3.6 Interaksjonsperspektivet

Det perspektivet som forklarer sosial orden ved at den produseres og reproduseres i konkrete møter mellom mennesker som er til stede sammen.

Ordenen finnes ikke over hodene på deltakerne, men i det de gjør med hverandre: i hilsener, blikk, unnskyldninger, i hvem som snakker når, og i den felles forståelsen av hva som foregår.

Distinksjonen mot de to strukturperspektivene: integrasjons- og konfliktperspektivet forklarer ovenfra, fra verdier eller maktforhold. Her går forklaringen nedenfra og i sanntid — og det som skal forklares, er ikke først og fremst hvorfor samfunnet henger sammen, men hvordan samhandlingen faktisk går rundt.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når saken gjelder en situasjon der ingen har myndighet, men alle likevel oppfører seg forutsigbart. Da er dette apparatet det klart mest treffende.

Enheten for analysen er situasjonen der to eller flere er til stede for hverandre: et venterom, en kø, en gruppetime, en middag, en heisetur.

Valget av enhet er ikke en avgrensning av bekvemmelighet. Det er en påstand om hvor ordenen blir til.

Distinksjonen mot samfunnsnivået: de andre perspektivene analyserer mønstre på tvers av tid og sted. Her er det den enkelte anledningen som er gjenstanden, og generaliseringen går ut på at slike anledninger følger gjenkjennelige former.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: i avgrensningen. «Jeg analyserer selve møtet, ikke fordelingen av ressurser mellom partene» er en setning som gjør det klart at du vet hva apparatet er laget for.

Deltakernes felles forståelse av hva som foregår og hvem de er for hverandre akkurat her: er dette en samtale mellom kolleger eller en tilbakemelding fra en leder, en spøk eller en fornærmelse, en vanlig handel eller en tjeneste?

Definisjonen er som regel usagt, og den etableres i løpet av de første sekundene. Alt som skjer etterpå, tolkes i lys av den.

Distinksjonen mot personlig oppfatning: definisjonen er felles. Hver deltaker kan ha sin private tolkning, men samhandlingen krever at det finnes én arbeidsdefinisjon alle innretter seg etter. Det er derfor det oppstår et brudd når to deltakere handler ut fra ulike definisjoner.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: som det første analysegrepet. Å navngi situasjonsdefinisjonen i en case er ofte det som gjør resten av analysen mulig.

De små, gjentatte formene som gjør samhandling forutsigbar: hilsener, unnskyldninger, takk, avskjeder, blikk-kontakt og den påfallende mangelen på den.

Ritualene har lite eller ingenting med innholdet å gjøre. «Hvordan går det?» krever ikke en rapport om helsetilstanden. Formen er poenget: den bekrefter at partene anerkjenner hverandre og at situasjonen er slik begge tror.

Distinksjonen mot Durkheims kollektive markeringer: i kap. 3.2 er ritualet stort, periodisk og samfunnsomfattende, og det fornyer den felles bevisstheten. Her er ritualet lite, hverdagslig og lokalt, og det holder en enkelt situasjon i gang. Samme ord, to nivåer.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: som det man kan peke på. Ritualene er observerbare, og en analyse som navngir dem, har belegg.

At vi i møter framstiller oss selv på bestemte måter for bestemte andre — og at selvet i denne analysen er noe som framføres, ikke noe som ligger ferdig bak framføringen.

Poenget er ikke at framføringen skjuler et sant selv. Poenget er at det å være noen for andre alltid skjer i en form, og at formen varierer med situasjonen.

Distinksjonen mot personlighet: personlighet er en varig egenskap ved en person. Presentasjonen er situasjonsbestemt, og den samme personen presenterer seg ulikt overfor en eksamenskommisjon og overfor en søskenbarn — uten at noen av delene er falske.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: som rammen rundt inntrykksmestring. Uten denne setningen leses hele apparatet som en påstand om uærlighet.

Det arbeidet deltakerne gjør for å styre inntrykket andre får: hva de sier og lar være å si, hvordan de kler seg, hvor de plasserer seg i rommet, hva de gjør med ansiktet når noe uventet skjer.

