5.2 Formalkritikk, normativ kritikk og empirisk kritikk
De tre kritikkformene, redskapene hver av dem bruker, og underkategoriene innenfor hver form.
Ett sensorpoeng er verdt å merke seg før du leser videre. H2018-veiledningen sier at kandidater som klarer å gi selvstendige eksempler på kritikkformene, skal gis betydelig uttelling. Det er en av de mest konkrete belønningsreglene i hele materialet, og den er billig å innfri: ett eget eksempel per form, og du har levert det.
Sjangrene er redegjørelsesspørsmålet (i denne boka forkortet RED) — «gjør rede for», «forklar», «angi» — og drøftingsoppgaven (DRØ) — «diskuter», «drøft», «vurder holdbarheten av». H2018 var i sin kjerne en redegjørelse, men med en oppfordring til bredde som gjorde at de beste besvarelsene også problematiserte.
Dette kapitlet har høyeste prioritet. Sammen med kap. 5.1 utgjør det kjernen i kritikkstoffet, og de to inndelingene brukes side om side i alle kritikkoppgaver.
Tidsanslaget er lesetid. Skriver du besvarelser for hånd underveis, legg på omtrent halvparten.
Forkunnskaper
Kapitlet bygger på kap. 5.1. Nyttig, men ikke nødvendig: kap. 2.1 om vaghet og flertydighet og kap. 4.3 om utilitarismen — begge forklares kort der de trengs her.
Fra kap. 5.1, de tre påstandene du trenger friskt:
Kritikk er en begrunnet vurdering av gjeldende rett målt mot en målestokk. Uten en angitt målestokk er utsagnet misnøye, ikke kritikk.
Intern kritikk henter målestokken fra retten selv — dens egne prinsipper, formål og krav til sammenheng. Ekstern kritikk henter den utenfra, typisk fra moralteori eller samfunnsvitenskap.
Inndelingen gjelder målestokkens opphav, ikke hvor hardt kritikken slår. En intern kritikk kan være knusende, en ekstern kan være mild.
Legg merke til at inndelingen i dette kapitlet er en annen enn den fra kapitlet før. De to skjærer hverandre, og å vise hvordan er et av kapitlets tyngste poeng.
Temaet i fagets landskap
Tenk deg tre personer som ser på den samme bruksanvisningen til en flatpakket bokhylle. Den første oppdager at trinn 4 sier at du skal skru fast sideplaten før du setter inn ryggplaten, mens trinn 7 forutsetter at ryggplaten allerede sitter der. Den andre sier at anvisningen burde vært skrevet slik at også de som aldri har skrudd noe før, kan følge den. Den tredje har fulgt anvisningen til punkt og prikke og står igjen med en hylle som vipper.
De tre kritiserer det samme dokumentet, men de gjør tre helt forskjellige ting. Den første peker på en indre motsetning. Den andre måler mot en verdi. Den tredje måler mot hvordan det faktisk gikk.
Det er de tre kritikkformene, og de skiller seg på to spørsmål: hva måles retten mot, og hvilket redskap brukes for å gjøre målingen? Formalkritikeren trenger bare teksten og logikken. Den normative kritikeren trenger en verdi hun kan forsvare. Den empiriske kritikeren trenger å vite noe om verden.
Kapitlet går gjennom de tre formene med redskapene sine, viser hvordan hver av dem kan deles videre, og lander på det som gjør stoffet til drøftingsstoff: om formalkritikk virkelig er verdinøytral, og om empirisk kritikk kan stå på egne ben.
De tre formene, og de to spørsmålene som skiller dem (~12 min)
Vi begynner med rammen. Hver av de tre formene besvares presist ved å si to ting: hvilken målestokk den bruker, og hvilket redskap den bruker for å måle.
Formen kjennetegnes av at kritikeren ikke behøver å ta stilling til hva retten bør gå ut på. Hun tar innholdet som gitt og spør om det henger sammen.
Distinksjonen mot normativ kritikk: normativ kritikk sier at innholdet er galt målt mot en verdi. Formalkritikken sier at regelverket ikke fungerer som regelverk, uansett hva man mener om innholdet. To kritikere som er dypt uenige om verdier, kan være helt enige i en formalkritikk.
Der begrepet gjør arbeid i en lovtekst: når to bestemmelser i samme lov bruker det samme uttrykket i to ulike betydninger, er det formalkritikkens hjemmebane.
Formen kjennetegnes av at målestokken selv er et normativt standpunkt, og at kritikeren derfor må kunne forsvare den.
Distinksjonen mot empirisk kritikk: den empiriske kritikeren sier at regelen ikke virker som forutsatt. Den normative sier at regelen ikke bør være som den er — selv om den virker akkurat som planlagt. En regel som fungerer helt etter hensikten kan være normativt uholdbar, og det er nettopp den muligheten formen finnes for.
Der begrepet gjør arbeid: her møtes del 4 og del 5. Utilitarismen og den kantianske rettsfilosofien er to ferdige målestokker for normativ kritikk, og de gir ofte motsatt svar på samme regel.
