5.1 Intern og ekstern kritikk
Skillet som avgjør hvilke argumenter som teller når gjeldende rett skal kritiseres, og hva som gjør en kritikk uavhengig av juridisk metode.
To terminer viser hva som faktisk blir spurt om. V2017 ba først om en redegjørelse for hva «kritikk» betyr som fagbegrep, og deretter om eksempler på hvordan retten kan kritiseres uavhengig av juridisk metode. H2023 oppgave 1 a ba rett ut om skillet mellom intern og ekstern kritikk — samme semester som den obligatoriske oppgaven, inngangsbilletten til eksamen, handlet om nettopp det skillet. Obligtemaet er altså et varsel om eksamenstema.
Sjangrene er to. Den ene er redegjørelsesspørsmålet (i denne boka forkortet RED): «gjør rede for», «forklar», «angi» — en presis, avgrenset framstilling av et begrepspar. Den andre er drøftingsoppgaven (DRØ): «diskuter», «drøft», «vurder holdbarheten av» — der du skal ta et standpunkt og begrunne det. Kritikkstoffet kommer i begge former, ofte i samme sett: først a) som redegjørelse, så b) som drøfting.
Dette kapitlet har høyeste prioritet. Skillet intern/ekstern er inngangsporten til hele del 5, og det brukes igjen i kap. 6.1, der spørsmålet blir om rettsstatens verdigrunnlag er en intern eller en ekstern målestokk.
Tidsanslaget for kapitlet er lesetid. Skriver du besvarelser for hånd underveis, legg på omtrent halvparten til.
Forkunnskaper
Kapitlet bygger på kap. 4.1 om rett og praktisk fornuft. Det er nyttig, men ikke nødvendig, å ha lest kap. 3.2 om argumenttypene og kap. 1.2 om pliktnormer — begge deler blir forklart på nytt der de trengs her.
Fra kap. 4.1, de to påstandene du trenger friskt:
Kognitivisme er synet at utsagn om hva som er rett og galt kan være sanne eller usanne, og at vi kan komme fram til dem med fornuften. Både kantiansk rettsfilosofi og utilitarisme er kognitivistiske: de mener det finnes noe å ta feil om.
Non-kognitivisme er synet at slike utsagn ikke uttrykker noe som kan være sant eller usant, men holdninger, beslutninger eller følelser. Skandinavisk rettsrealisme står her.
Dette avgjør hvilken kritikk som er mulig for en posisjon. Mener du at moralske utsagn kan være sanne, kan du hevde at en lov er objektivt urettferdig. Mener du at de bare uttrykker holdninger, må kritikken din formuleres annerledes — men den forsvinner ikke, og det er en av kapitlets stridigheter.
Fra kap. 1.2: en pliktnorm regulerer en handling som finnes uavhengig av normen — den forbyr, påbyr, tillater eller fritar. Det er nok til å lese eksemplene her.
Temaet i fagets landskap
Et borettslag har en husordensregel som sier at det skal være stille mellom klokka 23 og 07. En beboer synes regelen er dum. En annen peker på at borettslagets vedtekter selv sier at fellesreglene skal ta hensyn til beboere som jobber nattskift, og at denne regelen gjør det motsatte. En tredje sier at regelen bryter med en alminnelig tanke om at voksne mennesker selv skal få bestemme over kveldene sine.
De tre sier ikke det samme. Den første er misfornøyd. Den andre måler regelen mot noe borettslaget selv har vedtatt. Den tredje måler den mot noe som ligger utenfor borettslaget helt og holdent.
Hele dette kapitlet ligger i den forskjellen. Å kritisere retten er ikke å mislike den, og det er heller ikke å finne ut hva den går ut på. Det er å måle den mot noe — og hele spørsmålet er hvor målestokken kommer fra.
Kapitlet bygger opp fire ting. Først hva kritikk er som fagbegrep, og hva det ikke er. Så den interne kritikken, der målestokken hentes fra retten selv. Så den eksterne, der den hentes utenfra. Og til slutt det som gjør dette til drøftingsstoff og ikke bare begrepsstoff: spørsmålet om intern kritikk i det hele tatt er kritikk, eller bare god rettsanvendelse med et finere navn.
Kritikk som fagbegrep (~12 min)
Vi begynner med grunnbegrepet, for det er nettopp her sensor har sett flest svake besvarelser. Ordet «kritikk» har en dagligspråklig betydning som ligger snublende nær, og som ikke holder.
Christoffer C. Eriksen behandler dette i Kritikk, og der ligger både begrepet og inndelingene du møter i dette og neste kapittel.
Distinksjonen mot dagligspråket: til daglig betyr «kritikk» ofte bare negativ omtale. I faget er kritikk en strukturert vurdering. Du kan kritisere en regel du liker, og du kan la være å kritisere en regel du misliker, hvis du ikke har en målestokk å måle den mot.
