3.2 Integrasjonsperspektivet

Det perspektivet som forklarer sosial orden ved at deltakerne deler verdier og normer, og at disse er lært inn gjennom oppveksten slik at de i stor grad følges uten at noen håndhever dem.

Ordenen er dermed noe som holdes oppe nedenfra i den enkelte, men ovenfra i forklaringen: den enkelte bærer normen, men normen kommer fra samfunnet og ligger utenfor henne som mønster.

Distinksjonen mot konfliktperspektivet: begge forklarer orden strukturelt, men mekanismen er ulik. Her er svaret samhold; der er svaret makt. Det avgjørende spørsmålet er om folk følger normen fordi de deler den, eller fordi det koster å la være.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når oppgaven spør om en sak «skaper samhold», «bygger fellesskap» eller «samler befolkningen», er dette det ene av de to naturlige apparatene — og valget skal begrunnes, ikke bare tas.

I dette perspektivet betyr integrasjon at delene av et samfunn henger sammen og trekker i samme retning: at forventninger møtes, at handlinger passer inn i hverandre, og at det finnes et felles grunnlag å samhandle på.

Distinksjonen mot dagligtalens «integrering»: i offentlig debatt brukes ordet oftest om innvandreres tilpasning til et samfunn. Det er en helt annen bruk, og en besvarelse som glir over i den, svarer på et annet spørsmål enn oppgaven stiller.

Distinksjonen mot harmoni: integrasjon betyr ikke at ingen er uenige. Et samfunn kan være godt integrert og samtidig ha skarpe politiske stridigheter — så lenge striden foregår innenfor felles former som partene anerkjenner.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: i første avsnitt. Én setning som avgrenser hvilken betydning av ordet du bruker, er et billig og tydelig presisjonssignal.

Grunnleggende forestillinger om hva som er verdt å strebe etter og hva som er godt: likhet, frihet, ærlighet, omsorg for naturen, respekt for arbeid.

Verdier er generelle og angir en retning. De sier ikke hva du skal gjøre i en gitt situasjon — det er normenes oppgave.

Distinksjonen mot normer: verdien er «man skal ta vare på naturen»; normen er «du sorterer avfallet i fire beholdere». Én verdi kan gi opphav til mange normer, og to personer som deler verdien, kan være dypt uenige om normen.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når du skal vise at en sak både samler og splitter. Svært ofte deles verdien, mens striden gjelder normen — og den observasjonen er et sterkt drøftingspoeng i miljøsak-oppgaver.

Konkrete forventninger om hvordan man skal handle i bestemte situasjoner. Normen sier hva som er passende her, ikke hva som er godt i sin alminnelighet.

Normer kjennes igjen på at brudd utløser en reaksjon: en irettesettelse, et blikk, en forklaring man må gi. Der ingen reagerer, er det tvilsomt om det finnes en norm.

Distinksjonen mot regler og lover: en lov er formell og håndheves av en instans med myndighet. En norm kan være helt uformell og likevel virke sterkere, fordi den håndheves av alle til stede hele tiden.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: normbegrepet er integrasjonsperspektivets arbeidshest. Skal du vise at en orden hviler på delte normer, må du kunne peke på hva som skjer når normen brytes.

Prosessen der en person lærer normene, verdiene og ferdighetene som kreves for å delta i et samfunn. Primær sosialisering skjer i familien i de første leveårene; sekundær sosialisering skjer i barnehage, skole, arbeidsliv og organisasjoner gjennom hele livet.

Sosialisering er integrasjonsperspektivets svar på hvordan den felles normordenen overføres fra samfunnet til den enkelte.

Distinksjonen mot opplæring: sosialisering foregår også — og mest virkningsfullt — uten at noen underviser. Det meste av det som læres, læres ved å se hva andre gjør og hva som møtes med reaksjon.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: som forklaring på hvorfor nykommere tilpasser seg uten instruks. Det er et av de klareste tegnene på at en orden er integrasjonsbåret.

At en ytre forventning blir en indre overbevisning: personen følger ikke lenger normen fordi noen ser på, men fordi hun mener den er riktig og ville hatt dårlig samvittighet for å bryte den.

Internalisering er selve grunnen til at integrasjonsperspektivet kan forklare orden uten håndheving. Kontrollen er flyttet inn i personen.

Distinksjonen mot ytre kontroll: her ligger den observasjonen som skiller integrasjonslesningen fra konfliktlesningen. Er normen internalisert, holder atferden seg også når ingen ser. Er den bare håndhevet, faller den bort i samme øyeblikk kontrollen forsvinner.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: som den empiriske prøven på et perspektivvalg. «Hva ville skjedd om kontrollen forsvant?» er spørsmålet som gjør begrunnelsen din etterprøvbar.

