6.1 Verdifrihet, er og bør, og objektivitetens betydninger

Kravet om at forskeren ikke skal la sine egne verdidommer avgjøre hva som framstilles som sant. Vitenskapen kan fastslå hvordan noe er, hvordan det henger sammen og hva som følger av hva — men den kan ikke, i kraft av å være vitenskap, fastslå hva som bør gjøres.

Idealet er en regel for forskerrollen, ikke for mennesket. Weber selv hadde sterke politiske meninger; poenget er at de ikke skal gjøres om til forskningsresultater.

Distinksjonen mot verdinøytralitet: verdifrihet er ikke et krav om at forskeren skal være uten verdier eller uten meninger. Det er et krav om arbeidsdeling mellom to slags påstander. Grimen framstiller Weber slik at nettopp denne presiseringen kommer først — og den er det leddet svake besvarelser hopper over.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er første setning i ethvert redegjørelsesledd om verdifrihet, og hele grunnlaget for drøftingen om idealet er oppnåelig.

Den delen av vitenskapelig arbeid som handler om å finne ut hvordan noe er: beskrive, forklare, måle, sammenligne, teste. Resultatet av erkjennelse er påstander som i prinsippet kan vise seg å være gale, og som andre kan etterprøve.

Distinksjonen mot vurdering: erkjennelse svarer på spørsmål som har et svar i verden. «Hvor mange husholdninger bruker mer enn en tredel av inntekten på bolig?» er et erkjennelsesspørsmål. «Er det for mye?» er det ikke.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: skillet erkjennelse og vurdering er selve begrepsparet oppgaven ber om når den sier «gjør rede for verdifrihetsidealet».

Den delen av tenkningen som bedømmer noe som godt eller dårlig, riktig eller galt, ønskelig eller uønsket. En vurdering hviler alltid på et verdipremiss, og verdipremisset kan ikke leses ut av dataene.

Vurderinger er ikke forbudte i en samfunnsvitenskapelig tekst. De skal bare være merket som det de er, slik at leseren ser hvor forskeren slutter å rapportere og begynner å mene.

Distinksjonen mot erkjennelse: to forskere kan være helt enige om alle fakta i en sak og likevel uenige om hva som bør gjøres, fordi de vekter hensynene ulikt. At uenigheten består etter at alle tall er på bordet, er selve tegnet på at man er over i en vurdering.

Skillet mellom påstander om hvordan verden er, og påstander om hvordan den bør være. Det første kan undersøkes empirisk; det andre kan begrunnes, men ikke måles.

Skillet er den logiske ryggraden i verdifrihetslæren: uansett hvor mange er-påstander du legger sammen, følger det ingen bør-påstand av dem alene. Det trengs alltid minst ett verdipremiss i tillegg.

Distinksjonen mot skillet erkjennelse og vurdering: de to skillene ligger tett, men gjelder ulike ting. Er og bør er et skille mellom påstandstyper; erkjennelse og vurdering er et skille mellom aktiviteter forskeren driver med. Å holde dem fra hverandre i redegjørelsen er et enkelt grep som gir presisjon.

Feilen som består i å presentere en anbefaling som om den fulgte direkte av dataene: «undersøkelsen viser at ordningen har svake resultater, altså bør den avvikles.»

Mellom de to leddene ligger et usagt verdipremiss — for eksempel at ordninger med svake resultater bør avvikles framfor forbedres, eller at resultatet som ble målt er det som betyr noe. Premisset kan være helt rimelig. Men det er ikke målt, og det skal skrives ut.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er den enkleste måten å vise at du har forstått er- og bør-skillet på. Finn spranget i et argument, og pek på premisset som mangler.

At valget av hva som skal studeres, er styrt av hva noen mener er viktig. Ingen forsker undersøker et tilfeldig utsnitt av virkeligheten. Temaet velges fordi det angår noe vi bryr oss om — helse, ulikhet, klima, tillit.

Det avgjørende poenget: at temavalget er verdistyrt, betyr ikke at funnene blir det. Man kan velge tema av politiske grunner og likevel rapportere et resultat man ikke likte.

Distinksjonen mot brudd på verdifrihetsidealet: verdirelatert temavalg er tillatt og uunngåelig. Idealet rammer ikke valget av spørsmål, men behandlingen av svaret. Å blande disse to er den vanligste feilen i redegjørelser om verdifrihet.

