4.1 Rett og praktisk fornuft
Aksen hele denne delen hviler på — spørsmålet om det finnes kriterier for å vurdere holdbarheten av gjeldende rett, og skillet mellom kognitivisme og non-kognitivisme.
Formuleringene som går igjen. Spørsmålet «kan det etableres kriterier til vurdering og kritikk av gjeldende rett?» ble stilt ordrett i H2011. «Rett og praktisk fornuft» var åpningsspørsmålet i H2006. Synet på praktisk fornuft i de tre retningene var hele oppgaven i H2010, og kom igjen som kriterium for kritikk i H2011 og V2018.
Sjangrene. Stoffet kommer i to former. Redegjørelsesspørsmålet — heretter forkortet RED — ber om en presis framstilling: «gjør rede for skillet mellom kognitivisme og non-kognitivisme». Drøftingsoppgaven — heretter DRØ — ber om et standpunkt med begrunnelse: «diskuter om det kan etableres kriterier til vurdering av gjeldende rett». RED og DRØ er bokas forkortelser; sjangerens navn skrives alltid ut ved første bruk.
Dette er stoff med høyeste prioritet. Kapitlet gir deg aksen; detaljene i hver posisjon kommer i kap. 4.2, kap. 4.3 og kap. 4.5, og sammenligningen i kap. 4.6. Men plasseringen på aksen må sitte før du åpner noen av dem. Det er den enkeltfeilen som oftest velter en ellers grei besvarelse på dette stoffet.
Forkunnskaper
Kapitlet bygger på kap. 0.2. Du trenger ikke Del 1, 2 eller 3 for å lese det — begrepene som kreves, innføres her.
Fra kap. 0.2: «diskuter» betyr ta standpunkt. Et drøftingsspørsmål er ikke besvart før du har sagt hva du selv lander på og skrevet ut hvorfor. Å stille to posisjoner ved siden av hverandre og overlate valget til leseren er den sikreste måten å bli liggende på C.
Fra kap. 0.2: forståelse foran gjengivelse. Det er ikke referatet av en posisjon som gir uttelling, men at du kan forklare hvilket problem den løser og hva løsningen koster.
Fra kap. 0.2: C er en god og vanlig karakter. Boka bruker to uttrykk om nivåene, og de forklares her fordi de kommer igjen: «C-stoff» er innhold som er korrekt, men bare gjengivende, og «A-markør» er det ene grepet som løfter et korrekt svar til toppnivå.
Temaet i fagets landskap
Til nå har faget handlet om hva retten er: hva slags normer den består av, hvordan språket dens virker, hvordan man argumenterer innenfor den. Nå snur spørsmålet. Er det mulig å si at gjeldende rett er dårlig — ikke i betydningen upraktisk eller upopulær, men i betydningen at den ikke holder mål?
Det høres ut som et spørsmål alle kan svare på uten videre. Selvsagt kan en lov være urettferdig. Men i det øyeblikket du skal begrunne det, må du ha noe å måle med. Og da melder det seg et spørsmål som ligger under alle de andre: finnes det i det hele tatt en målestokk som kan begrunnes, eller er all vurdering av retten til syvende og sist et uttrykk for hva vi tilfeldigvis foretrekker?
Dette kapitlet gir deg aksen som deler svarene i to, og de tre posisjonene som fordeler seg langs den. Resten av Del 4 er utfyllingen: skandinavisk rettsrealisme i kap. 4.2, utilitarismen i kap. 4.3 og kap. 4.4, kantiansk rettsfilosofi i kap. 4.5, og sammenligningen i kap. 4.6.
Et ord om tonen. Posisjonene her er reelle uenigheter i faget, ikke feil som skal rettes. Boka fremstiller hver av dem slik en tilhenger ville kjent seg igjen i den, og lander ikke på leserens vegne. Det er ikke unnfallenhet: å se begge sider er nettopp det drøftingsoppgaven måler.
Setningen som bærer hele delen (~10 min)
Start i en setning du kan si uten å ha lest en eneste side rettsfilosofi:
Denne loven er urettferdig.
