6.2 Feministisk vitenskapskritikk og standpunktteorien

Samlebetegnelsen på kritikker som hevder at kjønn har hatt betydning for hva vitenskapen har undersøkt, hvordan den har undersøkt det, og hvem som har fått delta.

Kritikken er ikke ett standpunkt, men tre — og de skiller seg i hvor dypt de går: om problemet er hvem som er til stede, om det er hva som blir sett, eller om det er selve forestillingen om kunnskap fra ingensteds.

Distinksjonen mot en påstand om diskriminering: de to siste formene er vitenskapsteoretiske påstander om kunnskapens innhold, ikke arbeidslivspåstander om rekruttering. Å behandle alle tre som rettferdighetskrav er den vanligste sammenblandingen.

Kritikken som holder seg innenfor et konvensjonelt vitenskapssyn: metodene og idealene er i orden, men de er ikke blitt anvendt godt nok, fordi kvinner har vært utestengt som forskere og oversett som forskningsobjekt.

Løsningen følger av diagnosen: flere kvinner inn, og flere spørsmål om kvinners liv. Vitenskapsidealet selv skal ikke endres — det skal etterleves bedre.

Distinksjonen mot standpunktteorien: kjønnsbalansekritikken sier at vitenskapen har vært partisk i praksis. Standpunktteorien sier at objektivitetsidealet selv er for svakt formulert. Det er forskjellen mellom å kreve at en regel følges, og å kreve at regelen skrives om.

Påstanden om at hvor man står i sosiale maktforhold, påvirker hva man kan se — og at posisjoner som er marginale i et maktforhold, kan gi et bedre utsiktspunkt over hvordan forholdet fungerer.

Begrunnelsen: den dominerende posisjonen har ingen grunn til å undersøke hvordan dominansen virker, mens den underordnede må forstå begge sider for å komme seg gjennom dagen. Kunnskapen om systemet blir dermed ulikt fordelt, og ikke tilfeldig.

Distinksjonen mot «alle har sitt perspektiv»: standpunktteorien er ikke en påstand om at alle syn er like gyldige. Den rangerer — noen posisjoner gir bedre innsikt i visse spørsmål enn andre. Det er dette som gjør den til et objektivitetsstandpunkt og ikke til en relativisme.

Den tredje formen, som går lenger enn de to andre: forestillingen om kunnskap sett fra ingensteds — et blikk uten kropp, sted og historie — avvises som en illusjon, ofte kalt gudetrikset.

All kunnskap er sett fra et sted. Poenget er ikke å komme unna stedet, men å gjøre det kjent, slik at andre vet hva slags blikk de har med å gjøre.

Distinksjonen mot standpunktteorien: Haraway er mer skeptisk til å rangere posisjoner. Der Harding sier at den marginaliserte posisjonen kan gi bedre kunnskap, sier Haraway først og fremst at ingen posisjon er nøytral. Den forskjellen er verdt én setning i en redegjørelse.

Begrepet for at all kunnskap er produsert fra et bestemt sted, med bestemte redskaper, av noen med en bestemt historie — og at dette skal oppgis, ikke skjules.

Situering er ikke en unnskyldning. Tanken er tvert imot at en kunnskap som er ærlig om hvor den er sett fra, er mer etterprøvbar enn en som later som den er sett fra ingensteds.

Koblingen tilbake til kap. 6.1: dette ligger nær kravet om åpne verdipremisser, men er en sterkere påstand — ikke bare at premissene skal oppgis, men at det å ha et ståsted er en betingelse for i det hele tatt å se noe.

Forestillingen om et vitenskapelig blikk uten kropp, sted og historie — et syn på verden som ikke er noens syn. Haraway avviser dette som en illusjon og kaller det gudetrikset.

Poenget er ikke at vitenskap er umulig, men at et blikk som later som det ikke har noe ståsted, unndrar seg den kontrollen det ellers kunne fått.

