2.3 Durkheim: det samfunnsskapte mennesket og anomien
Durkheims syn på mennesket som samfunnsskapt, hvorfor for mye frihet kan bli et problem, og hva anomi betyr som diagnose.
- Belegget: Durkheim er inne i 3 av 35 oppgaver i gjeldende regime — V2023-1, V2024-1 og V2025-1. To av dem, V2024-1 og V2025-1, er den samme oppgaven ord for ord: menneskesynet til Marx og Durkheim, pluss deres syn på frihet i det moderne samfunnet. Klyngen klassikerne og samtidsdiagnosen står 5 av 35 oppgaver i gjeldende regime, i 5 av 7 terminer. Historisk, på tvers av alle tre regimene, står klassiker-raden i 9 av 21 terminer med oppgavetekst.
- Hvorfor det er verdt å merke seg: Durkheim er den teoretikeren som oftest står sammen med Marx i oppgaveteksten. Kan du den ene og ikke den andre, kan du ikke oppgaven.
- Sjangrene: redegjørelsesleddet (fagets kode: RED — den presise, avgrensede framstillingen) og drøftingsleddet (DRØ — selvstendig stillingtagen med begrunnelse).
- Dette kapitlet har høyeste prioritet.
⚠ Sesongobservasjon, ikke regel: de tre oppgavene Durkheim bærer, er alle vårterminer. Observasjonen hviler på sju terminer og sier hva som har skjedd, ikke hva som kommer.
Typiske feil som forebygges her: feil nummer 14 — å beskrive en klassikers teori uten å vise at den oppfyller kravene til en samtidsdiagnose — varsles her og behandles i kap. 2.4. Og kapitlets egen: å lese «samfunnsskapt» som at individet ikke handler. Feilene har numre fordi boka samler dem i ett register på seksten punkter, gjennomgått i kap. 9.6.
Forkunnskaper
Kap. 2.2 om Weber, og gjennom den kap. 2.1 om Marx.
Fra kap. 2.1: Marx' menneskesyn er det arbeidende vesenet, og frihetsdiagnosen hans er at moderniteten gir formell frihet i bredde og reell frihet ulikt fordelt — altså for lite reell frihet.
Fra kap. 2.2: Webers menneskesyn er det frihets- og meningssøkende vesenet, og frihetsdiagnosen hans er også «for lite», men gjennom en annen mekanisme: rasjonaliserte ordninger definerer alternativene på forhånd.
Fra kap. 2.2: det er begreper som plasseres i perspektiver, ikke personer. Den regelen får du bruk for igjen her, siden Durkheim bærer både integrasjonsperspektivet og funksjonalismen i litteraturen om sosial orden.
Durkheim er den tredje diagnosen, og den eneste som går motsatt vei.
Temaet i fagets landskap (~7 min)
En bedrift avvikler faste arbeidstider, faste møtepunkter og faste mål for hva den enkelte skal levere. Fra nå av setter alle sine egne mål, jobber når de vil og måles på resultater de selv har vært med på å definere. Det er ment som en frigjøring, og mange ønsker det velkommen.
Et år senere har sykefraværet steget. Ikke fordi noen presser de ansatte, men fordi ingen lenger vet når de er ferdige. Uten et ytre punkt som sier «dette holder», blir det alltid mulig å gjøre litt mer — og den som ikke gjør det, har ingen god grunn til å la være.
Dette er Durkheims poeng, og det går på tvers av intuisjonen om at frihet alltid er et gode. Marx mener moderniteten gir for lite reell frihet. Weber mener den gir for lite rom for å velge mål. Durkheim mener den kan gi for mye frihet — i den bestemte forstand at de sosiale grensene som ga retning, forsvinner uten at noe trer i stedet. Det begrepet kaller han anomi, og veien dit begynner, som hos de to andre, i menneskesynet.
Det samfunnsskapte mennesket (~9 min)
Durkheims menneskesyn er det mest radikale av de tre, og også det som oftest leses feil. Påstanden er ikke at mennesker er marionetter. Påstanden er at det vi ønsker oss — ikke bare hva vi har lov til — er formet av samfunnet vi lever i.