Arbeidet er som regel ikke bevisst planlagt. Det merkes best når det mislykkes.

Distinksjonen mot manipulasjon: inntrykksmestring er en betingelse for samhandling, ikke et virkemiddel noen velger. En kandidat som skjuler at hun er nervøs på et jobbintervju, driver inntrykksmestring — og alle vet det, inkludert den som intervjuer.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når du skal forklare hvorfor deltakerne anstrenger seg for å holde en situasjon i gang som ingen egentlig har glede av. Anstrengelsen er selve ordensmekanismen.

Skillet mellom å framføre en rolle situasjonen krever, og å gi andre et bilde man vet er usant for å oppnå noe.

Grensen er ikke skarp, og Goffmans analyse gjelder begge. Men den analytiske pointen er at framføringen er normaltilstanden: den finnes i enhver situasjon, også der ingen har noe å skjule.

Distinksjonen som gir uttelling: en besvarelse som leser inntrykksmestring som uærlighet, har forvekslet apparatets beskrivelse med en vurdering. Da forsvinner forklaringskraften: hvis framføring er noe man kan la være, forklarer den ikke lenger hvorfor ordenen holder.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: som presiseringen i redegjørelsesleddet. Den koster én setning og forebygger den vanligste svake lesningen av hele perspektivet.

Det området der framføringen skjer og publikum ser den: butikklokalet, klasserommet, resepsjonen, middagsbordet når det er gjester.

Her gjelder rollens krav, og her arbeider deltakerne med inntrykket.

Distinksjonen mot back stage: skillet er ikke fysisk i seg selv, men følger av hvem som ser. Det samme rommet kan være front stage i det ene øyeblikket og back stage i det neste, avhengig av hvem som er til stede.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: som analysegrep i enhver case med kunder, brukere, elever eller publikum. Å peke ut hvor grensen går, og hva som skjer når noen krysser den uventet, er en presis og observerbar analyse.

Det området der deltakerne kan tre ut av rollen: pauserommet, kjøkkenet, korridoren utenfor møterommet, gruppechatten.

Her forberedes framføringen, her snakkes det om publikum, og her kan man vise det som ikke passer på scenen.

Distinksjonen mot privatliv: back stage er ikke det samme som å være alene. Det er et område med et annet publikum og andre krav — kollegene er tilstede, og der gjelder en annen rolle.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når du skal forklare hva som skjer når en kunde hører noe som var ment for pauserommet. Bruddet er informativt nettopp fordi det viser hvor mye arbeid som ellers legges i å holde områdene fra hverandre.

Det standardiserte uttrykket en rolle framføres med: omgivelsene den utspiller seg i, og de personlige virkemidlene — klær, tiltale, tonefall, holdning.

Fasaden er som regel ikke oppfunnet av den enkelte. Den finnes på forhånd, knyttet til rollen, og den som trer inn i rollen, overtar den.

Distinksjonen mot personlig stil: fasaden er kollektiv. To sykepleiere som aldri har møtt hverandre, har langt på vei samme fasade, og det er nettopp derfor pasienten vet hva som foregår uten å bli fortalt det.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: her ligger broen til strukturperspektivene. Fasaden er ikke laget i møtet, men brukt i det — og det er et av de sterkeste argumentene mot å lese perspektivet som om alt skapes fra bunnen hver gang.

Det handlingsmønsteret en deltaker framfører i en bestemt situasjon, med de forventningene som følger med: kunde, ansatt, pasient, student, nabo.

Rollen er ikke det samme som personen. Den samme personen har mange roller, og hun kan spille dem med større eller mindre avstand.

Distinksjonen mot rolle i integrasjonsperspektivet: der er rollen et sett internaliserte forventninger som personen har lært i sosialiseringen, og som forklarer atferden strukturelt. Her er rollen noe som framføres og forhandles i situasjonen — deltakeren kan legge avstand til den, overdrive den, eller bryte den.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når du skal vise at deltakerne er aktive. Det er rolleavstanden — at man kan spille rollen med et glimt i øyet — som beviser at menneskemodellen her er aktiv.

De som framføringen rettes mot, og som deltar i den ved å tolke den og som regel ved å godta den.

