8.3 Klimarettferdighet

Spørsmålet om hvordan byrdene ved klimaendringene og klimatiltakene skal fordeles — mellom land, mellom grupper og mellom generasjoner.

Hvorfor det er et eget tema og ikke bare anvendt rettferdighetsteori: klimaproblemet har tre trekk som gjør vanlige fordelingsprinsipper vanskelige å bruke — årsakene ligger langt tilbake i tid, virkningene rammer andre enn dem som forårsaket dem, og de verst rammede er i stor grad ufødte.

Distinksjonen mot bærekraftsstriden i kap. 8.2: der er spørsmålet hvor mye som må gjøres, her er det hvem som skal betale. De to kan besvares uavhengig av hverandre.

Prinsippet om at den som forårsaker en skade, skal bære kostnaden ved den. Anvendt på klima: den som slipper ut, betaler.

Begrunnelsen prinsippet hviler på: en ansvarsnorm. Det er urimelig at kostnaden ved min handling skal bæres av noen som ikke hadde noe med den å gjøre.

Distinksjonen mot betalingsevneprinsippet: her er det handlingen som utløser plikten, ikke muligheten til å betale. En fattig storforurenser skylder noe etter dette prinsippet, og en rik ikke-forurenser skylder ingenting.

Den innvendingen som gjorde at prinsippet måtte modifiseres: anvendt strengt kan det presse fattige land som forurenser mye i forhold til inntekten, under et anstendig levenivå.

Prinsippet om at forurenseren betaler, men ikke hvis regningen presser noen under et anstendighetsgulv. Der plikten ville gå på bekostning av grunnleggende behov, faller den bort og må bæres av andre.

Hva modifikasjonen gjør: den bevarer ansvarsnormen, men underordner den et hensyn til at ingen skal ende under gulvet.

Innvendingen som følger: modifikasjonen gjør prinsippet mindre klart. Hvor går gulvet, og hvem avgjør det? Et prinsipp som må suppleres med et skjønn, gir mindre veiledning enn det ser ut til.

Nivået ingen skal presses under av en klimaforpliktelse — grunnleggende behov som mat, helse, energi og mulighet til å delta i samfunnet.

Koblingen til kap. 8.2: dette er det sosiale gulvet i smultringmodellen, brukt som skranke på et fordelingsprinsipp.

Hvorfor det er verdt å nevne eksplisitt på eksamen: det viser at du ser sammenhengen mellom to pensumdeler, og det er nettopp den typen kobling som løfter en besvarelse.

Prinsippet om at den som har mest å avse, skal betale mest — uavhengig av hvem som forårsaket problemet.

Begrunnelsen prinsippet hviler på: at like store byrder rammer ulikt. Tusen kroner er en annen sum for den som har lite enn for den som har mye, og en rettferdig fordeling må ta hensyn til hva byrden koster den enkelte.

Distinksjonen mot forurenser betaler: her spiller årsaken ingen rolle. Prinsippet kan derfor pålegge et land som aldri har sluppet ut noe, en regning — og det er både dets styrke og dets svakhet.

Betalingsevneprinsippet med et tillegg: historiske utslipp teller med når man vurderer hvem som har mest å avse, fordi mye av dagens velstand i de rike landene er bygget på nettopp de utslippene.

Hva tillegget gjør: det binder de to hensynene sammen. Det er ikke tilfeldig hvem som har betalingsevne — evnen er dels et resultat av de utslippene som skapte problemet.

Innvendingen som følger: at dette gjør dagens borgere ansvarlige for handlinger utført av mennesker som for lengst er døde, og under en uvitenhet om følgene.

Kombinasjonen av de to modifiserte prinsippene: et fattigdomssensitivt forurenser-betaler-prinsipp for det som kan tilskrives kjente utslippere, og et historiesensitivt betalingsevneprinsipp for resten.

Hvorfor kombinasjonen er hele poenget: ingen av de to prinsippene alene dekker hele regningen. Forurenser betaler kan ikke kreve inn fra dem som er døde eller som ikke har noe å betale med; betalingsevne alene mister ansvarsdimensjonen helt.

Distinksjonen mot en ren blanding: hybridteorien har en rekkefølge. Ansvaret kommer først, og betalingsevnen dekker det ansvaret ikke rekker.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er kapitlets tyngste enkeltbegrep, og det som oftest gjengis unøyaktig. Får du med både de to komponentene, de to modifikasjonene og rekkefølgen, har du gjort jobben.

Prinsippet om like utslippsrettigheter per innbygger: atmosfærens kapasitet er et fellesgode, og hver person har like stort krav på en andel av den.

