1.4 Homo oeconomicus og de tre angrepene på modellen

Modellen av mennesket som en aktør som velger det alternativet som best fremmer hennes egne interesser, gitt det hun vet og det hun har.

Modellen er en idealisering laget for å gjøre systematisk analyse mulig. Den er ikke et portrett av et menneske, og den er heller ikke et ideal for hvordan man bør være. Å lese den som det ene eller det andre er en av de vanligste feillesningene.

Distinksjonen mot menneskemodellene i kap. 1.1: homo oeconomicus er en aktiv modell, og en svært spesifisert en. Der den aktive modellen bare sier at personen vurderer og velger, sier denne modellen nøyaktig hvordan hun vurderer og hva hun vurderer ut fra.

Distinksjonen mot formålsrasjonalitet: modellen er en utfoldelse av det formålsrasjonelle. Verdirasjonelle handlinger passer dårlig inn, fordi begrunnelsen der ikke ligger i utfallet — og det er verdt å si i et redegjørelsesledd.

Hvor det gjør arbeid: hele kapitlet henger på at du kan si hva modellen er til for. Uten det blir kritikken hjemløs.

Forutsetningen om at aktøren handler ut fra det som tjener henne selv.

Presiseringen som gir uttelling: egeninteresse betyr ikke egoisme i moralsk forstand. En aktør kan ha andres velferd blant sine egne interesser og fortsatt være modellert som egeninteressert — modellen sier at hun forfølger sine preferanser, ikke at preferansene er selviske. Denne presiseringen er selve grunnen til at det er strid om hva spilleksperimentene viser.

Distinksjonen mot altruisme: i den strenge lesningen av modellen er ren gavmildhet mot en fremmed uten mulighet for gjengjeld vanskelig å forklare. I den vide lesningen kan den forklares ved at aktøren har en preferanse for å gi.

Hvor det gjør arbeid: dette er den forutsetningen diktatorspillet treffer, og drøftingen av hvor hardt det treffer, avhenger nettopp av hvilken lesning man legger til grunn.

At aktøren kan rangere alle alternativer mot hverandre: for hvilke som helst to alternativer foretrekker hun det ene, eller er likegyldig.

Forutsetningen er nødvendig for at det i det hele tatt skal finnes et «beste» alternativ å velge.

Distinksjonen mot konsistente preferanser: fullstendighet handler om at rangeringen finnes; konsistens om at den henger sammen. De to er ulike krav, og de kan svikte hver for seg.

Hvor det gjør arbeid: her ligger et av de mest oversette angrepspunktene. Står valget mellom ting som er vanskelige å sammenligne — tid mot penger, nærhet mot karriere — er det ikke opplagt at en fullstendig rangering finnes. Å nevne det er en billig markør på at du har lest og ikke bare gjengitt.

At rangeringen ikke går i sirkel: foretrekker aktøren A framfor B og B framfor C, foretrekker hun A framfor C.

Uten dette kravet kan man konstruere valgsituasjoner der aktøren aldri kommer fram til et valg.

Distinksjonen mot at preferansene er fornuftige: konsistens sier ingenting om hva aktøren foretrekker. En aktør kan ha konsistente preferanser og fortsatt ville noe de fleste ville kalt uklokt. Det er en presisering som hører hjemme i redegjørelsesleddet.

Hvor det gjør arbeid: dette er den forutsetningen som brytes når det viser seg at valget mellom to alternativer endrer seg avhengig av hvordan spørsmålet er stilt eller hvilket tredje alternativ som er til stede.

At aktøren kjenner alternativene og hva de fører til.

Dette er den forutsetningen som er lettest å se at ikke holder bokstavelig, og derfor også den det er lettest å kritisere overfladisk.

Distinksjonen mot en modell med usikkerhet: økonomisk analyse arbeider i stor grad med modeller der informasjonen er ufullstendig og aktøren regner med sannsynligheter. At informasjonen ikke er full, er derfor ikke i seg selv et angrep på modellen — det er en utvidelse av den.

Hvor det gjør arbeid: i drøftingsleddet, som argumentet for at modellen er presisert snarere enn svekket: modellen har tålt å bli endret på dette punktet uten å bryte sammen.

