4.3 Utilitarismen
Nytteprinsippet, forskjellen mellom Benthams kvantitative og Mills kvalitative hedonisme, og skillet mellom handlings- og regelutilitarisme.
Slik kommer den. Tre former går igjen. Som redegjørelsesspørsmål — heretter RED, som ber om en presis framstilling: «gjør rede for nytteprinsippet». Som drøftingsoppgave — heretter DRØ, som ber om et standpunkt med begrunnelse: «kan utilitarismen begrunne ufravikelige rettigheter?». Og som anvendelsesoppgave med case-ramme — heretter CASE, der et faktisk bakteppe skal analyseres med posisjonene: en lovendring vurderes utilitaristisk.
Den ene tingen som må sitte: utilitarismen er ikke én teori. Bentham og Mill måler nytte ulikt, og handlings- og regelutilitarismen lander ulikt i konkrete saker. En besvarelse som behandler retningen som én blokk, får ikke sagt det oppgavene faktisk spør om.
Dette er stoff med høyeste prioritet. Innvendingene mot posisjonen behandles for seg i kap. 4.4, og sammenligningen med de to andre posisjonene i kap. 4.6.
Forkunnskaper
Kapitlet bygger på kap. 4.1.
Fra kap. 4.1: utilitarismen er kognitivistisk. Den hevder at spørsmålet om hva som er riktig har et svar — nemlig hva som gir størst samlet nytte — og at man kan ta feil om det. At nytten selv består i noe subjektivt, endrer ikke dette: påstanden gjelder hvor mye nytte som faktisk oppstår.
Fra kap. 4.1: praktisk fornuft er fornuften brukt på spørsmål om hva som skal gjøres. Utilitarismen svarer ja på at slik fornuft kan gi erkjennelse, og henter kriteriet fra følgene.
Fra kap. 4.1: et kriterium til vurdering og kritikk av gjeldende rett er en målestokk for rettens innhold som selv kan begrunnes. Nytteprinsippet er utilitarismens svar på hva den målestokken er.
Beslektet lesning i et annet emne: Mill — utilitarismen og dens forsvar leser Mill som etikk. Dette kapitlet leser ham som rettsfilosofi, og kravene er andre — bruk lenken som utdyping, ikke som pensum her.
Temaet i fagets landskap
En kommune har én million igjen på budsjettet ved årsslutt. Pengene kan brukes på lengre åpningstid i biblioteket, på flere avlastningsplasser for pårørende, eller på å utbedre et veikryss der det jevnlig skjer ulykker. Ingen av valgene er galt i noen åpenbar forstand. Likevel er det ikke likegyldig hva pengene brukes til.
Det de fleste gjør i en slik situasjon, er å spørre hva som gir mest igjen. Hvor mange berøres? Hvor mye betyr det for hver av dem? Hvor sikkert er det at tiltaket virker? Det er ikke en filosofisk øvelse — det er alminnelig fornuft anvendt på et fordelingsspørsmål.
Utilitarismen er den posisjonen som gjør dette til hele moralen. Riktig er det som gir størst samlet nytte, og det gjelder ikke bare budsjettposter, men også regler, straffer og rettigheter. Styrken ved posisjonen er nettopp gjenkjenneligheten: den svarer på hvorfor det er noe å vurdere, og den gir et svar i konkrete saker.
Prisen melder seg først når nytteregnskapet peker mot noe vi ikke vil godta. Kan et mindretall ofres hvis regnestykket går opp? Det er det spørsmålet som gjør utilitarismen til drøftingsstoff, og som gir kap. 4.4 sitt innhold.
Emnet knytter posisjonen til to navn: Bentham, som står for nytteprinsippet og den kvantitative hedonismen, og Mill, som står for den kvalitative hedonismen og for åpningen mot rettigheter som midler til nyttemaksimering.
Prinsippet, og hva det faktisk sier (~14 min)
Begynn med å få prinsippet presist. Det er kortere enn folk tror, og det sier både mer og mindre enn de fleste framstillinger gir inntrykk av.