Fenomener og begreper som allerede bærer en vurdering i seg før forskeren tar dem i bruk: «mobbing», «utenforskap», «radikalisering», «velfungerende familie», «integrering». Å bruke ordet er å ha tatt stilling til noe.

Grimens poeng er at samfunnsvitenskapen ikke kan komme unna slike begreper ved å bytte ord, fordi det som studeres, er sosiale fenomener som allerede er beskrevet og bedømt av dem som lever i dem.

Distinksjonen mot verdirelatert temavalg: temavalget ligger i hva du velger å se på; impregneringen ligger i selve verktøyet du ser med. Det er den vanskeligste av de to, fordi den ikke lar seg løse ved å være ryddig — den må gjøres synlig.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er det leddet som løfter en redegjørelse fra pen til presis, fordi det viser at du har sett hvorfor problemet ikke bare er forskerens holdninger.

Når et valg mellom to nesten synonyme ord flytter vurderingen: «arbeidsinnvandrer» mot «utenlandsk arbeidskraft», «bostedsløs» mot «uteligger», «skattelette» mot «skattekutt for de rikeste».

Ingen av ordene er usanne. Men de rammer fenomenet ulikt, og rammen bestemmer hvilke spørsmål som virker naturlige å stille etterpå.

Motgiften i praksis: definer begrepet du bruker, si hvorfor du valgte det framfor alternativet, og bruk det konsekvent. Da har leseren mulighet til å regne om.

Når vurderingen kommer inn helt til slutt, i form av en anbefaling som presenteres som en følge av funnene. Dette er det stedet verdifrihetsidealet faktisk forbyr noe uten forbehold: her framstilles en vurdering som om den var et resultat.

Distinksjonen mot de to andre stedene: temavalg og begrepsbruk er uunngåelige og skal håndteres ved åpenhet. Konklusjonsladningen er en feil som kan rettes — ved å skille rapportdelen fra rådgivningsdelen, eller ved å oppgi verdipremisset.

Idealet krever ikke at forskeren skal være uten politiske meninger, ikke at hun skal la være å studere temaer hun bryr seg om, og ikke at hun skal unngå å bruke begreper som bærer en vurdering.

Det krever at hun ikke lar sine egne verdidommer avgjøre hva som framstilles som sant, og at der hun vurderer, skal det være synlig at hun vurderer.

Hvorfor kortet finnes: å lese verdifrihet som et krav om meningsløshet er en av de to feilene dette kapitlet advarer mot. Den fører til en besvarelse som drøfter feil spørsmål — «kan forskere være nøytrale mennesker?» i stedet for «kan erkjennelse og vurdering holdes fra hverandre i arbeidet?».

At forskeren behandler materialet sitt likt uansett hva det viser: at data som taler mot hypotesen får samme plass som data som taler for, og at kilder ikke velges etter hva de sier.

Dette er den betydningen som er lettest å kontrollere, fordi den handler om framgangsmåte. Man kan se i en publikasjon om avvikende funn er rapportert.

Distinksjonen mot de to andre betydningene: upartiskhet sier ingenting om hvorvidt forskeren har verdier, og ingenting om hvorvidt resultatet er sant. Den sier bare at behandlingen ikke var skjev.

At det som presenteres som funn, ikke inneholder forskerens egne vurderinger. Dette er objektivitet i verdifrihetslærens egen betydning, og det er den strengeste av de tre.

Distinksjonen mot upartiskhet: en forsker kan behandle alle data likt og likevel avslutte med en anbefaling som ikke følger av dem. Da er hun upartisk, men ikke verdifri i konklusjonen.

Innvendingen som alltid følger: hvis begrepene selv er verdiimpregnerte, kan denne formen for objektivitet aldri bli fullstendig. Det er nettopp derfor den tredje betydningen finnes.

At påstanden kan kontrolleres av andre: framgangsmåten er beskrevet slik at en annen forsker kan gjøre det samme, dataene er tilgjengelige eller beskrevet, og resonnementet kan følges trinn for trinn.

Her flyttes objektiviteten fra personen til fellesskapet. Den enkelte forsker trenger ikke være fri for verdier; det holder at arbeidet er lagt fram slik at andre — med andre verdier — kan etterprøve det.

Distinksjonen mot de to andre: dette er den eneste av de tre som ikke krever noe av forskerens indre liv. Den krever noe av teksten og av institusjonen.