Durkheims menneskesyn: det som gjør oss til mennesker, kommer fra samfunnet. Språk, moral, kategorier for å tenke med, og til og med hva vi ønsker oss, er noe vi får utenfra og gjør til vårt eget gjennom oppveksten.
Distinksjonen mot nabobegrepene: Marx forankrer det menneskelige i den skapende virksomheten, Weber i meningen den enkelte legger i handlingen. Durkheim forankrer det i samfunnets forming av individet — og går dermed lengst i å gjøre det individuelle til et sosialt produkt.
Der begrepet gjør arbeid: i første ledd av den gjentatte menneskesyn-oppgaven, der Durkheim er den ene av de to navngitte teoretikerne.
Durkheims skarpeste versjon av menneskesynet: mennesket har ingen naturlig grense for hva det kan ønske seg. Sulten stopper når magen er full, men ønsket om anerkjennelse, inntekt eller status har ingen slik innebygd stopp. Grensen må derfor komme fra samfunnet.
Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er det leddet som skiller Durkheim fra en vanlig påstand om at «vi påvirkes av omgivelsene». Alle er enige i det. Durkheims påstand er sterkere: uten sosial regulering finnes det ikke noe punkt der ønskene er tilfredsstilt.
Der begrepet gjør arbeid: det er premisset for hele anomidiagnosen. Uten det blir påstanden om at frihet kan bli for mye, uforståelig.
Måter å handle, tenke og føle på som finnes utenfor den enkelte, og som utøver et press på henne: språket, rettsreglene, moralen, pengesystemet. De er ytre fordi de fantes før du kom, og tvingende fordi det koster noe å bryte med dem.
Distinksjonen mot nabobegrepet: et sosialt faktum er ikke summen av det folk mener. Det er en ordning som består selv om enkeltmenneskene skiftes ut — og det er nettopp derfor Durkheim mener den må forklares på sitt eget nivå.
Der begrepet gjør arbeid: det er den korteste veien til å vise hvorfor Durkheim regnes som metodologisk holist. Begrepsparet metodologisk individualisme mot holisme hører hjemme i kap. 7.1.
Durkheims metoderegel: årsaken til et sosialt faktum skal søkes i andre sosiale fakta, ikke i enkeltmenneskers psykologi. Vil du forklare hvorfor selvmordsraten er ulik i to grupper, skal du se på forskjeller i sosial binding, ikke på de enkeltes sinnstilstand.
Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er en metoderegel, ikke en påstand om at psykologi er uinteressant. Regelen sier hvor forklaringen skal søkes for kollektive mønstre, ikke for enkelthandlinger.
Der regelen gjør arbeid: den forbinder Durkheim med metodologi-delen av emnet, og den gjør at et selvstendighetspoeng ligger rett foran deg i drøftingsleddet.
Prosessen der den enkelte gjør samfunnets normer, verdier og kategorier til sine egne, slik at de oppleves som personlige overbevisninger og ikke som ytre krav. Det er sosialiseringen som gjør sosiale fakta virksomme uten at noen står med pisken.
Distinksjonen mot nabobegrepet: sosialisering er ikke det samme som tvang. Tvang virker mot viljen; sosialisering former viljen. Nettopp derfor kan Durkheim hevde at et menneske kan være både formet og fritt.
Der begrepet gjør arbeid: det er svaret på den vanligste innvendingen mot Durkheims menneskesyn — at det gjør mennesket viljeløst.
Presiseringen som skiller en presis Durkheim-besvarelse fra en upresis: Durkheim benekter ikke at mennesker handler, velger og vurderer. Han hevder at forutsetningene for å handle — språket, kategoriene, verdiene og målene — er sosiale.
Distinksjonen mot nabobegrepet: forskjellen er mellom å benekte handling og å forklare hvor handlingens innhold kommer fra. En kandidat som skriver at Durkheim ser mennesket som en brikke, har gjort det første og dermed misforstått teorien.
