4.6 De tre posisjonene satt opp mot hverandre

Et referat gjengir hva en posisjon mener. En sammenligning setter to eller flere posisjoner opp mot hverandre på et bestemt punkt og sier hvor de skiller lag og hvorfor.

Kjennetegnet på en sammenligning: den har setninger der to posisjoner opptrer sammen. «Der utilitaristen spør hva som følger, spør kantianeren hva som lar seg ville som allmenn regel» er et sammenligningsledd. «Utilitarismen mener at følgene avgjør. Kantiansk rettsfilosofi mener at fornuften avgjør» er to referater satt ved siden av hverandre.

Distinksjonen som avgjør karakteren: referatet kan være helt korrekt og likevel ikke svare på oppgaven. Sensorveiledningene sier gjennomgående at forståelse premieres foran gjengivelse, og et sammenligningsledd er det billigste stedet å vise forståelse.

Testen du kan bruke: tell setningene i teksten din der to posisjonsnavn står i samme setning. Er tallet null, har du skrevet referater.

En sammenligningssetning er en setning som navngir aksen, plasserer minst to posisjoner på den, og sier hva forskjellen består i.

Malen: «På spørsmålet om X svarer A at …, mens B svarer at …; forskjellen ligger i at A måler Y og B måler Z.»

Distinksjonen mot nabobegrepet: en setning som bare sier at to posisjoner er uenige, er ikke en sammenligningssetning. Den må si hva uenigheten består i, ellers kan leseren ikke etterprøve den.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: én slik setning per akse er nok til å gjøre en framstilling til en sammenligning. Det er fem setninger totalt, og de tar under fem minutter å skrive.

De fem aksene skal sitte i rekkefølge og brukes som disposisjon:

(1) Plassering på kognitivisme-aksen — kan moralske utsagn være sanne og erkjennes?
(2) Hva som gjør en handling eller regel rett — hvilken målestokk gjelder?
(3) Rettighetenes plass — hva er en rettighet, og hvor sterkt står den?
(4) Hvilken rettskritikk posisjonen kan bære — hva slags kritikk blir mulig?
(5) Moralske skranker for lovgiverens kompetanse — står lovgiveren fritt?

Hvorfor akkurat disse: de treffer posisjonene der de er uenige, og de henger sammen — svaret på akse 1 begrenser hva som er mulig på akse 4, og svaret på akse 2 styrer akse 3 og 5.

Merk: aksene er et arbeidsredskap, ikke en sjekkliste. En drøfting som driver to akser langt, kan være bedre enn en som nevner alle fem kort.

Utilitarismen: kognitivistisk. Spørsmålet om hva som er riktig har et svar — samlet nytte — som man kan ta feil om.

Kantiansk rettsfilosofi: kognitivistisk. Kravene utledes av fornuften ved en prøve som i prinsippet gir samme resultat for alle.

Sammenligningsleddet: de to kognitivistiske posisjonene er enige om at spørsmålet har et svar og uenige om hva svaret er; realismen bestrider premisset. Aksen sorterer altså ikke etter moralens innhold, og det er verdt å si eksplisitt — det er nettopp den misforståelsen som gjør at utilitarismen ofte plasseres feil.

Utilitarismen: følgene avgjør. Riktig er det som gir størst samlet nytte for alle berørte, målt upartisk.

Kantiansk rettsfilosofi: regelens form avgjør. Riktig er det som lar seg ville som allmenn regel, og som behandler mennesker også som formål og ikke bare som midler.

Sammenligningsleddet: utilitaristen ser framover mot følgene, kantianeren på regelens egen form. Uenigheten gjelder ikke hvilke følger som er gode, men om følgene i det hele tatt er det som avgjør — og det er derfor de to ikke lar seg forlike ved å bli enige om fakta.

Utilitarismen: rettigheter er midler. Hos Mill kan de forsvares fordi faste vern over tid gir størst nytte, men de holder i kraft av det og ikke uavhengig av det.

Kantiansk rettsfilosofi: rettigheter forankres i menneskets stilling som en som kan sette seg formål — noe som ikke har en pris og derfor ikke kan veies bort.

