2.1 Vaghet og flertydighet
Emnets mest formelle sondring — flertydighet er en egenskap ved uttrykket, vaghet en egenskap ved uttrykkets betydning.
Dette kapitlet lærer deg emnets mest formelle sondring: forskjellen mellom vaghet og flertydighet. Den er kort å forklare og lett å bomme på, og den bommer dyrt.
- Frekvens: vaghet og flertydighet er prøvd i 7 av 40 terminer (H2012, V2015, V2017, H2019, V2020, V2024 og H2024). Det er ikke det hyppigste temaet i emnet, men det er det mest presise — og derfor det som skiller tydeligst mellom kandidater.
- Sjangrene: temaet kommer som redegjørelsesspørsmål (kort: RED — «gjør rede for skillet mellom vaghet og flertydighet») og som del av en lovtekstanalyse (kort: LOV — der du skal peke ut hva slags uklarhet et bestemt lovord bærer). H2024 kombinerte de to: først sondringen, så en vurdering av om et gitt uttrykk var vagt eller flertydig.
- Prioritet: høyeste prioritet. Stoffmengden er liten, avkastningen stor.
Det ene grepet som avgjør alt her: flertydighet er en egenskap ved uttrykket, vaghet er en egenskap ved uttrykkets betydning. Sitter den setningen, og kan du vise den på en faktisk tekst, har du kjernen.
Forkunnskaper
Dette kapitlet bygger på kap. 0.2. Du trenger ingen normteori for å komme i gang — koblingen til normtypene i kap. 1.1 og utover kommer først i kap. 2.4.
Fra kap. 0.2 — to påstander du bør ha friskt, skrevet ut her så du slipper å bla:
Et redegjørelsesspørsmål («gjør rede for», «forklar», «angi») ber om en presis og avgrenset framstilling, ikke om et standpunkt. Det består av fire trinn: avgrens hva spørsmålet ber om og hva det ikke ber om, gi en presis definisjon med avsenderen navngitt, sett inn ett eget eksempel — helst fra en lovtekst — og lukk med én setning som problematiserer eller kobler videre.
Et drøftingsspørsmål («diskuter», «drøft», «vurder holdbarheten av») ber om det motsatte: et standpunkt med begrunnelse. Å redegjøre der oppgaven ber om drøfting er en av de vanligste måtene å tape uttelling på, og det motsatte — å drøfte seg bort fra et rent redegjørelsesspørsmål — koster også, fordi den tiden går fra det oppgaven faktisk spurte om.
Temaet i fagets landskap
Tenk deg at du skal legge et strå på bordet, og så ett til, og så ett til. Ett strå er ikke en haug. To er ikke en haug. Tusen er utvilsomt en haug. Men det finnes ikke noe strå nummer 137 som gjør at haugen plutselig oppstår. Ordet «haug» har helt klare tilfeller i begge ender og et bredt felt i midten der ingen språklig regel avgjør. Det er vaghet, og den bor i betydningen av ordet.
Tenk deg så at noen sier «jeg går ned til banken». Her er det ingen gråsone i det hele tatt. Både pengeinstitusjonen og elvebredden er helt klare tilfeller — problemet er at det samme uttrykket dekker to forskjellige betydninger, og at setningen ikke sier hvilken. Det er flertydighet, og den bor i uttrykket.
De to problemene ser like ut i praksis: begge gjør at du ikke vet hva teksten dekker. Men de er ulike problemer med ulike løsninger. Flertydighet fjernes ved å velge betydning; vagheten kan ikke fjernes ved å velge, bare ved å trekke en ny grense — og den grensen er det noen som må bestemme.
Kapitlet bygger opp fire ting. Først grunnskillet mellom uttrykk og betydning, som hele sondringen hviler på. Så de tre formene flertydighet kan ha. Så selve diagnosen: hvordan du finner ut hvilket av problemene du har foran deg. Og til slutt spørsmålet som gjør dette til drøftingsstoff og ikke bare et faktastoff — om vagheten i lovspråket er en svakhet lovgiveren burde luket bort, eller et redskap lovgiveren bruker med vilje.
Uttrykk og betydning (~10 min)
Alt i dette kapitlet hviler på ett skille som er så enkelt at det er lett å hoppe over. Et uttrykk er tegnene på papiret: bokstavrekken, ordet, ordgruppen. En betydning er det uttrykket står for. Ett uttrykk kan bære flere betydninger, og én betydning kan bæres av flere uttrykk.
Når du har det skillet, faller resten på plass av seg selv: spør du hvor problemet sitter, spør du egentlig om det sitter i tegnene eller i det tegnene står for.
Et uttrykk er den språklige formen — ordet «vesentlig», ordgruppen «offentlig sted», setningen slik den står i lovteksten. Betydningen er det uttrykket viser til: det innholdet en språkbruker forbinder med formen.