Der presiseringen gjør arbeid: den er kapitlets billigste enkeltpoeng, og den kan skrives på én setning i redegjørelsesleddet.
Den ordrett gjentatte våroppgaven ber om menneskesynet til Marx og Durkheim, og deretter om deres syn på frihet i det moderne samfunnet. Du har omtrent ti minutter på første ledd. Hvordan får du begge inn uten å skrive to løsrevne avsnitt?
Marx og Durkheim svarer begge på spørsmålet om hva slags vesen mennesket er, men de peker på hvert sitt sted. For Marx er mennesket et arbeidende vesen: vi blir til gjennom å bearbeide naturen etter en plan, og det er i den virksomheten evnene våre utvikles. For Durkheim er mennesket samfunnsskapt: språket, moralen, kategoriene vi tenker med og til og med det vi ønsker oss, kommer fra samfunnet og gjøres til vårt eget gjennom sosialiseringen.
Forskjellen kan settes på ett punkt. Marx spør hvor det menneskelige skapes, og svarer i arbeidet. Durkheim spør hvor det menneskelige kommer fra, og svarer i fellesskapet. Begge avviser at mennesket er ferdig utformet før det møter samfunnet, og begge vil derfor si at det finnes ingen menneskenatur som er uavhengig av historien.
Presiseringen som viser at du kjenner grensetilfellene: ingen av de to benekter at mennesker handler og velger. Marx mener valgene får sitt innhold fra de materielle forholdene, Durkheim at de får det fra de sosiale.
Hvorfor dette virker som første ledd: det er to menneskesyn, én akse som forbinder dem, og én presisering. Cirka to hundre ord, og hele veien svarer teksten på det som ble spurt om.
Margnotat: legg merke til at avsnitt to sier noe ingen av de to sier alene — at de deler avvisningen av en historieuavhengig menneskenatur. Det er selvstendighet, og det er den ene aksen karakterskalaen faktisk måler.
Hva som er utelatt med vilje: fremmedgjøringens fire ledd og hele anomidiagnosen. Begge hører hjemme i frihetsleddet, som kommer etterpå. Å ta dem her betyr at du skriver det samme to ganger og går tom for tid.
(Innstegsoppgave. Bruk definisjonene over, og skriv med egne ord.)
a) Forklar i to–tre setninger hva Durkheim mener med at mennesket er samfunnsskapt.
b) Hvorfor er det ikke nok å si «vi påvirkes av omgivelsene» for å gjengi Durkheims påstand?
c) Hva er forskjellen på sosialisering og tvang?
Anomi (~13 min)
Anomi er Durkheims mest brukte begrep i dette emnet og det som oftest oversettes til noe det ikke betyr. Det betyr ikke kaos, ikke lovløshet og ikke oppløsning. Det betyr normløshet i en presis forstand: at de sosiale grensene som ga retning, ikke lenger gjelder — uten at noe har tatt over.
Tilstanden der de normene som ga mennesket retning og grenser, er svekket eller borte, uten at nye har trådt i stedet. Resultatet er ikke frihet i positiv forstand, men retningsløshet: uten et punkt som sier «dette er nok», blir ingen oppnåelse tilstrekkelig.
Distinksjonen mot nabobegrepet: anomi er ikke det samme som fremmedgjøring. Fremmedgjøring hos Marx gjelder at forholdet mellom mennesket og dets egen virksomhet er brutt, forankret i eierskapet til produksjonsmidlene. Anomi gjelder at den sosiale reguleringen av forventninger mangler. En arbeidsplass kan være fremmedgjørende og godt regulert samtidig — og motsatt.
Der begrepet gjør arbeid: det bærer Durkheims frihetsdiagnose, og det er hans bidrag til samtidsdiagnose-oppgaven i kap. 2.4.
Presiseringen begrepet står og faller på. Et anomisk samfunn kan være velfungerende, rikt og fredelig på overflaten. Det som mangler, er ikke orden i betydningen ro, men regulering i betydningen grenser som gir forventningene et mål.