De tre leddene som må med i en presis definisjon: (1) vurderingen skjer på grunnlag av følgene, (2) det som teller er nytte, og (3) nytten summeres for alle berørte, ikke bare for den handlende.
Distinksjonen mot nabobegrepet: utilitarisme er ikke egoisme. Egoisten spør hva som gagner henne selv; utilitaristen regner sin egen nytte med på lik linje med alle andres, verken tyngre eller lettere.
Hvor det gjør arbeid på eksamen: når en oppgave ber om en utilitaristisk vurdering av en regel, er det disse tre leddene som skal drive analysen — ikke en alminnelig betraktning om at regelen «virker fornuftig».
Forholdet til utilitarismen: utilitarismen er en konsekvensialisme som i tillegg sier hva ved følgene som teller — nemlig nytten. En konsekvensialisme kunne i prinsippet ha målt noe annet, for eksempel likhet.
Distinksjonen mot nabobegrepet: motstykket er den posisjonen at noe kan være riktig eller galt uavhengig av følgene. Det er kantiansk rettsfilosofis utgangspunkt, behandlet i kap. 4.5.
Hvorfor skillet lønner seg på eksamen: en besvarelse som skiller konsekvensialisme fra utilitarisme, kan si presist hva en innvending rammer — den generelle formen eller den bestemte målestokken.
Distinksjonen mot nabobegrepet: prinsippet er en målestokk, ikke en beskrivelse av hva mennesker faktisk gjør. At mennesker søker nytelse og unngår smerte, er en psykologisk påstand; at de bør fremme samlet nytte, er en normativ. Å blande de to gjør at prinsippet ser ut til å følge av seg selv, og det gjør det ikke.
Hvor det gjør arbeid i en lovtekst: når en formålsbestemmelse sier at loven skal fremme god og forsvarlig ressursbruk til beste for brukerne, er det en formulering som ligger tett på nytteprinsippet. Merk at likheten er innholdsmessig, ikke en påstand om at lovgiveren er utilitarist.
Distinksjonen mot nabobegrepet: nytte i denne forstand er ikke det samme som nytte i dagligtale, der ordet ofte betyr praktisk anvendelighet. En handling kan være unyttig i dagligspråklig forstand og likevel gi stor nytte i utilitaristisk forstand.
Hvorfor presiseringen gir uttelling: en besvarelse som bruker ordet i dagligspråklig betydning, havner rett i det sensorveiledningene beskriver som synsing om ordenes vanlige mening. To linjer om hva nytte betyr her, koster lite og hindrer mye.
Distinksjonen mot nabobegrepet: hedonisme er en påstand om hva som er godt. Utilitarismen er en påstand om hva som gjør en handling riktig. De to henger sammen hos både Bentham og Mill, men de er ikke samme påstand — man kan i prinsippet være utilitarist uten å være hedonist.
Hvor det gjør arbeid på eksamen: når en oppgave ber om forskjellen mellom Bentham og Mill, er det nettopp hedonismen som er stridspunktet, ikke nytteprinsippet i seg selv.
En nyskrevet bestemmelse i en tenkt lov lyder:
§ 3. Kommunen skal prioritere tiltak som gir størst samlet forbedring for innbyggerne, sett i forhold til kostnaden.
Vurder utsagnet «denne bestemmelsen er utilitaristisk». Er det treffende?
Det som stemmer. Bestemmelsen har den formen nytteprinsippet har: den ber om at følgene skal veies, at de skal summeres for en gruppe berørte, og at det største samlede utfallet skal velges. Begrunnelsen for at dette er en utilitaristisk struktur og ikke bare en alminnelig fornuftsregel, ligger i aggregeringen — det er summen for gruppen, ikke fordelingen innenfor den, som styrer.
Det som ikke stemmer uten videre. For det første sier bestemmelsen ingenting om hva som teller som «forbedring». Utilitarismen har et bestemt svar — nytte, forstått som nytelse og fravær av smerte hos Bentham, med kvalitetsforskjeller hos Mill. En bestemmelse som lar innholdet stå åpent, er forenlig med utilitarismen, men bygger ikke på den.