Setningen er kort, og de fleste vil mene at den gir mening. Men den kan leses på minst tre måter, og de tre lesningene er — før noen av dem har fått navn — nøyaktig de tre posisjonene resten av delen handler om.
Lesning 1: setningen sier noe om verden, noe som kan være sant eller usant på samme måte som «denne broen tåler ikke tolv tonn». Da finnes det et faktum om urettferdighet, og vi kan ta feil om det.
Lesning 2: setningen sier ingenting om verden. Den uttrykker en holdning hos den som sier den — omtrent som et sukk eller et rop. Da kan den verken være sann eller usann, bare mer eller mindre oppriktig.
Lesning 3: setningen er en vurdering som kan begrunnes med grunner alle fornuftige mennesker i prinsippet kan etterprøve. Den er ikke en observasjon av et faktum, men den er heller ikke et rop. Den er et resultat av at fornuften brukes på et handlingsspørsmål.
Legg merke til at forskjellen ikke ligger i hva du mener om loven. Den ligger i hva slags type utsagn du tror du kommer med. Det er dette som er rettsfilosofiens spørsmål her, og det er derfor faget kaller redskapet praktisk fornuft.
Det spørsmålet faget stiller, er ikke om vi bruker fornuften når vi vurderer regler — det gjør alle. Spørsmålet er om fornuften her kan gjøre det samme arbeidet som den gjør når vi undersøker hvordan verden faktisk er: nemlig avgjøre hva som er riktig og galt, uavhengig av hvem som spør.
Distinksjonen mot nabobegrepet: teoretisk fornuft undersøker hva som er. Praktisk fornuft undersøker hva som bør gjøres. Å blande dem er å tro at et spørsmål om hva som er rettferdig, kan avgjøres ved å samle inn flere opplysninger.
Hvor det gjør arbeid i en lovtekst: når en bestemmelse pålegger en plikt, kan du spørre to helt ulike spørsmål om den. «Hva krever den?» er et spørsmål for teoretisk fornuft anvendt på en tekst. «Er kravet forsvarlig?» er et spørsmål for praktisk fornuft — og det er det spørsmålet hele Del 4 handler om.
Distinksjonen som må sitte: de to skiller seg ikke ved hvor sikre svarene er. En påstand om hva loven krever, kan være svært usikker; en påstand om at tortur er galt, kan føles helt uomtvistelig. Skillet går på hva slags spørsmål som stilles — om hvordan noe forholder seg, eller om hva som skal gjøres.
Hvorfor skillet er stridens kjerne: uenigheten mellom posisjonene i Del 4 handler ikke om praktisk fornuft finnes som aktivitet, men om den kan gi erkjennelse. Kan praktisk fornuft komme fram til noe som er riktig eller galt, eller ordner den bare holdninger vi allerede har?
Distinksjonen mot nabospørsmålet: hva som er gjeldende rett, er et spørsmål om rettskilder og tolkning. Om gjeldende rett holder, er et spørsmål om vurdering. De to kan ikke besvares med samme redskaper, og en besvarelse som glir fra det ene til det andre uten å merke det, har allerede tapt poeng.
Hvorfor det er dette spørsmålet oppgavene stiller: formuleringen «kan det etableres kriterier til vurdering og kritikk av gjeldende rett?» — ordrett i H2011 — spør nettopp om det finnes noe å måle med. Hele Del 4 er et forsøk på å svare, og de tre posisjonene svarer ulikt.
En student skriver i en øvingsbesvarelse: «Regelen om at bøter kan ilegges uten forhåndsvarsel, er urettferdig.»
Vis hvordan setningen leses på de tre måtene som er skissert over, og gjør rede for hva som skiller lesningene fra hverandre. Bruk begrepet praktisk fornuft aktivt.
Lesning 2 — utsagnet uttrykker en holdning. Her sier setningen ingenting om regelen i det hele tatt; den viser hvordan studenten stiller seg til den. Begrunnelsen for lesningen: den forklarer hvorfor to personer kan være enige om alle opplysninger om regelen og likevel være uenige om setningen. Prisen er at uenigheten ikke lenger er en uenighet om noe som kan avgjøres — den er en forskjell i holdning.
