1.1 Menneskemodeller, aktive og passive

En forenklet antakelse om hva som driver mennesker, brukt som byggestein i forskning og i politikk. Begrepet er hentet fra Balsvik, i «Mennesket i samfunnsvitenskapene».

Modellen svarer på ett spørsmål: hva skal vi anta om personen når vi skal forklare hva hun gjør, eller når vi skal forsøke å få henne til å gjøre noe annet?

Distinksjonen mot en teori: en teori gjør krav på å være sann om verden. En modell gjør krav på å være brukbar til noe bestemt. Å si at en modell er urealistisk er derfor ikke i seg selv en innvending — spørsmålet er om den er urealistisk på et punkt som betyr noe for det den skal brukes til.

Hvor det gjør arbeid i en oppgave: dette er første setning i et redegjørelsesledd om temaet. Får du sagt at en modell er en arbeidsantakelse og ikke en påstand om menneskets natur, har du allerede skilt deg fra besvarelsen som forveksler modell med menneskesyn.

En modell utelater med vilje. Den holder fast ved noen få trekk ved mennesket og ser bort fra resten, fordi det er det som gjør den anvendelig.

Prisen er at modellen alltid vil ta feil om enkelttilfeller. Gevinsten er at den kan brukes til å si noe systematisk om mange tilfeller på én gang.

Distinksjonen mot en karikatur: en forenkling beholder det som er relevant for oppgaven modellen skal løse. En karikatur beholder det som er lett å le av. Det er en reell forskjell, og den ligger under hele drøftingen av om en modell er «for enkel».

Hvor det gjør arbeid: i drøftingsleddet. Innvendingen «modellen er urealistisk» er svak alene, og blir sterk først når du sier hvilken utelatelse som gjør skade, og til hva.

De henger sammen: et menneskesyn vil ofte gjøre en bestemt modell mer nærliggende. Men de er ikke det samme, og en oppgave som spør om det ene, spør ikke om det andre.

Distinksjonen i praksis: klassikerne Marx, Weber og Durkheim har hvert sitt menneskesyn, og det er et eget eksamenstema i Del 2. En avgift på engangsartikler hviler på en modell, ikke på et menneskesyn.

Hvor det gjør arbeid: i avgrensningen, altså første trinn i redegjørelsesleddet. Én setning om at spørsmålet gjelder modeller som analyseverktøy og ikke menneskesyn i moralsk forstand, viser at du vet hvor grensen går.

Modellen brukes to steder, og det er verdt å holde dem fra hverandre.

I forskning er den en forklaringsramme: den bestemmer hva som regnes som en fullstendig forklaring på en atferd. Antar du en aktiv modell, er forklaringen ferdig når du har vist hva personen ville oppnå. Antar du en passiv modell, er den ferdig når du har vist hvilken kraft som virket.

I politikk er den en tiltaksramme: den bestemmer hvilke virkemidler som i det hele tatt gir mening. Et informasjonstiltak er meningsløst hvis atferden ikke går gjennom personens vurderinger.

Distinksjonen mot en beskrivelse av virkeligheten: modellen sier ikke hva folk er. Den sier hva vi antar om dem for å komme videre.

Hvor det gjør arbeid: dette er setningen som gjør et redegjørelsesledd relevant. «Valget av modell bestemmer hvilke tiltak som i det hele tatt gir mening» er den broen som binder redegjørelsen til eksempelleddet lenger nede.

En menneskemodell er laget for å si noe om mønstre i mange tilfeller, ikke om hva en bestemt person vil gjøre på tirsdag.

Det er derfor et motargument av typen «jeg kjenner en som ikke er slik» sjelden treffer. Modellen påstår ikke at alle er slik; den påstår at atferden i gjennomsnitt lar seg forklare og påvirke som om de var det.

Distinksjonen mot en lovmessighet: en modell tåler unntak. En påstand om at noe alltid skjer, gjør det ikke.

Hvor det gjør arbeid: både i drøftingsleddet og som forsvar mot en vanlig felle. Skal du kritisere en modell, må kritikken treffe mønsteret, ikke enkelttilfellet.

En modell som forklarer handlingen ved at personen vurderer og velger: hun har mål, hun veier alternativer opp mot hverandre, og hun handler ut fra det hun kommer fram til.

