1.3 Formålsrasjonalitet og verdirasjonalitet

At en handling har en begrunnelse som gjør den forståelig ut fra aktørens eget ståsted. Begrepet dekker flere ulike former, og det er derfor det må presiseres før det brukes.

Å kalle en handling rasjonell er ikke å rose den. Det er å si at det finnes et svar på spørsmålet «hvorfor gjorde hun det?» som viser til noe hun sikter mot eller mener.

Distinksjonen mot klokskap: en handling kan være rasjonell og likevel uklok, hvis aktøren har feil oppfatning om verden. Rasjonaliteten ligger i sammenhengen mellom begrunnelse og handling, ikke i om begrunnelsen er sann.

Hvor det gjør arbeid: i første trinn av redegjørelsesleddet. En oppgave som ber om å «forklare begrepet rasjonalitet» besvares best ved å si at ordet er en paraply, og deretter vise hva som skiller formene under den.

En handling der middelet velges ut fra hvor godt det når et mål, og der målet selv er gjenstand for avveining mot andre mål og mot kostnadene.

Aktøren spør altså to ting: hva virker, og er det verdt det? Begge spørsmålene handler om utfall.

Distinksjonen mot verdirasjonell handling: begrunnelsen ligger i utfallet, ikke i handlingen. Det gir en direkte test: endres utfallet, eller forsvinner koblingen mellom middel og mål, forsvinner grunnen til å handle.

Avsenderen: begrepet tilhører Weber, og framstillingen som brukes i dette emnet er Balsviks, i «Rasjonalitetsantakelser i samfunnsvitenskapene». Å tilskrive selve begrepet til Balsvik er en av de tilskrivningsfeilene sensor merker umiddelbart.

Hvor det gjør arbeid: i klassifiseringen av tiltak og handlinger. Avgifter, subsidier, bøter og kalkyler appellerer alle til formålsrasjonalitet.

En handling der begrunnelsen ligger i verdien av handlingen selv, uavhengig av hva den fører til. Aktøren gjør det fordi det er riktig, passende eller påkrevd — ikke fordi det virker.

Merk at dette ikke betyr at aktøren er likegyldig til konsekvenser. Det betyr at konsekvensene ikke er det som bærer begrunnelsen.

Distinksjonen mot formålsrasjonell handling: testen er hva som skjer når utfallet endres eller uteblir. Den verdirasjonelle handler fortsetter; hun har ikke mistet grunnen sin.

En vanlig og dyr feillesning: at verdirasjonell handling er «irrasjonell» eller følelsesstyrt. Den er tvert imot fullt begrunnet — begrunnelsen ligger bare et annet sted. Å blande den sammen med affektuell handling er en presisjonsfeil som koster.

Hvor det gjør arbeid: i eksempelleddet, og i drøftingen av hvor robuste tiltak er. Verdirasjonelle begrunnelser overlever bortfall av insentiver.

Ett spørsmål, stilt til handlingen: hva ville fått aktøren til å slutte?

Slutter hun hvis fordelen forsvinner, lå begrunnelsen i utfallet, og handlingen er formålsrasjonell. Fortsetter hun, lå begrunnelsen i handlingen selv, og handlingen er verdirasjonell.

Distinksjonen mot å spørre hva aktøren sier: folk oppgir gjerne verdibegrunnelser for handlinger som faktisk lønner seg, og omvendt. Testen spør ikke om ordene, men om hva som ville endret atferden.

Hvor det gjør arbeid: dette er begrunnelsesmaskinen i eksempelleddet i dette kapitlet, akkurat som modelltesten er det i kap. 1.1. Skriv testen ut i besvarelsen, ikke bare svaret — det er selve begrunnelsen sensor er bedt om å lete etter.

Handling som utløses av en øyeblikkelig følelse: sinne, glede, frykt. Den er ikke begrunnet i et mål og heller ikke i en verdi — den bare skjer.

