8.1 Normativ argumentasjon: norm, konsekvens og er-bør

En påstand om hvordan noe er, har vært eller vil bli: at utslippene har falt, at flertallet støtter et tiltak, at prisen stiger når avgiften øker.

Deskriptive påstander kan være sanne eller usanne, og uenighet om dem er i prinsippet uenighet som kan avgjøres med undersøkelser.

Distinksjonen mot normativ påstand: deskriptive påstander kan være vanskelige å avgjøre uten at de dermed blir normative. En prognose om utslipp i 2050 er usikker, men den er fortsatt en påstand om hvordan noe vil bli.

En påstand om hvordan noe bør være, eller om at noe er godt, riktig, rettferdig eller uakseptabelt.

Normative påstander kan begrunnes, kritiseres og diskuteres — de er ikke bare følelser. Men de kan ikke avgjøres ved å samle inn mer data alene, fordi de hviler på minst ett verdipremiss.

Distinksjonen mot en preferanse: «jeg liker ikke avgiften» gjør ikke krav på å overbevise noen. «Avgiften er urettferdig» gjør det, og inviterer dermed til motargumenter. Det er dette som gjør normativ argumentasjon mulig i det hele tatt.

Tre tester, i denne rekkefølgen:

(1) Uenighetstesten — ville uenighet om påstanden bli borte hvis alle ble enige om fakta? Blir den ikke det, er påstanden normativ.
(2) Ordtesten — se etter bør, må, riktig, urimelig, rettferdig, uakseptabelt, viktigst. Men ordene er bare et signal, ikke et bevis.
(3) Målestokktesten — ord som «effektiv», «vellykket» og «best» er deskriptive hvis målestokken er oppgitt, og normative hvis den ikke er det.

Hvorfor testene må brukes i rekkefølge: ordtesten alene gir feil svar på de mest interessante tilfellene, som er de der en vurdering er gjemt i et tilsynelatende nøytralt ord.

En vurdering framstilt som en beskrivelse, slik at den slipper unna å bli begrunnet: «tiltaket er urealistisk», «denne løsningen er den eneste ansvarlige», «dette er ikke bærekraftig».

Formen er effektiv nettopp fordi den flytter påstanden fra noe man kan være uenig i, til noe man later som er konstatert.

Motgiften: spør hva som ville måtte være tilfellet for at påstanden var usann. Kan du ikke tenke deg noen observasjon som ville avkreftet den, har du en normativ påstand foran deg.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: å avdekke en skjult normativ påstand i et argument er blant de sikreste måtene å vise selvstendighet på i et drøftingsledd.

Det leddet i et argument som sier hva som er ønskelig eller riktig, og som gjør at konklusjonen kan bli normativ.

Et argument som konkluderer med et «bør», har alltid minst ett verdipremiss — også når det ikke er skrevet ut. Ofte er det nettopp det uskrevne premisset uenigheten dreier seg om.

Distinksjonen mot faktapremiss: faktapremisset kan undersøkes, verdipremisset må begrunnes. Å skille dem i et argument du drøfter, er den mest presise formen for analyse dette kapitlet gir deg.

Det leddet i et argument som sier hvordan verden er: at utslippene er så store, at tiltaket koster så mye, at gruppen rammes hardest.

Hvorfor det er verdt et eget kort: to personer med samme verdipremiss kan lande motsatt fordi de har ulike faktapremisser — og da er uenigheten i prinsippet løsbar. To personer med samme faktapremisser og ulike verdipremisser er derimot uenige om noe data ikke kan avgjøre.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: å si hvilken av de to typene uenigheten hviler på, er en presis åpning på et drøftingsledd.

Et argument består av premisser og en konklusjon. Premissene er grunnene som gis; konklusjonen er det de skal støtte.

For å analysere et normativt argument trenger du bare tre spørsmål: hva er konklusjonen, hvilke premisser er faktapåstander, og hvilket premiss sier hva som er ønskelig?

Hvorfor formen er verdt å ha i hodet: de fleste argumenter i offentlig debatt oppgir bare ett eller to premisser. Å finne det som mangler, er ikke pirk — det er som regel der uenigheten faktisk ligger.

To ting som ligner og som gjør ulikt arbeid. En forklaring sier hvorfor noen handlet som de gjorde; en rettferdiggjøring sier hvorfor handlingen var riktig.

«Hun gjorde det fordi hun var redd» forklarer. «Hun gjorde det fordi det ikke fantes noe forsvarlig alternativ» rettferdiggjør.