De reaksjonene deltakerne selv retter mot normbrudd, uten at noen har myndighet til det: et blikk, en pause i samtalen, en spøk på bekostning av den som brøt, eller at man ikke blir spurt igjen.

Distinksjonen mot formell sanksjon: en formell sanksjon er ilagt av en instans etter en prosedyre — en bot, en advarsel, en oppsigelse. Uformell kontroll krever ingen prosedyre og ingen myndighet, og virker derfor overalt, hele tiden.

Distinksjonen mot mikrosanksjoner i handlings- og bytteperspektivet: de ligner, men forklaringen er ulik. I integrasjonsperspektivet virker reaksjonen fordi den bekrefter en delt norm; i kap. 3.5 virker den fordi den endrer regnestykket for den enkelte.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når du skal vise at en norm faktisk finnes. Pek på reaksjonen — den er observerbar, det verdien er ikke.

Summen av felles forestillinger, overbevisninger og følelser i et samfunn — det Durkheim beskriver som et system som lever sitt eget liv, uavhengig av den enkelte som bærer det.

Poenget er ikke at alle tenker likt, men at det finnes et felles lager av forestillinger som den enkelte møter som noe utenfor seg og må forholde seg til.

Distinksjonen mot summen av individuelle meninger: dette er den vanligste misforståelsen. Den kollektive bevisstheten er ikke et gjennomsnitt av hva folk mener. Den er et sosialt faktum: den var der før den enkelte ble født, den varer etter at hun er borte, og den utøver et press på henne.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: som Durkheims begrunnelse for at samfunnet ikke kan reduseres til individene i det — et poeng som går rett inn i debatten om metodologisk individualisme og holisme i kap. 7.1.

En måte å handle, tenke og føle på som finnes utenfor den enkelte, og som utøver et press på henne. Språket, pengeøkonomien, familieformene og reglene for hva man gjør i en begravelse er alle sosiale fakta: ingen enkeltperson har funnet dem opp, og ingen kan ved egen beslutning sette dem til side.

Durkheims krav er at sosiale fakta skal forklares med andre sosiale fakta — ikke med psykologi og ikke med biologi. Det er dette som gjør ham til holismens fremste stemme.

Distinksjonen mot individuelle egenskaper: at noe er utbredt, gjør det ikke til et sosialt faktum. Kjennetegnet er presset: at avvik møtes med reaksjon, og at den enkelte opplever ordningen som noe hun må forholde seg til.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: som begrunnelsen for at integrasjonsperspektivet er strukturorientert, og som Durkheims inngang til debatten om metodologisk individualisme og holisme i kap. 7.1.

To måter et samfunn kan henge sammen på. Mekanisk solidaritet hviler på likhet: folk gjør det samme, tror det samme og bindes av en sterk felles bevissthet. Organisk solidaritet hviler på forskjell: arbeidsdelingen gjør at vi trenger hverandre, og avhengigheten binder oss sammen.

Durkheims poeng er at moderne samfunn ikke er mindre integrert enn før, men integrert på en annen måte.

Distinksjonen mot oppløsning: at den felles bevisstheten svekkes, betyr altså ikke uten videre at samfunnet går i oppløsning. Det er en presisering som er verdt en setning, fordi den motsatte antakelsen er svært vanlig.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når du skal si noe om moderne, sammensatte samfunn. Arbeidsdelingen som ordensmekanisme er dessuten koblingspunktet til Adam Smith i kap. 3.8, der den samme arbeidsdelingen forklares med bytte i stedet for med solidaritet.

At kontrakter forutsetter en tillit og en normorden som kontrakten selv ikke kan skape. En avtale forplikter bare fordi partene på forhånd deler forestillingen om at avtaler skal holdes, og fordi det finnes en felles forståelse av hva som er rimelig.

Begrepet er Durkheims sterkeste innvending mot forestillingen om at samfunnet kan bygges av rene byttehandler mellom fremmede.

Distinksjonen mot handlings- og bytteperspektivet: dette er nettopp uenighetens kjerne. Der forklarer man orden med at bytter lønner seg; her svarer man at bytte i det hele tatt bare er mulig innenfor en normorden som allerede finnes. Argumentet går ikke ut på at bytte ikke skjer, men på at det ikke kan være grunnlaget.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: som det beste enkeltargumentet i en drøfting mellom integrasjonsperspektivet og handlings- og bytteperspektivet.

Anledninger der mange gjør det samme samtidig og er klar over at de gjør det: minnestunder, nasjonaldager, seremonier, store felles markeringer etter en hendelse.

Poenget i Durkheims tradisjon er at slike anledninger fornyer den felles bevisstheten. De produserer en opplevelse av å tilhøre noe som er større enn den enkelte, og gjør de felles forestillingene sterke igjen for en tid.

