1.2 Biologiske menneskemodeller og den naturalistiske vendingen
Hva det vil si å forklare menneskelig atferd biologisk, hvor grensen mot sosiale forklaringer går, og hvorfor grensedragningen selv er et eksamenstema.
- Belegget: biologiske menneskemodeller står for 0 av 35 oppgaver som eget tema i gjeldende regime. Stoffet inngår derimot som ett av leddene i klyngen rasjonalitet, menneskemodeller og atferdsøkonomi, som er prøvd i 5 av 35 oppgaver i gjeldende regime. Det tydeligste egne belegget er V2021, som hørte til det forrige eksamensregimet med to essayvalg per termin: der ble det spurt om hvordan variasjon i en type kriminalitet kan forklares, og veiledningen sa samtidig at detaljkunnskap om saksfeltet ikke skulle telle — bare om kunnskapen ble brukt til å vise forståelse av pensum. Historisk, over hele arkivet, inngår stoffet i menneskemodell-raden på 11 av 21 terminer.
- Sjangrene: redegjørelsesleddet og eksempeloppgaven.
- Prioritetsklassen er «kunne». Det betyr færre minutter enn kapitlet foran, ikke at stoffet kan hoppes over. UiOs læringsutbytte navngir uttrykkelig biologiske perspektiver på menneske og samfunn ved siden av de filosofiske og samfunnsvitenskapelige, og distinksjonene her er dessuten det som gjør redegjørelsen om passive modeller presis.
Feilene som forebygges her: feil #12 — å gi eksempler uten begrunnelse; og fella med å skrive om saksfeltet i stedet for om apparatet, som tre sensorveiledninger advarer mot i klartekst.
Forkunnskaper
Forkunnskaper: kap. 1.1.
Fra kap. 1.1, de to påstandene du trenger friskt:
Dette sto der: en aktiv menneskemodell forklarer handlingen ved at personen vurderer og velger; en passiv modell forklarer den ved krefter utenfor eller under personens kontroll.
Og dette: de passive modellene deler seg i to familier — de sosiale, som forklarer med sosialisering, struktur og posisjon, og de biologiske, som forklarer med kroppslige og evolusjonære disposisjoner. Dette kapitlet handler om den andre familien, og om hvor grensen mellom de to går.
Temaet i fagets landskap (~6 min)
Tenk deg to forskere som ser på det samme talløysettet. Begge finner at en bestemt atferd er langt vanligere i én gruppe enn i en annen, i alle land der det er målt. Den ene sier: dette må ha en biologisk komponent, siden mønsteret går igjen overalt. Den andre sier: se på nivåene — i ett av landene er atferden tre ganger så vanlig som for tjue år siden, og gruppeforskjellen er den samme. Det kan ikke være biologi som endret seg på tjue år.
Begge har rett i hver sin del av tallmaterialet. Og det er hele kapitlet: en biologisk og en sosial forklaring svarer ofte på ulike spørsmål om det samme fenomenet, og krangelen mellom dem er ofte en krangel om hvilket spørsmål som ble stilt.
De siste tiårene har samfunnsvitenskapene i økende grad tatt inn kunnskap fra biologien. Aakvaag kaller dette den naturalistiske vendingen, og den kan leses på to måter: som en utvidelse av samfunnsvitenskapens verktøykasse, eller som en trussel mot dens egenart. Å kunne skrive ut begge lesningene er nettopp det et drøftingsledd om temaet ber om.
En advarsel før vi begynner, og den gjelder både faglig presisjon og eksamen: dette er et felt der det er lett å skrive om saken i stedet for om faget. En sensorveiledning fra V2021 sier uttrykkelig at detaljkunnskap om saksfeltet ikke skal telle — bare om kunnskapen brukes til å vise forståelse av pensum. Eksemplene i dette kapitlet er derfor holdt abstrakte med vilje.
Den naturalistiske vendingen (~12 min)
Samfunnsvitenskapene ble bygget på en arbeidsdeling: naturvitenskapene forklarte kroppen, samfunnsvitenskapene forklarte det sosiale. Den arbeidsdelingen har blitt mindre skarp, og det er dét vendingen består i.