Distinksjonen mot objektivitetsidealet i vanlig forstand: vanlig objektivitet krever at forskeren ikke lar sine vurderinger styre funnene. Blikket fra ingensteds er en sterkere og urealistisk versjon: at forskeren ikke har noe ståsted i det hele tatt.

En posisjon som er underordnet i et bestemt maktforhold — ikke en person, men et sted i en relasjon. Samme menneske kan stå marginalt i ett forhold og sentralt i et annet.

Hvorfor presiseringen betyr noe: teorien handler om posisjoner, ikke om identiteter. Det er dette som gjør at den ikke uten videre kan leses som en påstand om at bestemte grupper alltid har rett.

Distinksjonen mot å være utenfor: en marginal posisjon er inne i forholdet. Den som står helt utenfor, har verken kunnskapen eller erfaringen teorien bygger på.

Et spørsmål som ikke blir stilt, fordi ingen i posisjon til å stille det har noen grunn til å lure på det. Blindsonen er ikke et feil svar, men et fravær av spørsmål.

Hvorfor det er vanskeligere å oppdage enn en feil: et galt svar kan motbevises, mens et spørsmål som mangler, ikke etterlater spor i materialet. Det er derfor teorien behandler dette som et objektivitetsproblem og ikke som et representasjonsproblem.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er ordet som gjør et eksempel presist. Let etter en variabel som mangler, ikke etter grupper som svarer ulikt.

Erfaring gir tilgang til noe som ellers ikke er tilgjengelig, men den er råstoff og ikke ferdig kunnskap. To personer med samme erfaring kan trekke motsatte slutninger av den.

Distinksjonen mot standpunkt: standpunktet er resultatet av å bearbeide erfaringen kritisk, i lys av hvordan maktforholdet virker. Å sette likhetstegn mellom erfaring og standpunkt er nettopp den forenklingen teorien advarer mot.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er det leddet som gjør at teorien kan drøftes i det hele tatt. Uten det blir enhver innvending et angrep på noen som har erfart noe, og det er ikke en faglig diskusjon.

Hardings begrep for et strengere objektivitetskrav enn det vanlige: forskeren skal ikke bare kontrollere data og resonnementer, men også gjøre selve forskerposisjonen til gjenstand for gransking — hvilke antakelser fulgte med den, og hva gjorde de usynlig?

Navnet er en påstand: den vanlige objektiviteten er svak, fordi den lar de antakelsene som deles av alle i forskerfellesskapet, gå upåaktet hen. Det som alle tar for gitt, blir aldri kontrollert av noen.

Distinksjonen mot verdifrihet: verdifrihetsidealet ber forskeren holde sine verdidommer utenfor resultatene. Sterk objektivitet ber henne dra dem fram i lyset og undersøke dem. Retningen er motsatt, men målet — å hindre at usette forutsetninger styrer funnene — er det samme.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er det leddet som gjør at standpunktteorien ikke er en avvisning av objektiviteten, men et forsøk på å skjerpe den. Uten dette leddet blir besvarelsen en relativisme-fortelling.

Standpunktteoriens skarpeste påstand: den marginaliserte posisjonen gir ikke bare et annet bilde, men et mer dekkende bilde av hvordan et maktforhold virker.

Uten dette leddet kollapser teorien til perspektivmangfold, som er en langt svakere og langt mindre omstridt påstand.

Hvorfor det er den viktigste setningen i kapitlet: en redegjørelse som ikke har den, har beskrevet noe alle er enige i, og har dermed ikke besvart oppgaven.

Uttrykket for posisjonen som gir det påståtte fortrinnet: å være inne i et system uten å tilhøre dets sentrum. Man kjenner reglene fordi man må følge dem, og ser dem fordi de ikke er ens egne.

Distinksjonen mot å stå helt utenfor: den som er helt utenfor, ser ikke systemet i det hele tatt. Fortrinnet krever både nærhet og avstand — og det er nettopp derfor teorien ikke sier at hvem som helst utenfor makten har bedre innsikt.