Distinksjonen mot nabobegrepet: kaos er fravær av ordning; anomi er fravær av retning. En kandidat som skriver at anomi betyr at samfunnet bryter sammen, har byttet fagbegrepet mot dagligtalen.
Der presiseringen gjør arbeid: den henger tett sammen med feil nummer 1 i registeret — å tro at sosial orden betyr fred og harmoni. Begge feilene kommer av at et fagbegrep leses som et hverdagsord.
Mekanismen bak anomien: når det ikke lenger finnes en felles forestilling om hva som er passende å forvente seg, blir enhver oppnåelse et utgangspunkt for neste. Avstanden mellom det man har og det man mener man burde ha, lukkes aldri.
Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke en påstand om grådighet som personlig egenskap. Det er en påstand om hva som skjer med hvem som helst når den sosiale målestokken forsvinner — og det er derfor det er samfunnsvitenskap og ikke moralisering.
Der begrepet gjør arbeid: det er den setningen som gjør anomidiagnosen forståelig for en leser som synes «for mye frihet» høres ut som en selvmotsigelse.
De felles forestillingene om hva som er rimelig å forvente, kreve og strebe etter. Reguleringen virker ikke ved forbud, men ved at den gjør enkelte mål selvfølgelige og andre urimelige.
Distinksjonen mot nabobegrepet: moralsk regulering er ikke rettsregler. Regler kan vedtas over natten; reguleringen Durkheim snakker om, er innarbeidet og virker fordi den oppleves som selvsagt. Det er også derfor den ikke kan gjenopprettes ved vedtak.
Der begrepet gjør arbeid: det er forutsetningen for at friheten skal være levelig i Durkheims forstand, og dermed selve poenget i frihetsleddet.
Summen av felles forestillinger, verdier og moraloppfatninger i et samfunn — det som gjør at medlemmene ser mange av de samme tingene som selvsagt riktige. Den kollektive bevisstheten er sterkest i små, ensartede samfunn.
Distinksjonen mot nabobegrepet: ⚠ merk avsenderen når begrepet brukes om sosial orden: kollektiv bevissthet og prekontraktuell solidaritet som ordensmekanismer tilhører Sollis framstilling av integrasjonsperspektivet — se kap. 3.2. Her møter du begrepet som del av Durkheims egen teori, framstilt hos Aakvaag.
Der begrepet gjør arbeid: det forklarer hvorfor svekket regulering er et problem: det er den kollektive bevisstheten som leverer målestokken.
Påstanden om at avtaler mellom mennesker forutsetter noe som ikke selv er avtalt: en felles forståelse av at avtaler skal holdes, og av hva som er rimelige vilkår. Uten dette forhåndsgitte laget ville en kontrakt bare vært blekk på papir.
Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke en påstand om at kontrakter er unødvendige, men om at de hviler på noe annet. ⚠ Merk avsenderen: som ordensmekanisme i integrasjonsperspektivet tilhører begrepet Sollis framstilling — se kap. 3.2. Her møter du det som del av Durkheims egen teori.
Der begrepet gjør arbeid: det er det korteste svaret på hvorfor Durkheim mener et samfunn ikke kan holdes sammen av egeninteresse alene.
I Sollis framstilling av de fire perspektivene bærer Durkheim integrasjonsperspektivet, der orden forklares med felles verdier, kollektiv bevissthet og prekontraktuell solidaritet. Han står dessuten bak funksjonalismen, som Merton videreutvikler.
Distinksjonen som løser floken: akkurat som med Weber er det begrepene som plasseres i perspektiver, ikke personene. Durkheim som klassiker med eget menneskesyn er dette kapitlet og tilhører Aakvaags framstilling; Durkheim som ordensteoretiker hører til kap. 3.2 og kap. 3.3, og tilhører Solli.
Der distinksjonen gjør arbeid: den forebygger den samme tilskrivningsfeilen som feil nummer 2 rammer for Webers del, og den gir deg oversikt over hvor Durkheim bor i pensum.
Samholdet i samfunn der medlemmene ligner hverandre og gjør mye av det samme. Limet er likheten: felles tro, felles arbeid, felles moral, og en sterk kollektiv bevissthet.