Det er verdt å merke seg at vendingen ikke er ett standpunkt. Den dekker alt fra å ta inn ett enkelt biologisk mål i en survey, til å hevde at samfunnsvitenskapelige forklaringer i prinsippet kan føres tilbake til biologiske. Å behandle den som én posisjon er en av de raskeste måtene å bomme på en redegjørelse.
Betegnelsen på at samfunnsvitenskapene i økende grad tar inn kunnskap, begreper og forklaringer fra biologien — evolusjonsteori, nevrovitenskap, genetikk. Begrepet er hentet fra Aakvaag, i «Samfunnsvitenskap og biologi».
Vendingen er en tendens, ikke en teori. Den kan opptre i svak form, der biologisk kunnskap er ett innslag blant flere, og i sterk form, der de biologiske forklaringene gjøres grunnleggende.
Distinksjonen mot en biologisk menneskemodell: vendingen er en utvikling i faget; modellen er en bestemt antakelse om mennesket. Vendingen gjør modellen mer utbredt, men de to er ikke samme størrelse.
Hvor det gjør arbeid: i avgrensningen av et redegjørelsesledd. Å si at vendingen har en svak og en sterk form, og at innvendingene i hovedsak treffer den sterke, er en billig markør på presisjon.
Som trussel: samfunnsvitenskapenes egenart ligger i å forklare det som er samfunnsskapt. Legges biologiske forklaringer til grunn, står faget i fare for å forklare bort nettopp det det er satt til å studere.
Distinksjonen mellom de to lesningene er ikke faktisk, men om ambisjon: de er ikke uenige om at biologi finnes. De er uenige om hvor mye av forklaringsarbeidet biologien skal gjøre.
Hvor det gjør arbeid: dette er drøftingsaksen i kapitlet. Et drøftingsledd som bare gir den ene lesningen, oppfyller minimumskravet om ett argument, men når ikke det veiledningene beskriver som en sterk besvarelse: argumenter både for og mot.
En passiv menneskemodell der kreftene som forklarer atferden er kroppslige eller evolusjonære: disposisjoner, fysiologiske forhold, artstypiske trekk formet av seleksjon over lang tid.
Som alle passive modeller går forklaringen ikke veien om personens egne vurderinger.
Distinksjonen mot den sosiale passive modellen: kreftene antas å være mer stabile på tvers av samfunn og over tid, fordi de ikke er tillært. Det er den forskjellen som gjør variasjon til en prøvestein mellom de to.
Distinksjonen mot den aktive modellen: samme skille som i kap. 1.1 — spørsmålet er om atferden går gjennom personens overveielse.
Merk hva modellen ikke sier: den sier ikke at et trekk er uforanderlig, og den sier ingenting om hva som er ønskelig. Begge feillesningene er vanlige, og begge er dyre i et drøftingsledd.
En passiv modell der kreftene er tillærte og samfunnsskapte: sosialisering, normer, klasseposisjon, institusjoner, materielle vilkår.
Den deler den passive modellens grunntrekk — forklaringen går ikke gjennom personens overveielse — men plasserer kreftene i det sosiale i stedet for i kroppen.
Distinksjonen mot den biologiske: kreftene kan endre seg raskt, fordi samfunn endrer seg raskt. Det gir modellen et fortrinn når fenomenet varierer mye mellom land eller over tid, og et forklaringsproblem når det ikke gjør det.
Hvor det gjør arbeid: i redegjørelsesleddet. En oppgave om passive modeller som ikke skiller de to familiene, har hoppet over en distinksjon oppgaven som regel forutsetter.
En forklaring som fører et atferdstrekk tilbake til at det ga en fordel i de omgivelsene mennesket ble formet i, og at disposisjonen for det derfor er blitt vanlig i arten.
Forklaringen svarer altså på spørsmålet «hvorfor finnes denne tilbøyeligheten i det hele tatt?» — ikke på spørsmålet «hvorfor gjorde denne personen dette nå?».
Distinksjonen mot en forklaring på en enkelthandling: de to spørsmålene er ulike, og en evolusjonspsykologisk forklaring er ikke et alternativ til en forklaring med grunner. Den ligger på et annet nivå.
Hvor det gjør arbeid: i den presiserende setningen. Å vise at du vet hvilket spørsmål forklaringstypen svarer på, er den enkleste måten å unngå å sette de to opp mot hverandre på feil måte.