Distinksjonen mot hverdagsritualer i interaksjonsperspektivet: Goffmans ritualer i kap. 3.6 er små, hverdagslige og lokale — en hilsen, en unnskyldning. Durkheims markeringer er kollektive og periodiske, og de virker på samfunnsnivå. Samme ord, to nivåer.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når en sak har mobilisert mange mennesker samtidig, og du skal si hva den mobiliseringen gjør med fellesskapsfølelsen.

Tilstanden der normene er svake, uklare eller motstridende, slik at den enkelte mangler retningslinjer for hva som er passende og hva som er nok. Durkheim knytter tilstanden til raske samfunnsendringer, der de gamle forventningene ikke lenger gjelder og nye ennå ikke er på plass.

Anomi er integrasjonsperspektivets bilde av hva som skjer når mekanismen svikter — og dermed et indirekte argument for at mekanismen finnes.

Distinksjonen mot konflikt: anomi er ikke strid mellom grupper med motsatte interesser. Det er fravær av retning. Et samfunn kan ha skarp konflikt og samtidig sterke normer, og det kan ha svake normer uten åpen strid.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: som kontrast. Full behandling i kap. 2.3, der Durkheim behandles som klassiker; her holder det å kunne bruke begrepet til å vise hva integrasjon er ved å vise hva fraværet ser ut som.

En avgrenset sammenheng av samhandlende deler som opprettholder seg selv over tid: en familie, en skole, en bedrift, et helt samfunn.

Å beskrive noe som et system er et analytisk grep. Det retter oppmerksomheten mot hvordan delene virker sammen og hva som skal til for at helheten består — ikke mot enkeltpersonenes valg.

Distinksjonen mot en samling individer: systemtenkningen forutsetter at helheten har egenskaper delene ikke har hver for seg, og at delene formes av sin plass i helheten. Det er en holistisk tilnærming, og den står i motsetning til metodologisk individualisme, jf. kap. 7.1.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: som rammen rundt AGIL. Skal du bruke skjemaet, må du først si hvilket system du analyserer — ellers blir de fire kravene svevende.

Systemets evne til å skaffe seg ressurser fra omgivelsene og innrette seg etter dem. I et samfunn er det først og fremst økonomien som løser denne oppgaven; i en organisasjon er det de funksjonene som skaffer inntekter, materialer og kompetanse.

Distinksjonen mot måloppnåelse: tilpasning gjelder å skaffe midlene, måloppnåelse gjelder å bruke dem til noe bestemt. En organisasjon kan være god til å skaffe ressurser og likevel udugelig til å nå målene sine.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når du skal vise at et system er under press utenfra. Sviktende tilpasning er den vanligste inngangen til å forklare hvorfor en ordning må endres.

Systemets evne til å sette mål og mobilisere ressursene sine for å nå dem. I et samfunn er det politikken og forvaltningen som først og fremst løser denne oppgaven.

Distinksjonen mot integrasjon: måloppnåelse gjelder retning utad, integrasjon gjelder samordning innad. Et system kan nå målene sine effektivt og likevel rives i stykker av strid mellom delene — og motsatt.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når saken gjelder styring og beslutninger. Å plassere et vedtak under G og deretter spørre hva det gjør med I, er en kort og skarp anvendelse av skjemaet.

Systemets evne til å holde delene sammen: å samordne dem, håndtere konflikter mellom dem og hindre at de trekker fra hverandre. I et samfunn løses oppgaven blant annet av rettsvesenet, av normer og av organisasjoner som binder grupper sammen.

Distinksjonen mot mønstervedlikehold: integrasjon gjelder samordning her og nå, mønstervedlikehold gjelder overføring over tid. Et samfunn kan være godt samordnet i dag og likevel mislykkes i å gi verdiene videre.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: dette er det kravet som ligger nærmest selve ordensspørsmålet, og derfor det leddet i skjemaet en ordensoppgave oftest ber om.

Systemets evne til å vedlikeholde verdiene og motivasjonen som gjør at deltakerne fortsetter å delta: sosialisering, utdanning, familieliv, kultur.

Dette er leddet som knytter Parsons til Durkheim: uten at verdiene fornyes og gis videre, forvitrer grunnlaget de tre andre oppgavene hviler på.

Distinksjonen mot tilpasning: tilpasning henter ressurser utenfra, mønstervedlikehold vedlikeholder noe innenfra. De to er de mest ulike av de fire, og de forveksles sjelden — men leddet glemmes ofte helt, fordi det er det minst synlige.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når du skal si noe om hva som skjer med en ordning på lang sikt. En ordning ingen lenger tror på, kan holdes i gang, men den må da håndheves — og da er du over i konfliktperspektivet.