Presiseringen som skiller teorien fra en påstand om gruppetilhørighet: å tilhøre en marginalisert gruppe gir ikke i seg selv et standpunkt. Standpunktet oppstår gjennom kritisk bearbeiding av erfaringen — gjennom å se erfaringen i lys av hvordan forholdet virker.

Distinksjonen mot erfaring: erfaring er råstoffet; standpunktet er resultatet av å arbeide med det. Derfor følger det ikke av teorien at enhver i gruppa har rett, og derfor er «kvinner ser ting annerledes» en misforståelse og ikke en forenkling.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er den enkleste måten å vise at du har lest teorien og ikke bare hørt om den.

Koblingen som bærer hele teorien: fordi kunnskap produseres av mennesker som står i maktforhold, fordeler også interessen for å undersøke visse spørsmål seg etter makt. Det som ikke er noens problem, blir ikke noens forskningsspørsmål.

Distinksjonen mot en påstand om bevisst skjevhet: teorien trenger ikke anta at noen forfalsker noe. Den peker på hva som ikke blir spurt om, og fravær av spørsmål er vanskeligere å oppdage enn feil svar.

Tradisjonen standpunktteorien står i: å vise at forestillinger som framstår som allmenne og selvfølgelige, tjener bestemte posisjoner. Ideologi er her et analytisk begrep om ideer som får et bestemt samfunnsforhold til å framstå som naturlig, ikke et skjellsord.

Koblingen til kap. 3.4: ideologi som ordensmekanisme er konfliktperspektivets eget begrep, og det er én av grunnene til at Harding regnes som konfliktteoretiker.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: en redegjørelse som mangler koblingen til makt og ideologikritikk, er nettopp den svake besvarelsen dette temaet advarer mot.

Innvendingen om at teorien undergraver seg selv: hvis all kunnskap er formet av posisjon, gjelder det også standpunktteorien, og da finnes det ingen felles målestokk å avgjøre striden med.

Hardings svar, i kortform: teorien rangerer, og en teori som rangerer, er ikke relativistisk. Den hevder at noen posisjoner gir bedre innsikt i bestemte spørsmål — ikke at alle syn er like gyldige.

Hvor innvendingen fortsatt biter: rangeringen må begrunnes uten å bruke det utsiktspunktet den skal rettferdiggjøre, og det er ikke opplagt hvordan det gjøres.

Innvendingen om at det finnes mange marginale posisjoner, og at de ikke ser det samme. Klasse, kjønn, etnisitet, funksjonsevne og geografi gir ulike utsiktspunkt som kan motsi hverandre.

Da må teorien enten velge én posisjon som den privilegerte — noe den ikke har noe godt grunnlag for — eller åpne for mange, og dermed miste rangeringen som var hele poenget.

Hvorfor dette regnes som den sterkeste innvendingen: den angriper ikke premisset om at posisjon betyr noe, men konklusjonen om at det gir én bedre kunnskap. Den er derfor vanskeligere å avvise.

Innvendingen om at teorien behandler grupper som om alle i dem hadde samme erfaring og samme blikk — at «kvinner» eller «arbeidere» er en enhet med et felles standpunkt.

Svaret fra teorien: dette treffer den populære versjonen, ikke Hardings. Et standpunkt oppnås gjennom kritisk bearbeiding og deles ikke automatisk av alle i en kategori.

Hva som blir igjen av innvendingen: at teorien i praksis ofte brukes essensialistisk, også av dem som kjenner presiseringen. Det er en innvending mot bruken, ikke mot teorien, og det bør sies eksplisitt om du fører den.

Grunnen til at Harding plasseres i konfliktperspektivet og ikke i integrasjonsperspektivet: teorien forklarer kunnskapsfordelingen ved maktforhold og motsatte interesser, ikke ved felles verdier eller felles forståelse.

Ideologibegrepet peker samme vei: forestillinger som framstår som allmenne, tjener bestemte posisjoner. Det er konfliktperspektivets egen figur, brukt på vitenskapen selv.