Tre presiseringer som skiller en presis framstilling fra en karikatur:
(1) Den hevder noe om tilbøyeligheter i gjennomsnitt, ikke om hva hver enkelt vil gjøre.
(2) Den hevder at et trekk har vært fordelaktig i fortidige omgivelser, ikke at det er fordelaktig nå.
(3) Den hevder ingenting om hva som er ønskelig. En forklaring på at noe er utbredt, er ikke et forsvar for det.
Distinksjonen mot «det ligger i naturen vår»: den folkelige versjonen hopper over alle tre presiseringene, og det er som regel den versjonen som blir kritisert. Å kritisere den svake versjonen er ikke å kritisere posisjonen.
Hvor det gjør arbeid: i nøytralitetskravet, som også er et faglig krav. Sensorveiledningene belønner besvarelser som gir argumenter begge veier — og en posisjon som er karikert, kan ikke gi et brukbart argument.
En disposisjon er en tilbøyelighet: den gjør et utfall mer sannsynlig, uten å avgjøre det. En determinasjon ville avgjort det.
Biologiske menneskemodeller i pensum arbeider med disposisjoner. Det er derfor «biologisk forklart» og «uforanderlig» ikke er samme sak: en disposisjon kan slå ulikt ut i ulike omgivelser, og det er nettopp det variasjonen mellom land og tiår viser.
Distinksjonen mot et sosialt vilkår: også sosiale krefter gir disposisjoner. Forskjellen ligger i hvor de kommer fra, ikke i hvor bindende de er.
Hvor det gjør arbeid: dette er den setningen som redder et drøftingsledd fra å bli en strid mellom to karikaturer.
Et trekk som finnes hos mennesker generelt, på tvers av samfunn — for eksempel evnen til språk, eller at spedbarn knytter seg til dem som steller dem.
Artstypiske trekk er den sterkeste kandidaten for en biologisk forklaring, nettopp fordi de ikke varierer med samfunnsformen.
Distinksjonen mot en kulturell universalie: at noe finnes overalt, er ikke bevis for at det er biologisk. Det kan også skyldes at alle samfunn står overfor de samme praktiske problemene. Å hoppe fra «finnes overalt» til «er biologisk» er en slutning som må begrunnes, ikke antas.
Hvor det gjør arbeid: i eksempelleddet, når du skal si hva slags fenomen som egner seg for hvilken forklaringstype.
(Innstegsoppgave. Forklar med egne ord.)
a) Hva menes med den naturalistiske vendingen, og hvem er avsenderen?
b) Hva skiller en biologisk fra en sosial passiv menneskemodell?
c) Hvorfor er «disposisjon» et viktigere ord enn «determinasjon» når man skal framstille biologiske forklaringer presist?
Å forklare et gjennomsnitt og å forklare en variasjon (~14 min)
Nå kommer den distinksjonen som gjør hele kapitlet brukbart, og som er den enkeltinnsikten det lønner seg mest å ta med til eksamen.
Et tallmateriale inneholder som regel to helt forskjellige ting: et nivå eller en forskjell som går igjen, og en variasjon mellom steder eller over tid. De to trenger ikke ha samme forklaring — og som regel har de det ikke.
En biologisk modell er godt egnet til å bære det første og dårlig egnet til å bære det andre, av en enkel grunn: menneskets biologi endrer seg ikke på tjue år, og den er stort sett den samme i alle land. Varierer fenomenet kraftig langs de to aksene, må variasjonen forklares av noe som også varierer.
Dette er ikke et argument mot biologiske forklaringer. Det er en presis angivelse av hva de kan bære.
En forklaring på et nivå eller en gjennomgående forskjell: hvorfor et trekk er utbredt, eller hvorfor en gruppeforskjell finnes overhodet.
Dette er den typen spørsmål en biologisk eller evolusjonær forklaring er konstruert for.
Distinksjonen mot en variasjonsforklaring: gjennomsnittsforklaringen svarer på «hvorfor finnes dette?». Variasjonsforklaringen svarer på «hvorfor er det mer av det her enn der?».
Hvor det gjør arbeid: i første trekk når du får et talleksempel. Del materialet i to før du forklarer noe som helst — hva er nivået, og hva er variasjonen?