Merk hvor angrepet faktisk biter: ikke der informasjonen mangler, men der aktøren ikke har kapasitet til å behandle den informasjonen hun faktisk har. Det er den begrensede rasjonalitetens poeng.

At aktøren velger det alternativet som kommer best ut, ikke ett som er godt nok.

Forutsetningen krever at alle alternativer er vurdert, og det er nettopp der den er sårbar.

Distinksjonen mot «godt nok»-valg: maksimereren søker til hun har funnet det beste; den som velger godt nok, søker til hun har funnet noe som passerer en terskel, og stopper der. De to gir ofte ulike utfall, og forskjellen er ikke at den ene er dum.

Hvor det gjør arbeid: dette er den forutsetningen den begrensede rasjonaliteten treffer, og koblingen må skrives ut for at kritikken skal gi uttelling.

At aktøren tar framtidige konsekvenser med i regnestykket, og vekter dem konsistent mot nåtidige.

Modellen tillater at framtiden vektes lavere enn nåtiden — det er helt vanlig. Kravet er at vektingen er den samme uansett når man vurderer.

Distinksjonen mot utålmodighet: utålmodighet er forenlig med modellen. Det som ikke er forenlig, er at rangeringen mellom to framtidige alternativer snur når tidspunktet nærmer seg.

Hvor det gjør arbeid: dette er forutsetningen nåtidsskjevheten treffer, og det er nøyaktig denne presiseringen feil #4 mangler.

At aktøren gjennomfører det hun har bestemt seg for, også når gjennomføringen er ubehagelig i øyeblikket.

Forutsetningen henger tett sammen med fremtidsorienteringen: uten selvkontroll er en plan om framtiden bare en hensikt.

Distinksjonen mot viljesvakhet som moralsk kategori: modellen behandler ikke dette som en karakterbrist. Den forutsetter simpelthen at det ikke er noe gap mellom hva aktøren har bestemt og hva hun gjør — og det er det gapet nåtidsskjevheten dokumenterer.

Hvor det gjør arbeid: sammen med fremtidsorienteringen utgjør denne linjen målskiven for det andre angrepet. En besvarelse som nevner begge, og sier at nåtidsskjevheten treffer dem samtidig, treffer kravet i oppgaven.

Modellen gjør ikke krav på å beskrive et menneske. Den gjør krav på å gi treffsikre prediksjoner om atferdsmønstre i situasjoner der insentiver er tydelige.

Dette er den viktigste enkeltpresiseringen i hele kapitlet, fordi den avgjør hva kritikken må vise for å bite.

Distinksjonen mot et ideal: modellen sier ikke at man bør være slik. Å lese den normativt er en feil, og den er utbredt også utenfor faget.

Hvor det gjør arbeid: i drøftingsleddet. Er modellen et verktøy, er spørsmålet «treffer den godt nok til det den brukes til?» — ikke «finnes det mennesker som er slik?». Det siste spørsmålet har alltid hatt svaret nei, og har derfor aldri vært interessant.

To deltakere. Den ene får en sum penger og bestemmer helt fritt hvor mye hun vil gi til den andre. Den andre har ingen innflytelse i det hele tatt — hun mottar det hun får.

Modellens prediksjon: den som deler ut, gir null. Det er ingen fordel ved å gi, og ingen mulighet for straff.

Det som faktisk skjer: mange gir noe, og en betydelig andel gir en vesentlig del av summen.

Distinksjonen mot ultimatumspillet: her finnes ingen strategisk grunn til å gi, siden mottakeren ikke kan gjøre noe. Det er derfor diktatorspillet er den reneste testen på egeninteresseforutsetningen.

Hvor det gjør arbeid: dette er eksperimentet som treffer linje 1 i forutsetningslisten, og bare den. Å si nettopp det, er forskjellen mellom en beskrivelse og et argument.

To deltakere. Den ene foreslår en fordeling av en sum. Den andre kan godta eller avslå. Avslår hun, får ingen av dem noe.