Distinksjonen mot nabobegrepet: mekanisk solidaritet hviler på at vi er like; organisk solidaritet hviler på at vi er forskjellige og avhengige av hverandre. Ordet «mekanisk» sier ikke at samholdet er kaldt — det viser til at delene er av samme slag.
Der begrepet gjør arbeid: det er halve forklaringen på hvorfor moderniteten er sårbar for anomi.
Samholdet i samfunn med utviklet arbeidsdeling, der medlemmene gjør forskjellige ting og nettopp derfor trenger hverandre. Limet er gjensidig avhengighet, ikke likhet.
Distinksjonen mot nabobegrepet: her ligger Durkheims mest overraskende påstand, og kontrasten til Marx er slående: den samme arbeidsdelingen som hos Marx splitter mennesket fra helheten i det som lages, er hos Durkheim kilden til samhold i et moderne samfunn. Samme fenomen, motsatt vurdering.
Der begrepet gjør arbeid: det er et av de sterkeste selvstendighetspoengene i hele delen, og det koster deg to setninger.
Sammenligningskortet: Marx leser den kapitalistiske arbeidsdelingen som fremmedgjørende, fordi den skiller arbeideren fra helheten og fra kontrollen over prosessen. Durkheim leser den som integrerende, fordi spesialisering gjør oss gjensidig avhengige og dermed binder oss sammen.
Distinksjonen i praksis: de to er ikke uenige om hva som skjer, men om hva det betyr. Marx spør hva arbeidsdelingen gjør med den enkelte arbeideren; Durkheim spør hva den gjør med båndene mellom mennesker. Adam Smith spør i tillegg hva den gjør med velstanden i samfunnet som helhet.
Der kortet gjør arbeid: i ethvert sammenligningsledd mellom Marx og Durkheim, og som eksempel på at samme observasjon kan bære motsatte vurderinger.
En yrkesgruppe får full frihet til å sette egne mål, velge arbeidstider og definere hva som er godt nok. Ordningen erstatter faste rammer som hadde ligget fast i tiår. To år senere er sykefraværet i gruppen høyere enn før, og flere sier at de aldri føler seg ferdige.
a) Prøv anomibegrepet på casen, og begrunn koblingen.
b) Formuler en konkurrerende forklaring, og si hva som eventuelt skiller den fra anomiforklaringen empirisk.
Det som er fjernet, er ikke arbeidsmengden, men den sosiale målestokken for når arbeidet er ferdig. Anomi er nettopp tilstanden der reguleringen av forventninger er borte uten at noe har trådt i stedet, og casen viser mekanismen i renskåren form: så lenge en fast arbeidstid sa «nå er dagen slutt», fantes det et punkt som ikke var den enkeltes ansvar å definere. Uten det punktet blir enhver innsats et utgangspunkt for neste, fordi ønsket om å gjøre en god jobb ikke har noen innebygd grense.
Begrunnelsen for at det er denne mekanismen og ikke bare stress: uttalelsen om aldri å føle seg ferdig peker på fravær av et sluttpunkt, ikke på for mye å gjøre. Hadde de sagt at de ikke rakk over oppgavene, ville arbeidsmengde vært den nærliggende forklaringen.
b) En konkurrerende forklaring, og hvordan de kan skilles:
Omleggingen kan ha ført til at de ansatte i praksis fikk mer å gjøre, fordi oppgaver som tidligere falt bort ved arbeidstidens slutt, nå ble liggende. Da er forklaringen økt arbeidsbelastning, ikke manglende regulering — og de to forklaringene er ikke like.
Skillet lar seg undersøke: er det anomi, skulle vi vente at fraværet steg mest hos dem som selv rapporterer at de ikke vet når arbeidet er godt nok, uavhengig av hvor mange timer de faktisk jobber. Er det arbeidsmengde, skulle vi vente at fraværet følger timetallet. Det er nettopp en slik konsekvens man kan lete etter i data — og evnen til å formulere den, er det som gjør besvarelsen din til samfunnsvitenskap i stedet for en tolkning.