Formen kjennetegnes av at påstanden må belegges med kunnskap om verden, ikke med tekstanalyse.
Distinksjonen mot formålskritikk fra forrige kapittel: viser du på tekstens premisser at regelen ikke kan fremme lovens formål, holder du deg innenfor teksten, og kritikken er intern. Sier du at regelen ikke virker som forutsatt, har du gjort en påstand om virkeligheten, og da trenger du belegg.
Der begrepet gjør arbeid: dette er inngangen til den rettssosiologiske rettskritikken i kap. 5.3, som er empirisk kritikk satt i system.
Hver kritikkform besvares presist ved å svare på to spørsmål: mot hva måles retten, og hva bruker kritikeren for å måle?
For formalkritikken er målestokken rettens egne formkrav, og redskapet er logisk og språklig analyse. For den normative kritikken er målestokken en verdi eller en moralteori, og redskapet er moralfilosofisk argumentasjon. For den empiriske er målestokken en virkning i verden, og redskapet er samfunnsvitenskapelig undersøkelse.
Distinksjonen som er lett å miste: to former kan bruke samme redskap på ulike målestokker. Begrepsanalyse brukes både til å avdekke motstrid og til å avdekke at en verdi er inkonsekvent anvendt. Det er målestokken som avgjør formen, redskapet er en pekepinn.
Der modellen gjør arbeid: H2018 spurte nettopp etter redskapene, ikke bare etter formene. En besvarelse som bare navngir de tre formene, har svart på halve spørsmålet.
Én og samme påstand kan formuleres slik at den faller i ulike former. «Regelen rammer skjevt» er en empirisk påstand hvis den viser til hvem den faktisk treffer, en normativ hvis den viser til at skjevheten er urimelig, og en formalkritisk hvis den viser til at like tilfeller behandles ulikt uten grunn.
Distinksjonen som gir uttelling: å vise at samme observasjon kan bæres av tre former, er et A-grep, fordi det viser at du forstår hva inndelingen faktisk deler etter.
Der begrepet gjør arbeid: i en oppgave som ber deg plassere korte kritikkutsagn i riktig form, ligger svaret alltid i hvordan påstanden er formulert, ikke i hva den handler om.
En nyskrevet bestemmelse lyder:
§ 12. Søknad om utsatt frist skal avgjøres innen fire uker. Avgjørelsen treffes av den enheten som behandler saken.
Loven har for øvrig en bestemmelse om at ingen skal treffe avgjørelse i en sak der vedkommende selv har en interesse i utfallet, og en formålsbestemmelse om rask og forsvarlig saksbehandling. Skriv én kritikk i hver av de tre formene, og begrunn plasseringen.
Normativ kritikk. Å legge avgjørelsen til den som er part i den praktiske konsekvensen av den, behandler den som søker som en sak som skal håndteres framfor som en part med et rettmessig krav på en uhildet vurdering. Det er uforenlig med tanken om at den som rammes av en avgjørelse, har krav på at avgjørelsen treffes av noen som ikke har egen interesse i den. Begrunnelsen: målestokken er en verdi — kravet på uhildet behandling som noe partene har krav på i seg selv — og den forsvares selvstendig, ikke ved å vise til at loven sier det.
— naturlig pausepunkt —
Empirisk kritikk. Ordningen fører til at søknader om utsatt frist innvilges vesentlig sjeldnere i de enhetene som har størst restanser, fordi de enhetene har mest å tape på forlengelser. Fristregelen på fire uker overholdes samtidig sjeldnere der arbeidsmengden er størst. Begrunnelsen: målestokken er hvordan ordningen faktisk virker, og påstanden krever belegg — den kan ikke leses ut av teksten. Merk at kritikken bare holder hvis tallene finnes; uten belegg er dette en gjetning i empirisk språkdrakt.
Margnotat: legg merke til at den formalkritiske og den normative kritikken peker på samme trekk ved bestemmelsen, men måler det mot to ulike ting. Den formalkritiske dør hvis habilitetsbestemmelsen fjernes fra loven. Den normative gjør det ikke — den ville stått ved lag i en lov uten habilitetsregler i det hele tatt. Det er den beste testen på hvilken form du faktisk har skrevet.
Skriv med egne ord, i tre til fire setninger per form, hva som kjennetegner formalkritikk, normativ kritikk og empirisk kritikk. Si for hver av dem hvilken målestokk den bruker og hvilket redskap den bruker.
Formalkritikkens redskaper (~12 min)
Nå går vi inn i hver form og ser på redskapene. H2018 spurte uttrykkelig etter dem, og det er her de fleste besvarelser blir tynne: formene navngis, redskapene mangler.
Redskapet er den enkleste og hardeste formen for formalkritikk, fordi den ikke krever et eneste verdivalg. Enten går de sammen, eller så gjør de det ikke.
Distinksjonen mot spenning: en spenning er at to regler trekker i ulike retninger uten at det er umulig å følge begge. Motstrid er at det faktisk er umulig. Å kalle en spenning for motstrid er en overdrivelse sensor merker.