Sammen med den tradisjonelle handlingen utgjør den de to øvrige typene i Webers firedeling, og de nevnes i et redegjørelsesledd som ramme, ikke som hovedsak.

Distinksjonen mot verdirasjonell handling: dette er den viktigste å holde fast. En verdirasjonell handling er begrunnet, og aktøren kan gjøre rede for begrunnelsen. En affektuell handling er ikke det. Å plassere verdirasjonalitet i samme bås som følelser er en av de vanligste presisjonsfeilene i temaet.

Hvor det gjør arbeid: i avgrensningen. Én setning om at typologien har fire ledd og at spørsmålet gjelder to av dem, viser at du kjenner sammenhengen begrepene står i.

Handling som gjøres fordi den alltid har vært gjort slik. Begrunnelsen er vane og innarbeidet praksis, ikke en overveielse av mål eller verdi.

Distinksjonen mot verdirasjonell handling: grensen er reell og ofte uskarp. Gjør aktøren noe fordi hun mener det er riktig, er handlingen verdirasjonell. Gjør hun det fordi det er slik man gjør, uten at spørsmålet om riktighet er stilt, er den tradisjonell.

Distinksjonen mot passiv menneskemodell: en vane som ikke er gjenstand for overveielse, ligner det kap. 1.1 kaller en kraft under personens kontroll. Det er ikke tilfeldig — den tradisjonelle handlingstypen er den av de fire som ligger nærmest en passiv modell.

Hvor det gjør arbeid: som grensetilfellet du kan bruke i den presiserende setningen. Å vise at du vet hvor grensen er uskarp, er billig og virkningsfullt.

En begrepsmessig rendyrking: et begrep som fremhever noen trekk og ser bort fra andre, laget for å gjøre sammenligning mulig. Idealtypen er ikke ment å beskrive rene tilfeller i virkeligheten.

Webers fire handlingstyper er idealtyper. Det er derfor det ikke er en innvending mot dem at de fleste virkelige handlinger har innslag av flere.

Distinksjonen mot en gjennomsnittsbeskrivelse: en idealtype er ikke et gjennomsnitt av virkelige tilfeller. Den er et målestokk-begrep du holder tilfellene opp mot.

Avsenderen: begrepet framstilles hos Aakvaag, som en del av Webers begrepsapparat. Det utfoldes i kap. 2.2; her trengs det bare for å si hva slags begreper de to rasjonalitetsformene er.

Hvor det gjør arbeid: i den presiserende setningen som avslutter redegjørelsesleddet. «Begrepene er idealtypiske, og virkelige handlinger har ofte innslag av begge» er en setning som viser lesing — men den må ikke brukes som unnskyldning for å la være å klassifisere.

Distinksjonen som ofte glipper: i en formålsrasjonell handling er også målet gjenstand for vurdering — det veies mot andre mål og mot hva det koster. Det er nettopp dette som skiller formålsrasjonalitet fra å bare være målrettet.

Hvor det gjør arbeid: i redegjørelsesleddet. En definisjon som bare sier «handler for å nå et mål», har mistet halve begrepet, og gjør det vanskeligere å skille mot verdirasjonalitet senere — også den verdirasjonelle handler jo mot noe.

At målet ikke er gitt en gang for alle, men veies opp mot andre mål og mot kostnadene ved å nå det.

Dette er det leddet i formålsrasjonaliteten som gjør den til en fullstendig praktisk fornuft: aktøren spør ikke bare hva som virker, men om det er verdt det.

Distinksjonen mot verdirasjonalitet: den verdirasjonelle handlingen unndrar seg nettopp denne avveiingen. Verdien er ikke satt på vektskålen sammen med de andre hensynene — den er grunnen til å handle uansett.

Hvor det gjør arbeid: dette er den skarpeste enkeltdistinksjonen i redegjørelsesleddet, og den som løfter definisjonen fra tilfredsstillende til presis.

Kjennetegnet ved den verdirasjonelle handlingen: begrunnelsen holder selv om handlingen ikke virker.