Hva som ville gjort dette til et dårlig eksempel: hvis casen bare hadde vist at folk mistrivdes etter en omorganisering. Anomi er en påstand om at reguleringen mangler, og et eksempel uten noe om normer eller målestokker illustrerer begrepet like dårlig som det ville illustrert et hvilket som helst annet.
Gjør kort rede for hva Durkheim mener med anomi, og forklar hvorfor han mener frihet kan bli for mye. Omtrent åtte minutter.
b) Begrunn koblingen: hva i eksempelet svarer til hvilket ledd i anomibegrepet?
c) Formuler én konkurrerende forklaring på det samme, og si hvorfor du likevel mener anomi treffer best — eller innrøm at det er tvilsomt.
Frihetsdiagnosen: for mye frihet (~11 min)
— naturlig pausepunkt —
Nå har du alle tre diagnosene, og andre ledd i den gjentatte oppgaven kan skrives. Durkheims posisjon er den som gir mest å drøfte, nettopp fordi den går imot en utbredt intuisjon.
Moderniteten har svekket de felles forestillingene som ga menneskene retning, uten at noe tilsvarende har trådt i stedet. Resultatet er ikke at folk gjør som de vil i betydningen lovløshet, men at friheten mangler den reguleringen som gjør den levelig.
Distinksjonen mot nabodiagnosene: Marx mener moderniteten gir for lite reell frihet fordi mulighetene er ulikt fordelt. Weber mener den gir for lite rom for å velge mål fordi ordningene definerer alternativene. Durkheim mener den kan gi for mye uregulert frihet. Tre navn, tre mekanismer — og den tabellen er hele sammenligningsleddet.
Der begrepet gjør arbeid: i frihetsleddet av den gjentatte oppgaven, og som den posisjonen det er lettest å drøfte fordi den utfordrer leseren.
Durkheims mest kontraintuitive påstand: at forestillingen om det enkelte mennesket som ukrenkelig og verdifullt i seg selv, ikke er en oppdagelse individene har gjort på egen hånd. Den er selv en felles verdi som samfunnet har utviklet og som holdes oppe kollektivt.
Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke en kritikk av individualismen. Durkheim regner den som moderne samfunns viktigste felles verdi — poenget er at også den er sosialt frambrakt, og derfor kan svekkes.
Der begrepet gjør arbeid: det er et sterkt selvstendighetspoeng i drøftingsleddet, fordi det viser at Durkheims teori kan forklare sin egen motstander.
Sammenligningskortet: Marx mener det moderne samfunnet gir formell frihet uten reell, og at løsningen ligger i å endre eierskapet til produksjonsmidlene. Durkheim mener det gir utilstrekkelig regulert frihet, og at løsningen ligger i å bygge opp felles normer som gir forventningene retning.
Distinksjonen i praksis: spør hva diagnosen etterlyser. Etterlyser den muligheter, er du hos Marx. Etterlyser den grenser, er du hos Durkheim. De to er ikke logisk uforenlige — et samfunn kan mangle begge deler samtidig.
Der kortet gjør arbeid: det er selve sammenligningen i den ordrett gjentatte våroppgaven, og det er der forskjellen mellom to redegjørelser og én sammenligning ligger.
Det andre sammenligningskortet: Weber mener moderniteten snevrer inn valgrommet gjennom rasjonaliserte ordninger; Durkheim mener den utvider det uten å gi retning. De to peker dermed i motsatt retning.
Distinksjonen i praksis: de kan begge være riktige for samme person i ulike deler av livet. På jobb kan en saksbehandler møte Webers bur; i spørsmålet om hva et vellykket liv skal være, kan hun møte Durkheims retningsløshet. Å skrive den setningen er et selvstendighetspoeng, fordi den viser at du bruker diagnosene og ikke bare gjengir dem.
Der kortet gjør arbeid: i sammenligningsledd, og som råstoff til drøftingen om hvem som beskriver samtiden best.