For det andre er bestemmelsen en kompetanse- og prioriteringsregel innenfor en ramme, ikke en moralteori. Den sier hva kommunen skal legge vekt på når den fordeler midler; den sier ikke at riktig og galt overhodet avgjøres av nytte. En utilitarist ville sagt det siste.
Slik ville et presist svar formuleres: «Bestemmelsen har utilitaristisk struktur, siden den ber om at følgene skal aggregeres og maksimeres. Men den er ikke et uttrykk for utilitarismen som moralteori, dels fordi den ikke sier hva som teller som forbedring, og dels fordi den bare gjelder prioritering innenfor en ramme som er satt av andre regler.»
Margnotat: legg merke til at vurderingen er begrunnet i teoriens tre ledd — følger, nytte, aggregering — og ikke i at bestemmelsen «høres nytteorientert ut». Det er skillet mellom en begrunnet og en konstatert klassifisering.
Forklar med egne ord, i fire til seks setninger, hva nytteprinsippet går ut på.
a) Gi prinsippet med de tre leddene som må være med.
b) Forklar hvorfor utilitarisme ikke er det samme som egoisme.
Bentham og Mill: to måter å måle nytte (~16 min)
Her ligger den ene distinksjonen sensorveiledningene i V2025 og V2026 begge sier at svaret avhenger av. Behandles utilitarismen som én teori, blir vurderingen upresis nettopp der oppgaven ber om presisjon.
— naturlig pausepunkt —
Styrken ved posisjonen: den gjør nytteregnskapet mulig i prinsippet. Skal nytten summeres, må den kunne sammenlignes, og en felles målestokk er nettopp hva kvantitativ hedonisme leverer.
Distinksjonen mot nabobegrepet: motstykket er Mills kvalitative hedonisme, som hevder at noen former for nytelse er høyerestående enn andre uavhengig av mengde.
Avsenderen: kvantitativ hedonisme knyttes til Bentham, aldri til Mill. Å bytte om de to er en av de hyppigste feilkoblingene på dette stoffet.
Den kvantitative målingen sammenligner nytelse langs dimensjoner som hvor sterk den er, hvor lenge den varer, hvor sikkert den inntreffer, og hvor mange den berører.
Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er dimensjoner ved mengde, ikke ved art. Ingen av dem spør hva slags nytelse det er tale om — bare hvor mye det blir av den.
Hvorfor det er verdt å nevne på eksamen: en besvarelse som viser hvordan sammenligningen skal foregå, gjør posisjonen konkret. Merk samtidig at listen ikke skal gjengis som en fasit: poenget er formen på målingen, ikke et bestemt antall dimensjoner.
Begrunnelsen Mill gir: den som har erfart begge former, foretrekker den høyere. Prøven er altså ikke et utenforliggende ideal, men dommen til den som kjenner begge deler.
Distinksjonen mot nabobegrepet: hos Bentham er all nytelse sammenlignbar i mengde. Hos Mill innføres en rangering som mengden ikke kan overstyre.
Drøftingsstoffet: er Mill fortsatt utilitarist når han innfører kvalitetsforskjeller — eller har han hentet inn en målestokk utenfra? Dette er kapitlets skarpeste drøftingsakse, og begge svar kan forsvares.
Med høyere gleder menes hos Mill nytelser knyttet til tenkning, følelsesliv, innbilningskraft og moralsk erfaring; med lavere gleder menes de rent kroppslige.
Distinksjonen mot nabobegrepet: rangeringen er ikke en påstand om at kroppslig nytelse er verdiløs. Den er en påstand om at en mengde lavere nytelse ikke uten videre kan oppveie tapet av en høyere.
Hvorfor det er drøftingsstoff og ikke bare fagstoff: rangeringen redder utilitarismen fra en velkjent innvending — at den ikke kan skille mellom et rikt liv og et bedøvet et — men den koster noe. Kriteriet er ikke lenger ren mengde, og da må noe annet begrunne rangeringen.