Sammenligningsleddet: de tre kan gi samme rettighetskatalog og likevel være dypt ulike, fordi forskjellen ligger i hva som skjer når vernet koster mer enn det gir. Da faller den utilitaristiske begrunnelsen, den kantianske står, og realisten kan bare peke på at vernet faktisk praktiseres.

Utilitarismen: kritikk som måler regler mot deres virkninger for samlet nytte. Kritikken er konkret og etterprøvbar, men gjør ingen krav ubetinget.

Kantiansk rettsfilosofi: kritikk som måler regler mot om de kan tenkes som allmenne og respekterer mennesket som formål. Kritikken kan forplikte også den uenige, men gir lite veiledning der to legitime krav kolliderer.

Sammenligningsleddet: de to kognitivistiske posisjonene har motsatte profiler — den ene er skarp der den prioriterer og svak der den skal gjøre kravet ubetinget, den andre omvendt. Hvor målestokken hentes fra, og hva det gjør med kritikkens karakter, utdypes i kap. 5.1.

Utilitarismen: ja, men betinget. Lovgiveren bør ikke gi regler som reduserer samlet nytte, og skranken er like sterk som regnestykket bak den.

Kantiansk rettsfilosofi: ja, ubetinget. Det finnes krav lovgiveren ikke kan gi regler i strid med, og de gjelder uavhengig av følgene.

Sammenligningsleddet: alle tre svarene følger av hva posisjonen allerede har sagt på akse 1 og 2. Det er dette som gjør spørsmålet til en god prøvestein — det tvinger fram sammenhengen mellom posisjonens deler.

Distinksjonen som må holdes: rettslige skranker for kompetansen — grunnlovsbestemmelser, folkerettslige forpliktelser, saksbehandlingsregler — er noe annet enn moralske skranker. De rettslige er en del av kompetansenormen selv. De moralske er krav som eventuelt gjelder uavhengig av hva som er vedtatt.

Hvorfor forvekslingen er dyr: en besvarelse som svarer på spørsmålet om moralske skranker ved å ramse opp grunnlovsbestemmelser, har byttet oppgave. Kompetansenormen behandles i kap. 1.3; her er det den moralske siden som prøves.

En moralsk skranke er et krav til lovgivningens innhold som gjelder uavhengig av hva lovgiveren har vedtatt, og som ikke er en del av den rettslige kompetansenormen.

Spørsmålets to ledd: finnes slike skranker, og i så fall, kan de erkjennes slik at de forplikter også den som avviser dem?

Distinksjonen mot nabobegrepet: at en regel er uforsvarlig, er ikke det samme som at den er ugyldig. Boka holder de to fra hverandre gjennomgående, og det gjør sensorveiledningene også: spørsmålet er ikke om domstolene kan sette regelen til side, men om lovgiveren står moralsk fritt.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er formuleringen som er gitt i 2 terminer (H2007 og H2015), med egen vurdering av styrker og svakheter som eksplisitt delkrav.

Presiseringen som skiller en god framstilling fra en flat: realisten benekter ikke at lovgiveren er begrenset. Hun er begrenset av hva befolkningen godtar, av hva domstolene vil legge til grunn og av hva som lar seg gjennomføre. Men dette er faktiske begrensninger, ikke moralske skranker.

Styrken ved svaret: det er ærlig. Posisjonen lover ikke et vern den ikke kan begrunne.

Svakheten: det gir ingen ressurser til den som vil hevde at et vedtak er uforsvarlig overfor en lovgiver som er uenig. Kritikken blir en påstand mot en annen.

Styrken ved svaret: det er anvendbart. Det gir konkret veiledning i konkrete saker, og det kan etterprøves ved å undersøke virkninger.

Svakheten: ingen skranke er sikret. Et vern som holder fordi det lønner seg, faller den dagen regnestykket snur — og det er nettopp i det tilfellet skranken skulle gjort mest arbeid. Regelutilitarismen kommer langt her, siden den vurderer regelen som gjennomgående praksis, men begrunnelsen forblir betinget.

Sammenligningsleddet: utilitaristen og kantianeren er enige om at det finnes skranker og uenige om hva de hviler på — og uenigheten merkes bare i grensetilfellet.

Hvordan de utledes: en regel som ikke lar seg tenke som allmenn uten å oppheve sin egen forutsetning, kan ikke forsvares. Og en regel som behandler mennesker bare som midler, bryter formelen om mennesket som formål i seg selv.