Modellen forutsetter altså at atferden går gjennom personens egne vurderinger. Endres vurderingene — gjennom ny informasjon, nye argumenter eller nye priser — endres atferden.

Distinksjonen mot den passive modellen: den passive modellen forklarer det samme uten å gå veien om personens vurderinger. Testen er derfor: kan tiltaket eller forklaringen virke uten at noen har tatt stilling til noe? Kan det det, er modellen passiv.

Hvor det gjør arbeid: i eksempelleddet. Et informasjonstiltak, en kampanje, en avgift og et argument forutsetter alle en aktiv modell, fordi alle fire virker gjennom noe personen tar stilling til.

En modell som forklarer atferden ved krefter utenfor eller under personens kontroll: sosialisering, struktur, posisjon, vane, kroppslige disposisjoner eller trekk ved omgivelsene.

Personen framstilles ikke som dum eller viljeløs. Poenget er at forklaringen ikke går veien om hennes overveielser: atferden ville vært den samme selv om hun hadde tenkt annerledes.

Distinksjonen mot den aktive modellen ligger i hvor forklaringen stanser. «Hun tok mindre mat fordi tallerkenen var mindre» er en passiv forklaring: den appellerer ikke til noen vurdering hun gjorde. «Hun tok mindre mat fordi hun leste plakaten og ble enig i den» er en aktiv forklaring.

Merk hvor lett den forveksles med tvang: en passiv modell er ikke det samme som tvang. De mindre tallerkenene tvinger ingen; de virker gjennom en vane som ikke er gjenstand for overveielse. Det er nettopp derfor tiltak av denne typen er omstridte.

Skillet ligger under hele modellskillet. Aktive modeller behandler det mennesker gjør som handling. Passive modeller behandler det som atferd.

Distinksjonen i praksis: at en person kan gi en grunn i etterkant, betyr ikke at grunnen forklarer handlingen. Mennesker rasjonaliserer. Det er en av de sterkeste innvendingene mot å legge en aktiv modell til grunn overalt.

Hvor det gjør arbeid: i den presiserende setningen som avslutter redegjørelsesleddet. Å vise at du kjenner forskjellen på hva en person sier grunnen er, og hva som faktisk forklarer atferden, er billig og virkningsfullt.

En grunn er noe som gjør en handling forståelig fra personens eget ståsted: hun ville oppnå noe, eller hun mente noe var riktig. En årsak er noe som frembringer en virkning uavhengig av om personen ser den eller godtar den.

Dette er den samme distinksjonen som aktiv mot passiv, sett fra forklaringens side i stedet for fra menneskets.

Distinksjonen i praksis: «prisen steg, så hun kjøpte mindre» kan leses begge veier. Leser du det som at hun veide pris mot nytte, er det en grunn. Leser du det som at prisen virket på henne slik en kraft virker på et legeme, er det en årsak. Hvilken lesning du velger, må du si — og det er nettopp der begrunnelseskravet slår inn.

Hvor det gjør arbeid: i eksempelleddet, når du skal si hvilket ledd i modellen eksempelet ditt treffer.

En passiv modell der kreftene som forklarer atferden er sosiale: oppdragelse og sosialisering, klasseposisjon, normer i miljøet rundt, institusjoner og strukturer.

Personen gjør det hun gjør fordi hun er formet slik, eller fordi omgivelsene gir henne lite handlingsrom — ikke fordi hun har veid alternativene.

Distinksjonen mot den biologiske passive modellen: kreftene er tillært og kan derfor variere mellom samfunn og over tid. Det er nøyaktig den variasjonen som brukes som prøvestein mellom de to familiene, og som utfoldes i kap. 1.2.

Hvor det gjør arbeid: i redegjørelsesleddet. En besvarelse som bare sier «passiv modell» uten å skille de to familiene, har hoppet over en distinksjon oppgaven som regel forutsetter.

En passiv modell der kreftene som forklarer atferden er kroppslige eller evolusjonære: disposisjoner, hormonelle forhold, artstypiske trekk formet av seleksjon.

Også her er poenget at forklaringen ikke går veien om personens vurderinger.

Distinksjonen mot den sosiale passive modellen: kreftene antas å være mer stabile på tvers av samfunn og tid. Det gir en enkel og skarp prøvestein: varierer fenomenet kraftig mellom land og tiår, har den biologiske modellen et forklaringsproblem den sosiale ikke har.