En forklaring på forskjeller mellom steder eller endringer over tid: hvorfor er et fenomen tre ganger så vanlig i ett land som i et annet, eller hvorfor har det tredoblet seg på tjue år?
En forklaring på variasjon må selv variere. Er noe stabilt over hele perioden og over alle landene, kan det ikke forklare at tallene spriker.
Distinksjonen mot gjennomsnittsforklaringen: dette er ikke et sterkere eller svakere spørsmål, men et annet. Å svare på det ene når oppgaven spurte om det andre, er en av de vanligste feilene i denne typen oppgaver.
Hvor det gjør arbeid: dette er kjernen i eksempelleddet i dette kapitlet, og det er den argumentasjonsformen sensor vil se: å knytte hver del av tallmaterialet til den forklaringstypen som kan bære den.
To grupper kan skille seg i gjennomsnitt og likevel overlappe kraftig: de aller fleste i den ene gruppen ligner de aller fleste i den andre, mens gjennomsnittene er ulike.
Det er den vanlige situasjonen når samfunnsvitenskapen finner en gruppeforskjell, og den har en direkte konsekvens: en gruppeforskjell sier svært lite om et enkeltmenneske.
Distinksjonen mot en kategorisk forskjell: en kategorisk forskjell ville betydd at gruppene ikke overlapper. Det er sjelden.
Hvor det gjør arbeid: i den presiserende setningen, og som vaksine mot nivåfeilen under. Det koster én setning og viser at du kan lese et tallmateriale.
Å slutte fra en gruppeforskjell til en påstand om en enkeltperson. Fordi fordelingene overlapper, er slutningen ugyldig selv når gruppeforskjellen er reell og godt målt.
Distinksjonen mot en gyldig slutning: fra en gruppeforskjell kan du slutte noe om sannsynligheter i gruppen, ikke om en bestemt person.
Hvor det gjør arbeid: i et drøftingsledd om hva en biologisk forklaring kan og ikke kan brukes til. Dette er også stedet der faglig presisjon og redelighet peker samme vei: den ugyldige slutningen er både faglig gal og den som gjør mest skade utenfor faget.
Merk at feilen ikke er biologiens: den er like mulig fra en sosial forklaring. «Folk fra dette området gjør sånn» er samme slutning med andre premisser.
Varierer et fenomen kraftig mellom samfunn, har en forklaring som viser til stabile artstrekk et problem: den forklarer noe som ikke er der å forklare.
Går derimot mønsteret igjen i alle samfunn som er undersøkt, er det et argument for at noe felles er i spill — men bare et argument, ikke et bevis, siden alle samfunn også står overfor mange av de samme praktiske problemene.
Distinksjonen mot tidsvariasjon: de to prøvesteinene peker ofte samme vei, men ikke alltid. Et mønster kan være likt overalt og likevel ha endret seg raskt overalt.
Hvor det gjør arbeid: dette er argument nummer én i en drøfting av hva en biologisk modell kan bære.
Endrer et fenomen seg mye på få tiår, kan endringen ikke forklares av noe som er konstant i samme periode. Menneskets biologi er konstant på den tidsskalaen.
Dette er den skarpeste enkelttesten i kapitlet, fordi den er så enkel å bruke: hvor mye har tallet endret seg, og hva har endret seg samtidig?
Distinksjonen mot en påstand om at biologien er irrelevant: testen rammer bare forklaringen av endringen. Nivået kan fortsatt ha en biologisk komponent.
Hvor det gjør arbeid: i eksempelleddet, som den setningen som viser at du deler tallmaterialet i to før du forklarer.
(1) I alle tolv landene er atferden vanligere i den ene av to grupper enn i den andre, og forholdstallet mellom gruppene er omtrent det samme overalt.
(2) I ett av landene har nivået i begge gruppene tredoblet seg i løpet av perioden, mens forholdstallet mellom gruppene er uendret.
Hvilken del av materialet kan en biologisk menneskemodell bære, og hvilken kan den ikke?
«Materialet inneholder to forskjellige ting, og de trenger hver sin forklaring.