Styrken: skranken er sikret. Den kan ikke settes til side av et gunstig regnestykke, og den kan gjøre krav på å forplikte også den lovgiveren som er uenig.

Svakheten: skranken forbyr klart og prioriterer dårlig. Der to legitime krav kolliderer — og lovgivning består i stor grad av slike kollisjoner — gir rettsprinsippet rammen, men ikke svaret.

Hvor det skjer: i de fleste alminnelige saker. En regel om vern mot vilkårlige inngrep kan forsvares utilitaristisk fordi den gir trygghet og forutberegnelighet, og kantiansk fordi den behandler den enkelte som formål. Realisten kan påvise at regelen faktisk praktiseres og at den svarer til lovens uttalte formål.

Distinksjonen som må gjøres: konvergens i konklusjon er ikke enighet i begrunnelse. To posisjoner som lander likt av ulike grunner, vil skille lag i det tilfellet der grunnene trekker hver sin vei.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: å påvise konvergens og deretter finne tilfellet der den brytes, er et av de sikreste selvstendighetsgrepene på denne oppgavemalen.

De tre typetilfellene der divergensen bryter fram: (1) der et vern koster mer enn det gir, (2) der et brudd er skjult og engangs, og (3) der kritikken skal forplikte en motpart som avviser målestokken.

Distinksjonen mot nabobegrepet: divergens er ikke det samme som at posisjonene alltid er uenige. De er uenige om begrunnelsen hele veien, men om konklusjonen bare i disse tilfellene.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: en drøfting som konstruerer et av disse tilfellene selv, viser forståelse i stedet for gjengivelse — og egne, treffende eksempler er noe sensorveiledningene gjennomgående premierer.

Spørsmålet om posisjonene kan kombineres er spørsmålet om man kan bruke flere av dem samtidig uten å motsi seg selv.

Argumentet for at de kan kombineres: de svarer på ulike spørsmål. Realismen forklarer hva retten er; utilitarismen og den kantianske posisjonen vurderer hva den bør være. En arbeidsdeling er derfor mulig.

Argumentet for at de utelukker hverandre: på de punktene der de faktisk svarer på samme spørsmål, er svarene uforenlige. Enten kan verdiutsagn erkjennes, eller så kan de ikke. Enten avgjør følgene, eller så gjør de det ikke.

Den mest presise landingen: realismen kan kombineres med begge de andre, siden den i hovedsak svarer på et annet spørsmål. Utilitarismen og den kantianske posisjonen kan ikke kombineres på akse 2, men de kan brukes ved siden av hverandre som to selvstendige prøver — og en regel som består begge, står sterkere enn en som består én.

En skarp landing er en konklusjon som tar klart standpunkt og skriver ut begrunnelsen, uten forbehold som utvanner den.

Når den er riktig: når oppgaven ber om hvilken posisjon som gir det mest overbevisende svaret, og når du faktisk har et. En skarp landing er en fullgod toppform — forbehold er et verktøy, ikke obligatorisk garnityr.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en skarp landing er ikke det samme som en uforbeholden landing. Den kan godt si hva den forutsetter, så lenge den faktisk lander.

Merk: sensorveiledningene sier gjennomgående at feil konklusjon ikke skal trekke. Det er begrunnelsen som vurderes, og det gjør en skarp landing tryggere enn mange tror. En modellert drøfting med skarp landing finnes i kap. 7.7.

En avveiende landing er en konklusjon som fordeler mellom posisjonene — men som begrunner selve fordelingen.

Når den er riktig: når spørsmålet faktisk avhenger av noe som ikke lar seg avgjøre, og du kan si hva det er. «Svaret avhenger av om man vurderer rettighetens virkning eller dens begrunnelse» er en avveiende landing med innhold.

Distinksjonen mot nabobegrepet: «det kommer an på» uten å si hva det kommer an på, er ikke en avveiende landing. Det er en manglende landing, og den koster.

Hvorfor begge former er tillatt: ikke alle drøftinger skal lande på samme måte. Det som kreves, er at landingen er begrunnet — enten den velger eller fordeler. Sjangerhåndverket behandles i kap. 7.3.