5.1 Intern forskningsetikk og vitenskapens etos

De normene som regulerer hva forskere kan og ikke kan gjøre — både i selve kunnskapsarbeidet og i møtet med dem som forskningen berører.

Normene er ikke bare personlig moral. De er innarbeidet i institusjoner, retningslinjer og publiseringsordninger, og brudd på dem får konsekvenser ut over den enkeltes samvittighet.

Distinksjonen mot jus: mye av forskningsetikken er ikke lovregulert. En handling kan være fullt lovlig og likevel et klart forskningsetisk brudd, og det er nettopp derfor normene må kunne begrunnes og ikke bare slås opp.

Hvor det brukes på eksamen: en oppgave i denne klyngen begynner nesten alltid med å be om at feltet deles i to. Første setning i svaret ditt bør derfor være delingen, ikke en oppramsing av enkeltnormer.

Normene som beskytter kunnskapen selv og forskerfellesskapet: at det som publiseres er sant, at andre kan etterprøve det, og at æren fordeles riktig.

De interne normene retter seg innover, mot forskningen som virksomhet. Brudd rammer først og fremst kunnskapens pålitelighet og kollegene som bygger videre på den.

Distinksjonen mot ekstern forskningsetikk: den eksterne beskytter dem det forskes på og samfunnet omkring. Skillet går altså på hvem normen beskytter, ikke på hvor alvorlig bruddet er — og det er nøyaktig denne forvekslingen feil #9 består i, altså å blande de to kategoriene.

Hvor det brukes på eksamen: dette skillet er prøvd direkte i 1 av 35 oppgaver i gjeldende regime, og det er premisset for de to neste kapitlene. Bruk det som disposisjon, ikke bare som definisjon.

Normene som beskytter forskningsdeltakerne og samfunnet omkring: å unngå skade og belastning, å innhente informert og fritt samtykke, og å respektere privatliv og konfidensialitet.

De eksterne normene retter seg utover, mot dem forskningen berører. Kapitlet her handler om den interne halvparten; den eksterne utfoldes i kap. 5.2.

Distinksjonen mot intern forskningsetikk: still spørsmålet «hvem ville blitt skadelidende hvis normen ble brutt?». Er svaret kunnskapen eller kollegene, er normen intern. Er svaret deltakerne eller samfunnet, er den ekstern.

Presisering om grensetilfellene: en handling kan bryte begge kategorier samtidig. Å publisere et oppdiktet funn om en sårbar gruppe bryter sannhetsnormen og skader gruppen. Da skal begge deler skrives ut — ikke velges mellom.

Huskeregelen som løser feil #9, altså sammenblandingen av de to kategoriene. Still ett spørsmål om enhver forskningsetisk norm: hvem ville blitt skadelidende dersom den ble brutt?

Svaret plasserer normen. Kunnskapen og kollegene gir intern etikk; deltakerne og samfunnet gir ekstern.

Distinksjonen mot å huske to lister: lister glemmes under press, og de hjelper ikke når du møter et tilfelle som ikke står på dem. Spørsmålet fungerer på alle tilfeller, også de nye.

Hvor det brukes på eksamen: når en oppgave gir deg tre eller fire konkrete hendelser og ber deg plassere dem, er dette spørsmålet selve arbeidsredskapet — og begrunnelsen din bør inneholde svaret på det, ordrett.

Normen er strengere enn den høres ut. Den forbyr ikke bare å finne på data, men også å utelate, framheve eller vinkle slik at leseren får et bilde materialet ikke gir grunnlag for.

Distinksjonen mot å ta feil: å ta feil er ikke et normbrudd. Vitenskap er full av gale konklusjoner som er trukket ærlig. Bruddet ligger i å framstille noe annet enn det man faktisk har grunnlag for å si.

Hvor det brukes på eksamen: dette er normen alle uredelighetsformene bryter, og det er derfor den bør nevnes først når feltet skal deles.

Denne normen er det som gjør den første kontrollerbar. Uten åpenhet er sannhetskravet en oppfordring til god vilje; med åpenhet blir det noe fellesskapet kan håndheve.

Distinksjonen mot å publisere alt: åpenhet gjelder framgangsmåten og grunnlaget, ikke nødvendigvis selve råmaterialet. Å legge ut intervjuutskrifter ville kollidert med konfidensialitetskravet i den eksterne etikken — og der er det den eksterne normen som veier tyngst.

Hvor det brukes: dette er normen som brytes når noen nekter å oppgi hvordan utvalget ble trukket, eller avviser en innvending med henvisning til egen posisjon i stedet for til argumenter.