Der begrepet gjør arbeid: i en lovtekstanalyse er dette den ene tingen du kan påvise uten å ta stilling til noe som helst — og den er derfor billig å levere som et selvstendig poeng.
Dette er formalkritikk fordi målestokken er kravet om at like tilfeller behandles likt — et krav som gjelder rettens form, ikke dens innhold.
Distinksjonen mot normativ kritikk av forskjellen: sier du at forskjellsbehandlingen er urettferdig, har du hentet en verdi utenfra og skrevet en normativ kritikk. Sier du at den er ubegrunnet innenfor regelverkets egen logikk, har du skrevet en formalkritikk. Samme observasjon, to former — og valget ditt bør være bevisst.
Der begrepet gjør arbeid: dette er den vanligste formalkritikken i praksis, og også den som oftest glir over i en normativ kritikk uten at kandidaten merker det.
En regel som ikke er klar nok til at den kan følges, svikter et krav retten stiller til seg selv. Her låner formalkritikken redskaper fra språkteorien i kap. 2.1: vaghet er at betydningen har en gråsone, flertydighet er at uttrykket kan bety flere ting.
Uklarhetskritikken må si hvilken av de to den peker på, ellers blir den upresis i akkurat det spørsmålet den skal være presis om.
Distinksjonen som må sitte: flertydighet er en egenskap ved uttrykket, vaghet en egenskap ved betydningen. Det er en etablert fagregel i emnet, ikke et stridsspørsmål, og å behandle de to som samme fenomen er en av de dyreste enkeltfeilene i faget.
Der begrepet gjør arbeid: en kritikk av at et lovord er «for skjønnsmessig» blir mye sterkere når den sier om problemet er gråsonen i betydningen eller flere mulige betydninger av uttrykket.
Retten stiller krav til hvordan normer blir til: at de er gitt av et organ med kompetanse, i riktig form og etter riktig framgangsmåte. En kritikk kan påvise at disse kravene ikke er oppfylt.
Dette er den formalkritiske varianten som ligger nærmest gyldighetsspørsmålet, og grensen bør skrives ut når du bruker den.
Distinksjonen mot ugyldighet: en formalkritikk sier at reglene om tilblivelse ikke er fulgt, eller at kompetansegrunnlaget er uklart. Om det medfører ugyldighet, er et rettsspørsmål med egne regler, og hører til kap. 1.3. Kritikeren kan påpeke svakheten uten å konkludere om gyldighet.
Der begrepet gjør arbeid: en forskrift som går lenger enn den loven den bygger på, er et klassisk formalkritisk funn — og det krever ingen verdivurdering å påvise det.
Redskapet brukes i alle tre kritikkformene, men gjør ulikt arbeid: i formalkritikken avdekker det inkonsekvent språkbruk, i den normative avdekker det at en verdi er anvendt ulikt i like tilfeller, i den empiriske avgjør det hva som i det hele tatt skal måles.
Distinksjonen mot definisjonslæren: definisjonslæren i kap. 2.3 handler om hvordan definisjoner bygges og bedømmes. Begrepsanalyse som kritikkredskap handler om å bruke den innsikten til å finne svakheter i et foreliggende regelverk.
Der begrepet gjør arbeid: når samme uttrykk brukes i to betydninger i samme lov, er funnet formalkritisk, og det er blant de mest håndfaste poengene en besvarelse kan levere.
Formalkritikken kan vise at et regelverk ikke fungerer som regelverk. Den kan ikke vise at innholdet er galt.
En lov kan være perfekt konsistent, klar, korrekt vedtatt og likevel dypt urimelig. Formalkritikken har ingen redskaper mot en slik lov — den er tilfreds så lenge delene henger sammen.
Distinksjonen som gir uttelling i en drøfting: dette er grunnen til at de tre formene ikke er utbyttbare. En kandidat som svarer på en oppgave om urimelige regler med formalkritikk alene, har brukt feil redskap, og en som svarer på en oppgave om motstrid med moralteori, har gjort det motsatte.
Der begrepet gjør arbeid: setningen «formalkritikken rekker ikke til dette spørsmålet, og derfor trengs en normativ målestokk» er en av de mest effektive overgangene du kan skrive i en kritikkoppgave.
En nyskrevet forskrift har disse bestemmelsene:
§ 2. Med «kortvarig opphold» menes opphold på inntil 30 døgn.
§ 5. Ved kortvarig opphold kreves ikke registrering.
§ 9. Registreringsplikten gjelder alle opphold som varer mer enn to uker.
§ 11. Tilsynsmyndigheten kan gi pålegg når det er nødvendig av hensyn til formålet.
Skriv en formalkritikk som bruker tre ulike redskaper.