Aktøren kan godt håpe at handlingen virker. Poenget er at håpet ikke er det som bærer begrunnelsen.

Distinksjonen mot likegyldighet til konsekvenser: en verdirasjonell aktør kan bry seg mye om utfallet. Testen er om hun ville sluttet dersom utfallet uteble.

Hvor det gjør arbeid: dette er det leddet i begrepet et eksempel må treffe. Skriver du at eksempelet ditt er verdirasjonelt, skal du peke på nettopp utfallsuavhengigheten — ikke på at handlingen «handler om verdier».

Den ene av de to kontrafaktiske testene: fjern fordelen, og se om handlingen består.

Faller handlingen bort, var begrunnelsen formålsrasjonell. Består den, var den ikke det.

Distinksjonen mot å måle effekt: testen sier ingenting om hvor mange som endrer atferd. Den sier hva slags begrunnelse endringen hvilte på, og dermed hvor varig den er.

Hvor det gjør arbeid: dette er inngangen til hele drøftingsleddet i kapitlet, og det peker rett tilbake til robusthetsbegrepet i kap. 1.1: et tiltak kan ha stor virkning og lav robusthet samtidig.

Den andre kontrafaktiske testen, og den som ofte glemmes: endre aktørens oppfatning av hva som er riktig, og se hva som skjer.

En verdirasjonell handling faller bort når verdien faller bort. En formålsrasjonell gjør det ikke — den overlever så lenge insentivet består.

Distinksjonen mot robusthetstesten: de to testene har hver sin sårbarhet, og de er ikke rangert. Formålsrasjonelle handlinger er sårbare for at ordningen endres; verdirasjonelle er sårbare for at overbevisningen endres.

Hvor det gjør arbeid: i drøftingsleddet, som svaret på innvendingen «verdirasjonelle tiltak er alltid mest robuste». De er robuste mot noe annet, ikke mot alt.

En handling som er begrunnet på en måte som gjør den forståelig ut fra aktørens eget ståsted. Weber-typologien deler slike handlinger i formålsrasjonelle og verdirasjonelle.

Distinksjonen mot rasjonelt valg: handlingsbegrepet spør hva som bærer handlingen. Valgbegrepet spør hvordan aktøren kom fram til hva hun skulle gjøre, gitt flere alternativer.

Hvor det gjør arbeid: i den oppgaveformen som ber om rasjonelle handlinger og rasjonelle valg. Svarer du bare på det ene, har du hoppet over halve bestillingen — og et hoppet ledd er dyrt.

En beslutning der aktøren rangerer alternativene og velger det som kommer best ut, gitt hennes preferanser og det hun vet.

Valgbegrepet forutsetter en aktiv menneskemodell, og det er kjernen i den økonomiske modellen av mennesket, som du møter i kap. 1.4.

Distinksjonen mot rasjonell handling: valgbegrepet er smalere. Det forutsetter at alternativene lar seg rangere, og det passer derfor best på formålsrasjonelle handlinger. En verdirasjonell handling kan være vanskelig å presse inn i en rangering, nettopp fordi verdien ikke er lagt på vektskålen.

Hvor det gjør arbeid: som overgangen mellom dette kapitlet og det neste. Å si at valgapparatet er godt tilpasset den ene rasjonalitetsformen og dårlig tilpasset den andre, er en observasjon som gir uttelling.

En handling kan være fullt rasjonell og likevel bygge på gale antakelser om verden. Rasjonaliteten ligger i sammenhengen mellom begrunnelse og handling, ikke i om begrunnelsen treffer.

Distinksjonen mot vurdering av utfallet: at noe gikk galt, viser ikke at handlingen var irrasjonell. Det kan like gjerne vise at aktøren hadde dårlig informasjon.

Hvor det gjør arbeid: i den presiserende setningen, og som vaksine mot en vanlig feil i eksempelleddet: å klassifisere en handling som irrasjonell fordi man selv er uenig i målet.