Durkheim er den av klassikerne som mest systematisk knytter teorien til tallmateriale: han undersøker hvordan et fenomen som ser rent personlig ut, varierer systematisk mellom grupper med ulik grad av sosial binding og regulering. Poenget er at variasjonen ikke lar seg forklare av de enkeltes sinnstilstand alene.
Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke et illustrerende eksempel, men en empirisk prøving av teorien. Skillet blir viktig i kap. 2.4, der ett av kravene til en samtidsdiagnose er at den er empirisk testet — og der forskjellen mellom å teste og å illustrere er selve poenget.
Der begrepet gjør arbeid: det gjør Durkheim til det letteste eksempelet når du skal vise hva empirisk testing av en diagnose kan bety.
At Durkheims påstand ikke bare beskriver enkelttilfeller, men gir en helhetlig fortolkning av hva slags tid vi lever i, med et kritisk siktemål: at moderniteten har frigjort individet raskere enn den har bygget nye felles målestokker.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en teori kan forklare et avgrenset fenomen. En samtidsdiagnose skal i tillegg være teoretisk formidlet, empirisk testet, gi en helhetlig fortolkning av samtiden og ha kritiske ambisjoner. Kravene, og hvordan de brukes som mal, står i kap. 2.4.
Der begrepet gjør arbeid: det gjør Durkheim-stoffet ditt gjenbrukbart i samtidsdiagnose-oppgaven.
Drøftingsaksen: treffer anomidiagnosen fortsatt? (~6 min)
Drøftingsleddet i denne klyngen dreier seg som regel om én av to akser, og begge krever at du kan argumentere godt for begge sider.
Den første aksen: er anomi en diagnose som fortsatt treffer, eller beskriver den en overgangsfase som er over? For at den fortsatt treffer, taler at flere av de målestokkene som en gang var felles — for hva en karriere, en familie eller et vellykket liv skal være — nå framstår som personlige valg, og at valgene dermed må begrunnes av den enkelte uten et felles punkt å måle mot. Mot taler at moderne samfunn har utviklet nye felles normer der de gamle falt bort: arbeidsmiljølovgivning, profesjonsetikk, standarder for utdanning og en sterk felles verdi om individets ukrenkelighet. Da var ikke anomien en permanent tilstand, men en beskrivelse av en periode der det gamle var svekket og det nye ikke ferdig bygget.
Den andre aksen, som oppgaven ofte ber om direkte: hvem beskriver best det du selv kan observere — Marx eller Durkheim? Den ene mener moderniteten gir for lite reell frihet, den andre at den gir for mye uregulert frihet. Her er det fullt forsvarlig å lande begge veier, og det er også forsvarlig å lande på at de beskriver ulike deler av det samme samfunnet. Det siste er bare et godt svar hvis du sier hvilke deler — ellers er det «det kommer an på» uten grunner, og det er ikke en drøfting.
b) Marx og Durkheim ser begge på arbeidsdelingen i det moderne samfunnet, men vurderer den motsatt. Forklar hvordan, på fire–fem setninger.
(Eksamenslik flerleddet oppgave, bygget på malen fra den ordrett gjentatte våroppgaven. Sett av tretti minutter, som er den tiden én skriftlig oppgave har i gjeldende eksamensform.)
a) Gjør rede for menneskesynet til Marx og Durkheim.
b) Gjør rede for hvordan de to ser på frihet i det moderne samfunnet.
c) Drøft hvem av de to som best beskriver frihetens problem slik du selv kan observere det.
«Anomi beskriver en overgangsfase som for lengst er over.» Drøft påstanden. Omtrent femten minutter.
Å skrive Durkheim på tredve minutter (~4 min)
To kort som gjør stoffet raskt å mobilisere når du har valgt oppgaven og sitter med kladdearket.
Repetisjonskortet for hele kapitlet: menneskesyn — det samfunnsskapte mennesket, der også behovene og begjærene formes utenfra. Diagnose — anomi, altså at reguleringen som ga retning er svekket uten at noe har trådt i stedet. Frihetsdiagnose — for mye uregulert frihet. Metodebidrag — at sosiale fakta skal forklares med sosiale fakta.