At noe kan kontrolleres og bekreftes av flere uavhengige personer. Grimen framstiller intersubjektivitet som den praktiske erstatningen for en nøytralitet ingen enkeltperson kan levere.

Poenget er ikke at flertallet har rett. Poenget er at kravet om at andre skal kunne gå etter i sømmene, disiplinerer forskeren — den som vet at noen kontrollerer, skriver annerledes.

Distinksjonen mot enighet: intersubjektivitet er ikke det samme som at alle er enige. Det er at uenigheten kan gjøres presis nok til at man kan finne ut hvem som har rett, eller i det minste hvor de skiller lag.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er det begrepet som redder drøftingen din. Svarer du bare «nei, verdifrihet er umulig», har du ingen konklusjon. Svarer du «nei, ikke som personlig nøytralitet, men det er heller ikke der arbeidet gjøres», har du en.

Den praktiske regelen som følger av intersubjektiviteten: der du vurderer, skriv ut hva vurderingen hviler på. Da kan en leser som ikke deler premisset, likevel bruke resten av arbeidet.

Regelen løser ikke problemet med at begreper er impregnerte, men den gjør ladningen synlig — og synlig ladning er noe helt annet enn skjult ladning.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er det mest konkrete du kan si når en oppgave spør hva forskeren faktisk kan gjøre. Svake besvarelser blir stående i det abstrakte.

Forestillingen om at forskeren skal være uten verdier, eller i det minste uten meninger om det hun studerer. Dette er ikke verdifrihetsidealet, men en strengere og urealistisk slektning av det.

Distinksjonen mot verdifrihet: verdifrihet er en regel om arbeidsdeling mellom to slags påstander. Verdinøytralitet ville vært en påstand om forskerens indre liv. Den første kan etterprøves i en tekst; den andre kan ingen kontrollere.

Hvorfor kortet finnes: nesten alle innvendinger mot verdifrihet er egentlig innvendinger mot verdinøytralitet. Å skille dem i drøftingsleddet er halve arbeidet gjort.

Weber opptrer to steder i dette emnet, og de skal ikke blandes. I kap. 2.2 er han klassiker: rasjonalisering, byråkrati, mening og idealtype. Her i Del 6 er han vitenskapsteoretiker: verdifrihetslæren og skillet mellom erkjennelse og vurdering.

At det er samme person, betyr ikke at det er samme pensumbit. Rollene har hvert sitt sett av begreper og hvert sitt sett av oppgaver.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: feilregisteret i denne boka har en egen kode for å plassere Weber feil fordi han opptrer i to roller — det er feil #2, som betyr at kandidaten drar rasjonaliseringsteorien inn i et spørsmål om verdifrihet eller omvendt. Sjekk hvilken Weber oppgaven spør om før du begynner å skrive.

En mellomposisjon i drøftingen: verdifrihet lar seg ikke oppnå fullt ut, men fungerer som en rettesnor som gjør arbeidet bedre jo nærmere man kommer. Idealet måles ikke i om det er nådd, men i om det styrer.

Sammenligningen som gjør posisjonen tydelig: en rettssak blir aldri helt fri for forutinntatthet, men prosessreglene er likevel ikke meningsløse — de gjør utfallet mindre avhengig av hvem som dømmer.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er den landingen som oftest gir best uttelling i drøftingsleddet, fordi den tar innvendingen på alvor uten å gi opp begrepet. Men den må begrunnes, ikke bare velges.

Grimens eget bidrag er ikke bare å framstille Weber, men å hevde at skillet er mer problematisk enn Weber gir inntrykk av. Verdier lar seg ikke skilles like rent fra erkjennelse som læren forutsetter, blant annet fordi samfunnsvitenskapens begreper er verdiimpregnerte og fordi det å beskrive noe alltid innebærer å velge hva som er verdt å beskrive.

Distinksjonen mot en avvisning: innvendingen sier ikke at idealet er verdiløst. Den sier at det er vanskeligere å etterleve enn framstillingen antyder, og at man derfor må være ærlig om hvor det svikter.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er det obligatoriske momentet i enhver drøfting av verdifrihet i dette emnet. En besvarelse som bare gjengir Weber og lander på «ja, det går an», har utelatt det leddet pensum selv legger inn.