Der begrepet gjør arbeid i en lovtekst: når et forarbeid skriver at «gjeldende ordning gir vilkårlige utslag», er det en kritikk med en målestokk — likhet — selv om ordet «kritikk» ikke står der.
Å identifisere målestokken er det første grepet i enhver kritikkoppgave, og det er grepet som skiller en presis besvarelse fra en løs. To kritikker kan si nøyaktig det samme om en regel og likevel være helt ulike kritikker, fordi de måler mot ulike ting.
Distinksjonen mot kritikkens gjenstand: gjenstanden er hva som kritiseres — en enkelt regel, et rettsområde, en praksis, en hel rettsorden. Målestokken er hva det måles mot. Sensor ser umiddelbart om en besvarelse blander de to.
Der begrepet gjør arbeid: spørsmålet «hvor kommer målestokken fra?» er nøyaktig det spørsmålet skillet mellom intern og ekstern kritikk svarer på.
Forskjellen er ikke at misnøye er uinteressant. Misnøye er ofte startpunktet, og en god kritiker begynner gjerne der. Forskjellen er at kritikken må gjøre målestokken eksplisitt, slik at noen kan være uenig i den.
Distinksjonen i praksis: «denne regelen er urettferdig» er en påstand som kan bli kritikk, men bare hvis du sier hvilken rettferdighetsforståelse du legger til grunn og hvorfor regelen bryter med den. Uten det leddet er utsagnet en reaksjon.
Hvorfor dette er dyrt på eksamen: en besvarelse som forklarer «kritikk» ut fra hva ordet betyr til daglig, i stedet for ut fra faglitteraturen, får et vesentlig trekk — H2018-veiledningen sier at det er et spørsmål om kandidaten kan bestå i det hele tatt.
Sagt med fagets latinske uttrykk: rettsanvendelsen spør hva retten er (de lege lata), kritikken spør hva den burde være, eller om den holder mål (nær de lege ferenda, «om den lov som burde gis»).
Distinksjonen som er vanskeligst: de to overlapper i praksis. En jurist som argumenterer for at en bestemmelse må tolkes innskrenkende fordi den ellers gir urimelige utslag, gjør noe som ser ut som begge deler samtidig. Nettopp derfor er spørsmålet om intern kritikk «egentlig» er kritikk et ekte stridsspørsmål, og ikke en øvelse.
Der begrepet gjør arbeid: V2017 ba om eksempler på hvordan retten kan kritiseres uavhengig av juridisk metode. Det spørsmålet forutsetter at du kan si hva juridisk metode er, og deretter hva som ligger utenfor den.
Nivået avgjør hva slags belegg kritikken trenger. En kritikk av én bestemmelse kan leve av tekstens egen ordlyd. En kritikk av et rettsområde krever at du viser et mønster, ikke ett tilfelle.
Distinksjonen mot målestokken: gjenstanden er hva som måles, målestokken er hva det måles mot. En besvarelse som glir mellom nivåene — fra en paragraf til «hele forvaltningsretten» i samme avsnitt — mister presisjonen sensor leter etter.
Der begrepet gjør arbeid: i en oppgave som ber om eksempler på kritikk, gir det umiddelbart bredde å vise ett eksempel på regelnivå og ett på områdenivå.
Fire personer sier hver sin ting om en nyskrevet regel som gir kommunen adgang til å nekte skjenkebevilling når «hensynet til nærmiljøet tilsier det». Avgjør for hvert utsagn om det er kritikk i fagets forstand, og begrunn.
Utsagn 2: «Regelen gir kommunen adgang til å nekte uten at det er mulig å forutse når, og loven bygger ellers på at inngrep skal kunne forutses.» Kritikk. Målestokken er forutberegnelighet, og den hentes fra det lovverket selv bygger på. Begrunnelsen er utskrevet: uttrykket «hensynet til nærmiljøet» avgjør ikke på forhånd hvilke tilfeller som rammes.
Utsagn 3: «Regelen betyr at kommunen må gjøre en skjønnsmessig vurdering, og domstolene vil trolig prøve den bare i begrenset grad.» Ikke kritikk — dette er rettsanvendelse. Utsagnet sier hva retten er, ikke om den holder mål. Det er et helt korrekt utsagn som svarer på et annet spørsmål.
Utsagn 4: «Regelen behandler mennesker som midler for kommunens interesser, og det er uforenlig med tanken om at hver enkelt har en verdi som ikke kan settes til side for andres nytte.» Kritikk. Målestokken er en moralteoretisk tanke om menneskeverd, hentet utenfra retten.
Margnotat: legg merke til at utsagn 2 og 4 kan konkludere likt — regelen er ikke god nok — og likevel er de to helt forskjellige kritikker. Det er målestokkens opphav som skiller dem, ikke konklusjonen. Å skrive den setningen ut er nettopp det som løfter en redegjørelse over det gjengivende.