Skillet gjør hele arbeidet i dette kapitlet. Spørsmålet «er dette vagt eller flertydig?» er nøyaktig spørsmålet «sitter problemet i formen eller i innholdet?». Sitter det i formen — samme form, flere innhold — er det flertydighet. Sitter det i innholdet — ett innhold, men med uskarp ytterkant — er det vaghet.
Distinksjonen mot nabobegrepet: ordet «uklarhet» skiller ikke mellom de to. Det er et dagligspråklig samlebegrep, og å bruke det som diagnose er å la være å stille diagnosen. I en lovtekstanalyse er det nettopp valget mellom de to som gir uttelling.
«Vesentlig», «rimelig tid», «forsvarlig», «betydelig skade» — alle har en kjerne der svaret er opplagt og en rand der det ikke er det. Poenget er at gråsonen ikke skyldes at lovgiveren skrev slurvete. Den følger av at ordet gradbøyer et fenomen som selv er gradert.
Distinksjonen mot nabobegrepet: flertydighet er flere betydninger av samme uttrykk, og lar seg løse ved å velge én av dem. Vaghet kan ikke løses ved å velge, for det finnes bare én betydning — den har bare ingen skarp grense. Skal grensen bli skarp, må noen trekke den, og det er en avgjørelse, ikke en språklig oppdagelse.
I en lovtekst: et skjønnsmessig vilkår av typen «vesentlig mislighold» er vagt. Det gjør ikke bestemmelsen uanvendelig — det flytter et stykke av avgjørelsen fra lovgiveren til rettsanvenderen.
«Rett» kan bety en rettighet, en domstol eller en retning. Ingen av de tre betydningene er uskarpe. Uklarheten oppstår fordi uttrykket dekker alle tre.
Distinksjonen mot nabobegrepet: vaghet er uskarphet i én betydning; flertydighet er flere betydninger. En nyttig test: kan du skrive opp de mulige betydningene som en liste med to eller tre punkter, er uttrykket flertydig. Ender du i stedet opp med å beskrive en glidende overgang, er begrepet vagt.
I en lovtekst: flertydighet lar seg som regel løse av sammenhengen. Er den ikke løst av sammenhengen, er den et ekte tolkningsproblem — og da må du si hvilken av betydningene du legger til grunn, og hvorfor.
Et vagt begrep deler verden i tre, ikke i to: positivt klare tilfeller (det som utvilsomt omfattes), negativt klare tilfeller (det som utvilsomt ikke omfattes) og gråsonen imellom, der begge svar lar seg forsvare språklig.
Tredelingen er selve beviset på at et begrep er vagt. Kan du ikke peke på klare tilfeller i begge ender, har du ikke vist vaghet — da har du bare sagt at du synes ordet er vanskelig.
Distinksjonen mot nabobegrepet: ved flertydighet finnes det ingen gråsone å peke på. Der er alle tilfellene klare innenfor hver sin betydning; det er valget mellom betydningene som står åpent.
Et grensetilfelle er et konkret tilfelle som ligger i gråsonen: det lar seg ikke avgjøre av språkbruken alene om begrepet dekker det.
Grensetilfellet er arbeidsredskapet ditt. Skal du vise at «vesentlig» er vagt, holder det ikke å si at ordet er vagt — du konstruerer ett tilfelle som klart omfattes, ett som klart ikke gjør det, og ett som ligger midt imellom. Tre setninger, og vagheten er demonstrert i stedet for påstått.
Distinksjonen mot nabobegrepet: et grensetilfelle ved flertydighet finnes ikke på samme måte. Der er spørsmålet ikke «hvor går grensen», men «hvilken av betydningene er det snakk om».
Tre uttrykk skal diagnostiseres. Er problemet vaghet, flertydighet, eller ingen av delene?
1. «En haug med sand.»
2. «Jeg møter deg ved banken.»
3. En nyskrevet kommunal forskrift sier: «Det er ikke tillatt å forårsake vesentlig støy fra bygg- og anleggsarbeid etter kl. 20.»
2. Flertydighet. Her finnes ingen gråsone. Pengeinstitusjonen er et helt klart tilfelle av den ene betydningen, elvebredden et helt klart tilfelle av den andre. Problemet er at uttrykket bærer begge. Merk hvordan de mulige lesningene lar seg skrive som en kort liste — det er selve kjennetegnet.
3. Vaghet i «vesentlig», og ingen reell flertydighet. En pigghammer i tre timer er utvilsomt vesentlig støy; en mann som skrur en skrue er utvilsomt ikke. Mellom dem ligger et bredt felt der ordet ikke avgjør spørsmålet. Uttrykket «bygg- og anleggsarbeid» kunne isolert sett vært flertydig, men sammenhengen — en forskrift om støy fra arbeid — lukker den lesningen med én gang.
Margnotat: legg merke til at ingen av de tre klassifiseringene her bare konstateres. Hver av dem er begrunnet i det som faktisk skiller de to begrepene: om det finnes en gråsone, eller om det finnes flere betydninger. Det er nettopp den begrunnelsen som skiller en besvarelse som viser forståelse fra en som gjengir en definisjon.