Modellens prediksjon: forslagsstilleren tilbyr minst mulig, og mottakeren godtar, fordi noe er bedre enn ingenting.

Det som faktisk skjer: tilbudene ligger langt over minimum, og lave tilbud avslås ofte — mottakeren velger altså null framfor en liten sum.

Distinksjonen mot diktatorspillet: her har mottakeren makt, og et høyt tilbud kan derfor forklares strategisk — forslagsstilleren gir mye fordi hun frykter avslag. Det er nettopp derfor de to eksperimentene trengs sammen: diktatorspillet viser at gavmildheten ikke bare er strategisk, ultimatumspillet viser at avvisning koster penger.

Hvor det gjør arbeid: avslaget er den sterkeste enkeltobservasjonen mot en snever lesning av egeninteressen, fordi det er atferd som gjør deltakeren målbart fattigere.

At folk gir bort penger i en situasjon der modellen i sin snevre lesning ikke gir noen grunn til det. Det er et direkte press på egeninteresseforutsetningen.

Distinksjonen mot å si at folk er gavmilde: funnet gjelder atferd i en bestemt situasjon, med fremmede, om små beløp, i et laboratorium. Det er en reell observasjon og et begrenset belegg samtidig.

Hva funnet ikke viser: at mennesker er uegennyttige generelt, at modellen bommer på markedsatferd, eller at prediksjonene faller sammen i situasjoner der insentivene er store.

Hvor det gjør arbeid: i drøftingsleddet er det avgjørende å kunne si både hva funnet viser og hva det ikke viser. Det er det ene stedet i denne oppgaven der selvstendighet er lettest å demonstrere.

At folk er villige til å betale for å avvise en fordeling de opplever som urimelig. Mottakeren gir avkall på en sikker gevinst for å hindre at forslagsstilleren får sin.

Det presser egeninteresseforutsetningen fra en annen kant enn diktatorspillet: her er det ikke gavmildhet, men noe som ligner gjengjeldelse eller en preferanse for rimelighet.

Distinksjonen mot irrasjonalitet: avvisningen er ikke inkonsistent. Har mottakeren en preferanse for å ikke bli behandlet urimelig, er avvisningen fullt rasjonell — den maksimerer noe annet enn penger.

Hvor det gjør arbeid: dette er hovedargumentet for at modellen er presisert snarere enn falsifisert: utvider man preferansene til å omfatte rimelighet, er atferden forenlig med resten av apparatet. Motargumentet er at en modell som kan tilpasses ethvert funn ved å legge til en preferanse, har mistet sin evne til å bli motsagt.

Det enkeltfunnet som er lettest å bruke i en besvarelse, fordi det kan uttrykkes som en direkte motsigelse: modellen sier at en liten sum foretrekkes framfor null, og deltakerne velger null.

Distinksjonen mot gavmildhet: avvisningen koster den som avviser noe. Gavmildheten i diktatorspillet koster også noe, men den skader ingen. Avvisningen er derfor det sterkere funnet, fordi det ikke kan forklares som en billig vennlighet.

Hvor det gjør arbeid: hvis du bare har plass til ett funn i et kort ledd, er dette funnet å bruke — men det må ledsages av setningen om hvilken forutsetning det treffer, ellers er det bare en anekdote.

Eksperimentene er kontrollerte: forsøksoppsettet er konstruert slik at bare den ene forutsetningen står på spill.

Styrken: man vet nøyaktig hva modellen forutsier, og kan sammenligne direkte. Det er sjelden i samfunnsvitenskapen.

Svakheten: situasjonen er kunstig. Beløpene er små, deltakerne er fremmede for hverandre, og det finnes ingen framtid i spillet — ingen gjentakelse, ingen rykte, ingen relasjon.

Distinksjonen mot en feltstudie: feltstudien har virkelighetsnærhet og mister kontrollen; laboratoriet har kontrollen og mister virkelighetsnærheten. Ingen av dem er overordnet den andre.

Hvor det gjør arbeid: dette er den beste innvendingen mot at eksperimentene felle modellen, og en drøfting som tar den med, viser at kandidaten kjenner begge sider. Metodespørsmålet utfoldes i kap. 4.1.