Merk hva modellen ikke sier: at et trekk har en biologisk komponent, betyr ikke at det er uforanderlig, og heller ikke at det er ønskelig. Å lese det slik er en av de vanligste feillesningene, og den behandles i kap. 1.2.

Passive modeller virker på to ulike måter, og det er nyttig å holde dem fra hverandre.

Noen krefter ligger utenfor personen: prisstrukturer, regler, hvordan et lokale er innredet, hva som er tilgjengelig. Andre ligger under hennes kontroll i den forstand at de sitter i henne selv, men uten å være gjenstand for overveielse: vaner, automatiske reaksjoner, innlærte mønstre.

Distinksjonen i praksis: et tiltak som flytter salatbaren virker på den første måten; et tiltak som utnytter at folk fyller tallerkenen sin uansett størrelse, virker på den andre. Ofte virker et tiltak på begge måter samtidig — og da bør du si det.

Hvor det gjør arbeid: i den presiserende setningen. Å vise at «passiv» dekker to litt ulike mekanismer, er en billig markør på at du har lest og ikke bare hørt.

Ett spørsmål, stilt til tiltaket: kan det virke uten at noen tar stilling til noe?

Er svaret ja, forutsetter tiltaket en passiv modell: det virker gjennom omgivelser, tilgjengelighet eller vaner. Er svaret nei — altså at tiltaket faller sammen hvis ingen vurderer noe — forutsetter det en aktiv modell.

En andre test som skjerper den første: hva skjer med en person som er helt likegyldig til saken? Et informasjonstiltak gjør ingenting med henne. Et strukturtiltak virker likevel.

Distinksjonen mot å spørre om tiltaket er frivillig: frivillighet er en annen akse. Et forbud er ufrivillig, men virker gjennom at folk tar stilling til risikoen for sanksjon — altså aktivt. En mindre tallerken er helt frivillig og virker passivt.

Hvor det gjør arbeid: dette er selve begrunnelsesmaskinen i eksempelleddet. Skriv ut testen i besvarelsen, ikke bare svaret.

Tiltak som virker ved å gi den enkelte noe å ta stilling til: kampanjer, merkeordninger, opplysning, undervisning, argumenter.

De forutsetter en aktiv modell, fordi hele virkemåten går gjennom mottakerens vurdering.

Distinksjonen mot et strukturtiltak: informasjonstiltaket endrer hva folk vet eller mener; strukturtiltaket endrer hva som er lett å gjøre.

Styrken og svakheten henger sammen: virkningen er varig hos dem som faktisk endrer oppfatning, og fraværende hos dem som ikke gjør det. Det er derfor informasjonstiltak ofte måles som svake i gjennomsnitt, men verdsettes fordi de behandler folk som noen som kan bestemme selv.

Tiltak som virker ved å endre omgivelsene rundt valget: hva som er tilgjengelig, hva som er standard, hvor ting står, hvor lett noe er.

De forutsetter en passiv modell, fordi de ikke krever at noen tar stilling til noe.

Distinksjonen mot et forbud: et forbud fjerner alternativet og virker gjennom trusselen om sanksjon, altså gjennom noe den enkelte veier. Et strukturtiltak lar alternativene stå, men endrer hvor lett de er å velge.

Hvor det gjør arbeid: i drøftingsleddet er dette den mest omstridte tiltakstypen i emnet, fordi den virker godt og samtidig reiser spørsmål om åpenhet: den enkelte merker ofte ikke at hun er påvirket.

De fleste virkelige tiltak virker på begge måter samtidig. En avgift på engangsartikler endrer både hva som lønner seg (aktivt) og hva som oppleves som normalt (passivt). Et pantesystem gjør begge deler i samme trekk.

Distinksjonen mot et rent tilfelle: at et tiltak er blandet, er ikke en unnskyldning for å la være å klassifisere. Det er en anledning til å si hvilket ledd som virker gjennom hvilken kanal.

Hvor det gjør arbeid: dette er en av de sikreste A-markørene i temaet. En besvarelse som klassifiserer alt rent, ser ut som en som ikke har prøvd begrepene på virkeligheten. En som skriver ut blandingen og deretter velger hovedmekanismen med begrunnelse, ser ut som det motsatte.