Prinsippet finnes i flere versjoner hos ulike forfattere, blant andre Singer og Broome, som begge bygger på likedelingen som utgangspunkt.

Begrunnelsen prinsippet hviler på: at ingen har gjort seg fortjent til atmosfæren, og at enhver ulik fordeling derfor krever en særlig begrunnelse.

Distinksjonen mot de to andre prinsippene: per capita ser verken på hva noen har gjort eller hva noen har råd til. Det er både prinsippets styrke — det er enkelt og likt — og dets svakhet.

Premisset per capita-prinsippet hviler på: atmosfærens evne til å ta opp utslipp er en begrenset ressurs ingen har skapt og ingen har eiendomsrett til.

Koblingen til kap. 1.5: dette er den samme strukturen som allmenningens tragedie beskriver — et gode alle kan bruke og ingen har ansvar for å skjøtte.

Hvorfor koblingen er verdt å skrive: den knytter Del 8 til Del 1, og den viser at fordelingsspørsmålet og gratispassasjerproblemet er to sider av samme sak.

Den vanligste innvendingen mot per capita: prinsippet gir større kvoter til land med flere innbyggere, og kan dermed framstå som en premiering av høy befolkning.

Svaret som kan gis: alternativet — å gi like store kvoter til land uansett folketall — ville innebære at et menneske i et lite land har større rett til atmosfæren enn et menneske i et stort. Det er en langt sterkere påstand å forsvare.

Hva innvendingen likevel treffer: spørsmålet om hvilket årstall folketallet skal måles på. Et bevegelig utgangspunkt gir en uheldig virkning, mens et fast utgangspunkt straffer land der befolkningen vokser.

Utslipp sluppet ut i tidligere tiår, som fortsatt påvirker klimaet fordi klimagassene blir værende lenge i atmosfæren.

Hvorfor de er stridens kjerne: en stor del av den samlede belastningen er allerede sluppet ut, og av land som i dag har lave utslipp per krone verdiskaping. Regner man bare med dagens utslipp, forsvinner den delen av regningen.

Distinksjonen mot dagens utslipp: de to gir helt ulike fordelinger, og valget mellom dem er ikke et måleteknisk spørsmål, men et spørsmål om hva ansvar er.

Innvendingen mot å regne med historiske utslipp: de som slapp ut, visste ikke hva de gjorde, og det er urimelig å holde noen ansvarlig for følger de umulig kunne forutse.

Svaret som kan gis: kravet er ikke nødvendigvis et skyldkrav. Man kan skille mellom skyld og å ha tjent på noe. Den som har arvet en fordel skapt av en skade, kan skylde noe uten å ha gjort noe galt.

Hvor innvendingen fortsatt biter: vitenskapelig kunnskap om drivhuseffekten har vært etablert lenger enn mange antar, så uvitenhetsargumentet er svakere for de siste tiårene enn for de første. Å si nøyaktig når kunnskapen forelå, er et faktaspørsmål og ikke et normativt et.

Den skarpeste formen på innvendingen: de som slapp ut, er døde. Å sende regningen til deres etterkommere er å straffe noen for andres handlinger.

Svaret som kan gis: regningen sendes ikke til personer, men til stater, og staten er den samme rettssubjektet over tid. I tillegg gjelder skillet mellom skyld og fordel: dagens borgere har arvet infrastruktur, institusjoner og velstand bygget med de utslippene.

Hva innvendingen likevel treffer: fordelen er ujevnt fordelt innad i et land. En regning som legges på et lands befolkning under ett, kan ramme dem som har arvet minst, hardest. Det er et argument for å koble klimarettferdighet til fordeling innad i land.

Skillet som redder ansvarsargumentet fra de dødes innvending: å ha skyld i noe krever at man handlet, mens å ha tjent på noe bare krever at man har mottatt fordelen.

Hvorfor skillet er kapitlets skarpeste analytiske grep: det flytter begrunnelsen fra en straffelogikk til en fordelingslogikk, og det er nettopp derfor Caney bygger den historiske dimensjonen inn i betalingsevneprinsippet og ikke i forurenser-betaler.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: en besvarelse som gjør dette skillet, har vist at hun har forstått hvorfor hybridteorien er bygget slik den er.

En tildelt tillatelse til å slippe ut en bestemt mengde, som kan brukes eller i noen ordninger omsettes.

Hvorfor begrepet er nødvendig her: per capita-prinsippet fordeler ikke en regning, men en rett. Det er derfor prinsippet gir et annet resultat enn de to andre — det svarer på et litt annet spørsmål.