Redskap 2: begrepsanalyse. § 2 definerer «kortvarig opphold» ved en tallgrense på 30 døgn, mens § 9 opererer med en annen tallgrense for det samme praktiske spørsmålet. Definisjonen i § 2 gjør altså ikke det arbeidet en definisjon skal gjøre — den fastlegger ikke rekkevidden av det begrepet den definerer, siden en annen bestemmelse setter en annen grense. Begrunnelsen: kritikken måler mot kravet om at et uttrykk brukes konsekvent i samme regelverk, og redskapet er analyse av hvordan begrepet faktisk brukes.
Redskap 3: uklarhet. § 11 gir tilsynsmyndigheten adgang til å gi pålegg «når det er nødvendig av hensyn til formålet». Dette er et tilfelle av vaghet, ikke flertydighet: uttrykket har ikke flere avgrensede betydninger, det har én betydning med en bred gråsone, der klare tilfeller finnes i begge ender og et stort felt i midten ikke avgjøres av noen språklig regel. Begrunnelsen for klassifiseringen: det er betydningen som er uskarp, ikke formuleringen som kan leses på flere måter.
Margnotat: her ligger tre selvstendige funn i en kort tekst, alle formalkritiske, alle uten et eneste verdivalg. Det er nettopp den typen selvstendig eksempelbruk H2018-veiledningen sier skal gi betydelig uttelling.
Og et forbehold som hører med: ingen av de tre funnene sier at forskriften har et galt innhold. En tilsynsordning kan være klanderfri i alle tre henseender og fortsatt være for inngripende — og det spørsmålet krever en annen kritikkform.
En nyskrevet lov om støtteordninger inneholder disse bestemmelsene:
§ 3. Støtte gis til virksomheter med færre enn ti ansatte.
§ 4. Virksomheter i vekstfasen prioriteres.
§ 8. Vedtak om støtte kan ikke påklages.
a) Finn to formalkritiske innvendinger mot regelverket, og oppgi hvilket redskap hver av dem bruker.
b) Forklar hvorfor ingen av dem sier noe om støtteordningen er en god ordning.
Normativ kritikk og spørsmålet om verdinøytralitet (~11 min)
Den andre formen henter målestokken fra verdiene. Her møter kritikkstoffet rett og moral-delen direkte, og her ligger en av kapitlets to drøftingsakser.
En normativ målestokk er en påstand om hva som er godt, riktig eller rettferdig, brukt til å bedømme en regel.
Den kan hentes fra en utviklet moralteori — utilitarismens nytteprinsipp, det kantianske kravet om å behandle mennesket som formål i seg selv — eller fra et enkeltstående verdiutsagn som kritikeren forsvarer.
Distinksjonen mot personlig preferanse: en normativ målestokk må kunne forsvares og anvendes konsekvent, også der den gir svar kritikeren ikke liker. Den som bare tar fram teorien når den støtter en konklusjon hun allerede hadde, driver ikke normativ kritikk.
Der begrepet gjør arbeid: i en kritikkoppgave som ber om anvendelse av rett og moral-stoffet, er posisjonene fra del 4 nettopp normative målestokker — det er den koblingen oppgaven leter etter.
En normativ kritikk kan bruke verdier som retten selv bekjenner seg til: verdier som står i formålsbestemmelser, i grunnlovsbestemmelser eller som ligger til grunn for et helt rettsområde.
Denne varianten er normativ i form — den måler mot en verdi — og intern i målestokkens opphav. Kritikeren trenger ikke forsvare verdien, bare vise at retten ikke lever opp til sin egen.
Distinksjonen mot formalkritikk: formalkritikken sier at reglene ikke henger sammen. Den interne normative kritikken sier at reglene ikke realiserer den verdien de selv bygger på. Det er en sterkere påstand, og den krever at du kan vise at verdien faktisk er rettens egen.
Der begrepet gjør arbeid: dette er hele grunnlaget for kritikk basert på rettsstatens verdigrunnlag, som du møter i kap. 6.1 — og som H2022 oppgave 2 handlet om.
En normativ kritikk kan også bruke verdier som retten ikke har vedtatt: en moralteori, en politisk teori, en oppfatning om rettferdighet kritikeren begrunner selv.
Denne varianten er den mest slagkraftige og den mest utsatte på samme tid. Den kan ramme en rettsorden som er helt konsistent med seg selv og lever opp til alle sine egne verdier — men den kan avvises av alle som ikke deler målestokken.
Distinksjonen mot den interne varianten: testen er om den kritiserte allerede har godtatt verdien. En kritikk som bygger på at menneskeverdet er ukrenkelig, kan være intern i en rettsorden som har fastslått det, og ekstern i en som ikke har det.
Der begrepet gjør arbeid: i drøftingsoppgaver om moralske skranker for lovgiverens kompetanse er dette hele terrenget. En rettsorden kan ikke kritiseres internt for å tillate noe den selv tillater.
En normativ kritikk står og faller med at målestokken er forsvart, ikke bare påberopt. Kravet har tre ledd: verdien må navngis, den må begrunnes eller forankres i en navngitt posisjon, og den må anvendes konsekvent.
Dette er også der besvarelser oftest svikter: verdien påberopes, men den forsvares aldri, og kritikken faller sammen så snart noen spør hvorfor.