Distinksjonen mot nabokortene: Marx ender i for lite reell frihet gjennom ulikt fordelte materielle muligheter; Weber i for lite frihet gjennom rasjonaliserte ordninger. Durkheim er den eneste som går motsatt vei.
Der kortet gjør arbeid: som første notat på kladdearket, og som kontroll på at sammenligningsleddet ditt faktisk skiller de tre mekanismene.
Grepet som gjør to redegjørelser om til én sammenligning:
(1) Navngi aksen du sammenligner langs — for eksempel hva slags ufrihet diagnosen peker på, eller hva den etterlyser.
(2) Plasser begge teoretikerne på aksen, med begrunnelse for hver plassering.
(3) Skriv én setning som følger av sammenligningen, men som ingen av dem sier alene.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en tekst som først forteller alt om den ene og deretter alt om den andre, har levert to redegjørelser og bedt sensor gjøre sammenligningen selv. Trinn 3 er der selvstendigheten ligger, og selvstendighet er den ene aksen karakterskalaen måler.
Der prosedyren gjør arbeid: i siste ledd av menneskesyn-oppgaven, som er den hyppigst gjentatte oppgaven i klyngen.
Å oversette anomi til kaos eller lovløshet. Anomi er fravær av retning, ikke av ordning. Et anomisk samfunn kan være rikt, fredelig og velfungerende på overflaten. Feilen er i slekt med feil nummer 1 i registeret — å tro at sosial orden betyr fred og harmoni — og begge kommer av at et fagbegrep leses som et hverdagsord.
Å bruke anomi og fremmedgjøring om hverandre. De har ulike forankringer: fremmedgjøring i eierskapet til produksjonsmidlene, anomi i den moralske reguleringen. Et sammenligningsledd som ikke skiller dem, har skrevet det samme to ganger.
Feil nummer 14 — å beskrive en klassikers teori uten å vise at den oppfyller kravene til en samtidsdiagnose. Varsles her, behandles i kap. 2.4.
Å hoppe over sammenligningsleddet. Er minimumskriteriene ikke innfridd på to av oppgavens ledd, stryker kandidaten på oppgaven. Sammenligningen er ofte det siste leddet, og det er også det som ryker når tiden er brukt opp på gjengivelse.
⚠ Om registeret: de seksten feilene er destillert fra sensorveiledninger, og veiledningene uttrykker sensors forhåndsforventninger — ikke feil som er observert i besvarelser. Ett eneste punkt i registeret er formulert som et observert mønster, og det er ikke noen av disse.
Karakterskalaen måler ikke kunnskapsmengde. Gjengivelse er en forutsetning på alle nivåer; det som beveger kandidaten oppover, er anvendelse og selvstendighet. Derfor gjelder bokas første mantra også her: anvendelse slår mengde. En C er en god og vanlig karakter, og krever tilfredsstillende gjengivelse, jevnt god forståelse og en viss selvstendighet.
Grepet som løfter svaret i akkurat dette kapitlet: å bruke drøftingsaksen «hvem beskriver best frihetens problem — Marx eller Durkheim?» som en reell avveining i stedet for et valg. Tre trekk gjør det:
(1) Navngi aksen du sammenligner langs, og hold deg til den. Etterlyser diagnosen muligheter, eller etterlyser den grenser?
(2) Vis at diagnosene ikke er logisk uforenlige — et samfunn kan mangle både muligheter og målestokk samtidig, og det er en påstand ingen av de to sier alene.
(3) Land, og si hvilke deler av samfunnet landingen din gjelder for. «Begge har litt rett» uten den presiseringen er «det kommer an på» i finere klær.
Det andre grepet, som er billig: kontrasten mellom Marx og Durkheim om arbeidsdelingen. Samme fenomen, motsatt vurdering, fordi de måler mot ulike målestokker. Fra og med V2025 står det som fast setning i veiledningene at det for de to øverste karakterene er nødvendig å vise at pensum er lest og forstått, ikke bare at hovedpoengene fra undervisningen er gjengitt — og nettopp slike kontraster er det en forelesningsgjengivelse aldri får med.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.