En påstand som tilskriver noe verdi: at noe er godt, dårlig, rettferdig, uakseptabelt. Verdidommen er byggesteinen i en vurdering, slik observasjonen er byggesteinen i en erkjennelse.

Distinksjonen mot en preferanse: en verdidom gjør krav på å kunne begrunnes overfor andre — «dette er urettferdig» inviterer til en diskusjon. En ren preferanse gjør ikke det. Denne forskjellen er grunnen til at normativ argumentasjon i det hele tatt er mulig, og den utfoldes i kap. 8.1.

At forskeren kan undersøke hvilke verdier folk har, hvordan de er fordelt og hva de fører til, uten selv å ta stilling til om verdiene er riktige. Verdier er da forskningsobjekt, ikke premiss.

Dette er et av de sterkeste argumentene for at verdifrihetsidealet er praktisk mulig: en undersøkelse av hva ulike grupper mener om beskatning, kan gjennomføres uten at forskerens eget syn kommer inn.

Distinksjonen mot verdiimpregnering: her er verdiene i materialet. Impregneringen handler om at verdiene også er i verktøyet. Å blande de to gjør drøftingen uklar.

To roller samme person kan ha, men ikke samtidig i samme setning. Som forsker rapporterer hun hva som er tilfellet og hva som følger av hva. Som rådgiver anbefaler hun, og da bygger hun på et verdipremiss hun må oppgi.

Verdifrihetsidealet forbyr ikke at forskere gir råd. Det krever at leseren kan se når rollen skifter.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er den mest konkrete måten å svare på «hva innebærer idealet i praksis?». Det knytter også Del 6 til kap. 5.3 om oppdragsforskning, der rolleblandingen har en egen pris.

En kjemiker som studerer et stoff, arbeider med begreper stoffet ikke har noen mening om. En samfunnsforsker som studerer «mobbing», arbeider med et begrep de studerte selv bruker, strides om og har interesser i.

Det er dette som gjør verdifrihetsproblemet skarpere i samfunnsvitenskapene enn i naturvitenskapene — ikke at samfunnsforskere er mer partiske som mennesker.

Distinksjonen mot en påstand om at samfunnsvitenskap er mindre vitenskapelig: poenget er ikke rangering. Poenget er at gjenstanden er av en annen art, og at kravene til åpenhet om begrepsvalg derfor er strengere.

En fast rekkefølge du kan kjøre på et hvilket som helst prosjekt, og som gir deg redegjørelsesleddet nesten ferdig:

(1) Temavalget — hvorfor akkurat dette spørsmålet? Verdirelatert, og tillatt.
(2) Begrepene — bærer noen av ordene en vurdering? Impregnering, og skal gjøres synlig.
(3) Metoden og utvalget — er noe valgt bort på en måte som styrer svaret? Skal begrunnes.
(4) Konklusjonen — presenteres en anbefaling som et funn? Her rammer idealet.

Hvorfor rekkefølgen betyr noe: de tre første stedene krever åpenhet, det fjerde krever at noe rettes. Å behandle alle fire likt er nettopp den upresisheten svake besvarelser viser.

Fem trinn som passer et drøftingsledd på omtrent ti minutter:

(1) Tolk oppgaven eksplisitt — snakker du om forskerens person, om prosessen eller om institusjonen?
(2) Argumentet for — verdier kan studeres som objekt, upartiskhet kan kontrolleres, og idealet disiplinerer selv om det ikke nås.
(3) Innvendingen — Grimens egen: begrepene er impregnerte, og det å beskrive er å velge.
(4) Veiingen — flytt idealet fra person til prosess, og se om innvendingen fortsatt treffer.
(5) Landingen — verdifrihet som regulativt ideal, eller som intersubjektiv kontroll, med forbeholdet skrevet ut.

To krav som ofte blandes. Forskningsetikken handler om hva forskeren har lov til å gjøre mot deltakere, kolleger og samfunnet — normer som beskytter noen. Verdifrihetsidealet handler om hva forskeren har lov til å påstå i kraft av forskningen — en norm som beskytter selve påstanden.

De kan trekke i hver sin retning: et krav om samfunnsnytte er et etisk hensyn som gjør temavalget verdistyrt, uten at det bryter med verdifrihetsidealet.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: å se og kommentere denne koblingen mellom to pensumdeler er nettopp det slaget grep sensorveiledningene belønner. Det utdypes i kap. 5.1.