Lesning 3 — utsagnet er en fornuftsvurdering. Her er setningen resultatet av at praktisk fornuft er brukt på et handlingsspørsmål: at den som rammes ikke får uttale seg før inngrepet, kan begrunnes som en svakhet ut fra grunner andre kan prøve. Begrunnelsen for at dette ikke faller sammen med lesning 1: den påstår ikke at urettferdighet er en egenskap ved regelen på linje med hjemmelsgrunnlaget, men at vurderingen kan forsvares med grunner.
Det som skiller: lesning 1 og 3 mener begge at setningen kan begrunnes og etterprøves. Lesning 2 mener den ikke kan det. Nettopp der går skillet du skal lære i neste avsnitt.
Margnotat: legg merke til at ingen av de tre lesningene tar stilling til om regelen faktisk er urettferdig. Det er en helt annen diskusjon, og en besvarelse som glir over i den, har byttet oppgave underveis.
Forklar med egne ord, i tre til fem setninger, forskjellen mellom teoretisk og praktisk fornuft.
a) Gi kjennetegnet på hver av de to.
b) Gi ett eksempel på et spørsmål av hver type, hentet fra en lovtekst du selv finner på.
Kognitivisme og non-kognitivisme (~14 min)
De tre lesningene fra sist kan sorteres i to bunker, og sorteringen er selve aksen. Det avgjørende spørsmålet er: kan moralske utsagn være sanne eller usanne, og kan vi i så fall erkjenne hvilke som er det?
Kognitivisten mener altså at det finnes noe å ta feil om når man vurderer en rettsregel. To personer som er uenige om at en regel er forsvarlig, er ikke bare ulikt innstilt — minst én av dem tar feil.
Distinksjonen mot nabobegrepet: non-kognitivismen benekter nettopp dette. Merk at kognitivisme ikke sier noe om hva som gjør en handling riktig; det er et spørsmål posisjonene svarer helt ulikt på. Kognitivisme sier bare at spørsmålet har et svar som kan erkjennes.
Hvor det gjør arbeid på eksamen: både utilitarismen og kantiansk rettsfilosofi er kognitivistiske. Det er nettopp derfor de kan levere kriterier for kritikk av gjeldende rett — og derfor de havner i klinsj med hverandre om hvilke kriterier.
Distinksjonen mot nabobegrepet: non-kognitivisme er ikke det samme som likegyldighet, og heller ikke det samme som å mene at alle standpunkter er like gode i praksis. En non-kognitivist kan ha sterke meninger og argumentere iherdig — hun mener bare at argumentasjonen ikke ender i noe som er sant.
Distinksjonen som oftest bommes: non-kognitivisme utelukker ikke kritikk av gjeldende rett. Den utelukker fornuftsforankret kritikk — kritikk som hevder å hvile på noe alle må erkjenne. Kritikk i form av å måle retten mot dens egne uttalte mål, eller mot en holdning man står åpent ved, er fortsatt mulig.
Hvor det gjør arbeid på eksamen: skandinavisk rettsrealisme er non-kognitivistisk. Å plassere den et annet sted er den vanligste enkeltfeilen på dette stoffet.
Aksen er ikke et pensumbegrep du skal gjengi som en modell, men et arbeidsredskap: den gjør at du kan svare presist på hva hver posisjon kan levere av rettskritikk, i stedet for å gjengi tre pensumkapitler etter hverandre.
Distinksjonen mot nabospørsmålet: aksen sier ikke hva som gjør en handling rett. Utilitarisme og kantiansk rettsfilosofi står på samme side av aksen og er likevel dypt uenige om innholdet i moralen. Å bruke aksen som om den sorterte posisjonene etter innhold, er å bruke den feil.
Hvor det gjør arbeid på eksamen: når en oppgave ber deg vurdere hva en posisjon kan si om gjeldende retts holdbarhet, er aksen første spørsmål — og svaret gir deg rammen for resten av besvarelsen.