Forklar med egne ord, i tre til fem setninger, hva som skiller kritikk av retten fra henholdsvis misnøye og rettsanvendelse. Bruk ordet «målestokk» minst én gang, og avslutt med ett eget eksempel på en påstand som er misnøye og ikke kritikk.
Intern kritikk (~12 min)
Nå deler vi kritikkbegrepet i to etter målestokkens opphav. Først den formen som holder seg innenfor retten selv.
Kritikken sier altså ikke at retten bryter med noe utenfor seg selv, men at den ikke er tro mot det den selv holder seg med.
Distinksjonen mot ekstern kritikk: ekstern kritikk henter målestokken utenfra — fra moralteori, samfunnsvitenskap eller politisk teori. Testen er enkel og bør skrives ut: kunne den kritiserte selv ha akseptert målestokken uten å endre standpunkt om noe annet enn den kritiserte regelen? Er svaret ja, er kritikken intern.
Der begrepet gjør arbeid i en lovtekst: en formålsbestemmelse i lovens første paragraf er en gullgruve for intern kritikk. Den forteller deg hva loven selv sier at den vil oppnå, og gir deg en målestokk lovgiveren allerede har godtatt.
Retten inneholder normer om hvordan retten selv skal være: at like tilfeller skal behandles likt, at inngrep krever hjemmel, at avgjørelser skal kunne forutses, at den som rammes skal få uttale seg. Slike prinsipper er innebygde målestokker.
Når en kritikk bruker dem, er den intern selv om den er skarp. Å påvise at en regel gjør inngrep uten klar hjemmel er en tung kritikk — men den er intern, fordi hjemmelskravet er rettens eget.
Distinksjonen mot moralske prinsipper med samme navn: «likhet» finnes både som rettslig prinsipp og som moralsk verdi. Bruker du det rettslige, er kritikken intern; bruker du den moralske verdien som selvstendig målestokk, er den ekstern. Det er samme ord i to roller, og å si hvilken rolle du bruker det i er et A-grep.
Der begrepet gjør arbeid: dette er grunnen til at samme setning kan brukes i begge kritikkformer, og hvorfor du alltid må si hvor du henter prinsippet fra.
Dette er den reneste formen for intern kritikk, fordi den ikke krever et eneste utenforliggende premiss. Den bruker bare kravet om at et regelverk skal henge sammen.
Distinksjonen mot uenighet om innhold: konsistenskritikken sier ikke at noen av de to reglene er gale. Den sier at de ikke kan stå sammen slik de står. Hvilken av dem som bør vike, er et nytt spørsmål — og som regel et normativt et.
Der begrepet gjør arbeid: du møter det igjen i kap. 5.2, der motstrid og inkonsistens er formalkritikkens fremste redskaper.
Målestokken er intern fordi formålet er lovgiverens eget. Kritikeren trenger ikke å mene noe om hvorvidt formålet er godt.
Distinksjonen mot empirisk kritikk: formålskritikken kan gjøres på tekstens premisser alene — regelen kan ikke fremme formålet, gitt hva den sier. Sier du i stedet at regelen ikke virker slik den var ment, har du gjort en påstand om verden som må belegges, og da er du over i empirisk kritikk, som du møter i kap. 5.2.
Der begrepet gjør arbeid: formålsbestemmelser og forarbeidsuttalelser er de vanligste kildene til intern målestokk i en eksamensoppgave.
En nyskrevet lov om støtte til kulturbygg har denne oppbygningen:
§ 1. Formålet med loven er å sikre at befolkningen i hele landet har tilgang til lokaler for kulturaktivitet.
§ 4 første ledd. Kommunen kan gi støtte til bygg som er egnet for kulturaktivitet.
§ 4 andre ledd. Støtte gis bare til kommuner med mer enn 20 000 innbyggere.
Formuler en intern kritikk av § 4 andre ledd, og begrunn hvorfor kritikken er intern.
Hvorfor kritikken er intern, begrunnet: målestokken er hentet fra lovens egen formålsbestemmelse. Kritikeren behøver ikke å mene at målsettingen om tilgang i hele landet er en god målsetting — hun tar den for gitt fordi lovgiveren selv har satt den, og påviser at den valgte avgrensningen arbeider mot den. Lovgiveren kan derfor ikke avvise kritikken uten enten å endre regelen eller å oppgi sitt eget formål.
En andre intern kritikk av samme bestemmelse: første ledd knytter støtten til om bygget er egnet, mens andre ledd knytter den til kommunens størrelse. De to leddene bruker to ulike kriterier for det samme spørsmålet, og et bygg som er fullt egnet, faller ut på et kriterium som ikke sier noe om egnethet. Dette er konsistenskritikk: ikke at noen av leddene er galt, men at de ikke henger sammen.