Hos Mill kan rettigheter forsvares utilitaristisk: å verne bestemte interesser med faste regler gir over tid større samlet nytte enn å avgjøre hvert tilfelle for seg.
Distinksjonen mot nabobegrepet: i kantiansk rettsfilosofi er rettigheter forankret i noe som ikke kan settes til side ved regnestykke. Hos Mill er de midler: de holder så lenge de tjener nytten.
Drøftingsstoffet: gir dette et reelt vern? Innvendingen er at et vern som gjelder så lenge det lønner seg, ikke er et vern i det øyeblikket det trengs mest. Svaret er at et vern som i praksis aldri settes til side, er vanskelig å skille fra et absolutt vern. Begge sider har substans, og oppgaven ber deg velge.
Avsenderen: åpningen mot rettigheter som midler knyttes til Mill, ikke til Bentham.
Et nyskrevet lovforslag innfører gratis inngang til alle offentlige museer, finansiert ved å redusere støtten til kommunale svømmehaller tilsvarende.
Vurder forslaget først etter Benthams kvantitative hedonisme, deretter etter Mills kvalitative. Vis hvor og hvorfor de to lander ulikt.
Etter Mills kvalitative hedonisme. Her spør man i tillegg hva slags nytelse det dreier seg om. Museumsbesøket knytter seg til tenkning og innbilningskraft og hører til de høyere gledene; svømming hører i hovedsak til de kroppslige. En mindre mengde høyere nytelse kan da veie tyngre enn en større mengde lavere. På denne målestokken kan forslaget forsvares selv om færre berøres.
Hvor forskjellen ligger, presist. De to er enige om at følgene avgjør, og enige om at nytten skal summeres. De er uenige om hvorvidt sammenligningen kan skje i én dimensjon. Det er dette som gjør at valget av variant er avgjørende, og som er grunnen til at en besvarelse som behandler utilitarismen som én teori, ikke får sagt noe presist om et slikt forslag.
Og en innvending du bør reise selv. Mills prøve er dommen til den som har erfart begge deler. Men i dette tilfellet er det ikke opplagt hvem det er, og det er heller ikke opplagt at museumsbesøk oppleves som en høyere glede av dem som faktisk ville brukt svømmehallen. Prøven flytter altså spørsmålet fra en kalkyle til en vurdering av hvem som er kvalifisert til å dømme — og det er nettopp der innvendingen om at Mill har hentet inn en målestokk utenfra, får kraft.
Margnotat: legg merke til at begge vurderingene er utilitaristiske. Uenigheten er intern, ikke mellom utilitarismen og noe annet. Å vise det er et sikkert tegn på at distinksjonen er forstått.
Diskuter om Mill fortsatt er utilitarist når han innfører kvalitetsforskjeller mellom gleder.
Handlingsutilitarisme mot regelutilitarisme (~16 min)
Den andre store distinksjonen. Den avgjør hva prinsippet skal anvendes på — den enkelte handlingen, eller regelen handlingen faller inn under.
Styrken: posisjonen er konsekvent. Den lar aldri en regel stå i veien for det som faktisk er best her og nå.
Distinksjonen mot nabobegrepet: regelutilitarismen anvender prinsippet på regelen, ikke på handlingen. Forskjellen viser seg først når de to lander ulikt — altså når det ville lønne seg å bryte en regel som selv er nyttig.
Hvor det gjør arbeid på eksamen: når en oppgave spør om utilitarismen kan begrunne et unntaksfritt forbud, er svaret nei for handlingsutilitarismens del, og begrunnelsen er nettopp denne: enhver regel må vike der bruddet gir størst samlet nytte.
Styrken: posisjonen kan forklare hvorfor det er fornuftig å holde løfter og respektere rettigheter også når det enkelte tilfellet trekker den andre veien. Forutberegnelighet har selv stor nytte.