Et utsagn er sannhetsdyktig når det i det hele tatt er av en slik type at det kan være sant eller usant. «Regelen ble vedtatt i 2019» er sannhetsdyktig. «Au!» er det ikke — ikke fordi vi ikke vet, men fordi utropet ikke er en påstand.
Distinksjonen mot nabobegrepet: sannhetsdyktighet er ikke det samme som å være sann, og heller ikke det samme som å være avgjørbar. Et utsagn kan være sannhetsdyktig og likevel umulig å avgjøre i praksis.
Hvorfor begrepet er nødvendig her: striden mellom kognitivisme og non-kognitivisme handler i første omgang om nettopp dette. Non-kognitivisten sier ikke at moralske utsagn er usanne; hun sier at de ikke er den typen utsagn som kan være sanne.
Distinksjonen mot nabobegrepet: sannhetsdyktighet handler om utsagnets type, erkjennbarhet om vår tilgang. De to kan i prinsippet skilles: man kan mene at moralske utsagn er sanne eller usanne, men at vi ikke har noen pålitelig måte å finne ut hvilke.
Hvorfor det er verdt å skille dem på eksamen: en besvarelse som holder de to fra hverandre, viser presisjon nettopp der stoffet er glatt. Kognitivismen slik den brukes i dette emnet, omfatter begge ledd: moralske utsagn er sannhetsdyktige, og de kan erkjennes.
Et moralsk utsagn om retten er et utsagn som vurderer en rettsregel, en avgjørelse eller en rettstilstand som riktig, gal, rettferdig eller uforsvarlig — altså et utsagn som ikke beskriver hva retten er, men bedømmer den.
Distinksjonen mot nabobegrepet: et utsagn om at en regel er lite effektiv, er ikke i seg selv et moralsk utsagn; det kan være en ren opplysning om virkninger. Det blir moralsk i det øyeblikket det brukes som grunn til at regelen ikke bør være slik.
Hvorfor skillet er praktisk viktig: mange besvarelser starter med en opplysning om virkninger og glir umerkelig over i en bedømmelse uten å si at overgangen skjer. Å markere overgangen eksplisitt er billig å gjøre og gir tydelig uttelling.
Et holdningsuttrykk er en ytring som viser hvordan den som ytrer seg stiller seg til noe, uten å påstå at noe forholder seg på en bestemt måte. I den non-kognitivistiske lesningen er «denne loven er urettferdig» et slikt uttrykk.
Distinksjonen mot nabobegrepet: et holdningsuttrykk er ikke det samme som en opplysning om at man har en holdning. «Jeg misliker regelen» er en påstand om et psykologisk faktum og kan være usann — du kan lyve om det. Holdningsuttrykket i non-kognitivistisk forstand er selve det å ta stilling, ikke en rapport om det.
Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er den ene presiseringen som skiller en velskrevet framstilling av non-kognitivismen fra en flat. Gjør du den, viser du at du har forstått hvorfor posisjonen ikke uten videre kan avvises som selvmotsigende.
En fornuftsvurdering er en bedømmelse av en regel eller en handling som fremsettes med grunner andre kan prøve, og som gjør krav på å være riktig, ikke bare på å være ens egen.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en fornuftsvurdering skiller seg fra en observasjon ved at den ikke leses av verden, og fra et holdningsuttrykk ved at den påberoper seg grunner som forplikter andre.
Hvorfor det er nøkkelen til hele delen: både utilitarismen og kantiansk rettsfilosofi hevder at moralske vurderinger er fornuftsvurderinger i denne forstand. De er uenige om hvilke grunner som teller, ikke om at det finnes grunner.
Dette er den ene modellen i kapitlet som skal sitte som én enhet. H2013-oppgaven forutsetter den, og den forutsettes videre i kap. 4.6.
(1) Kantiansk rettsfilosofi er kognitivistisk. Moralske krav utledes av fornuften, og de gjelder uavhengig av hva noen ønsker.
(2) Utilitarismen er kognitivistisk. Hva som er riktig, avgjøres av hvilke følger handlingen har for samlet nytte — og det er noe man kan ta feil om.