Margnotat: her ligger to kritikker, ikke én, og de har ulik målestokk — formålet i det ene tilfellet, kravet om sammenheng i det andre. Å navngi begge er billig og gir umiddelbart uttelling. Å slå dem sammen til «regelen er dårlig utformet» er å kaste bort begge.
Merk hva som IKKE er sagt: ingenting om at det er urettferdig overfor små kommuner i moralsk forstand. Det ville vært en ekstern kritikk, og den kommer i neste avsnitt.
En nyskrevet lov om innsyn i kommunale dokumenter har en formålsbestemmelse om at innbyggerne skal kunne kontrollere forvaltningen, og en bestemmelse om at innsyn kan nektes «når dokumentet er av intern karakter».
a) Formuler én intern kritikk av unntaksbestemmelsen, og skriv ut hvilken målestokk du bruker.
b) Forklar i to setninger hvorfor kritikken er intern og ikke ekstern.
Ekstern kritikk (~11 min)
Så den andre halvdelen: kritikken som henter målestokken utenfra. Dette er den formen V2017 spurte etter da oppgaven ba om hvordan retten kan kritiseres uavhengig av juridisk metode.
Poenget er ikke at kritikken kommer fra en person uten juridisk bakgrunn. Poenget er hvor målestokken kommer fra.
Distinksjonen mot intern kritikk: den eksterne kritikeren kan ikke støtte seg på at retten selv har godtatt målestokken. Hun må forsvare den. Det er både formens styrke og dens pris: styrken er at den kan ramme en rettsorden som er fullstendig konsistent med seg selv, prisen er at motparten kan bestride selve målestokken.
Der begrepet gjør arbeid: en kritikk som sier at en lov er uforenlig med kravet om at mennesker aldri bare skal brukes som midler, er ekstern, fordi det kravet ikke er utledet av gjeldende rett, men av kantiansk rettsfilosofi.
Den vanligste eksterne målestokken i dette emnet er en moralteori: en utilitaristisk vurdering av om regelen gir størst samlet nytte, eller en kantiansk vurdering av om den behandler mennesker som formål i seg selv.
Dette er grunnen til at del 4 og del 5 henger sammen. Posisjonene i kap. 4.3 og kap. 4.5 er ikke bare teorier om moral — de er ferdige målestokker for rettskritikk.
Distinksjonen mot personlig moralsk reaksjon: en moralteoretisk kritikk henter kriteriene fra en navngitt posisjon og bruker dem konsekvent, også der resultatet blir ubehagelig. Den som bare bruker teorien når den støtter en konklusjon hun allerede hadde, har levert en reaksjon i teoriens språkdrakt.
Der begrepet gjør arbeid: V2022 spurte om et krigsforbud kan forenes med utilitaristisk og kantiansk etikk og med rettsstatlige verdier — altså tre målestokker på samme gjenstand.
Målestokken kan også være empirisk: hvordan regelen faktisk virker, hvem den rammer, om den oppnår det den var ment å oppnå.
Denne varianten er ekstern i en litt annen forstand enn den moralteoretiske: den henter ikke en verdi utenfra, men en kunnskapskilde utenfra. Den bruker samfunnsvitenskapelig metode, ikke juridisk metode.
Distinksjonen mot formålskritikk: måler du regelen mot lovens eget formål ved å lese teksten, er kritikken intern. Måler du den mot hva som faktisk skjer i verden, har du gjort en påstand som må belegges empirisk — og da har du forlatt juridisk metode.
Der begrepet gjør arbeid: dette er broen til den rettssosiologiske rettskritikken i kap. 5.3, der målestokken er hvordan retten virker i samfunnet.
Å kritisere retten uavhengig av juridisk metode er å bruke en målestokk og en framgangsmåte som ikke er hentet fra rettskildelæren.
Juridisk metode svarer på hva gjeldende rett er, med rettskildene som materiale og rettskildeprinsippene som regler for hvordan de veies. En kritikk som holder seg innenfor det, argumenterer i realiteten om hva retten er — eller om hva den ville vært om et prinsipp ble tatt på alvor.
Distinksjonen mot intern kritikk: ikke all intern kritikk bruker juridisk metode, og ikke all bruk av juridisk metode er intern kritikk. De to inndelingene ligger nær hverandre, men skjærer ikke helt sammen. Et konsistenskrav kan formuleres uten et eneste rettskildeargument.
Der begrepet gjør arbeid: V2017 ba nettopp om eksempler på kritikk uavhengig av juridisk metode. Et fullgodt svar navngir minst to slike innfallsvinkler — for eksempel en moralteoretisk og en samfunnsvitenskapelig — og viser hva hver av dem kan ramme som den andre ikke kan.