Det første trekket — at gruppeforskjellen går igjen i alle tolv landene med omtrent samme størrelse — er den delen en biologisk modell kan bære. Det er en gjennomsnittsforklaring: modellen sier at en disposisjon er ulikt fordelt mellom gruppene og gir et utslag som ikke er avhengig av samfunnsform. At mønsteret er stabilt på tvers av tolv ulike samfunn, er nettopp det en forklaring med stabile artstrekk forutsier. Merk likevel at stabiliteten ikke er et bevis: tolv samfunn kan også dele et praktisk vilkår som gir samme utslag, og den muligheten må avvises før slutningen holder.
Det andre trekket — tredoblingen i ett land på tjue år — er den delen modellen ikke kan bære. Menneskets biologi er praktisk talt uendret på tjue år, og en konstant kan ikke forklare en endring. Her må forklaringen selv variere, og den må variere på nettopp den måten: mye i ett land, lite i de øvrige. Det peker mot noe samfunnsskapt — endrede vilkår, endret tilgjengelighet, endrede normer.
Legg merke til hva som følger av at forholdstallet er uendret mens nivået tredobles: den sosiale endringen har løftet begge gruppene like mye. Det er et argument for at de to forklaringene her ikke konkurrerer, men arbeider på hver sin del av materialet — den ene på forskjellen, den andre på nivået.
Det som ville gjort dette til et dårlig eksempel på arbeidsdelingen, er om forholdstallet mellom gruppene også hadde endret seg kraftig i det ene landet. Da ville den sosiale forklaringen konkurrert direkte med den biologiske om selve gruppeforskjellen, og arbeidsdelingen ville ikke lenger vært ren.»
Margnotat: legg merke til at besvarelsen begynner med å dele materialet i to før den forklarer noe. Det er selve grepet, og det er det som gjør resten av avsnittet mulig å skrive kort.
Margnotat: setningen om at stabilitet ikke er bevis, er en billig markør på lesing. Den viser at kandidaten kjenner en svakhet ved sitt eget argument.
Margnotat: siste avsnitt er trinn fire i eksempeloppgaven — hva som ville gjort eksempelet dårlig. Her gjør det dobbelt arbeid, fordi det samtidig viser når forklaringene faktisk ville konkurrert.
Margnotat: og merk hva som ikke står. Ingenting om hvilken atferd det gjelder, ingen tall utover dem oppgaven ga. Saksfeltet gir ingen uttelling i seg selv, og en veiledning fra V2021 sier det uttrykkelig.
Under står tre nyskrevne funn. For hvert av dem: er dette noe en biologisk modell kan bære, noe en sosial modell må bære, eller noe som krever begge? Begrunn i to til tre setninger.
a) Et trekk finnes i alle samfunn som er undersøkt, og det har vært stabilt så lenge det er registrert.
b) Et fenomen er dobbelt så utbredt i by som på land, og forskjellen har vokst siden målingene startet.
c) En gruppeforskjell finnes i alle land, men er fire ganger så stor i noen land som i andre.
Konkurrerende eller komplementære forklaringer (~13 min)
Den vanligste feilen i dette temaet er å behandle biologiske og sosiale forklaringer som to leire som må velge. Noen ganger konkurrerer de faktisk. Ofte gjør de ikke det. Å kunne si når de gjør hva, er det som skiller et selvstendig svar fra en oppramsing av to posisjoner.
Testen er enkel: forklarer de to det samme spørsmålet om det samme materialet, konkurrerer de, og da må én av dem vike eller vise seg overflødig. Forklarer de ulike deler — den ene nivået, den andre variasjonen; den ene hvorfor tilbøyeligheten finnes, den andre hvorfor den ble utløst her og nå — utfyller de hverandre.
To forklaringer konkurrerer når de svarer på samme spørsmål om samme fenomen, og når det at den ene holder, gjør den andre overflødig.
Eksempelform: forklarer en sosial modell hele gruppeforskjellen i et materiale, er en biologisk forklaring på den samme forskjellen ikke lenger nødvendig — og motsatt.
Distinksjonen mot komplementære forklaringer: her kan begge ikke være hele svaret samtidig. I det komplementære tilfellet kan de det.
Hvor det gjør arbeid: i drøftingsleddet. Å si eksplisitt at «her konkurrerer de, og her gjør de det ikke» er det tydeligste selvstendighetstegnet en besvarelse i dette temaet kan gi.
To forklaringer utfyller hverandre når de svarer på ulike spørsmål om det samme fenomenet — typisk når den ene forklarer at en tilbøyelighet finnes, og den andre forklarer hvorfor den slår ut som den gjør her og nå.