(3) Skandinavisk rettsrealisme er non-kognitivistisk. Verdiutsagn uttrykker holdninger, ikke erkjennelse.
Tillegget som skiller en A fra en C: rettsrealismen kan likevel forsvare rettskritikk. Den kan ikke forsvare kritikk som hevder å hvile på noe alle må erkjenne. Å hoppe fra «non-kognitivistisk» til «kan ikke kritisere retten» er en kortslutning, og den er dyr.
En kandidat skriver: «Utilitarismen er non-kognitivistisk, fordi den bygger på hva folk faktisk foretrekker, og preferanser er subjektive.»
Vurder påstanden, og skriv ut hvordan en begrunnet plassering ser ut.
Kandidatens tankefeil har et navn: hun blander hva som måles med om målingen kan være riktig. Et termometer måler noe som varierer fra sted til sted, men avlesningen kan likevel være feil.
Slik ser en begrunnet plassering ut, skrevet ut: «Utilitarismen er en kognitivistisk posisjon. Den hevder at utsagn om hva som er riktig kan være sanne eller usanne, og at spørsmålet avgjøres av følgene for samlet nytte. En kandidat som har regnet feil på følgene, har tatt feil i vanlig forstand, ikke bare uttrykt en annen holdning. At nytten selv består i noe subjektivt endrer ikke dette, fordi påstanden gjelder hvor mye nytte som faktisk oppstår.»
Margnotat: legg merke til at plasseringen her er begrunnet i teorien — i hva posisjonen sier om sannhet — og ikke i en intuisjon om at «utilitarisme høres objektivt ut». Det er nøyaktig det grepet som skiller en begrunnet klassifisering fra en konstatert.
Gjør rede for skillet mellom kognitivisme og non-kognitivisme, og plasser de tre rettsfilosofiske hovedposisjonene på aksen.
a) Gi definisjonen av hvert av de to begrepene, og skriv ut hva skillet består i.
b) Plasser skandinavisk rettsrealisme, utilitarisme og kantiansk rettsfilosofi, og begrunn hver plassering i én setning.
c) Skriv én løftesetning som problematiserer eller kobler videre.
De tre posisjonene i omriss (~12 min)
Her får de tre lesningene navn. Framstillingen er bevisst kort — hver posisjon har sitt eget kapittel. Poenget nå er å se hvor de står i forhold til hverandre, slik at du kan lese detaljene med et kart i hånden.
Kjennetegnet: når realisten spør hva en rettsregel er, svarer hun med noe som kan iakttas — atferd, forestillinger, reaksjoner — og ikke med en egenskap som skulle finnes uavhengig av dem.
Distinksjonen mot nabobegrepet: realismen er ikke det samme som å mene at retten ikke forplikter noen. Den gir en annen forklaring på hva det vil si at den forplikter.
Plassering: non-kognitivistisk. Full behandling i kap. 4.2.
Distinksjonen mot nabobegrepet: analysen er ikke en påstand om at alle adlyder av frykt. Den er en påstand om hva regelens bindende kraft består i, ikke om hva som motiverer den enkelte i det enkelte tilfellet.
Hvorfor kortet står her: V2023-veiledningen behandler sanksjonsanalysen særskilt og sier at den som bare bruker betegnelsen uten å vise forståelse, skal ha mindre uttelling enn den som kan forklare poenget. Full behandling i kap. 4.2.
Kjennetegnet: vurderingen skjer bakover fra følgene. Ingenting er riktig i seg selv; alt måles på hva det fører til.
Distinksjonen mot nabobegrepet: utilitarisme er ikke det samme som å mene at man skal gjøre det som lønner seg for en selv. Nytteregnskapet omfatter alle berørte, og ens egen nytte teller ikke tyngre enn andres.
Plassering: kognitivistisk. Full behandling i kap. 4.3, og innvendingene mot posisjonen i kap. 4.4.