Normen beskytter to ting samtidig: den enkelte forskerens innsats, og leserens mulighet til å se hvem som står inne for hva. Derfor er både plagiat og uberettiget medforfatterskap brudd, selv om de trekker i hver sin retning.

Distinksjonen mot en høflighetsregel: kreditering er ikke god skikk, det er en betingelse for at systemet virker. Faglig innsats belønnes gjennom kreditering, og forskyves æren systematisk, forskyves også hvem som får ressurser til å forske videre.

Hvor det brukes på eksamen: dette er den normen studenter oftest kjenner fra egen praksis, og et eget eksempel herfra er lett å begrunne — men husk å si hvem bruddet rammer.

Alvorlige brudd på sannhetsnormen og krediteringsnormen. De fire formene som nevnes i pensum, er fabrikkering, forfalskning, plagiat og «koking» av data.

Felles for dem er at det publiserte ikke lenger svarer til det som faktisk er gjort. Det gjør bruddene alvorlige på en bestemt måte: andre bygger videre på dem, og feilen forplanter seg.

Distinksjonen mot diskutabel praksis: uredelighet er de klare tilfellene. Mellom dem og god praksis ligger en gråsone som er langt større, og som er behandlet under.

Historisk merknad: vitenskapelig uredelighet var eget kortspørsmål i H2012, altså i det første regimet. I dag er stoffet absorbert i den interne forskningsetikken, og det er slik det prøves.

Å finne på data som aldri er samlet inn: oppdiktede svar, oppdiktede observasjoner, oppdiktede tilfeller.

Dette er den mest opplagte formen for uredelighet, og den er samtidig den sjeldneste — nettopp fordi den er så vanskelig å forsvare hvis den oppdages.

Distinksjonen mot forfalskning: fabrikkering skaper data som ikke finnes. Forfalskning endrer data som finnes. Skillet er verdt å holde presist, siden en oppgave som ber om uredelighetens former, tester nettopp om kandidaten kan skille dem.

Hvem det rammer: kunnskapen først og fremst, og deretter alle som bygger videre på funnet. Det er derfor dette er intern etikk, selv om skaden kan bli stor også utenfor forskningen.

Å endre, utelate eller manipulere data som faktisk er samlet inn, slik at resultatet blir et annet enn materialet gir grunnlag for.

Å fjerne de tre mest avvikende observasjonene uten å opplyse om det, er forfalskning — ikke fordi utelatelsen i seg selv er forbudt, men fordi den ikke er opplyst.

Distinksjonen mot legitim databehandling: forskere utelater observasjoner hele tiden, av gode grunner: målefeil, feilregistrering, deltakere utenfor utvalgskriteriet. Forskjellen er at grunnen oppgis, slik at andre kan vurdere den og eventuelt regne begge veier.

Hvor det brukes på eksamen: dette er det beste eksempelet på at grensen mellom uredelighet og god praksis ofte går ved åpenhet, ikke ved handlingen selv — og den observasjonen er et A-grep.

Å presentere andres arbeid, formuleringer eller ideer som sine egne.

Plagiat rammer krediteringsnormen direkte, og det rammer også leserens mulighet til å følge en tanke tilbake til opphavet — noe som gjør kontroll vanskeligere.

Distinksjonen mot manglende referanseferdigheter: studenter blander ofte de to. En slurvete referanse er et håndverksproblem; plagiat er en fremstilling av opphav som er gal. Grensen går ved om leseren blir ført bak lyset om hvem som har gjort arbeidet.

Merk: selvplagiat, altså å publisere det samme arbeidet flere ganger som nytt, hører til samme familie. Det villeder om hvor mye kunnskap som faktisk er produsert.

Å behandle materialet slik at det ser sterkere ut enn det er: å prøve mange analyser og bare rapportere den som ga utslag, å justere hvem som regnes med til mønsteret framtrer, eller å presentere en hypotese formulert etterpå som om den var formulert på forhånd.

Hver enkelt operasjon kan være helt legitim isolert sett. Det er selve seleksjonen — at bare det som virket, rapporteres — som gjør resultatet villedende.

Distinksjonen mot fabrikkering og forfalskning: her er ingen tall diktet opp eller endret. Alt som står, er sant. Det som mangler, er alt det andre som ble prøvd, og uten det kan ingen vurdere hvor mye tilfeldigheter bidro.

Hvor det brukes: dette er den formen som ligger nærmest vanlig praksis, og derfor den mest lærerike. Motgiften er åpenhetsnormen: si hva du prøvde, ikke bare hva som virket.