Distinksjonen mot integrasjonsperspektivet: hadde teorien sagt at ulike grupper bidrar med hver sin brikke til et felles bilde, ville den vært integrasjonsteoretisk. Den sier noe annet — at bildet er formet av hvem som har hatt makt til å bestemme hva som skal ses. Perspektivene er gjennomgått i kap. 3.1.

Teoriens vitenskapsteoretiske brodd: hvis begrepene et fag måler med, er formet av maktforhold, blir det vanskeligere å holde beskrivelsen ren for vurdering. Skillet mellom er og bør blir ikke opphevet, men det blir vanskeligere å trekke i praksis.

Koblingen til kap. 6.1: dette ligger tett på Grimens egen innvending om at skillet er mer problematisk enn Weber gir inntrykk av. Standpunktteorien gir en forklaring på hvorfor det er problematisk — nemlig at posisjon styrer hva som blir undersøkt.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: å se og kommentere denne koblingen mellom to pensumdeler er nøyaktig den typen selvstendighet som skiller sterke besvarelser.

Grunnen til at sterk objektivitet ikke bare er et krav til den enkelte: kontrollen av forutsetninger utføres av andre, og den blir bare reell hvis fellesskapet faktisk rommer folk som ikke deler dem.

Et fagmiljø der alle er rekruttert likt, kan ha aldri så gode metoderegler og likevel ha samme blindsone hos alle.

Koblingen til kap. 6.1: dette er intersubjektiv etterprøvbarhet, sett fra Hardings side. Den vanlige framstillingen forutsetter at kontrollørene er uavhengige; standpunktteorien spør hvor uavhengige de faktisk er.

Et oppsummerende kart, formulert etter hva hver av dem mener er problemet:

(1) Kjønnsbalansekritikken — problemet er hvem som deltar. Idealet står, praksisen svikter.
(2) Standpunktteorien — problemet er at posisjon styrer hva som ses, og at idealet ikke fanger det. Idealet skal skjerpes.
(3) Postmoderne feminisme — problemet er selve forestillingen om et blikk fra ingensteds. Idealet skal erstattes av ærlighet om ståstedet.

Hvorfor rekkefølgen er nyttig: de tre går stadig dypere inn i vitenskapsidealet, og en redegjørelse som følger den linja, viser sammenhengen i stedet for å ramse opp tre navn.

Fire trinn som gir deg redegjørelsesleddet i dette temaet:

(1) Avgrens — si at spørsmålet gjelder tre ulike påstander om hva som er galt, ikke tre grader av det samme.
(2) Definer hver med avsender — kjønnsbalansekritikken, Hardings standpunktteori, Haraways situerte kunnskap, alle hos Holst.
(3) Sett dem opp mot hverandre langs ett spørsmål: hva skjer med objektivitetsidealet? Det står, det skjerpes, det erstattes.
(4) Én presiserende setning om hvor grensetilfellene ligger — for eksempel at en kritikk av skjeve utvalg kan formuleres både innenfor og utenfor det konvensjonelle vitenskapssynet, alt etter om den også angriper begrepene.

Fem trinn til drøftingsleddet:

(1) Tolk oppgaven — gjelder spørsmålet alle spørsmål, eller spørsmål om maktforhold? Teorien er langt sterkere i det andre tilfellet.
(2) Argumentet for — den dominerende posisjonen har ingen grunn til å undersøke dominansen; det som ikke er noens problem, blir ikke noens forskningsspørsmål.
(3) Den beste innvendingen — hvilket standpunkt? Marginale posisjoner er mange og motsier hverandre.
(4) Veiingen — skiller mellom det sterke kravet (én privilegert posisjon) og det svake (posisjon er en systematisk kilde til blindsoner). Det svake overlever innvendingen.
(5) Landingen — med forbeholdet skrevet ut, og gjerne med sterk objektivitet som det som blir stående uansett hvordan rangeringsstriden ender.