Systematisk overvekting av det som ligger nær i tid, sammenlignet med det som ligger lenger fram.

Det avgjørende er ikke at framtiden vektes lavere — det tillater modellen. Det avgjørende er at rangeringen mellom to alternativer snur når man kommer nærmere tidspunktet: sett på avstand foretrekker aktøren det som lønner seg på sikt, og i øyeblikket velger hun det motsatte.

Distinksjonen mot utålmodighet: en konsistent utålmodig aktør vekter framtiden lavt, men vekter den like lavt hver gang hun vurderer. Da er hun forenlig med modellen. Nåtidsskjevheten er inkonsistens over tid, ikke utålmodighet.

Distinksjonen mot dårlig karakter: dette er ikke en moralsk kategori. Det er et systematisk mønster som er dokumentert i mange sammenhenger.

Hvor det gjør arbeid: dette er begrepet feil #4 handler om, og definisjonen over inneholder allerede koblingen. Bruk den formen.

Modellen forutsetter fremtidsorientering og selvkontroll: at aktøren tar framtidige konsekvenser med i regnestykket, vekter dem konsistent, og gjennomfører det hun har bestemt.

Nåtidsskjevheten dokumenterer at vektingen ikke er konsistent, og at det derfor oppstår et gap mellom det aktøren har planlagt og det hun gjør. Begge deler av forutsetningen treffes samtidig, og det er verdt å si.

Distinksjonen mot en observasjon om atferd: «folk utsetter ting» er en observasjon. «Modellen forutsetter konsistent vekting over tid, og denne observasjonen viser at vektingen snur» er et argument mot en navngitt forutsetning.

Hvor det gjør arbeid: dette er hele feil #4, snudd til noe brukbart. To sensorveiledninger i gjeldende regime nevner uttrykkelig at koblingen mangler i svake besvarelser. Skriv den derfor i én setning, hver gang.

Den presise formen for det nåtidsskjevheten består i: aktøren foretrekker A framfor B når begge ligger langt fram, og B framfor A når B er tilgjengelig nå.

Merk at ingenting ved alternativene har endret seg. Bare avstanden i tid har det.

Distinksjonen mot at aktøren ombestemmer seg: en ombestemmelse skjer fordi noe nytt er kommet til — ny informasjon, endrede omstendigheter. Reverseringen skjer uten at noe nytt er kommet til, og det er nettopp derfor den bryter med konsistenskravet.

Hvor det gjør arbeid: dette er den mest presise måten å formulere angrepet på, og den viser at du kan begrepet og ikke bare fenomenet.

At aktøren gjør noe i dag som gjør det vanskeligere for henne selv å velge feil i morgen: binder pengene, fjerner fristelsen, inngår en avtale hun ikke kan komme ut av.

Selvbinding er interessant fordi den er rasjonell atferd som forutsetter at man ikke stoler på sin egen framtidige rasjonalitet. En aktør som fullt ut oppfylte modellens forutsetninger, ville aldri hatt bruk for den.

Distinksjonen mot et vanlig valg: et vanlig valg gjelder hva man skal gjøre. Selvbinding gjelder hva man skal kunne gjøre.

Hvor det gjør arbeid: dette er det sterkeste enkelteksempelet på at nåtidsskjevheten er reell og at folk vet om den. Det er også et argument for at avviket fra modellen er systematisk nok til å ha praktiske konsekvenser — det er nemlig bygget hele ordninger på det.

At aktørens evne til å skaffe og behandle informasjon er begrenset, og at valgene hennes derfor ikke kan være fullstendige beregninger.

Poenget er ikke at mennesker er dumme. Poenget er at det er kostbart å tenke, og at det derfor er rasjonelt å tenke mindre enn modellen forutsetter.

Distinksjonen mot irrasjonalitet: den begrenset rasjonelle aktøren gjør ikke feil i forhold til sine egne mål. Hun bruker en annen framgangsmåte, tilpasset de ressursene hun faktisk har.

Distinksjonen mot manglende informasjon: at informasjonen ikke finnes, er ett problem. At aktøren ikke rekker å behandle den informasjonen som finnes, er et annet — og det er det andre som er poenget her.