Merk fella: en blanding er ikke det samme som at «det kommer an på». Skriv hvilken kanal som bærer mest, og hvorfor.

Det er lett å blande sammen to skiller som ikke er det samme: frivillig mot tvungent på den ene siden, og aktiv mot passiv modell på den andre.

Et forbud er tvingende, men forutsetter en aktiv modell: det virker fordi folk vurderer risikoen for å bli tatt. En mindre tallerken er helt frivillig, men forutsetter en passiv modell.

Distinksjonen i praksis: de fire kombinasjonene finnes alle. Frivillig og aktivt: en kampanje. Frivillig og passivt: valgomgivelser. Tvungent og aktivt: forbud med bot. Tvungent og passivt: at et alternativ rett og slett ikke lenger finnes å velge.

Hvor det gjør arbeid: dette er den vanligste enkeltfeilen i eksempelleddet. Skriver du at bomringen forutsetter en passiv modell fordi den «tvinger folk», har du byttet akse midt i svaret.

Kravet i eksempelleddet er ikke å nevne et tiltak, men å vise at tiltaket forutsetter modellen. Tre trekk gjør koblingen begrunnet:

(1) Si hvilken mekanisme tiltaket virker gjennom.
(2) Si hvilket ledd i modellen den mekanismen svarer til.
(3) Si hva som ville gjort eksempelet til et dårlig eksempel.

Distinksjonen mot en konstatering: «Å flytte salatbaren forutsetter en passiv menneskemodell» er en påstand. Den samme setningen fulgt av «fordi tiltaket virker uten at noen tar stilling til noe — det endrer hva som er lett å gjøre, ikke hva folk mener» er en begrunnelse.

Hvor det gjør arbeid: overalt i dette temaet. En sensorveiledning fra H2021 sier at sensor skal kontrollere om tiltaket faktisk forutsetter modellen, og beskriver besvarelser på D-nivå som besvarelser der eksemplene er relevante, men begrunnelsene svake. Dette er feil #12 — å gi eksempler uten begrunnelse — og kapitlet her er feilens hovedhjem.

Legger vi en aktiv modell til grunn, plasseres ansvaret hos den enkelte. Hun har fått informasjonen, hun har alternativene, og det hun gjør er hennes valg.

Det er en av grunnene til at modellen er politisk attraktiv: den behandler folk som myndige.

Distinksjonen mot den passive modellen: i den passive modellen ligger ansvaret hos den som utformer omgivelsene, fordi det er der forklaringen sitter.

Hvor det gjør arbeid: dette er drøftingsleddets tyngste enkeltmoment. Spørsmålet «hvem får ansvaret?» er den mest direkte veien inn i en begrunnet drøfting, og den er lett å skrive kort.

Legger vi en passiv modell til grunn, flyttes ansvaret fra den enkelte til den som utformer omgivelsene: myndigheter, arbeidsgivere, de som bestemmer hvordan et lokale eller et system er innrettet.

Det har en åpenbar rimelighet der handlingsrommet faktisk er lite, og en åpenbar risiko der det ikke er det.

Distinksjonen mot ansvarsfraskrivelse: modellen sier ikke at den enkelte er uten ansvar i moralsk forstand. Den sier at forklaringen på atferdsmønsteret ligger et annet sted enn i den enkeltes overveielse.

Hvor det gjør arbeid: i drøftingsleddet, som argumentet for en passiv modell i saker der struktur åpenbart betyr mer enn holdning — og som argumentet mot i saker der den fratar folk noe de faktisk rår over.

Tre argumenter går igjen, og de er verdt å kunne skrive ut.

(1) Virkning uten forutsetning om oppmerksomhet. Tiltaket virker også på dem som ikke bryr seg, ikke har tid eller ikke har fått med seg noe.
(2) Den treffer strukturelle årsaker. Der forskjellene mellom folk skyldes ulikt handlingsrom snarere enn ulike holdninger, er det handlingsrommet som må endres.
(3) Den er ofte billigere per oppnådd endring, fordi den ikke krever gjentatt påvirkning.

Distinksjonen mot manipulasjon: at et tiltak virker uten oppmerksomhet, er ikke det samme som at det er skjult. Et strukturtiltak kan være fullt offentlig kjent og likevel virke.