Distinksjonen mot nabobegrepet: nytteprinsippet er en målestokk, ikke en beskrivelse av hva folk gjør. At mennesker faktisk søker nytelse, er en psykologisk påstand; at de bør fremme samlet nytte, er en normativ.
Hvorfor kortet står her: prinsippet er inngangen til hele kap. 4.3, og det er også utgangspunktet for de fire innvendingene i kap. 4.4.
Kjennetegnet: en handling bedømmes etter om den kan begrunnes med en regel som kan gjelde for alle, ikke etter hva den fører til.
Distinksjonen mot nabobegrepet: posisjonen er ikke det samme som «naturrett» i en løs, allmenn betydning. Den er en bestemt, fornuftsbasert variant, og det er den varianten emnet prøver.
Plassering: kognitivistisk. Full behandling i kap. 4.5.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en fornuftsbasert naturrett skiller seg fra en naturrett som henter kravene fra en gitt orden — en guddommelig vilje, en menneskelig natur eller en tradisjon. Her er kilden fornuften, og prøven er om kravet kan tenkes å gjelde for alle.
Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er posisjonen som mest direkte svarer ja på H2011-spørsmålet om det kan etableres kriterier til vurdering og kritikk av gjeldende rett. Skriver du «naturretten» uten å presisere at det er den fornuftsbaserte varianten, mister svaret presisjon.
En kandidat skriver at «rettsrealismen er non-kognitivistisk og kan derfor ikke kritisere gjeldende rett».
a) Forklar hva som er riktig i påstanden.
b) Forklar hva som er galt i den, og skriv ut hva rettsrealismen faktisk kan gjøre.
Kan det etableres kriterier til vurdering og kritikk av gjeldende rett? (~12 min)
Dette er spørsmålet H2011 stilte ordrett, og det er drøftingsaksen hele Del 4 er bygget rundt. Nå har du redskapene til å se hva som står på spill i svaret.
Et kriterium til vurdering og kritikk av gjeldende rett er en målestokk som kan brukes til å bedømme om innholdet i de reglene som gjelder, holder mål — og som selv kan begrunnes, slik at bedømmelsen ikke bare blir en påstand mot en annen.
Distinksjonen mot nabobegrepet: et kriterium er noe annet enn en preferanse. Alle har preferanser om reglene; spørsmålet er om noen av dem kan gjøres til en målestokk som forplikter også den som er uenig.
De tre svarene i kortform: kantiansk rettsfilosofi svarer ja og henter kriteriet fra fornuften. Utilitarismen svarer ja og henter det fra følgene for samlet nytte. Skandinavisk rettsrealisme svarer nei på at kriteriet kan være fornuftsforankret, og henviser kritikken til andre grunnlag.
Hvor det gjør arbeid på eksamen: når oppgaven bruker ordet «kriterier», er det dette den spør om — ikke om hvilke regler du personlig misliker.
Distinksjonen mot nabobegrepet: kritikk som bare måler retten mot en målestokk kritikeren selv har valgt, er ikke fornuftsforankret i denne forstand — den er gyldig for dem som deler målestokken.
Hvorfor skillet bærer hele drøftingen: det er nettopp muligheten av fornuftsforankret kritikk non-kognitivismen benekter. Får du dette skillet klart, kan du skrive en drøfting som ikke går i sirkel.
Distinksjonen mot nabobegrepet: slik kritikk er ikke svakere i den forstand at den er lettere å avvise faglig. Den er svakere bare i den forstand at den ikke kan hevde at motparten må godta målestokken.
Hvor det gjør arbeid videre i boka: skillet mellom kritikk som henter målestokken fra retten selv og kritikk som henter den utenfra, behandles for seg i kap. 5.1. Her holder det å se at non-kognitivismen ikke stenger for kritikk som sådan.
En begrunnelse gir grunner for at noe er riktig. En årsaksforklaring angir hva som førte til at noe ble slik det ble. De to besvarer ulike spørsmål og kan ikke erstatte hverandre.
Distinksjonen som er lett å miste: at en regel ble vedtatt fordi en interessegruppe presset på, forklarer regelen — men det er ikke i seg selv en begrunnelse for eller mot den. Å presentere en forklaring som om den var en begrunnelse, er en glidning sensor ser umiddelbart.