Hvorfor forvekslingen er kostbar: en besvarelse som svarer med en forklaring på et spørsmål om rettferdiggjøring, har levert samfunnsvitenskap på et normativt spørsmål — og det er en av de sikreste måtene å bomme på et drøftingsledd.

Å begrunne at en handling er riktig eller gal i kraft av en regel, en plikt eller en rettighet — uavhengig av hva den fører til i det enkelte tilfellet.

Formen kjennes på at den holder også når følgene er ugunstige: «det er galt å bryte et løfte, selv om det denne gangen ville vært til alles beste».

Distinksjonen mot konsekvensargumentasjon: normargumentet spør hva slags handling dette er, konsekvensargumentet spør hva den fører til. Å kunne si hvilken av de to et argument bruker, er selve redegjørelseskravet i dette kapitlet.

Analytisk bruk: begrepet sier ingenting om at den ene formen er bedre. Begge finnes i alle politiske leire, og de kan gi samme konklusjon.

Å begrunne at en handling er riktig eller gal ut fra følgene den har — for dem som berøres, for samfunnet, for framtidige generasjoner.

Formen kjennes på at den er sårbar for nye opplysninger: viser det seg at følgene blir andre enn antatt, faller argumentet.

Distinksjonen mot en ren nytteberegning: konsekvensargumentasjon krever fortsatt et verdipremiss om hvilke følger som teller som gode, og for hvem. Å telle kroner er ikke i seg selv en begrunnelse.

Hvorfor sårbarheten er interessant og ikke bare en svakhet: et argument som kan svekkes av nye opplysninger, er også et argument som kan styrkes av dem. Det gjør uenigheten løsbar i prinsippet.

To argumenter kan ende på samme standpunkt med helt ulike begrunnelser: at rike land bør kutte mest fordi de har mest å kutte av og det gir størst effekt (konsekvens), eller fordi de har forårsaket mest og derfor skylder det (norm).

Hvorfor forskjellen betyr noe likevel: de to argumentene tåler ulike innvendinger og faller på ulike opplysninger. Viser det seg at kuttene er dyrere i rike land enn antatt, rammer det bare det første argumentet.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er svaret på spørsmålet «hvorfor betyr det noe hvilken grunn man oppgir?», som er et av de faste leddene i oppgaver om normativ argumentasjon.

Hvor mye et argument tåler av endringer i faktagrunnlaget uten å falle. Normargumenter er ofte robuste og lite fleksible; konsekvensargumenter er ofte fleksible og lite robuste.

Hvorfor det er en analytisk og ikke en verdimessig rangering: robusthet er ikke et gode i seg selv. Et argument som ikke lar seg påvirke av noen opplysning, er også et argument som ikke lærer.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette gir deg et fast grep i veiingen: spør hvilket av de to argumentene som fortsatt står hvis den mest usikre faktapåstanden viser seg å være gal.

Et argument som bruker begge former samtidig, oftest ved at normen begrunner at noe skal gjøres og konsekvensen begrunner hvordan: at alle har rett til et levelig miljø, og at akkurat dette tiltaket gir mest utslippskutt per krone.

Hvorfor det er verdt å kjenne igjen: blandede argumenter er vanlige i politisk debatt, og en analyse som tvinger dem inn i én kategori, blir feil. Det riktige er å si hvilket ledd som gjør hvilken jobb.

Distinksjonen mot et uklart argument: i et blandet argument kan man peke på hvert ledd. I et uklart argument glir formene over i hverandre uten at noen av dem er ført helt fram.

Bevisst og åpent lovbrudd, utført for å endre en lov eller en politikk, der den som handler som regel aksepterer straffen. Åpenheten og villigheten til å ta straffen er det som skiller det fra vanlig lovbrudd i de fleste framstillinger.

Analytisk bruk, ikke bedømmelse: definisjonen sier ingenting om hvorvidt handlingen er forsvarlig. Den avgrenser hva vi snakker om, slik at diskusjonen kan bli presis.

Hvorfor det er en god øvingssak: her møtes de to argumentformene direkte, og begge sider har sterke argumenter i begge former. Det gjør saken velegnet som drøftingsstoff, og det er nettopp derfor den har vært eksamensoppgave.

At det finnes plikter som veier tyngre enn plikten til å følge loven: at ingen kan pålegges å medvirke til alvorlig urett, og at det å bryte en lov åpent, med aksept av straffen, er en måte å anerkjenne rettsstaten på mens man bestrider én av dens avgjørelser.