Distinksjonen mot en byrde: en rett kan selges av den som ikke bruker den, og da blir fordelingen av retten i praksis en overføring. Å se det er et poeng som løfter en analyse av et case.

Prinsippene ligner, men de svarer ikke på det samme:

(1) Hvem skylder noe for det som allerede er sluppet ut? Forurenser betaler og historiesensitiv betalingsevne.
(2) Hvem har mest å avse nå? Betalingsevneprinsippet.
(3) Hvordan skal retten til framtidige utslipp deles? Per capita.

Hvorfor inndelingen er nyttig: mye av forvirringen i debatten kommer av at prinsipper som svarer på ulike spørsmål, settes opp mot hverandre som konkurrenter. En besvarelse som sier det, har ryddet i stedet for å ramse opp.

Spørsmålet: er historiske utslipp et rimelig grunnlag for dagens regning?

Beste argument for: dagens velstandsforskjeller er dels bygget på de utslippene, og den som har arvet fordelen, kan skylde noe uten å ha skyld i noe.

Beste argument mot: de som handlet, er døde, og de tidligste av dem visste ikke hva de gjorde. En byrde uten mulighet til å ha handlet annerledes, ligner ikke ansvar.

Hvor veiingen bør begynne: ved skillet mellom skyld og arvet fordel. Godtar man skillet, faller mye av innvendingen; avviser man det, står den.

Spørsmålet: er like utslippsrettigheter per innbygger et rettferdig prinsipp, eller et som premierer folketall?

Beste argument for: enhver annen fordeling innebærer at noen menneskers krav på et fellesgode veier tyngre enn andres, og det krever en begrunnelse ingen har levert.

Beste argument mot: prinsippet ser bort fra både ansvar og evne, og kan gi et rikt land med lav befolkning en liten regning selv om det har forårsaket mye.

Hvor veiingen bør begynne: ved å spørre hva prinsippet skal løse. Skal det fordele ansvar, er det uegnet. Skal det fordele en rettighet til framtidig bruk, er det sterkt.

Et skille som gjør drøftingen mer presis: prinsippene her fordeler mellom stater, men byrden bæres til slutt av mennesker, og fordelingen innad i et land kan gjøre en rettferdig mellomstatlig fordeling urettferdig for den enkelte.

Hvorfor det er verdt å ta med: det er det mest presise svaret på innvendingen om at dagens borgere ikke har arvet like mye. Det avviser ikke prinsippene, men sier at de ikke er ferdige alene.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er en selvstendig observasjon som få besvarelser har, og den er lett å begrunne.

Fordelingen mellom dem som lever nå og dem som kommer etter. Klimaproblemet er uvanlig fordi de hardest rammede i stor grad ennå ikke er født og derfor ikke kan delta i noen forhandling.

Koblingen til kap. 8.2: dette er generasjonshensynet i bærekraftdefinisjonen, gjort konkret som et fordelingsspørsmål.

Hvorfor det kompliserer alle prinsippene: ingen av de tre fordelingsprinsippene er utformet for parter som ikke kan tale sin egen sak, og en drøfting som nevner det, har sett noe som ikke står i selve prinsippene.

Kapitlets viktigste skille: hvert prinsipp kan brukes som en regneregel, men det hviler på en begrunnelse om hvorfor akkurat den fordelingen er rettferdig.

- Forurenser betaler hviler på en ansvarsnorm.
- Betalingsevne hviler på at like store byrder rammer ulikt.
- Per capita hviler på at et fellesgode ingen har skapt, skal deles likt.

Hvorfor skillet er selve eksamenskravet: en besvarelse som presenterer prinsippene som tekniske nøkler, har utelatt det som gjør dem til normativ teori — og det er det oppgaven spør om.

Fire trinn du kan kjøre på en hvilken som helst caseoppgave i dette temaet:

(1) Les av de fire opplysningene om hvert land: folketall, dagens utslipp, historiske utslipp, inntektsnivå.
(2) Fordel etter hvert prinsipp for seg, og si hvilken opplysning prinsippet bruker og hvilke det ignorerer.
(3) Pek på sprikene — hvilket land kommer best ut hvor, og hvorfor?
(4) Begrunn ditt eget valg med en normativ begrunnelse, ikke med at fordelingen «virker rimeligst».

Hvorfor trinn 2 er det som gir uttelling: å si hvilke opplysninger et prinsipp ignorerer, er den korteste måten å vise at du har forstått hva det hviler på.