Distinksjonen mot en unnvikelse: «det er nok litt av begge deler» er ikke et svar. Komplementaritet er en påstand som må begrunnes: du må si hvilken del hver forklaring bærer.
Hvor det gjør arbeid: dette er landingen i et drøftingsledd om temaet — men bare hvis arbeidsdelingen er skrevet ut. Uten det er komplementaritet bare en høflig måte å la være å konkludere på, og det ligger tett på fella der «det kommer an på» erstatter argumentet.
En ryddig måte å plassere de to forklaringstypene på: den evolusjonære forklaringen svarer på hvorfor en tilbøyelighet finnes i arten, den sosiale på hvorfor den utløses i dette samfunnet, og forklaringen med grunner på hvorfor denne personen gjorde dette nå.
De tre svarer på tre forskjellige spørsmål, og de kan alle tre være riktige samtidig.
Distinksjonen mot reduksjonisme: reduksjonisten hevder at det ene nivået i prinsippet kan erstatte de andre. Arbeidsdelingen hevder at de ikke kan det.
Hvor det gjør arbeid: dette er den mest brukbare disponeringen av et helt svar i dette temaet. Tre nivåer, tre spørsmål, én setning om hva hvert nivå kan og ikke kan.
En mellomposisjon som er verdt å kunne: biologien setter rammer for hva som er mulig og hva som koster mye, uten å bestemme hva som faktisk skjer innenfor rammene.
Denne posisjonen tar biologien på alvor og lar samtidig det samfunnsskapte gjøre forklaringsarbeidet der variasjonen er.
Distinksjonen mot den sterke naturalistiske posisjonen: her er biologien et vilkår for forklaringen, ikke selve forklaringen.
Hvor det gjør arbeid: som en begrunnet landing i drøftingsleddet. Merk at posisjonen må begrunnes som alle andre — den er ikke et kompromiss du kan velge fordi den ligger i midten.
Påstanden om at forklaringer på ett nivå i prinsippet kan føres tilbake til, og erstattes av, forklaringer på et lavere nivå — for eksempel at samfunnsvitenskapelige forklaringer i siste instans er biologiske.
Dette er den sterke formen for den naturalistiske vendingen, og det er den formen de fleste innvendingene retter seg mot.
Distinksjonen mot å bruke biologisk kunnskap: en samfunnsforsker kan bruke biologiske funn uten å mene at samfunnsvitenskapen kan reduseres bort. Å slå de to sammen er å karikere motparten.
Hvor det gjør arbeid: begrepet hører også hjemme i debatten om aktør og struktur, der det brukes om forholdet mellom individ og samfunn — se kap. 7.1. Her holder det å kunne skillet mellom sterk og svak form.
At noe er utbredt, følger det ikke at det bør være det. Slutningen mangler et ledd: en verdipremiss som sier at det utbredte er ønskelig, og den premissen må begrunnes for seg.
Dette gjelder like fullt for sosiale forklaringer som for biologiske. «Slik har det alltid vært hos oss» er samme slutning med andre premisser.
Distinksjonen mot en forklaring: en forklaring sier hvorfor noe er slik. En rettferdiggjøring sier hvorfor det bør være slik. En besvarelse som blander dem, gjør en logisk feil, ikke bare en politisk.
Hvor det gjør arbeid: i ett forbehold i drøftingsleddet. Skillet mellom er og bør er selv et eget eksamenstema, og utfoldes i kap. 6.1.
Det som prøves i dette temaet er sjelden biologi. Det er grensen: hvor langt en biologisk forklaring rekker, hvor den sosiale tar over, og hvordan man avgjør spørsmålet.
Det er derfor en besvarelse som bruker mest plass på å referere biologisk kunnskap, bommer — også når kunnskapen er riktig.
Distinksjonen mot saksfeltet: saksfeltet er anledningen, grensedragningen er faget. En sensorveiledning fra V2021 sier uttrykkelig at detaljkunnskap om saksfeltet ikke skal telle, bare om kunnskapen brukes til å vise forståelse av pensum.
Hvor det gjør arbeid: i disponeringen av hele svaret. Sett av mest plass til hvordan grensen bestemmes, ikke til hva forklaringene sier.