Distinksjonen mot dagligspråklig synsing: en normativ kritikk som bare sier at noe er «urettferdig», har ikke gjort noen av de tre tingene. H2018-veiledningen er klar på at alminnelige synsinger over ordenes dagligspråklige betydning skal gi et vesentlig trekk.
Der begrepet gjør arbeid: velger du en posisjon fra del 4 som målestokk, har du løst forankringsproblemet i én setning — posisjonen har sin egen begrunnelse, og du kan vise til den.
Argumentet for at den ikke er det: kravene om konsistens, likebehandling og klarhet er selv normative krav. At like tilfeller bør behandles likt, er ikke en logisk sannhet — det er et prinsipp som må begrunnes, og som får sin kraft fra en tanke om rettferdighet. Dessuten avgjør en verdivurdering hva som teller som «like tilfeller».
Hvorfor dette er en ekte uenighet: begge sider har et poeng som ikke lar seg fjerne. Formalkritikken er nøytral mellom de innholdsmessige standpunktene som strides, men den er ikke uten normative forutsetninger i det hele tatt.
Der spørsmålet gjør arbeid: dette er kapitlets ene drøftingsakse, og den bør navngis i enhver drøfting av kritikkformene — også når oppgaven bare ber om en redegjørelse, som en løftesetning til slutt.
Diskuter kort om formalkritikk kan sies å være verdinøytral. Bruk minst ett eget eksempel, og ta standpunkt.
Empirisk kritikk og dens skjulte premiss (~11 min)
Den tredje formen måler retten mot verden. Den er den mest håndfaste av de tre, og den som oftest smugler inn en normativ påstand uten å si fra.
Den vanligste empiriske kritikken sammenligner hva regelen oppnår med hva den var ment å oppnå. Regelen skulle redusere noe, og gjorde det ikke; den skulle treffe en gruppe, og traff en annen.
Formen krever to ting: en angivelse av hva formålet var, og et belegg for hva som faktisk skjedde.
Distinksjonen mot formålskritikk fra kap. 5.1: formålskritikken viser på tekstens premisser at regelen ikke kan fremme formålet. Den empiriske viser at den ikke gjorde det. Den første er tekstanalyse, den andre er en påstand om verden.
Der begrepet gjør arbeid: i en kritikkoppgave er dette den enkleste måten å vise at du forstår hva empirisk kritikk krever — nemlig belegg.
En regel kan være god og treffende og likevel ikke bli etterlevd eller håndhevet. Kritikken retter seg da ikke mot regelens innhold, men mot at den forblir en tekst.
Denne varianten er verdt å skille ut, fordi den peker på et helt annet tiltak enn de øvrige: ikke regelendring, men ressurser, tilsyn eller informasjon.
Distinksjonen mot virkningskritikk: virkningskritikken sier at regelen ble fulgt og likevel ikke virket. Gjennomføringskritikken sier at den ikke ble fulgt. De to krever ulikt belegg og peker mot ulike løsninger, og å blande dem gjør kritikken uklar.
Der begrepet gjør arbeid: «regelen finnes, men skjer ikke i praksis» er en av de vanligste kritikkene i offentlig debatt, og å plassere den presist er et enkelt poeng.
En regel kan oppnå nøyaktig det den skulle, og samtidig utløse følger ingen ønsket: at en gruppe trekker seg ut av ordningen, at aktørene tilpasser seg på en måte som undergraver formålet, at byrden faller et annet sted enn antatt.
Distinksjonen mot normativ kritikk av følgene: å påvise sidevirkningen er empirisk. Å si at sidevirkningen gjør regelen uforsvarlig, er normativt — og det er et selvstendig ledd som må begrunnes.
Der begrepet gjør arbeid: dette er den empiriske kritikkens skarpeste form, fordi den kan ramme en regel som lykkes fullstendig med det den satte seg fore.
Merk et forbehold: en påstand om sidevirkninger krever like mye belegg som en påstand om hovedvirkninger. En hypotese om at «folk vil nok tilpasse seg» er en gjetning, ikke en kritikk.
En empirisk kritikk sier at regelen ikke virker slik den skulle. Men at den skulle virke slik, er ikke et empirisk funn — det er en norm.
Derfor hviler enhver empirisk kritikk på minst ett normativt ledd: en påstand om hva regelen burde oppnå. Ledet kan være hentet fra loven selv, og da er kritikken intern; det kan være hentet utenfra, og da er den ekstern.
Distinksjonen som avgjør drøftingen: spørsmålet er ikke om det normative leddet finnes, men om det er gjort eksplisitt. Den empiriske kritikeren som sier «regelen fungerer ikke» uten å si «målt mot hva», har skjult sitt eget premiss.
Der begrepet gjør arbeid: dette er kapitlets andre drøftingsakse — kan empirisk kritikk stå alene? Svaret er nei i streng forstand, men det interessante er hvor lite normativt materiale den trenger.