Hvor det gjør arbeid: dette angrepet treffer linje 4 og 5 i forutsetningslisten. Si det.

At aktøren setter en terskel for hva som er akseptabelt, søker til hun finner noe som passerer den, og stopper der — i stedet for å lete videre etter det beste.

Distinksjonen mot maksimering: maksimereren må vurdere alt for å vite at hun har funnet det beste. Den som velger godt nok, trenger bare å vurdere til terskelen er passert. Forskjellen i tidsbruk er dramatisk, og forskjellen i utfall er ofte liten.

Distinksjonen mot slurv: terskelen er selv et resultat av en vurdering. Å sette den lavt der det står lite på spill og høyt der det står mye, er en fornuftig tilpasning.

Hvor det gjør arbeid: dette er den mest direkte motsigelsen av maksimeringsforutsetningen, og et godt eksempel å bruke fordi alle kjenner den igjen fra egen erfaring — men husk å begrunne koblingen, ikke bare gi eksempelet.

Enkle beslutningsregler som gir et brukbart svar raskt: velg det samme som sist, velg det de fleste velger, velg det midterste alternativet.

Reglene er tilpasninger til at oppmerksomhet er knapp, og de fungerer ofte godt.

Distinksjonen mot en fullstendig beregning: regelen bruker ikke all tilgjengelig informasjon, og den kan derfor gi systematiske avvik i bestemte situasjoner.

Hvor det gjør arbeid: her ligger broen til politikk. Bruker folk regelen «velg det som allerede er valgt for meg», blir standardvalget et kraftig virkemiddel — og det er nettopp koblingen til strukturtiltakene i kap. 1.1.

At det koster tid, penger og oppmerksomhet å skaffe seg oversikt over alternativene.

Dette er den presise grunnen til at «godt nok» er en fornuftig strategi og ikke en unnlatelse.

Distinksjonen mot at modellen brytes: økonomisk analyse kan i prinsippet ta høyde for søkekostnader og likevel maksimere — det aktøren da maksimerer, er utbyttet fratrukket søkekostnaden. Det er nettopp derfor det er strid om hvor hardt dette angrepet treffer.

Hvor det gjør arbeid: i drøftingsleddet, som argumentet for at modellen er presisert. Å kjenne dette motargumentet er en billig måte å vise at man har lest.

Kapitlets viktigste oversikt, og den setningen som binder hele svaret sammen:

(1) Spilleksperimentene treffer forutsetningen om egeninteresse.
(2) Nåtidsskjevheten treffer forutsetningen om fremtidsorientering og selvkontroll.
(3) Den begrensede rasjonaliteten treffer forutsetningene om full informasjon og maksimering.

Distinksjonen mot en generell kritikk: «modellen er urealistisk» treffer ingenting bestemt og kan derfor ikke besvares. De tre angrepene kan besvares hver for seg — og det er nettopp det tilhengeren av modellen gjør.

Hvor det gjør arbeid: dette er disposisjonen for hele oppgaven. Tre angrep, tre forutsetninger, og deretter ett drøftingsledd om hva de samlet betyr.

Argumentet for «svekket»: en modell som kan tilpasses ethvert funn ved å legge til en preferanse, har mistet det som gjorde den verdifull. Kraften lå i at den forutsa noe bestemt. Er alt forenlig med den, forutsier den ingenting.

Distinksjonen som gjør drøftingen presis: de to sidene er ikke uenige om funnene. De er uenige om hva som er en modells oppgave — å beskrive treffsikkert innenfor et område, eller å forutsi noe som kan vise seg galt.

Hvor det gjør arbeid: dette er hele drøftingsleddet. Skriv begge argumentene, og land med en begrunnelse.

Modellen gjør krav på å beskrive mønstre i mange valg, ikke hva en bestemt person gjør en bestemt gang.

Det er derfor et enkeltfunn om at noen gir bort penger, ikke i seg selv felle modellen. Spørsmålet er om avvikene er systematiske og store nok til å ødelegge prediksjonen på gruppenivå.