En nyskrevet bestemmelse lyder:
§ 7. Den som tre ganger i løpet av tolv måneder unnlater å møte til avtalt oppfølging, mister retten til ytelsen i seks måneder.
Loven har en formålsbestemmelse om at ordningen skal hjelpe mottakerne tilbake i arbeid. Kritiser bestemmelsen først internt og deretter eksternt, og bruk et konsekvensargument i begge.
Først en presisering av redskapet, siden det brukes to ganger. Et konsekvensargument er et argument som begrunner et standpunkt med følgene av å legge det til grunn; Kolflaath behandler dem i sin framstilling av juridisk argumentasjon, og de går igjen både i rettspolitikk og i rettsdogmatikk. Du møter dem samlet i kap. 3.2.
Den interne kritikken. Målestokken er lovens eget formål om å hjelpe mottakerne tilbake i arbeid. Konsekvensargumentet: en seks måneders utestengning fjerner nettopp den oppfølgingen ordningen bygger på, og gjør veien tilbake til arbeid lengre for den gruppen som allerede har vanskeligst for å møte opp. Regelen arbeider dermed mot sitt eget formål i de tilfellene den utløses. Kritikken krever ingen verdi utenfra: den holder lovgiveren til hans eget mål.
— naturlig pausepunkt —
Den eksterne kritikken. Målestokken er en moralteoretisk: at et menneske ikke skal brukes som et middel for å oppnå etterlevelse hos andre. Konsekvensargumentet ser her helt annerledes ut, selv om ordene ligner: at utestengningen virker avskrekkende på de øvrige mottakerne, teller som et argument for regelen i en utilitaristisk vurdering, mens det i en kantiansk vurdering er nettopp problemet — den enkelte brukes da som virkemiddel overfor andre.
Poenget, begrunnet: konsekvensargumentet bærer begge kritikkene, men det gjør ulikt arbeid. I den interne kritikken er følgene et bevis på at regelen ikke oppfyller lovens formål. I den eksterne er de selve gjenstanden for den moralske vurderingen, og hvordan de skal telle, avgjøres av hvilken posisjon du legger til grunn.
Margnotat: dette er svaret på drøftingsspørsmålet om konsekvensbetraktninger kan bære både intern og ekstern kritikk. Svaret er ja, men bare hvis du sier hva konsekvensene måles mot i hvert tilfelle. Uten det leddet blir konsekvensargumentet en formløs påstand om at noe er uheldig.
Legg merke til at de to kritikkene kan konkludere motsatt. En utilitarist kan godta regelen fordi den samlede virkningen er positiv, samtidig som den interne kritikken står ved lag: loven treffer ikke sitt eget formål. To fullt forsvarlige landinger på samme tekst.
Gi et kort svar på fire av disse fem:
a) Hva er en målestokk i en kritikk?
b) Hva kjennetegner intern kritikk?
c) Hva kjennetegner ekstern kritikk?
d) Hva vil det si å kritisere retten uavhengig av juridisk metode?
e) Hvorfor er misnøye ikke kritikk?
Hva posisjonene fra rett og moral gjør med kritikkrommet (~11 min)
Skillet mellom kognitivisme og non-kognitivisme fra kap. 4.1 er ikke bare metaetikk. Det avgjør hvilken kritikk en posisjon kan bære, og det er et av de spørsmålene som skiller en god besvarelse fra en flat.
En kognitivistisk posisjon mener at utsagn om rett og galt kan være sanne eller usanne, og at fornuften kan nå fram til dem. Både kantiansk rettsfilosofi og utilitarisme er kognitivistiske.
Følgen for rettskritikken er direkte: en kognitivist kan hevde at en lov er objektivt urettferdig, altså at den som er uenig, tar feil om noe. Målestokken kan forsvares som riktig, ikke bare som hennes egen.
Distinksjonen mot non-kognitivisme: forskjellen ligger ikke i hvor skarp kritikken er, men i hva kritikeren mener seg å gjøre når hun fremsetter den. Å blande dette sammen er den feilen som oftest ødelegger sammenligningsoppgavene.
Der begrepet gjør arbeid: en ekstern, moralteoretisk kritikk hviler på at målestokken kan begrunnes. Det er en kognitivistisk forutsetning, og den bør skrives ut når du bruker den.
En non-kognitivistisk posisjon mener at moralske utsagn ikke er sanne eller usanne, men uttrykker holdninger, beslutninger eller følelser. Skandinavisk rettsrealisme står her.
En vanlig, men uriktig slutning er at en non-kognitivist ikke kan kritisere retten. Det stemmer ikke. Hun kan påvise motstrid, hun kan påvise at en regel ikke virker som forutsatt, og hun kan uttrykke og begrunne sitt eget standpunkt — hun kan bare ikke hevde at standpunktet er sant i fornuftens forstand.