Empirisk kritikk låner redskapene sine fra samfunnsvitenskapen: statistikk over utfall, undersøkelser av hvordan regelen praktiseres, sammenligning med ordninger i andre land eller i tidligere perioder, og studier av hvem som faktisk bruker rettighetene.
Poenget for en jusstudent er ikke å beherske metodene, men å vite hva slags påstand som krever hva slags belegg.
Distinksjonen mot juridisk metode: rettskildelæren avgjør hva som er gjeldende rett. Ingen mengde statistikk kan avgjøre det, og ingen rettskildeanalyse kan avgjøre hvordan en regel virker. De to besvarer ulike spørsmål med ulike redskaper.
Der begrepet gjør arbeid: når V2017 spurte om kritikk uavhengig av juridisk metode, er dette den ene av de to hovedinnfallsvinklene — moralteorien er den andre.
Empirisk kritikk kan vise hva som skjer. Den kan ikke alene vise at regelen bør endres.
Fra «regelen etterleves i liten grad» følger det ikke om løsningen er strengere håndheving, en annen regel eller ingen regel. Det spørsmålet krever en normativ premiss.
Distinksjonen som gir uttelling: en besvarelse som skriver ut dette leddet — at funnet må kobles til et mål for å bli en kritikk — viser nøyaktig den forståelsen sensor leter etter, og den koster to setninger.
Der begrepet gjør arbeid: i en drøfting av om empirisk kritikk kan stå alene, er dette selve svaret. Formen er uunnværlig, men aldri selvbærende.
En nyskrevet ordning gir gebyrfritak for søknader fra personer med lav inntekt, mot at de dokumenterer inntekten sin. Under står tre kritikker. Finn for hver av dem hvilken empirisk variant den er, og hvilket normative ledd den hviler på.
Kritikk 2: «Dokumentasjonskravet er så omfattende at det tar lengre tid å søke om fritak enn det gebyret er verdt.» Dette er virkningskritikk: ordningen fungerer ikke etter hensikten selv for dem som bruker den. Det skjulte normative leddet: at en fritaksordning bør være verdt å benytte for den den gjelder. Merk at også dette leddet lar seg forankre i formålet.
Kritikk 3: «Etter innføringen har saksbehandlingstiden for alle søknader økt merkbart.» Dette er sidevirkningskritikk: en følge ingen ønsket, og som rammer en helt annen gruppe enn ordningen retter seg mot. Det skjulte normative leddet: at en fordel for én gruppe ikke bør kjøpes med en ulempe for alle andre. Dette leddet står ikke i loven, og det må derfor forsvares selvstendig — kritikken er ekstern.
Margnotat: legg merke til at alle tre er empiriske i formen, og at de likevel fordeler seg på intern og ekstern etter hvor det normative leddet hentes fra. Det er nøyaktig det som menes med at de to inndelingene krysser hverandre.
Og et forbehold som hører hjemme i enhver empirisk kritikk: ingen av de tre påstandene er verdt noe uten belegg. Skriver du dem på eksamen som hypotetiske eksempler, si det — hypotetiske eksempler er fullt gyldige når de brukes til å vise forståelse av teorien, men de må ikke framstilles som funn.
Plasser hvert av de fem utsagnene under i riktig kritikkform, og skriv én setning om hvilket redskap kritikeren bruker.
a) «Loven bruker uttrykket 'nærstående' i § 3 om ektefeller og samboere, og i § 14 om enhver med økonomisk interesse i saken.»
b) «Ordningen fører til at de som trenger den mest, søker sjeldnest, fordi søknadsskjemaet forutsetter digital innlogging.»
c) «At tilsynet kan ilegge gebyr uten forutgående varsel, er uforenlig med at den som rammes skal kunne forsvare seg.»
d) «Bestemmelsen pålegger kommunen å varsle innen tre dager, mens forskriften gitt med hjemmel i den setter fristen til én uke.»
e) «Straffebudet rammer også handlinger ingen mente å ramme, og det er en for høy pris for den beskyttelsen det gir.»
Diskuter om empirisk kritikk kan stå alene, eller om den alltid forutsetter en normativ premiss om hva regelen burde oppnå. Ta standpunkt, og bruk ett eget eksempel.
Der de to inndelingene krysser hverandre (~9 min)
Til slutt det grepet som skiller de sterkeste besvarelsene fra de gode: å se at inndelingen fra kap. 5.1 og inndelingen i dette kapitlet ikke er den samme.
De to inndelingene deler etter ulike ting. Intern og ekstern deler etter målestokkens opphav. Formal, normativ og empirisk deler etter hva slags målestokk det er. Derfor krysser de hverandre i stedet for å falle sammen.
| Intern | Ekstern | |
|---|---|---|
| Formal | motstrid mellom to bestemmelser i samme lov | krav om konsistens hentet fra en generell teori om regelverk |
| Normativ | regelen bryter med en verdi loven selv bekjenner seg til | regelen bryter med et moralteoretisk krav retten ikke har vedtatt |
| Empirisk | regelen oppnår ikke lovens eget uttalte formål | regelen har følger som er uheldige målt mot et mål utenfra |
Distinksjonen som gjør tabellen nyttig: formalkritikk er typisk intern, men ikke nødvendigvis; normativ kritikk er typisk ekstern, men ikke nødvendigvis. Å skrive at de to inndelingene er to navn på det samme, er en feil sensor merker umiddelbart.