Publikums rolle er langt fra passiv. En framføring som ikke godtas, bryter sammen — og publikum har som regel god grunn til å godta den, siden et sammenbrudd er ubehagelig for alle.

Distinksjonen mot tilskuere i vanlig betydning: publikum her er medprodusenter av situasjonen. De ser bort når noen roter, overhører en glipp, og later som de ikke merket noe.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: som svaret på hvorfor ordenen er så robust. Den holdes ikke bare av den som framfører, men av alle til stede — og det er en av de sterkeste innsiktene i hele perspektivet.

Arbeidet deltakerne gjør for å bevare eget og andres ansikt, altså den verdigheten hver av dem har krav på i situasjonen.

Det slående funnet er at deltakerne beskytter hverandres ansikt, også motpartens: man later som man ikke hørte en pinlig bemerkning, gir den andre en vei ut, og lar en feil passere.

Distinksjonen mot høflighet: høflighet er en norm man kan følge eller la være. Ansiktsarbeid er en betingelse for at situasjonen skal fortsette: mister én deltaker ansikt uten reparasjon, kollapser definisjonen for alle.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: som forklaring på at samhandling holder også når partene har motstridende interesser. Ordenen i møtet er ikke avhengig av enighet.

De grepene som tas i bruk når noe har gått galt i en situasjon: en unnskyldning, en spøk, en forklaring, en overgang til neste tema.

Reparasjonen gjenoppretter situasjonsdefinisjonen slik at samhandlingen kan fortsette, og den gjøres som regel av flere deltakere sammen.

Distinksjonen mot å ta ansvar: reparasjonen gjelder situasjonen, ikke saken. En unnskyldning i denne betydningen løser ingen konflikt — den gjenoppretter forutsetningene for å fortsette samtalen.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når du skal vise mekanismen i arbeid. Reparasjoner er observerbare, og de er det tydeligste beviset på at det ligger arbeid bak en orden som ser selvfølgelig ut.

Det som skjer når situasjonsdefinisjonen slår sprekker: noen handler ut fra en annen forståelse av hva som foregår, noen ser noe som var ment for back stage, eller en rolle mislykkes åpenlyst.

Bruddet er analysens beste inngang. Det er i sammenbruddet at man ser hva som ellers holdt situasjonen oppe — nettopp fordi arbeidet blir synlig når det svikter.

Distinksjonen mot konflikt: et brudd er ikke uenighet om en sak. Det er sammenbrudd i den felles forståelsen av hva slags situasjon dette er, og det kan skje mellom parter som er helt enige.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: som analysegrep. Spør hva som ville brutt situasjonen, og du har funnet ut hva som bærer den.

At situasjonen holdes i gang av alle til stede, ikke bare av den som har hovedrollen. Deltakerne støtter hverandres framføringer, overser glipper og bidrar til at definisjonen holder.

Samarbeidet er ikke avtalt, og deltakerne ville ofte ikke kjent seg igjen i beskrivelsen — det er en analytikers observasjon, ikke deres egen.

Distinksjonen mot enighet om saken: samarbeidet gjelder rammen, ikke innholdet. To parter i en hard forhandling samarbeider fullt ut om at dette er en forhandling og at den skal føres på en bestemt måte.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: som svaret på hvorfor perspektivet ikke er utpreget plassert på konflikt- og harmoniaksen. Ordenen i møtet kan bære skarp uenighet.

De reaksjonene deltakerne bruker mot brudd på formen: et blikk, en pause, en heving av øyenbrynet, en kommentar, at man snur seg vekk.

Sanksjonene er svake hver for seg og virkningsfulle til sammen, og de virker umiddelbart — det er ingen prosess og ingen instans.

Distinksjonen mot mikrosanksjoner i handlings- og bytteperspektivet: de samme handlingene, to forklaringer. I kap. 3.5 virker reaksjonen fordi den endrer regnestykket for den enkelte. Her virker den fordi den markerer at definisjonen er brutt og kaller på reparasjon.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: når du skal begrunne perspektivvalget mellom de to aktørorienterte apparatene. Spør om reaksjonen virker gjennom kostnad eller gjennom mening.