Hva argumentet tåler: det står selv om aksjonen ikke endrer noe. Riktigheten ligger i handlingens art, ikke i utfallet.

Den beste innvendingen mot det: hvis alle med en sterk overbevisning kan sette loven til side, forsvinner det som gjorde rettsstaten verdt å anerkjenne. Argumentet må derfor angi et kriterium for hvor terskelen ligger — og det er der det er sårbart.

At aksjoner av denne typen faktisk virker: de flytter oppmerksomhet, tvinger fram en debatt som ellers ville uteblitt, og har historisk gått foran endringer som senere er blitt allment akseptert.

Hva argumentet tåler dårlig: det er helt avhengig av empiri. Viser undersøkelser at aksjonene tvert imot svekker oppslutningen om saken, faller argumentet.

Den beste innvendingen mot det: at virkningen ikke lar seg måle på en måte partene kan bli enige om, og at både tilhengere og motstandere derfor kan hevde å ha tallene på sin side.

At loven i et demokrati er blitt til gjennom en prosedyre alle har hatt adgang til, og at det å sette den til side fordi man taper en avstemning, er å gi sin egen overbevisning forrang framfor felles regler.

Hva argumentet tåler: det står selv om aksjonen virker. Effektivitet gjør ikke lovbruddet legitimt.

Den beste innvendingen mot det: at prosedyren ikke er like tilgjengelig for alle, og at de som rammes hardest av en avgjørelse, ofte er de med minst innflytelse over prosedyren. Da blir «alle har hatt adgang» en formell sannhet med reelt innhold som varierer.

At aksjonene har kostnader — for tredjeparter som rammes, for tilliten mellom grupper, og for saken selv hvis den knyttes til metoder mange misliker.

Hva argumentet tåler dårlig: samme sårbarhet som konsekvensargumentet for. Det avhenger av hvordan virkningene faktisk fordeler seg, og det er omstridt.

Hvorfor begge konsekvensargumentene bør nevnes sammen: de bruker samme målestokk og kan derfor veies mot hverandre. De to normargumentene bruker ulike målestokker, og en veiing mellom dem krever at man sier hvilken plikt som går foran.

Det leddet et normargument for regelbrudd må ha for å ikke gjelde for hvem som helst: en angivelse av hvor alvorlig uretten må være, og hvilke ordinære kanaler som må være prøvd eller utilgjengelige.

Hvorfor kravet er rimelig: uten et slikt kriterium gjelder argumentet like godt for enhver med en sterk overbevisning, og da har det mistet kraften som argument.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: å innføre et terskelkriterium i drøftingen er et selvstendig grep. Det gjør argumentet snevrere og samtidig mer holdbart, og det flytter striden over på noe som kan undersøkes.

Regelen for drøfting i dette emnet: motstanderens argument skal gjengis slik en tilhenger ville kjent seg igjen i det, før du svarer på det.

Hvorfor det er faglig og ikke bare høflig: en innvending mot en karikatur er ingen innvending, og sensor ser forskjellen umiddelbart. En drøfting der begge sider er svake, er verdiløs.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er kravet bak formuleringen om at sterke besvarelser gir argumenter både for og mot. Det er ikke antallet som teller, men at argumentene faktisk møter hverandre.

Fire trinn du kan kjøre på ethvert argument i en oppgavetekst:

(1) Finn konklusjonen — hva skal argumentet få deg til å godta?
(2) Skill premissene — hvilke er påstander om verden, og hvilket sier hva som er ønskelig?
(3) Spør hva som ville felt det — en opplysning, eller et annet verdipremiss? Det første betyr konsekvensargument, det andre normargument.
(4) Sjekk om det er blandet — begrunner normen at, mens konsekvensen begrunner hvordan?

Hvorfor trinn 3 er selve testen: ordvalget kan lure deg, men sårbarheten kan ikke. Et argument som faller på et tall, er et konsekvensargument uansett hvor prinsipielt det er formulert.

Fem trinn som passer et drøftingsledd på omtrent ti minutter:

(1) Tolk oppgaven — spør den om saken, eller om begrunnelsene? I dette emnet er svaret nesten alltid det siste.
(2) Beste argument for, med formen navngitt.
(3) Beste innvending, gjengitt i sin sterkeste form — helst av samme type, slik at de kan veies mot hverandre.
(4) Veiingen — bruk robusthetstesten: hva ville felt hvert av dem?
(5) Landingen — standpunkt med begrunnelse og ett utskrevet forbehold. En skarp landing er fullt ut A-verdig.