Der modellen gjør arbeid: å plassere en kritikk i begge inndelingene samtidig er et av de sikreste A-grepene i kritikkstoffet, og det tar tre linjer.
En kombinert kritikk kjeder to eller flere former sammen: den empiriske viser hva som skjer, den normative sier hvorfor det er et problem, og den formalkritiske viser at regelverket i tillegg ikke henger sammen.
Kjedet er den vanligste formen for kritikk i det virkelige liv, og den sterkeste i en besvarelse — forutsatt at leddene navngis.
Distinksjonen mot rot: en kombinert kritikk sier hvilken form hvert ledd tilhører. En rotete kritikk blander dem uten å si fra, og da kan leseren ikke se hvilket ledd som bærer konklusjonen.
Der begrepet gjør arbeid: i en drøftingsoppgave er kjedet ofte selve svaret — men sensor kan bare gi uttelling for det hvis leddene er merket.
Et selvstendig eksempel er et eksempel du har laget selv, ikke hentet fra pensumteksten. Det trenger ikke være virkelig — et hypotetisk eksempel er fullt gyldig, så lenge det brukes til å vise forståelse.
H2018-veiledningen sier at kandidater som evner å gi selvstendige eksempler på kritikkformene, skal gis betydelig uttelling. Det er blant de mest konkrete belønningsreglene i materialet.
Distinksjonen mot gjengivelse: et eksempel hentet fra pensum viser at du husker. Et eget eksempel viser at du kan anvende. Etter at hjelpemidler ble tillatt, sier veiledningen for V2022 rett ut at rene gjengivelser av pensum i liten grad bør gi uttelling, siden studentene har litteraturen tilgjengelig.
Der grepet gjør arbeid: ett kort eget eksempel per kritikkform, formulert på tre linjer, er sannsynligvis den beste uttellingen per minutt i hele dette stoffet.
Hver av de tre formene kan deles videre — formalkritikken i motstrid, inkonsistens, uklarhet og formkravssvikt; den normative i intern og ekstern målestokk; den empiriske i virkning, gjennomføring og sidevirkning.
Men inndelingene er analytiske hjelpemidler, ikke en fasit. Hvor mange underkategorier en framstilling opererer med, varierer, og sensorveiledningene sier gjennomgående at listene deres ikke er sjekklister. V2026-veiledningen sier uttrykkelig at framstillingen ikke er uttømmende.
Distinksjonen som betyr noe på eksamen: det som premieres, er at du kan navngi underformer og si hva som skiller dem, ikke at du treffer en bestemt liste. Å ramse opp alle underkategoriene uten å bruke dem på noe, er dessuten den motsatte feilen.
Der dette gjør arbeid: når en oppgave oppfordrer til å angi underkategorier, er svaret å gi noen og vise dem i bruk — ikke å produsere en fullstendig katalog.
Oppgaven ber om hva som kjennetegner formalkritikk, normativ kritikk og empirisk kritikk, hvilke redskaper hver av dem bruker, og oppfordrer til å angi underkategorier. Under er et gjennomskrevet svar med margkommentarer, forkortet til det som bærer.
Kritikk av retten er en begrunnet vurdering av gjeldende rett målt mot en målestokk. De tre formene oppgaven nevner, skiller seg fra hverandre på to punkter: hva de måler retten mot, og hvilket redskap de bruker for å måle. Jeg behandler dem i den rekkefølgen, med et eget eksempel til hver.
Margnotat: avgrensningen sier hva svaret skal gjøre, og den varsler at eksemplene kommer. Det er første trinn i redegjørelsesspørsmålet, og det koster tre setninger.
Formalkritikken måler retten mot krav som gjelder rettens form: at regler ikke motsier hverandre, at like tilfeller behandles likt, at reglene er klare nok til å følges, og at de er gitt av noen med kompetanse. Redskapet er logisk og språklig analyse. Formen deles naturlig i motstridskritikk, inkonsistenskritikk, uklarhetskritikk og kritikk av formkravssvikt. Et eget eksempel: en lov som definerer «kortvarig opphold» som inntil 30 døgn i én bestemmelse og pålegger registreringsplikt fra to uker i en annen, kan ikke etterleves i det overlappende feltet — og det kreves ikke et eneste verdivalg for å se det.
Den normative kritikken måler retten mot verdier eller mot en moralteori, og redskapet er moralfilosofisk argumentasjon. Den deles etter hvor målestokken hentes fra: verdier retten selv bekjenner seg til, eller verdier kritikeren forsvarer selvstendig. Et eget eksempel: at en fritaksordning krever dokumentasjon som er så omfattende at den i praksis stenger ute dem som har minst ressurser, kan kritiseres som uforenlig med likhetstanken — og da må jeg si om jeg henter likhetstanken fra loven selv eller fra en moralteori.