At en handling ikke lar seg begrunne ut fra aktørens eget ståsted — for eksempel når hun velger et middel hun selv vet ikke virker, mot et mål hun selv holder fast ved.

Distinksjonen mot uenighet om mål: at du ikke deler aktørens mål, gjør ikke handlingen irrasjonell. Irrasjonalitet er en indre inkonsistens, ikke en dom over verdiene.

Distinksjonen mot affektuell handling: den affektuelle handlingen er ikke begrunnet, men den er heller ikke i strid med aktørens egne grunner. Den ligger utenfor rasjonalitetsdimensjonen snarere enn i strid med den.

Hvor det gjør arbeid: i drøftingsleddet i kap. 1.4, der spørsmålet er om eksperimentene viser at mennesker er irrasjonelle, eller bare at modellen var for enkel.

Klassifiseringen gjelder aktørens begrunnelse, ikke observatørens vurdering. Det er derfor det samme tiltaket kan møtes formålsrasjonelt av én person og verdirasjonelt av en annen.

Distinksjonen mot tiltakets egen logikk: et tiltak kan være utformet formålsrasjonelt fra myndighetenes side — middelet er valgt fordi det virker — og likevel bli fulgt av verdirasjonelle grunner hos noen av dem det treffer.

Hvor det gjør arbeid: dette er et av de mest brukbare grepene i en anvendelsesoppgave. Å skille mellom hvilken rasjonalitet tiltaket appellerer til og hvilken de som følger det faktisk har, viser at du kan bruke begrepene og ikke bare gjengi dem.

To personer kan gjøre nøyaktig det samme av helt ulike grunner, og da er handlingene ulike i Webers forstand selv om de er like i observerbar form.

Det følger direkte av at klassifiseringen gjelder begrunnelsen. Det er også grunnen til at begrepsparet ikke lar seg avlese av statistikk over hva folk gjør.

Distinksjonen mot at handlingen er tvetydig: handlingen er ikke uklar. Det er to forskjellige handlinger som ser like ut.

Hvor det gjør arbeid: dette er en av de to drøftingsaksene i kapitlet, og et spørsmål oppgavene faktisk stiller: kan samme handling være begge deler for ulike aktører? Svaret er ja, og begrunnelsen er at klassifiseringen gjelder begrunnelsen, ikke handlingen.

At én og samme aktør har begge typer begrunnelse for samme handling: hun mener det er riktig, og det lønner seg.

Dette er normaltilfellet, ikke unntaket. Begrepene er idealtyper, og virkeligheten er blandet.

Distinksjonen mot en unnvikelse: at motivene er blandede, er ikke en grunn til å la være å klassifisere. Bruk testen: hvilken begrunnelse ville holdt handlingen oppe alene?

Hvor det gjør arbeid: som A-markør i eksempelleddet. En besvarelse som klassifiserer alt rent, ser ut som en som ikke har prøvd begrepene på virkeligheten. En som skriver ut blandingen og deretter sier hvilken begrunnelse som bærer, ser ut som det motsatte.

Handlinger som først var begrunnet, men som etter hvert gjøres uten at begrunnelsen hentes fram, ligger mellom Webers typer.

Naboen som begynte å sortere av overbevisning og nå gjør det på autopilot, handler ikke lenger verdirasjonelt i streng forstand — men begrunnelsen ligger der og kan aktiveres.

Distinksjonen mot tradisjonell handling: den tradisjonelle handlingen har aldri hatt en overveid begrunnelse. Vanehandlingen har hatt det, og har mistet den av syne.

Hvor det gjør arbeid: som den presiserende setningen, og som et brukbart moment i drøftingen om robusthet: en handling som er blitt vane, er robust mot mye, men på en annen måte enn en handling som fortsatt bæres av en aktiv begrunnelse.

Tiltak som virker ved å endre hva som lønner seg: avgifter, subsidier, gebyrer, tilskudd, bøter.