Distinksjonen mot nabobegrepet: handlingsutilitarismen ser bort fra regelen når regnestykket i den enkelte saken tilsier det. Regelutilitarismen gjør ikke det — og det er grunnen til at den kommer nærmere et vern for rettigheter.
Hvor det gjør arbeid på eksamen: i drøftinger av totalforbud, i kap. 4.4, og overalt der spørsmålet er om utilitarismen kan gi noe som ligner et absolutt.
Distinksjonen som avgjør drøftingen: de to faller sammen i de fleste tilfeller, og skiller lag i de tilfellene oppgavene handler om — der bruddet er skjult, engangs og klart lønnsomt i det enkelte tilfellet.
Prøven du kan bruke: spør om det ville vært best om alle i tilsvarende situasjon handlet slik. Er svaret nei mens svaret på «er det best her og nå» er ja, har du funnet punktet der de to variantene lander ulikt.
Hvor det gjør arbeid på eksamen: eksempler som viser dette punktet er langt mer verdt enn en generell beskrivelse av forskjellen.
Slik lyder den: en regelutilitarist som virkelig vil maksimere nytte, må godta unntak i regelen der unntaket øker nytten. Legger hun inn alle slike unntak, blir regelen til slutt «gjør det som gir størst nytte i hvert enkelt tilfelle» — altså handlingsutilitarisme. Nekter hun å legge dem inn, holder hun fast ved en regel selv om det gir mindre nytte, og da er det ikke lenger nytten som avgjør.
Svaret regelutilitaristen kan gi: unntak har selv en kostnad. Jo flere unntak, jo mindre forutberegnelig blir regelen, og forutberegneligheten er en del av nytten. Den optimale regelen har derfor færre unntak enn en ren tilfelle-for-tilfelle-vurdering ville gitt.
Hvorfor du bør kjenne innvendingen: den er den mest presise innvendingen mot regelutilitarismen, og en drøfting som reiser den og lar posisjonen svare, viser nettopp den selvstendigheten oppgavene ber om.
Utilitarismen deles langs to uavhengige akser. Å behandle retningen som én teori er den vanligste feilen på dette stoffet.
(1) Hva nytte er: kvantitativ hedonisme (Bentham) mot kvalitativ hedonisme (Mill).
(2) Hva prinsippet anvendes på: handlingen (handlingsutilitarisme) mot regelen (regelutilitarisme).
De to aksene er uavhengige: en kvantitativ hedonist kan være regelutilitarist, og en kvalitativ hedonist kan være handlingsutilitarist. Når en oppgave spør om utilitarismen kan begrunne noe bestemt, er første grep derfor å si hvilken utilitarisme — og gjerne at svaret blir ulikt.
Et nyskrevet lovforslag innfører at alle som mottar behandling i offentlig helsetjeneste, automatisk registreres i et nasjonalt helseopplysningsregister, uten adgang til å reservere seg. Formålet er å bedre forskning og planlegging.
a) Vurder forslaget etter handlingsutilitarisme.
b) Vurder forslaget etter regelutilitarisme.
c) Forklar hvorfor de to vurderingene kan lande ulikt, og hva det viser om posisjonen.
Utilitarismen som målestokk for gjeldende rett (~14 min)
Til slutt posisjonens rettsfilosofiske side: hva den kan si om gjeldende rett, og hva den koster å si det.
— naturlig pausepunkt —
Hvorfor det er nødvendig for posisjonen: uten aggregering finnes ingen «samlet nytte» å maksimere, og prinsippet mister innholdet sitt.
Distinksjonen mot nabobegrepet: aggregering sier ingenting om fordeling. To ordninger med samme sum er likeverdige på denne målestokken, selv om den ene fordeler jevnt og den andre gir alt til noen få.
Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er inngangen til rettighetsproblemet, som behandles i kap. 4.4. Nevner du aggregeringen når du framstiller posisjonen, har du allerede lagt grunnlaget for innvendingene.