— naturlig pausepunkt —
Den empiriske kritikken måler retten mot hvordan den faktisk virker, og redskapet er samfunnsvitenskapelig undersøkelse. Den deles i virkningskritikk, gjennomføringskritikk og kritikk av sidevirkninger. Et eget eksempel: en meldeplikt som etterleves av under halvparten, rammes ikke av at innholdet er galt, men av at den ikke blir fulgt — og tiltaket er da et annet enn en regelendring.
Margnotat: hver form har fått samme behandling — målestokk, redskap, underkategorier, eget eksempel. Jevnheten er verdt like mye som innholdet i denne oppgaveformen, og helt korte delbesvarelser gir trekk.
Til slutt to punkter som binder framstillingen sammen. For det første krysser denne inndelingen skillet mellom intern og ekstern kritikk: den empiriske kritikken av meldeplikten er intern hvis målet hentes fra lovens eget formål, og ekstern hvis det hentes utenfra. For det andre hviler den empiriske formen alltid på et normativt ledd om hva regelen burde oppnå, og det leddet bør skrives ut i stedet for å skjules.
Margnotat: dette er løftet. Ingen av de to poengene er nødvendige for å bestå, og begge to er nesten fraværende i besvarelser på C-nivå. Merk også at framstillingen ikke er uttømmende, og at den ikke trenger å være det — veiledningene sier gjennomgående at listene deres ikke er sjekklister.
Gjør rede for formalkritikk, normativ kritikk og empirisk kritikk, herunder de redskapene hver av formene bruker, og gi minst én underkategori under hver. Bruk egne eksempler. Vis til slutt hvordan denne inndelingen forholder seg til skillet mellom intern og ekstern kritikk.
Lag ditt eget eksempel på hver av de tre kritikkformene, rettet mot én og samme nyskrevne regel du finner på selv. Regelen skal være kort, på høyst to setninger. Skriv deretter én setning per eksempel om hvilket redskap du har brukt.
Boka har et samlet register over emnets typiske feil, nummerert #1 til #16, og hele registeret gjennomgås i kap. 7.5. To hører hjemme her.
Feil #2 — dagligspråklig synsing om fagbegreper: å forklare «formalkritikk» ut fra hva ordene «formal» og «kritikk» betyr til daglig, i stedet for ut fra faglitteraturen. H2018 er kilden til denne straffebestemmelsen: en besvarelse som bare inneholder alminnelige synsinger over ordenes dagligspråklige betydning, skal gis et vesentlig trekk, og det er et spørsmål om kandidaten kan bestå. Testen: har hver av de tre formene fått både en målestokk og et redskap? Har de ikke det, skriver du sannsynligvis om ordene og ikke om begrepene.
Feil #14 — uttømmende opplisting på bekostning av dybde: å ramse opp de tre formene og alle underkategoriene uten å bruke en eneste av dem på noe. Dette er den vanligste måten å skrive en flat besvarelse på nettopp dette spørsmålet, fordi stoffet innbyr til lister. Testen: finnes det minst ett eget eksempel per form? Er svaret nei, har du levert en katalog.
En tredje felle uten egen kode: å behandle inndelingen formal/normativ/empirisk og inndelingen intern/ekstern som to navn på det samme. De deler etter ulike ting, og en besvarelse som setter likhetstegn mellom «formal» og «intern», har mistet begge.
Med A-markør menes det ene grepet som løfter et allerede godt svar fra god til beste karakter. C er en god og vanlig karakter; forskjellen ligger i om formene brukes eller bare navngis.
Kapitlets to drøftingsakser er disse: er formalkritikk verdinøytral, og kan empirisk kritikk stå alene? Navngi minst én av dem når du vil løfte et svar om kritikkformene.
1. Ett eget eksempel per form. Dette er den best dokumenterte belønningsregelen i hele kritikkstoffet: H2018-veiledningen sier at selvstendige eksempler skal gi betydelig uttelling. Tre korte eksempler koster ti linjer.
2. Oppgi redskapet, ikke bare målestokken. Halvparten av spørsmålet i H2018 gjaldt redskapene. En besvarelse som bare kjennetegner formene, har svart på den ene halvparten.
3. Vis krysset mot intern og ekstern. Samme empiriske funn er intern kritikk når målet hentes fra loven, og ekstern når det hentes utenfra. Tre linjer, og du har vist at du forstår hva de to inndelingene deler etter.
4. Skriv ut grensene. At formalkritikken ikke kan angripe innholdet, og at den empiriske ikke alene kan si at regelen bør endres, er to setninger som viser forståelse i stedet for gjengivelse.
Og en advarsel: underkategoriene er et hjelpemiddel, ikke en katalog som skal fylles. Veiledningene sier gjennomgående at listene deres ikke er sjekklister, og en fullstendig oppregning uten anvendelse trekker ned i stedet for opp.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Innholdet er læringsstoff, ikke juridisk rådgivning — sjekk Lovdata for gjeldende rett. Les mer.