Regelen er hard og står i tre sensorveiledninger: saksfeltet gir null uttelling i seg selv.
Distinksjonen i praksis: saksbeskrivelsen skal være akkurat lang nok til å bære analysen. Er den lengre, har den tatt plass fra det som måles.
Hvor det gjør arbeid: i dette kapitlet spesielt, fordi de sakene biologiske forklaringer brukes på — kriminalitet, kjønnsforskjeller, helse — er saker mange har meninger om og mye kunnskap om. Nettopp derfor er fristelsen stor.
Skriv et kort redegjørelsesledd på fem til sju setninger om den naturalistiske vendingen, der du får med hva den består i, hvem den kommer fra, og hvorfor den er omstridt.
(Krevende. Full flerleddet oppgave etter malen fra gjeldende regime. Sett av tredve minutter.)
a) Gjør kort rede for skillet mellom sosiale og biologiske passive menneskemodeller.
b) Et nyskrevet materiale viser at en gruppeforskjell i en atferd finnes i alle undersøkte land og har vært stabil i tretti år, mens nivået i begge grupper har blitt halvert i samme periode. Vis hvilken del av materialet hver av de to modellene kan bære, og begrunn.
c) Diskuter om biologiske og sosiale forklaringer på et slikt materiale konkurrerer eller utfyller hverandre.
(Denne oppgaven trener presisjon i framstillingen av en posisjon du kanskje er uenig i. Det er et faglig krav, ikke et høflighetskrav: sensorveiledningene belønner argumenter begge veier, og et karikert motstandersyn gir ingen brukbare argumenter.)
Under står tre framstillinger av biologiske forklaringer. Alle tre er karikaturer. Skriv hver av dem om til en presis versjon, og si i én setning hva karikaturen gjorde galt.
a) «Evolusjonspsykologien mener at atferden vår er bestemt av genene.»
b) «Hvis noe er biologisk, kan det ikke endres.»
c) «Biologiske forklaringer sier at slik bør det være, siden det er naturlig.»
Å skrive om saksfeltet i stedet for om apparatet. Dette er kapitlets egen hovedfelle. Sakene biologiske forklaringer brukes på er saker mange kan mye om og har meninger om, og fristelsen til å skrive tre avsnitt om saken er stor. En sensorveiledning fra V2021 sier uttrykkelig at detaljkunnskap om saksfeltet ikke skal telle — bare om kunnskapen brukes til å vise forståelse av pensum. Saksbeskrivelsen skal være akkurat lang nok til å bære analysen.
Å karikere den ene siden. «Biologene mener alt er bestemt av genene» og «sosiologene mener kroppen ikke finnes» er begge karikaturer. Sensorveiledningene belønner argumenter både for og mot, og en karikert posisjon leverer ingen brukbare argumenter.
Å slutte fra gruppe til individ. Fordelinger overlapper. En reell og godt målt gruppeforskjell gir ingen holdepunkter om en enkeltperson, og feilen er like mulig fra en sosial som fra en biologisk forklaring.
Å svare «det er nok litt av begge deler» og stoppe der. Komplementaritet er en påstand som må begrunnes: si hvilken del hver forklaring bærer, ellers er det en unnvikelse.
A-markøren er å dele tallmaterialet før du forklarer det. Si hva som er nivå og hva som er variasjon, og knytt hver del til den forklaringstypen som kan bære den. Det er ett grep, det tar to setninger, og det gjør resten av svaret mulig å skrive kort.
Den andre markøren er forbeholdet mot ditt eget argument: at et mønster går igjen i alle undersøkte samfunn er et argument for en felles årsak, ikke et bevis, siden samfunn også deler praktiske vilkår. Å kjenne en svakhet ved eget resonnement er et av de tydeligste selvstendighetstegnene en besvarelse kan gi.
Og den tredje: hvis du lander på at forklaringene utfyller hverandre, må du si hvilken del hver av dem bærer. Komplementaritet uten arbeidsdeling er ikke en konklusjon.
Husk hvorfor dette virker: gjengivelse er en forutsetning på alle karakternivåer, mens anvendelse og selvstendighet er det eneste som beveger deg oppover. Anvendelse slår mengde — og her er anvendelsen nettopp å bruke distinksjonene på et materiale i stedet for å referere dem.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.