Handlinger som ikke er uredelighet, men som svekker påliteligheten: å utelate resultater som ikke passer, å legge til en medforfatter av hensyn til gode relasjoner, å runde av en beskrivelse av framgangsmåten slik at den ser ryddigere ut enn den var.

Gråsonen er langt større enn de klare bruddene, og den er farligere som helhet, nettopp fordi hvert enkelt tilfelle kan bortforklares.

Distinksjonen mot uredelighet: uredelighet har en klar terskel og får konsekvenser. Gråsonen håndteres av normkulturen i faget, ikke av sanksjoner — og det gjør spørsmålet om institusjonell kontroll under langt mer interessant.

Hvor det brukes på eksamen: å nevne gråsonen viser at du ser forskjellen mellom regelbrudd og normkultur, og det gir et konkret argument i drøftingen av om institusjonell kontroll er nok.

Det settet av normer som kjennetegner vitenskap som institusjon, og som forskere sosialiseres inn i. Merton ⚠ beskriver fire: fellesskap i kunnskapen, universalisme, desinteresse og organisert skepsis.

Poenget er at dette ikke er personlige dyder, men institusjonelle normer: de er innebygd i hvordan vitenskap er organisert, og de håndheves av fellesskapet.

Distinksjonen mot Balsviks tredeling: Balsvik ⚠ deler feltet etter hvem normen beskytter. Merton ⚠ beskriver hva som kjennetegner vitenskap som institusjon, og hvorfor normene overholdes. De to utelukker ikke hverandre — de svarer på ulike spørsmål, og en besvarelse som sier det, viser oversikt.

Hvor det brukes på eksamen: vitenskapens etos ble gitt som eget spørsmål i tre terminer i det første regimet (V2012, V2013 og V2014), og stoffet inngår i dag i den interne forskningsetikken.

Den enkelte får sin belønning i form av anerkjennelse og kreditering — ikke i form av eiendomsrett til funnet. Det er nettopp derfor krediteringsnormen er så viktig: den er lønnen i et system der kunnskapen gis bort.

Distinksjonen mot åpenhet som etterprøvingskrav: åpenhet handler om at andre skal kunne kontrollere. Fellesskapsnormen handler om at kunnskapen skal være tilgjengelig i det hele tatt. De henger sammen, men de begrunnes ulikt.

Hvor det brukes: denne normen er den som kommer under press i oppdragsforskning, der en oppdragsgiver kan ønske å holde resultater tilbake. Det er tema i kap. 5.3.

Normen er en påstand om hvordan vitenskap bør virke, og Merton ⚠ er fullt klar over at den brytes. Nettopp derfor er den formulert som en norm og ikke som en beskrivelse.

Distinksjonen mot organisert skepsis: universalisme gjelder hvem som vurderes, skepsisen gjelder hvordan. Den ene sier at avsenderen ikke skal telle, den andre at ingenting skal godtas uprøvd.

Hvor det brukes på eksamen: denne normen er den naturlige inngangen til spørsmålet om verdifrihet og objektivitet, som behandles i kap. 6.1 — og å nevne koblingen er å koble pensumdeler sammen, som veiledningene uttrykkelig belønner.

Normen betyr ikke at forskere er uten interesser. Den betyr at interessene ikke skal avgjøre resultatet, og Merton ⚠ mener at dette sikres av institusjonen og ikke av personlig karakter: arbeidet kontrolleres av andre, og oppdages juks, er kostnaden stor.

Distinksjonen mot likegyldighet: desinteresse er ikke å mangle engasjement. En brennende engasjert forsker kan være helt desinteressert i denne forstand, så lenge engasjementet ikke avgjør hva hun rapporterer.

Hvor det brukes på eksamen: dette er kapitlets sterkeste drøftingsakse. Er desinteresse et realistisk ideal i en forskningsverden med karrierepress og konkurranse om finansiering?

Ordet «organisert» er poenget: skepsisen er ikke en personlig innstilling, men bygd inn i ordninger som fagfellevurdering, replikasjon og faglig debatt.

Distinksjonen mot generell tvil: vitenskapelig skepsis er metodisk og rettet mot bestemte ledd i et resonnement. Den er ikke en holdning om at ingenting kan vites — det ville opphevet hele virksomheten.

Hvor det brukes: dette er normen som gjør at åpenhetskravet får konsekvenser. Uten organiserte ordninger for prøving ville åpenhet vært informasjon ingen brukte.