Utilitarismens svar: prinsippet måler summen. To ordninger med samme sum er likeverdige, selv om den ene fordeler jevnt og den andre samler alt hos noen få.
Presiseringen som redder posisjonen fra en karikatur: i praksis vil en utilitarist ofte foretrekke jevn fordeling likevel, fordi det siste tilskuddet betyr mer for den som har lite enn for den som har mye. Men det er et empirisk argument, ikke et prinsipielt — og skulle tallene si noe annet, faller argumentet bort.
Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er den korteste veien inn i rettighetsproblemet i kap. 4.4, og en besvarelse som nevner det når posisjonen framstilles, har allerede lagt grunnlaget for innvendingene.
Styrken ved kravet: det er dette som gjør utilitarismen til en moralteori og ikke til en klokskapslære. Prinsippet kan kreve at man ofrer sitt eget, og at man behandler en fremmed som sin nærmeste.
Distinksjonen mot nabobegrepet: upartiskhet er ikke det samme som likhet i fordeling. Kravet gjelder hvordan nytten telles, ikke hvordan den fordeles.
Hvorfor det gir uttelling: mange framstillinger av utilitarismen glemmer upartiskheten og ender som en beskrivelse av nyttemaksimering uten moralsk innhold. Ett avsnitt om upartiskhet retter det opp.
Hvorfor spørsmålet er internt i posisjonen: utilitarismen svarer i prinsippet at alle som kan oppleve nytelse eller smerte, teller med. Det er en vidtrekkende følge av prinsippet, og den følger direkte av at det er nytelse og smerte som er målestokken.
Hvor det gjør arbeid på eksamen: når en oppgave ber om en utilitaristisk vurdering av en regel, er avgrensningen av kretsen ofte det som avgjør utfallet. Å si eksplisitt hvem du regner med, er et enkelt grep som viser kontroll.
Distinksjonen mot nabobegrepet: å fremme nytte er et krav som kan oppfylles på mange måter. Å maksimere er et krav som utpeker ett alternativ som riktig og gjør alle andre gale.
Hvorfor skillet er drøftingsstoff: maksimeringskravet er strengt. Det gjør enhver handling som kunne vært litt bedre, til en gal handling — og det er en av grunnene til at normativitetsproblemet i kap. 4.4 får kraft.
Hvorfor skillet trengs: ingen kjenner følgene på forhånd. Måles riktighet på aktuell nytte, blir en velbegrunnet handling gal fordi noe uforutsett gikk galt. Måles den på forventet nytte, kan en handling være riktig selv om den ender ille.
Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke det samme som skillet mellom handlings- og regelutilitarisme. Begge varianter må ta stilling til om det er aktuell eller forventet nytte som teller.
Hvor det gjør arbeid på eksamen: i vurderinger av lovregler er forventet nytte den relevante målestokken, siden lovgiveren nødvendigvis må vurdere på forhånd. Å si det, er et presisjonsgrep som koster én setning.
Innvendingen den bærer: hvis kalkylen ikke lar seg gjennomføre, gir prinsippet lite veiledning i praksis.
Svaret utilitaristen kan gi: prinsippet krever ikke en presis beregning, men at man tar følgene på alvor og velger ut fra det beste anslaget man har. Det er mer enn de fleste alternativene krever, og usikkerhet er ikke det samme som vilkårlighet.
Distinksjonen mot nabobegrepet: usikkerhet er et praktisk problem. Sammenligningsproblemet i kap. 4.4 er et prinsipielt problem — det gjelder om nytte i det hele tatt kan sammenlignes på tvers av personer. Å blande dem svekker begge innvendingene.
Styrken: kritikken er konkret og etterprøvbar. Den peker på virkninger, og virkninger kan undersøkes.
Distinksjonen mot nabobegrepet: kritikk som bare påviser at en regel ikke oppnår lovgiverens eget uttalte formål, er ikke i seg selv utilitaristisk. Den blir det først når målestokken er samlet nytte, ikke lovgiverens intensjon.
Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er utilitarismens svar på H2011-spørsmålet om det kan etableres kriterier til vurdering og kritikk av gjeldende rett. Svaret er ja, og kriteriet er nytten.
Å se lovgivning som nytteinstrument er å vurdere en lov utelukkende etter hvilke virkninger den har — ikke etter om den uttrykker noe riktig i seg selv.
Konsekvensen for lovgiverens rolle: lovgiveren blir en som velger virkemidler, og spørsmålet «har lovgiveren lov til dette?» blir i siste instans et spørsmål om hva som virker best.
Distinksjonen mot nabobegrepet: i kantiansk rettsfilosofi finnes det skranker som ikke kan settes til side av virkninger. Spenningen mellom de to synene er selve innholdet i oppgavene om moralske skranker for lovgivningskompetansen, behandlet i kap. 4.6.
I utilitaristisk lys er straff et onde som bare kan forsvares ved de gode følgene den har: avskrekking, uskadeliggjøring, gjenoppretting og styrking av normen.
Konsekvensen: straff som ikke har slike følger, er ikke forsvarlig, uansett hvor fortjent den måtte føles. Gjengjeldelse i seg selv er ingen grunn.
Distinksjonen mot nabobegrepet: i en kantiansk ramme kan straffen begrunnes i selve handlingen. Den utilitaristiske begrunnelsen ser bare framover.
Drøftingsstoffet: innvendingen er at posisjonen i prinsippet kan forsvare straff av en uskyldig, dersom følgene skulle være gode nok. Regelutilitaristen svarer at en regel som tillater dette, ville hatt katastrofale følger — men svaret hviler på et empirisk premiss, og det er nettopp poenget i rettighetsproblemet i kap. 4.4.
b) Gi ett eget eksempel der de to lander ulikt.
c) Drøft kort om regelutilitarismen gir et reelt svar eller bare en utsettelse.
Det som ofte forveksles (~8 min)
To forvekslinger er så vanlige at de er verdt et eget avsnitt. Begge gjør posisjonen svakere enn den er, og en karikert utilitarisme gir en verdiløs drøfting.
Hvorfor forvekslingen oppstår: begge bruker ordet nytte, og begge regner på følger. Men upartiskhetskravet skiller dem fullstendig: utilitaristen har ingen forrang for seg selv.
Hvor det gjør arbeid på eksamen: en besvarelse som skriver at utilitarismen «tillater at man ser til sitt eget beste», har misforstått posisjonen — og sensor ser det umiddelbart.
Hvorfor forvekslingen oppstår: begge kan gi flertallet gjennomslag, og begge kan sette et mindretall i en dårlig stilling.
Den avgjørende forskjellen: utilitarismen teller hvor mye det betyr, ikke hvor mange som ønsker det. Et lite mindretall som rammes hardt, kan veie tyngre enn et stort flertall som får en liten fordel. Utilitarismen er derfor ikke uten videre en majoritetsposisjon.
Hvor det gjør arbeid på eksamen: presiseringen er det enkleste stedet å vise at posisjonen er forstått og ikke bare gjengitt.
Distinksjonen mot nabobegrepet: at posisjonen er kognitivistisk, betyr ikke at nyttekalkylen er lett å gjennomføre. Det betyr at spørsmålet har et svar man kan ta feil om.
Brukt som målestokk for gjeldende rett stiller nytteprinsippet ett spørsmål til enhver regel: ville en annen regel gitt større samlet nytte?
Styrken: målestokken er felles og etterprøvbar. To personer som er uenige, kan i prinsippet finne ut hvem som har rett ved å undersøke virkningene.
Prisen: ingen regel er sikret. Et vern som er nyttig i dag, faller den dagen regnestykket snur, og det gjelder også vern man ellers ville kalt grunnleggende.
Distinksjonen mot nabobegrepet: i kantiansk rettsfilosofi er målestokken ikke virkningene, men om regelen kan begrunnes som en regel for alle. Kontrasten er full behandlet i kap. 4.6.