Ikke utpreget plassert på konflikt- og harmoniaksen: et møte kan bære både samarbeid og skarp uenighet, og apparatet forutsetter ingen av delene. Det er en presis observasjon, ikke en unnvikelse.

Aktiv menneskemodell: deltakerne tolker situasjonen, tilpasser seg den, og kan legge avstand til rollen sin.

Distinksjonen mot handlings- og bytteperspektivet: begge er aktørorienterte med aktiv modell. Skillet ligger i hva aktøren antas å gjøre — kalkulere kostnader og gevinster, eller tolke situasjonen og framføre en rolle i den.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: i sammenligningsleddet. Å si at to perspektiver deler plassering på alle tre dimensjonene og likevel er ulike, viser at du har forstått at dimensjonene ikke er hele kartet.

Handlings- og bytteperspektivet spør hva som lønner seg; interaksjonsperspektivet spør hvordan deltakerne forstår situasjonen og holder den i gang.

Prøven som skiller: fjern kostnaden ved å avvike, og se hva som skjer. Faller ordenen sammen, var det regnestykket som bar den. Holder den, er det noe ved den felles forståelsen som bærer — og da er dette apparatet det riktige.

Distinksjonen i praksis: køen ved holdeplassen kan leses begge veier. Byttelesningen sier at køen holder fordi alternativet — kaos ved dørene — er verre for alle. Interaksjonslesningen sier at den holder fordi deltakerne etablerer og bekrefter en felles forståelse av hva som foregår, og at reaksjonene på brudd er markeringer, ikke kostnader.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: som den begrunnelsen som gjør et perspektivvalg til en analyse. Begge lesningene er forsvarlige, og valget skal begrunnes med et trekk ved saken.

Integrasjons- og konfliktperspektivet forklarer orden med noe som finnes før møtet: delte verdier, eller maktforhold. Interaksjonsperspektivet forklarer den med det som skjer i møtet.

Avgrensningen er likevel ikke absolutt. Fasaden deltakerne bruker, er kollektiv og finnes på forhånd; rollene de trer inn i, er ikke funnet opp av dem. Perspektivet påstår altså ikke at alt skapes fra bunnen hver gang — bare at det som finnes, må settes i verk av noen, hver eneste gang.

Distinksjonen som gir uttelling: å se at apparatet forutsetter noe strukturelt for å virke, er et selvstendig poeng — og det er inngangen til hele diskusjonen om aktør og struktur i kap. 7.1.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: i drøftingsleddet, der spørsmålet om nivå kommer opp.

Spørsmålet om interaksjonsperspektivet er en konkurrent til de tre andre perspektivene, eller en analyse på et annet nivå som utfyller dem.

Argumentet for konkurrent: det gir et alternativt svar på det samme spørsmålet — hva holder samordnet samhandling oppe — og svaret er et annet enn de tre andres.

Argumentet for annet nivå: det forklarer hvordan orden utføres i møter, ikke hvorfor ressurser, posisjoner og verdier er fordelt som de er. Det gir ingen alternativ forklaring på ulikhet eller på samfunnsmessige mønstre, og kan derfor kombineres med de andre uten motsetning.

Distinksjonen som gir uttelling: at spørsmålet ikke er avgjort. Dette er kapitlets beste drøftingsakse, og den sterkeste besvarelsen skriver ut begge sidene og lander med begrunnelse.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: i drøftingsleddet i enhver oppgave som ber deg sammenligne perspektiver.

Perspektivet ser dårlig fordelingen — hvorfor noen har posisjoner andre ikke kan få, hvorfor noen roller gir større handlingsrom enn andre, og hvorfor møtene finner sted under de betingelsene de gjør.

Det ser godt hvordan makt utspiller seg i et møte, men det forklarer ikke hvor den kommer fra.

Distinksjonen mot en avvisning: blindsonen er en presisering av arbeidsområdet. Analysen av møtet er ikke mindre gyldig fordi den ikke også forklarer samfunnsstrukturen.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: i den ene setningen anvendelsesrubrikken ber om. «Apparatet viser hvordan ordenen utføres, men ikke hvorfor betingelsene for møtet er slik de er» er en presis og billig A-markør.