Mertons ⚠ forklaring på hvorfor normene faktisk følges: ikke fordi forskere er bedre mennesker, men fordi virksomheten er innrettet slik at brudd oppdages og straffes.

Kontrollen ligger i ordningene: arbeidet vurderes av fagfeller før publisering, resultater kan etterprøves av konkurrenter, og en avslørt uredelighet ødelegger en karriere.

Distinksjonen mot en moralsk forklaring: en moralsk forklaring ville vist til forskeres integritet. Mertons forklaring er institusjonell, og den har en testbar konsekvens: der kontrollen er svak, bør bruddene være flere.

Hvor det brukes på eksamen: dette er kapitlets andre drøftingsakse, og den nettopp nevnte konsekvensen er det beste argumentet for Mertons syn — og samtidig inngangen til den sterkeste innvendingen mot det.

Ordningen der andre forskere i feltet vurderer et manuskript før publisering, og anbefaler at det antas, endres eller avvises.

Dette er organisert skepsis satt i system, og det er det mest konkrete eksempelet på institusjonell kontroll.

Distinksjonen mot etterprøving: fagfellevurdering kontrollerer resonnementet og fremstillingen, ikke som regel selve datamaterialet. Den fanger derfor svake slutninger langt bedre enn den fanger fabrikkerte data.

Hvor det brukes på eksamen: dette er et konkret og troverdig argument i drøftingen av institusjonell kontroll — men også et argument mot, siden ordningens svakhet peker rett på det den ikke fanger.

At framgangsmåte og materiale er tilgjengelig nok til at andre kan gjennomføre kontrollen — enten ved å gjenta undersøkelsen eller ved å regne på det samme materialet på nytt.

Dette er åpenhetsnormen gjort praktisk, og det er samtidig stedet der intern og ekstern etikk kan komme i konflikt: deling av materiale kan true deltakernes konfidensialitet.

Distinksjonen mellom de to formene: å gjenta undersøkelsen tester om funnet holder. Å regne på nytt på samme materiale tester om analysen er riktig gjort. De svarer på ulike spørsmål, og bare det siste krever tilgang til dataene.

Hvor det brukes: dette er det klareste eksempelet på at de to kategoriene kan trekke i hver sin retning, og at en avveining må begrunnes.

Spørsmålet om hvem som skal stå oppført som forfatter på en publikasjon. Kravet er at bidraget skal være reelt og faglig — ikke basert på posisjon, finansiering eller høflighet.

Både å utelate noen som har bidratt, og å inkludere noen som ikke har det, er brudd på krediteringsnormen. De to trekker i hver sin retning, men rammer det samme: at forfatterlisten skal fortelle sant om hvem som står inne for hva.

Distinksjonen mot takksigelser: bidrag som ikke kvalifiserer til forfatterskap — praktisk hjelp, tilgang til et felt, kommentarer på et utkast — anerkjennes i en takk, ikke på forfatterlisten.

Hvor det brukes på eksamen: dette er den delen av gråsonen som er lettest å beskrive konkret, og det er et godt eget eksempel i et eksempelledd.

De forholdene i forskerens arbeidssituasjon som trekker mot å publisere mye og oppsiktsvekkende: midlertidige stillinger, konkurranse om finansiering, og vurdering etter antall publikasjoner.

Presset er ikke et normbrudd i seg selv, men det er den viktigste motkraften til de interne normene, og det er derfor det hører til i drøftingen av om desinteresse er et realistisk ideal.

Distinksjonen mot personlig uærlighet: poenget er nettopp at presset virker på alle, uavhengig av karakter. En institusjonell forklaring på at normene følges, må også kunne håndtere en institusjonell forklaring på at de brytes.

Hvor det brukes: dette gir deg det sterkeste motargumentet mot Merton ⚠ i drøftingsleddet — og det er et motargument som bruker hans egen tankegang.

At forskeren har en interesse — økonomisk, faglig eller personlig — som kan påvirke arbeidet, uavhengig av om den faktisk gjør det.

Kravet er ikke at slike interesser skal være fraværende, men at de skal oppgis, slik at leseren kan ta dem i betraktning. Åpenhet erstatter altså her en umulig renhet.

Distinksjonen mot faktisk påvirkning: en interessekonflikt foreligger selv om forskeren har opptrådt helt korrekt. Det er muligheten, ikke handlingen, som utløser opplysningsplikten.

Hvor det brukes: dette er broen til oppdragsforskningen i kap. 5.3, der spørsmålet er hvor mye åpenhet om finansiering som skal til før et funn kan leses som uavhengig.