En strukturforklaring kan i prinsippet bygge på aktive aktører som velger innenfor trange rammer — og i handlings- og bytteperspektivet er nettopp det tilfellet.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: koblingen mellom Del 1 og Del 3. Menneskemodellene i kap. 1.1 er ikke et annet tema, men den tredje aksen i dette kartet.

Et perspektiv er et sett spørsmål og begreper som gjør bestemte trekk ved en sak synlige — og andre usynlige. Det er ikke en teori som er sann eller usann, men et redskap som er treffende eller lite treffende for en gitt oppgave.

Derfor er det ikke selvmotsigende at to besvarelser leser samme sak med hvert sitt perspektiv og begge er sterke. Det er derimot en svakhet å bruke alle fire, fordi ingen av dem da blir brukt helt.

Distinksjonen mot en påstand om virkeligheten: «konfliktperspektivet er riktig» er en uklar setning. «Konfliktperspektivet gjør mest synlig i denne saken, fordi …» er en analytisk setning.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: i innledningen. Å si eksplisitt hvordan du har tolket oppgaven, og hva slags analyse du derfor gir, er et gratis grep som svake besvarelser lar ligge.

Integrasjons- og konfliktperspektivet arbeider i hovedsak på makronivået; interaksjonsperspektivet arbeider på mikronivået; handlings- og bytteperspektivet bygger bro, fordi det forklarer store mønstre ut fra mange små valg.

Distinksjonen mot dimensjonen struktur mot aktør: nivå og forklaringsretning er beslektet, men ikke identisk. Man kan studere et lite møte strukturorientert, ved å se på posisjonene i rommet, og man kan forklare et samfunnsmønster aktørorientert, ved å bygge det opp av enkeltvalg.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: i drøftingsleddet. Spørsmålet om interaksjonsperspektivet er en konkurrent til de andre eller en analyse på et annet nivå, er en av de gode drøftingsaksene i Del 3, og den behandles i kap. 3.6.

At både Hobbes og Marx regnes som ordensteoretikere, er den korteste begrunnelsen for at orden ikke betyr harmoni.

Hobbes forklarer orden med at en felles makt gjør det trygt nok å holde avtaler — utgangspunktet er utrygghet og gjensidig mistillit, ikke fellesskap. Marx forklarer den bestående ordningen med klasseinteresser og med at den framstår som naturlig for dem den ikke tjener. Ingen av dem beskriver et harmonisk samfunn, og begge svarer på ordensspørsmålet.

Distinksjonen mot integrasjonstradisjonen: Durkheim og Parsons svarer på det samme spørsmålet med felles verdier. Det er samme spørsmål, ulike mekanismer — ikke ulike temaer. Hobbes og Hume behandles i kap. 3.7, Marx som konfliktteoretiker i kap. 3.4.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: som den ene setningen som viser at du har forstått ordensbegrepet, ikke bare lært det.