De appellerer til formålsrasjonalitet, fordi de virker gjennom en avveining av kostnad mot nytte.

Distinksjonen mot et strukturtiltak fra kap. 1.1: insentivtiltaket forutsetter en aktiv menneskemodell — noen må regne på noe. Strukturtiltaket gjør ikke det. De to må ikke forveksles, selv om begge ofte kalles «virkemidler».

Styrken: virkningen kommer raskt og treffer også dem som ikke deler målet. Svakheten: den varer bare så lenge insentivet gjør det.

Tiltak som virker ved å endre hva folk mener er riktig: kampanjer, opplysning, argumentasjon, normbygging.

De appellerer til verdirasjonalitet, fordi de søker å etablere en begrunnelse som holder uavhengig av utfallet.

Distinksjonen mot insentivtiltaket: det ene endrer regnestykket, det andre endrer hva som i det hele tatt regnes med.

Styrken: virkningen overlever at ordningen endres. Svakheten: den treffer bare dem som lar seg overbevise, og den er langsom.

Et argument som ofte brukes i drøftingen av de to tiltakstypene: når en handling som ble gjort av overbevisning belønnes økonomisk, kan belønningen komme til å erstatte overbevisningen som begrunnelse.

Skjer det, har tiltaket flyttet handlingen fra verdirasjonell til formålsrasjonell — og dermed gjort den mindre robust enn den var før tiltaket ble innført.

Distinksjonen mot at tiltaket ikke virker: poenget er ikke at virkningen uteblir. Virkningen kan godt bli større på kort sikt. Det er robustheten som er svekket.

Hvor det gjør arbeid: dette er det sterkeste enkeltargumentet mot rene insentivtiltak i et drøftingsledd, og det er verdt å skrive ut som en mekanisme framfor å nevne som en mistanke. Merk at det er et argument, ikke et etablert resultat — behandle det som noe du bruker i en drøfting, og angi det som en mulighet.

Å utforme politikk for formålsrasjonelle aktører vil si å regne med at folk reagerer på hva som lønner seg.

Fordelen: tiltaket treffer også dem som ikke deler målet, og virkningen kommer raskt. Det er et sterkt argument i saker der man trenger endring før man rekker å overbevise noen.

Ulempen: ingenting er bygget. Fjernes ordningen, forsvinner virkningen — og oppslutningen om saken er ikke større enn før.

Distinksjonen mot en passiv modell: dette er fortsatt en aktiv modell. Aktøren regner; hun bare regner på noe annet enn før.

Å utforme politikk for verdirasjonelle aktører vil si å arbeide for at folk skal mene at noe er riktig.

Fordelen: virkningen er robust mot at ordninger endres, og den brer seg til handlinger ingen ordning regulerer.

Ulempen: den er langsom, den treffer skjevt — de som lar seg overbevise er ofte de som var nærmest fra før — og den er sårbar for at overbevisningen endres eller undergraves.

Distinksjonen mot moralisering: appellen kan være et argument som legges fram til vurdering. At noen mener det er å moralisere, endrer ikke at mekanismen er en begrunnelse den enkelte kan avvise.

Begge rasjonalitetsformene forutsetter en aktiv menneskemodell: i begge tilfeller går handlingen gjennom aktørens egne vurderinger.

Skillet mellom formålsrasjonell og verdirasjonell ligger altså innenfor den aktive modellen, ikke mellom den aktive og den passive.

Distinksjonen som ofte glipper: et strukturtiltak som virker uten overveielse hører til den passive modellen og faller utenfor rasjonalitetstypologien helt. Det er ikke «en tredje rasjonalitetsform».

Hvor det gjør arbeid: i den oppgaveformen som kombinerer menneskemodeller og verdirasjonalitet i samme oppgave, altså den formen som er gitt i 2 av 35 oppgaver i gjeldende regime. Der er dette den setningen som binder leddene sammen — og den er lett å skrive og lett å glemme.