Distinksjonen som må sitte: det non-kognitivisten ikke kan bære, er fornuftsforankret kritikk — påstanden om at målestokken er objektivt riktig. Alt annet ligger åpent.
Der begrepet gjør arbeid: at både kantiansk rettsfilosofi og utilitarisme er kognitivistiske, mens skandinavisk rettsrealisme er non-kognitivistisk, er en etablert fagregel og ikke et stridsspørsmål. Å plassere posisjonene feil på denne aksen er en av de dyreste enkeltfeilene i emnet.
Adressaten avgjør hvilken kritikkform som er slagkraftig. Overfor lovgiveren er ekstern kritikk fullt ut brukbar: lovgiveren kan endre retten, og har ingen plikt til å holde seg innenfor gjeldende rett når han gjør det. Overfor en domstol er intern kritikk normalt sterkere, fordi domstolen er bundet av gjeldende rett og ikke kan sette den til side fordi den er umoralsk.
Distinksjonen mot kritikkens gjenstand: gjenstanden er hva som kritiseres, adressaten er hvem som skal gjøre noe med det. Samme kritikk kan ha ulik kraft mot ulike adressater.
Der begrepet gjør arbeid: i en drøfting av hvilken kritikkform som er «mest slagkraftig» er dette hele svaret. Uten adressaten er spørsmålet ikke besvarbart, og det er nettopp den observasjonen som gir uttelling.
Kritikk ligger nær de lege ferenda, men er ikke det samme: en kritikk kan nøye seg med å påvise at noe ikke holder mål, uten å foreslå hva som burde stå i stedet.
Distinksjonen som er verdt en setning: intern kritikk kan i enkelte tilfeller uttrykkes som et de lege lata-argument — «riktig forstått gir bestemmelsen ikke dette resultatet» — mens ekstern kritikk aldri kan det. Den eksterne kritikeren er ikke uenig om hva retten er.
Der begrepet gjør arbeid: dette er den ene delen av spørsmålet om intern kritikk er «egentlig» kritikk. Kan kritikken omformuleres til en påstand om hva retten er, er den nær rettsanvendelse.
En kritikk sier at en regel er dårlig, ikke at den er ugyldig. At en lov er umoralsk gjør den ikke automatisk til ikke-rett, og at retten har talt gjør ikke det moralske spørsmålet avgjort.
Distinksjonen som skiller de to feilene: den ene retningen er å slutte fra «umoralsk» til «ikke gjeldende rett». Den andre er å slutte fra «gjeldende rett» til «moralsk forsvarlig». Begge er glidninger, og begge er lette å begå i en drøfting som går fort.
Merk at dette er omstridt terreng, ikke en enighet: nettopp forholdet mellom rett og moral er det spørsmålet posisjonene i del 4 gir ulike svar på. Det denne regelen sier, er bare at koblingen må argumenteres for, aldri forutsettes stilltiende.
Der begrepet gjør arbeid: i kritikkoppgaver der en kandidat begynner å skrive om ugyldighet. Ugyldighet er et spørsmål om kompetanse og gyldighetsnormer, og hører til kap. 1.3, ikke til kritikklæren.
Diskuter kort, i én til halvannen side, hvilken kritikkform som er mest slagkraftig overfor en domstol, og hvilken som er mest slagkraftig overfor en lovgiver. Ta standpunkt.
Er intern kritikk egentlig kritikk? (~9 min)
Til slutt kapitlets drøftingsakse. Dette er spørsmålet en drøftingsoppgave om kritikkbegrepet oftest lander på, og det er et ekte stridsspørsmål — ikke et der ett svar er fasit.
Det sterkeste svaret på innvendingen: rettsanvendelsen spør hva retten er og må lande på ett svar. Den interne kritikken kan konstatere at retten står i spenn med seg selv uten å løse spenningen, og kan rette seg mot lovgiveren i stedet for mot dommeren. Den er dessuten ikke bundet av rettskildeprinsippenes vektregler: kritikeren kan si at et prinsipp burde veie tyngre enn det gjør.
Hvorfor dette er en ekte uenighet: begge sider har et poeng som ikke lar seg fjerne. Den som mener grensen er flytende, kan peke på at mange interne kritikker faktisk kan skrives om til tolkningsargumenter. Den som mener formen er selvstendig, kan peke på at ikke alle kan det. Sensor premierer at du ser spenningen, ikke at du velger «riktig».
Der begrepet gjør arbeid: dette er standardaksen i en drøftingsoppgave om kritikkbegrepet, og den bør nevnes selv når oppgaven bare ber om en redegjørelse — som én løftesetning til slutt.
Inndelingen intern og ekstern klassifiserer kritikken etter hvor målestokken kommer fra, ikke etter hvor skarp eller hvor radikal den er.