Hvor det gjør arbeid på eksamen: en del av det som ser ut som rettskritikk, er egentlig forklaring. Skriver du hvilken av delene du leverer, har du gjort et grep som koster to setninger og gir tydelig uttelling.
Skriv åpningen på en drøfting av spørsmålet «kan det etableres kriterier til vurdering og kritikk av gjeldende rett?», slik en besvarelse på toppnivå kunne ha gjort det. Landingen skal være tydelig.
«Spørsmålet lar seg besvare bekreftende, men bare hvis man skiller mellom to ting som ofte glir sammen: om det finnes en målestokk, og om målestokken kan begrunnes slik at den forplikter også den som er uenig.
Kantiansk rettsfilosofi svarer ja på begge. Kriteriet utledes av fornuften, og det gjør krav på å gjelde uavhengig av hva noen ønsker. Styrken ved svaret er at det gir kritikken bindende kraft. Svakheten melder seg når kriteriet skal anvendes: det sier hva som ikke kan tillates, men lite om hvordan to legitime krav skal veies mot hverandre når de kolliderer.
Utilitarismen svarer også ja, men gir kriteriet et helt annet innhold: en regel holder i den grad den fremmer samlet nytte. Styrken er at kriteriet er anvendbart og gir svar i konkrete saker. Svakheten er at det gjør ethvert vern mot flertallet betinget — det holder så lenge det lønner seg, og faller når det ikke gjør det.
Skandinavisk rettsrealisme svarer nei på at kriteriet kan være fornuftsforankret. Verdiutsagn uttrykker holdninger, og en holdning kan ikke forplikte andre. Det betyr likevel ikke at kritikk er umulig: realisten kan måle en regel mot lovgiverens egne uttalte formål og vise at den ikke oppnår dem, og hun kan kritisere ut fra verdier hun står åpent ved. Prisen er at hun ikke kan hevde at motparten må godta målestokken.
Selv finner jeg det kantianske svaret mest overbevisende på nettopp dette punktet, fordi spørsmålet i oppgaven gjelder om det kan etableres kriterier — altså om kritikk kan være noe annet enn preferanse mot preferanse. Utilitarismen leverer et kriterium, men et som selv må begrunnes, og begrunnelsen er nettopp det innvendingene i kap. 4.4 angriper. Realismen svarer ærlig, men svaret gjør kritikken avhengig av at motparten allerede deler utgangspunktet.»
Margnotat: her står standpunktet i første avsnitt, hver posisjon får sitt beste argument, og landingen begrunnes ut fra hva oppgaven faktisk spør om. Det siste er avgjørende: oppgaven spør om kriterier kan etableres, ikke om hvilken moral som er riktig.
Margnotat: legg merke til at ingen av posisjonene karikeres. En utilitarisme framstilt som ren kynisme gir en verdiløs drøfting, og det synes.
Diskuter om non-kognitivismen er forenlig med rettskritikk. Ta standpunkt, og skriv ut begrunnelsen.
«Kan det etableres kriterier til vurdering og kritikk av gjeldende rett?» Diskuter spørsmålet med utgangspunkt i de tre rettsfilosofiske hovedposisjonene, og ta selv standpunkt.
Oppgaven svarer til den formen spørsmålet hadde i H2011. Regn med om lag 45 minutter skrivetid.
Randsonen: moralsk realisme og antirealisme (~5 min)
Dette avsnittet er stoff du bør kjenne til, ikke kjernestoff. V2023-veiledningen sier uttrykkelig at den som trekker inn moralsk realisme og antirealisme fra examen philosophicum, skal ha uttelling. Men det gjelder som tillegg, etter at kjernen er dekket — aldri i stedet for den.
Er du fersk i filosofi, er det trygt å hoppe over dette ved førstegangslesing. Kommer du tilbake til det, ligger nabofremstillingen i Realisme, idealisme og en note om metaetikk — et annet emne, med sine egne krav og sin egen terminologi, så bruk den som utdyping og ikke som pensum her.