Hvor det gjør arbeid: dette er «argumentet for» i drøftingsleddet. Ta med minst ett av de tre, og begrunn det med en mekanisme.

Tre motargumenter, som speiler fordelene.

(1) Legitimitetsproblemet. Et tiltak som virker uten at den enkelte tar stilling, behandler henne som et objekt for styring snarere enn som en borger som skal overbevises.
(2) Den kan skjule en verdivurdering. Noen har bestemt hva som er ønskelig atferd, og valget er ikke lagt fram til diskusjon på samme måte som et argument ville vært.
(3) Den kan gi skinnløsninger. Endres atferden uten at noen har endret oppfatning, forsvinner effekten om tiltaket fjernes — og oppslutningen om saken er ikke bygget.

Distinksjonen mot innvendingen om at modellen er «urealistisk»: disse tre innvendingene handler ikke om modellen er sann, men om hva det koster å styre etter den.

Hvor det gjør arbeid: dette er «argumentet mot». En besvarelse som har både dette og forrige punkt, oppfyller det sensorveiledningene beskriver som kjennetegnet på en sterk drøfting: argumenter både for og mot.

(1) Respekt for den enkeltes dømmekraft. Tiltaket legger fram grunner og lar folk bestemme selv.
(2) Varighet der det virker. Den som har endret oppfatning, endrer atferd også i situasjoner tiltaket ikke rakk å regulere.
(3) Åpenhet. Argumentet ligger på bordet og kan imøtegås. Det er en styrke i et demokrati.

Distinksjonen mot en påstand om at folk faktisk er rasjonelle: dette er ikke et argument for at den aktive modellen er mer treffsikker. Det er et argument om hva slags forhold politikken skal ha til borgeren.

Hvor det gjør arbeid: som motvekt i drøftingsleddet, og som den delen av svaret der mange kandidater bare skriver «folk må få bestemme selv». Skriv mekanismen, ikke stemningen.

(1) Svak gjennomsnittsvirkning. Tiltaket treffer bare dem som allerede er oppmerksomme, og de er ofte de som trengte det minst.
(2) Den kan forsterke forskjeller. De med mest overskudd og mest informasjon er de som lettest følger opp.
(3) Den kan legge ansvaret der handlingsrommet ikke er. Å be noen «velge annerledes» er hult hvis alternativet ikke finnes for henne.

Distinksjonen mot innvendingen om at folk er dumme: ingen av disse tre punktene forutsetter det. De forutsetter bare at oppmerksomhet er en knapp ressurs som er ulikt fordelt.

Hvor det gjør arbeid: dette er den delen av drøftingen som ofte mangler, fordi den aktive modellen framstår som den sympatiske. En besvarelse som tar den på alvor og likevel finner den beste innvendingen mot den, ser selvstendig ut.

Et av de skarpeste vurderingskriteriene i drøftingsleddet: hva skjer med atferden hvis tiltaket avvikles?

Et strukturtiltak som har virket passivt, tar som regel virkningen med seg når det fjernes. Et informasjonstiltak som faktisk har endret oppfatninger, etterlater seg noe.

Distinksjonen mot effektstørrelse: et tiltak kan ha stor virkning og lav robusthet samtidig. De to må vurderes hver for seg.

Hvor det gjør arbeid: dette er den mest brukbare enkeltsetningen i en drøfting av klimatiltak, og den peker rett videre mot kap. 1.3, der det samme spørsmålet stilles om handlinger som begrunnes i utfallet mot handlinger som begrunnes i seg selv.

Ved siden av «virker det?» står spørsmålet «tåler tiltaket å bli forklart?». Et tiltak som mister effekten idet folk får vite hvordan det virker, har et legitimitetsproblem. Et som virker like godt når det er kjent, har det ikke.

Distinksjonen mot effektivitet: de to kriteriene kan trekke i hver sin retning, og en drøfting som bare bruker det ene, er halv.

Merk at kriteriet skjærer på tvers av modellskillet: både aktive og passive tiltak kan være åpne eller lukkede. Et strukturtiltak som er offentlig vedtatt og begrunnet, er åpent. En kampanje som skjuler hvem som har betalt for den, er ikke det.

Hvor det gjør arbeid: som veiingen i drøftingsleddet — trinn fire i drøftingssjangeren. Det er her du faktisk svarer på innvendingen i stedet for bare å nevne den.