En intern kritikk kan være knusende: at en rettsorden systematisk bryter sitt eget likhetsprinsipp er en tung anklage. En ekstern kritikk kan være mild: at en regel er litt mindre effektiv enn en alternativ ordning.
Distinksjonen som ofte glipper: studenter leser «intern» som «forsiktig» og «ekstern» som «grunnleggende». Det er en misforståelse, og den gir gale klassifiseringer i oppgaver der en radikal kritikk er hentet fra rettens egne prinsipper.
Der begrepet gjør arbeid: når du skal plassere en kritikk i skjemaet, spør aldri «hvor hardt slår den?». Spør «hvor kommer målestokken fra?».
Tre spørsmål, i denne rekkefølgen, gir deg strukturen i enhver kritikkoppgave:
(1) Hva kritiseres? En enkelt regel, en praksis, et rettsområde eller en hel rettsorden.
(2) Mot hvilken målestokk? Rettens eget formål, et rettslig prinsipp, en moralteori, et empirisk mål.
(3) Hvem skal handle? Lovgiveren, domstolen, forvaltningen eller rettsvitenskapen.
Distinksjonen mot en sjekkliste: dette er en disposisjonshjelp, ikke et sett krav. Svarer du på alle tre i en besvarelse, har du en struktur; svarer du bare på det andre, har du fortsatt en holdbar kritikk.
Der modellen gjør arbeid: det andre spørsmålet avgjør om kritikken er intern eller ekstern, og det tredje avgjør hvor slagkraftig den er. Det er hele kapitlet i tre linjer.
En regel kan være fullt gyldig og likevel dårlig, og en kritikk av den er ikke svekket av at den er gyldig.
Distinksjonen som glipper i tidspress: å skrive at en regel «må være ugyldig» fordi den er urimelig. Ugyldighet krever en kompetansemangel, ikke en verdivurdering — se kap. 1.3.
Der begrepet gjør arbeid: i drøftinger om moralske skranker for lovgivningskompetansen møtes de to spørsmålene, og da må du holde dem fra hverandre for i det hele tatt å kunne stille spørsmålet.
Oppgaven lyder: «Gjør rede for skillet mellom intern og ekstern kritikk av retten.» Under er et gjennomskrevet svar med margkommentarer.
Skillet mellom intern og ekstern kritikk gjelder hvor målestokken i kritikken hentes fra. Kritikk av retten er i denne sammenhengen en begrunnet vurdering av gjeldende rett målt mot en målestokk, og Eriksens framstilling i Kritikk deler slike vurderinger etter målestokkens opphav.
Margnotat: avgrensningen kommer først, og den sier hva skillet gjelder. Det er første trinn i redegjørelsesspørsmålet, og det koster to setninger.
Ved intern kritikk hentes målestokken fra retten selv: lovens eget formål, et prinsipp retten allerede bygger på, eller kravet om at et regelverk skal henge sammen. Et eksempel er en kritikk av at en støtteordning avgrenses etter kommunestørrelse mens formålsbestemmelsen sier at ordningen skal sikre tilgang i hele landet. Kritikeren behøver ikke mene at formålet er godt — hun holder lovgiveren til hans eget mål.
Ved ekstern kritikk hentes målestokken utenfor retten, typisk fra moralteori eller fra samfunnsvitenskapen. En kritikk av samme bestemmelse som sier at den behandler innbyggere ulikt på en måte som er uforenlig med et krav om likeverd, er ekstern: kravet er ikke utledet av loven, og må forsvares selvstendig.
Margnotat: begge former får hvert sitt eget eksempel, og eksemplene er på samme regel. Det gjør distinksjonen synlig i stedet for bare påstått — og et eget eksempel er noe H2018-veiledningen sier skal gi betydelig uttelling på dette stoffet.
Forskjellen har en pris og en gevinst på hver side. Den interne kritikken kan ikke avvises ved å bestride målestokken, siden den kritiserte allerede har godtatt den — men den kan bare ramme det retten selv gir grunnlag for. Den eksterne kan ramme en rettsorden som er helt konsistent med seg selv, men må til gjengjeld forsvare målestokken sin mot den som ikke deler den.
En løftesetning til slutt: det er omdiskutert om intern kritikk er en selvstendig kritikkform eller en variant av god rettsanvendelse. Argumentet for det siste er at målestokken er rettens egen og at kritikken derfor ofte kan omformuleres til et tolkningsargument; argumentet mot er at den interne kritikeren kan påvise en spenning uten å løse den, og kan rette seg mot lovgiveren i stedet for mot dommeren.
Margnotat: løftesetningen problematiserer uten å sprenge rammen. V2025-veiledningen skiller uttrykkelig mellom «redegjør» og «diskuter» — et redegjørelsesspørsmål krever ikke drøftelse, men gode besvarelser går bredere eller dypere og problematiserer. Dette er den billigste måten å gjøre det på.