Utilitarismens svar: riktigheten avgjøres av følgene, ikke av hensikten. En velment handling med dårlige følger er gal; en egennyttig handling med gode følger er riktig.
Presiseringen som trengs: dette betyr ikke at hensikten er uten betydning i det hele tatt. Den kan ha betydning for om den handlende er å bebreide, og den kan ha betydning for hva som er forventet nytte. Men den avgjør ikke om handlingen var riktig.
Distinksjonen mot nabobegrepet: i kantiansk rettsfilosofi er nettopp viljen bak handlingen avgjørende. Dette er en av de skarpeste motsetningene mellom de to posisjonene.
Bentham: kvantitativ hedonisme. Nytelse skiller seg bare i mengde, og all nytelse er sammenlignbar langs dimensjoner som styrke, varighet, sikkerhet og antall berørte.
Mill: kvalitativ hedonisme. Noen nytelser er høyerestående, og en mindre mengde av dem kan veie tyngre. Mill åpner dessuten for rettigheter som midler til nyttemaksimering.
Hvor kontrasten gjør arbeid: når en oppgave spør om utilitarismen kan begrunne noe bestemt, er svaret ofte ulikt for de to. Å si det er selve poenget V2025 og V2026 legger opp til.
Diskuter om utilitarismen kan begrunne ufravikelige rettigheter. Ta standpunkt, og skriv ut begrunnelsen.
To feil dominerer på dette stoffet. Kodene er bokas eget register over typiske feil, og hele registeret gjennomgås i kap. 7.5.
Feil #9 — å behandle utilitarismen som én teori. Dette kapitlet er feilens hovedhjem. V2025- og V2026-sensorveiledningene sier begge at svaret avhenger av hvilken variant man vurderer. Skriver du «utilitarismen mener at …» uten å si hvilken, har du gjort vurderingen upresis akkurat der oppgaven ber om presisjon. Testen: står det i teksten din enten «hos Bentham» eller «hos Mill», og enten «handlingsutilitaristisk» eller «regelutilitaristisk»?
Feil #1 — pugget gjengivelse uten forståelse. Her rammer den i sin vanligste form: nytteprinsippet gjengis korrekt, og så brukes det ikke på noe. Etter at hjelpemidler ble tillatt, sier V2022-sensorveiledningen rett ut at rene gjengivelser av pensum i liten grad bør gi uttelling, siden studentene har litteraturen tilgjengelig. Testen: finnes det ett eget eksempel i teksten din der prinsippet faktisk brukes til å avgjøre noe?
En tredje felle, uten egen kode: å karikere posisjonen. En utilitarisme framstilt som kynisk regnearkmoral er lett å skyte ned, og en drøfting mot en karikatur er verdiløs. Ta med upartiskhetskravet og forskjellen fra flertallsstyre, så framstår posisjonen som den den er.
«A-markør» er bokas ord for det ene grepet som løfter et korrekt svar fra god (C) til beste karakter (A).
Bruk variantskillet til å svare, ikke bare til å opplyse. En C-besvarelse nevner at det finnes handlings- og regelutilitarisme og at Bentham og Mill måler nytte ulikt. En A-besvarelse bruker skillet: den viser et konkret tilfelle der de to lander ulikt, og sier hva det viser om spørsmålet oppgaven stiller.
Kapitlets drøftingsakser er tre, og de kan alle besvares med dette grepet: er Mill fortsatt utilitarist når han innfører kvalitetsforskjeller? Kan utilitarismen begrunne ufravikelige rettigheter? Gir regelutilitarismen et reelt svar eller bare en utsettelse? I alle tre er svaret ulikt for ulike varianter, og den som sier det med et eksempel, har levert forståelse i stedet for gjengivelse.
Lite tid? Tidsanslaget er lesetid. Skal du skrive oppgavene for hånd, legg på om lag halvparten igjen. Rekker du bare én ting fra dette kapitlet, så la det være variantskillet.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Innholdet er læringsstoff, ikke juridisk rådgivning — sjekk Lovdata for gjeldende rett. Les mer.