Distinksjonen mot en unnskyldning: dette argumentet kan misbrukes. Avvikene i spilleksperimentene er nettopp systematiske — de går samme vei, hos mange, i mange land. Å avfeie dem som støy er ikke holdbart.

Hvor det gjør arbeid: som veiing i drøftingsleddet. Argumentet trekker i retning av «presisert», men bare et stykke — og å vise hvor det stopper, er selvstendighet.

Et brukbart kriterium for å lande drøftingen: hvor godt forutsier modellen atferd på det området den brukes?

Målt slik står modellen sterkt i markeder med tydelige priser og gjentatte valg, og svakere i engangssituasjoner der rimelighet, tillit og relasjoner står sentralt.

Distinksjonen mot realisme: kriteriet spør ikke om forutsetningene er sanne, men om prediksjonene treffer. Det er en velkjent posisjon, og den gjør at modellens urealisme ikke i seg selv er en innvending.

Hvor det gjør arbeid: dette gir en begrunnet, betinget konklusjon: modellen er presisert der den brukes på det den er god til, og svekket som en generell teori om menneskelig valg. Det er en konklusjon med grunner, ikke et «det kommer an på».

At det alternativet som gjelder dersom man ikke gjør noe, i praksis blir valgt av mange — fordi det å velge om koster oppmerksomhet.

Instrumentet følger direkte av den begrensede rasjonaliteten og av tommelfingerreglene.

Distinksjonen mot et insentivtiltak: standardvalget endrer ikke hva som lønner seg. Det endrer hva som skjer hvis man ikke tar stilling — og det er derfor et strukturtiltak som forutsetter en passiv menneskemodell, ikke et insentivtiltak.

Hvor det gjør arbeid: dette er broen mellom dette kapitlet og kap. 1.1, og et av de sikreste stedene å vise at du kobler pensumdeler sammen. Sensorveiledningene honorerer uttrykkelig slike koblinger.

Politikk som forutsetter homo oeconomicus, virker gjennom priser: avgifter, kvoter, subsidier. Aktøren regner, og regnestykket er endret.

Styrken: treffer alle som regner, uavhengig av hva de mener om saken, og virker raskt.

Svakheten: virker dårlig der valget ikke er en regneoppgave — der det er vanepreget, der informasjonen er uoversiktlig, eller der beløpene er små nok til at oppmerksomheten ikke aktiveres.

Distinksjonen mot politikk for mennesket i eksperimentene: den første antar at aktøren regner riktig; den andre antar at hun regner omtrentlig, med et skjevt tidsperspektiv og med hensyn til rimelighet.

Politikk som tar de tre angrepene på alvor, bruker andre virkemidler: standardvalg, bindingsmekanismer, rimelighetshensyn i fordelingen av byrder, og forenkling av valgsituasjonen.

Styrken: treffer også der oppmerksomheten er knapp og der tidsperspektivet er skjevt.

Svakheten: virkemidlene er mer inngripende i valgomgivelsene og reiser spørsmål om legitimitet, slik kap. 1.1 viser.

Hvor det gjør arbeid: dette er den anvendte delen av drøftingsaksen, og oppgaveformuleringene spør faktisk om den: bør politikken utformes for modellen eller for mennesket i eksperimentene? Et godt svar sier at spørsmålet avhenger av hva slags valg tiltaket skal treffe.

Homo oeconomicus er en aktiv menneskemodell i den forstand kap. 1.1 gir begrepet, og den er en spesifisert form for formålsrasjonalitet i den forstand kap. 1.3 gir det.

De tre angrepene svekker ikke den aktive modellen som sådan. De svekker en bestemt, streng utgave av den.

Distinksjonen som gir uttelling: at eksperimentene viser avvik fra homo oeconomicus, betyr ikke at en passiv modell er riktigere. Deltakerne i ultimatumspillet vurderer og velger — de vurderer bare noe annet enn penger.

Hvor det gjør arbeid: i oppgaver som kombinerer flere ledd fra Del 1. Å skrive denne setningen viser at du har sett sammenhengen mellom kapitlene, og det er den typen kobling sensorveiledningene uttrykkelig honorerer.