Under står seks korte kritikkutsagn om en nyskrevet lov som pålegger utleiere å registrere alle leieforhold i et offentlig register. Plasser hvert utsagn som intern eller ekstern kritikk, og skriv én setning om hvilken målestokk du leser inn.
a) «Registreringsplikten gir det offentlige oversikt over hvor folk bor, og det griper inn i en privat sfære som ikke bør være myndighetenes anliggende.»
b) «Loven sier i formålsbestemmelsen at den skal styrke leietakernes stilling, men plikten legges utelukkende på utleier og gir leietakeren ingen rettighet.»
c) «Bestemmelsen om unntak for korttidsleie er formulert slik at den også dekker de fleste langtidsleieforhold, og det gjør hovedregelen nesten uten innhold.»
d) «Undersøkelser av liknende registre i andre land viser at etterlevelsen ligger lavt de første årene, og at ordningen derfor ikke gir det datagrunnlaget den skal gi.»
e) «Ordningen gir samlet sett større nytte enn ulempe, men fordeler byrden skjevt mellom små og store utleiere.»
f) «Loven bruker uttrykket 'leieforhold' i to ulike betydninger i § 2 og § 5.»
«Intern kritikk er ikke kritikk, men rettsanvendelse under et annet navn.»
Diskuter holdbarheten av påstanden. Bruk minst én posisjon fra rett og moral i drøftingen, og ta standpunkt.
Boka har et samlet register over de typiske feilene i emnet, nummerert #1 til #16, og hele registeret gjennomgås i kap. 7.5. To av dem er hjemmehørende her.
Feil #2 — dagligspråklig synsing om fagbegreper: å forklare «kritikk» ut fra hva ordet betyr til daglig, i stedet for ut fra faglitteraturen. H2018-veiledningen er skarpest på dette punktet: en besvarelse som bare inneholder alminnelige synsinger over ordenes dagligspråklige betydning, skal gis et vesentlig trekk, og det er et spørsmål om kandidaten kan bestå i det hele tatt. Testen: står ordet «målestokk» eller et tilsvarende begrep noe sted i første avsnitt? Gjør det ikke det, skriver du sannsynligvis om misnøye.
Feil #3 — å svare på noe annet enn det oppgaven spør om: å redegjøre for hva juridisk metode er når oppgaven spør om kritikk uavhengig av den, eller å skrive en generell framstilling av rettskritikkens historie når oppgaven ber om ett skille. Testen: understrek verbet i oppgaveteksten og les siste avsnitt ditt opp mot det.
En tredje felle uten egen kode: å lese «intern» som «mild» og «ekstern» som «grunnleggende». Inndelingen gjelder målestokkens opphav, ikke kritikkens styrke, og en intern kritikk kan være langt hardere enn en ekstern.
Med A-markør mener boka det ene grepet som løfter et allerede godt svar fra god til beste karakter. Karakterskalaen går fra A til F, C er en god og vanlig karakter, og forskjellen mellom C og A i dette emnet ligger nesten alltid i om klassifiseringen er begrunnet eller bare konstatert.
Kapitlets drøftingsakse er denne: er intern kritikk en selvstendig kritikkform, eller god rettsanvendelse under et annet navn? Det er den aksen som skal navngis når du vil løfte et svar om kritikkbegrepet.
1. Kritiser samme regel to ganger. Én intern og én ekstern kritikk av samme bestemmelse gjør skillet synlig i stedet for påstått, og koster fem linjer. H2018-veiledningen sier at selvstendige eksempler på dette stoffet skal gi betydelig uttelling.
2. Skriv ut prisen og gevinsten ved hver form. Intern kritikk kan ikke avvises ved å bestride målestokken, men rekker bare så langt retten selv gir grunnlag for. Ekstern kritikk kan ramme en helt konsistent rettsorden, men må forsvare målestokken. To setninger, og du har vist forståelse i stedet for gjengivelse.
3. Ta med adressaten. «Mest slagkraftig» er ikke besvarbart uten å si overfor hvem. Den observasjonen er i seg selv et poeng.
4. Vis at samme innvending kan flyttes mellom boksene. At en kritikk blir intern eller ekstern avhengig av hva kritikeren påberoper seg, er kapitlets skarpeste innsikt — og den er nesten aldri med i en besvarelse på C-nivå.
Og en advarsel: forbeholdene skal ikke oppløse skillet. En besvarelse som ender med at «grensen er uklar», har mistet det som faktisk er klart: at målestokkens opphav er kriteriet, og at det i de fleste tilfeller lar seg avgjøre.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Innholdet er læringsstoff, ikke juridisk rådgivning — sjekk Lovdata for gjeldende rett. Les mer.