At det finnes tilstrekkelig enighet om de grunnleggende verdiene til at samhandling er mulig på tvers av grupper. Verdikonsensus er integrasjonsperspektivets bærende antakelse.

Merk ordet «tilstrekkelig». Perspektivet forutsetter ikke at alle mener det samme, men at det finnes et felles minstemål — for eksempel at avtaler skal holdes og at strid skal føres i bestemte former.

Distinksjonen mot ideologi: konfliktperspektivet leser den samme observasjonen som noe annet: det som ser ut som felles verdier, er de mektiges verdier gjort allmenne. De to lesningene bruker altså samme observasjon og er begge forsvarlige — valget mellom dem er et valg om hva analysen skal få fram.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: som det punktet der drøftingen faktisk blir en drøfting.

En varig, samfunnsmessig ordning som regulerer et bestemt område av livet: familien, skolen, rettsvesenet, arbeidslivets avtaleverk. Institusjoner er normer som er blitt faste og forventede.

I integrasjonsperspektivet er institusjonene stedene der de felles verdiene er festet i konkrete ordninger, og der de gis videre til nye deltakere.

Distinksjonen mot organisasjon: en organisasjon er en avgrenset enhet med medlemmer og ledelse — en bestemt skole. En institusjon er den generelle ordningen — skolen som samfunnsordning.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når du skal vise hvor normene «bor». Det er ofte mer presist å peke på en institusjon enn å skrive at «samfunnet forventer».

Harmoniorientert: perspektivet forutsetter at interessene i bunn og grunn trekker sammen, fordi det finnes et felles verdigrunnlag.

Passiv menneskemodell: handlingen forklares ved noe personen har fått gjennom sosialiseringen og i stor grad følger uten å vurdere det, ikke ved at hun veier alternativer opp mot hverandre.

Distinksjonen mot konfliktperspektivet: de to er like på dimensjon én og tre, og skiller seg bare på dimensjon to. Det er derfor de kan brukes på nøyaktig samme sak og gi ulike svar — og det er derfor eksamen kan be deg velge mellom nettopp disse to.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: i sammenligningsleddet. «Begge er strukturorienterte og bygger på en passiv menneskemodell; forskjellen ligger i om interessene antas å trekke sammen eller fra hverandre» er en presis åpning.

Begge perspektivene ser at folk følger de samme normene. Uenigheten gjelder hvorfor.

Integrasjonsperspektivet svarer: fordi de deler verdiene normene uttrykker. Konfliktperspektivet svarer: fordi ordningen tjener dem som har makt, og fordi de underordnede har lært å se den som naturlig.

Den observasjonen som skiller lesningene: hva som skjer når kontrollen forsvinner, og hvem ordningen faktisk kommer til gode. Sier deltakerne det samme i uformelle sammenhenger som i formelle? Holder normen seg når ingen ser?

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: dette er selve valget i den mest gjenbrukte ordensoppgaven. Å skrive ut hvilken observasjon som ville trukket i motsatt retning, er den enkleste veien til å vise selvstendighet — og selvstendighet er det karakterskalaen faktisk måler.

Integrasjonsperspektivet forklarer orden med noe felles som finnes på forhånd. Handlings- og bytteperspektivet forklarer orden som et utilsiktet resultat av at mange forfølger sine egne mål.

Durkheims prekontraktuelle solidaritet er innvendingen den ene veien: bytte forutsetter en normorden bytte ikke selv kan skape. Innvendingen den andre veien er like skarp: normer som ingen har interesse av å følge, forvitrer — så forklaringen må uansett innom hva som lønner seg for den enkelte.

Distinksjonen i én prøve: spør hva som ville skjedd hvis gevinsten ved å bryte normen ble mye større. Faller ordningen sammen, taler det for byttelesningen; holder den, taler det for integrasjonslesningen.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: i drøftingsleddet, som en reell faglig uenighet med gode argumenter på begge sider.

Perspektivet ser dårlig makt og fordeling. Fordi det forklarer orden med felles verdier, har det ingen naturlig plass til spørsmålet om hvem verdiene tjener, hvem som fikk definere dem, og hva det koster å stå utenfor dem.

Det er ikke en innvending som gjør perspektivet ubrukelig. Det er en presisering av hva det er laget for: å forklare hvordan samordning er mulig, ikke hvordan goder er fordelt.

Distinksjonen mot en feil: en blindsone er ikke det samme som en svakhet ved analysen din. Å skrive ut hva apparatet ikke fanger, er tvert imot et krav i anvendelsesoppgaven.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: i den ene setningen anvendelsesrubrikken ber om — «det dette apparatet ikke fanger, er …». Den setningen er blant de rimeligste A-markørene i emnet.