Distinksjonen mot nabobegrepet: spørsmålet «er tortur galt?» hører til den moralske undersøkelsen. Spørsmålet «hva slags utsagn er det når noen sier at tortur er galt?» er metaetisk. Kognitivisme og non-kognitivisme er metaetiske posisjoner.
Merk: dette er randsonestoff. Det gir uttelling som tillegg, men skal aldri fortrenge kjernen.
Distinksjonen mot nabobegrepet: moralsk realisme og kognitivisme er beslektede, men ikke identiske. Kognitivismen sier at moralske utsagn kan være sanne og erkjennes; realismen legger til en påstand om hva som gjør dem sanne.
Merk: randsonestoff, hentet fra examen philosophicum. Trekkes det inn, skal det gjøres kort og etter at kjernen er dekket.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en antirealist er ikke nødvendigvis non-kognitivist. Man kan mene at moralske utsagn er sanne eller usanne, men at det som gjør dem sanne, selv er noe menneskeskapt.
Merk: randsonestoff. Nyttig som presisjonsverktøy i en drøfting, men aldri som erstatning for framstillingen av de tre posisjonene.
Gjør kort rede for hva som menes med at «rett og praktisk fornuft» er et spørsmål i rettsfilosofien, og forklar hvorfor svaret på det spørsmålet får følger for hva slags rettskritikk som er mulig.
To feil dominerer på dette stoffet. Kodene er bokas eget register over typiske feil, og de har sitt samlede oppslag i kap. 7.5.
Feil #8 — å plassere posisjonene feil på kognitivisme-aksen. Dette kapitlet er feilens hovedhjem. Den vanligste varianten er å gjøre utilitarismen non-kognitivistisk fordi nytte «er subjektivt». En nesten like vanlig variant er å gjøre rettsrealismen kognitivistisk fordi den «bygger på fakta» — men fakta om atferd er ikke moralsk erkjennelse. Testen: har du for hver posisjon skrevet én setning som svarer på hvorfor den står der den står?
Feil #16 — å overse at begrepene er teoretisk omstridte. Her rammer den ordet «norm» og ordet «rettferdig». Å bruke dem som om de hadde én selvsagt betydning, gjør at drøftingen løper tom: partene snakker forbi hverandre uten at teksten merker det. Testen: har du sagt i én setning hva du legger i nøkkelbegrepet, før du bruker det til å konkludere?
En tredje felle, uten egen kode: å slutte fra «non-kognitivistisk» til «kan ikke kritisere retten». Det er den enkeltslutningen som oftest ødelegger en ellers god drøfting av H2011-spørsmålet, og den er lett å unngå så snart du skiller mellom å ha en målestokk og å hevde at målestokken er erkjent sannhet.
«A-markør» er bokas ord for det ene grepet som løfter et korrekt svar fra god (C) til beste karakter (A). Her er det ett grep som gjør mest arbeid:
Skriv ut hva plasseringen på aksen får å si — og hva den ikke får å si. En C-besvarelse plasserer de tre posisjonene riktig. En A-besvarelse legger til den ene setningen som viser at hun har forstått hva plasseringen betyr: at aksen bestemmer hva slags kritikk posisjonen kan bære, men ikke hvilken moral den forfekter, og at non-kognitivisme derfor ikke stenger for kritikk som sådan.
Kapitlets drøftingsakse er spørsmålet H2011 stilte ordrett: kan det etableres kriterier til vurdering og kritikk av gjeldende rett? Den som svarer på det med å vise hva hver posisjon kjøper og hva den betaler, har levert en drøfting. Den som svarer med tre referater, har levert et sammendrag — og forskjellen er nøyaktig forskjellen mellom forståelse og gjengivelse.
Lite tid? Tidsanslaget på kapitlet er lesetid. Skriver du besvarelser for hånd, bør du legge på om lag halvparten igjen på skrivetiden i oppgavene.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Innholdet er læringsstoff, ikke juridisk rådgivning — sjekk Lovdata for gjeldende rett. Les mer.