Forklar med egne ord, i tre til fem setninger, forskjellen mellom vaghet og flertydighet.
a) Si for hver av dem hvor problemet sitter — i uttrykket eller i betydningen.
b) Gi ett eksempel på hver, som du finner på selv.
De tre formene for flertydighet (~12 min)
Flertydighet er ikke én ting. Det samme problemet — flere lesninger av samme uttrykk — kan oppstå tre steder: i ordet, i setningsbygningen, eller i selve ytringssituasjonen. De tre har hvert sitt navn, og å bruke riktig navn er billig uttelling i en lovtekstanalyse.
«Rett» som rettighet eller som domstol, «avgift» som skatt eller som gebyr, «lån» som handlingen eller som pengesummen — alt dette er semantisk flertydighet.
Distinksjonen mot nabobegrepet: ved semantisk flertydighet kan du bytte ut ordet med en annen formulering og fjerne problemet. Ved syntaktisk flertydighet hjelper det ikke å bytte ord — du må bygge om setningen.
Klassikeren i lovtekst er hvor et forbehold rekker: «Tillatelse kan gis til foreninger og lag som driver ideell virksomhet» — gjelder kravet om ideell virksomhet begge, eller bare lagene? Ordene er klare; koblingen mellom dem er det ikke. Det samme skjer når «og» og «eller» blandes i en oppregning, og når et adjektiv står foran flere substantiver.
Distinksjonen mot nabobegrepet: semantisk flertydighet forsvinner om du erstatter det flertydige ordet. Syntaktisk flertydighet forsvinner bare om du deler setningen opp, flytter leddet eller gjentar det som skal gjelde begge steder.
En bestemmelse som slutter med «Dette gjelder ikke for slike tilfeller» er pragmatisk flertydig dersom det finnes mer enn ett sted den kan vise tilbake til. Hvert ord er klart, setningen er velformet — men referansen er åpen.
Distinksjonen mot nabobegrepet: semantisk og syntaktisk flertydighet kan diagnostiseres på setningen alene. Pragmatisk flertydighet kan bare diagnostiseres når du ser hvor setningen står og hva den skal brukes til.
De aller fleste flertydigheter i lovtekst er latente: de finnes i uttrykket isolert sett, men sammenhengen lukker dem så fullstendig at ingen leser oppdager dem.
Dette er et poeng du bør skrive ut, ikke bare tenke. En besvarelse som lister opp alle tenkelige betydninger av hvert ord i en bestemmelse viser ikke analytisk styrke — den viser at kandidaten ikke skiller mellom flertydighet som er lukket og flertydighet som står åpen.
Distinksjonen mot nabobegrepet: vagheten lukkes ikke av sammenhengen på samme måte. Sammenhengen kan si hva slags hensyn som skal veie, men den flytter ikke ytterkanten av begrepet dit den språklige tvilen forsvinner.
Nedenfor står en nyskrevet bestemmelse fra en tenkt kommunal utleieforskrift. Finn de tre flertydighetene og si hvilken type hver av dem er.
§ 4. Kommunen kan gi tillatelse til bruk av kommunale lokaler til lag og foreninger med allmennyttig formål.
Tillatelse gis for inntil ett år av gangen. Kommunen kan kreve dekning for utgifter til renhold og vakthold.
Bestemmelsen gjelder ikke for slike arrangementer.
2. Semantisk flertydighet i «dekning». Ordet kan bety full dekning av de faktiske utgiftene, eller et bidrag til dekning. Her hjelper det ikke å bygge om setningen; problemet sitter i ordet, og forsvinner om ordet erstattes av «full dekning» eller «bidrag til dekning». Det er nettopp den testen som gjør klassifiseringen begrunnet og ikke bare påstått.
3. Pragmatisk flertydighet i siste ledd. «Slike arrangementer» viser tilbake — men til hva? Bestemmelsen har ikke nevnt noen arrangementer i det hele tatt. Ordene er klare og setningen velformet; det er referansen i sammenhengen som er åpen.
Og en fjerde ting, som ikke er flertydighet: «allmennyttig» er vagt. Et idrettslag for barn er utvilsomt allmennyttig, en privat middagsklubb utvilsomt ikke, og mellom dem ligger et bredt felt. Her er det ingen liste over betydninger — det er én betydning med uskarp ytterkant. Å blande dette inn i flertydighetsdrøftelsen er den vanligste enkeltfeilen i temaet.
Margnotat: rekkefølgen i svaret er ikke tilfeldig. Hver klassifisering er fulgt av testen som begrunner den — bytt ordet, bygg om setningen, se på sammenhengen. Uten testen er klassifiseringen konstatert, og en konstatert klassifisering treffer C-nivået, altså det nivået der begrepene er riktige, men begrunnelsen mangler.
Her er en nyskrevet bestemmelse fra en tenkt forskrift om utlån av utstyr:
§ 7. Utstyr kan lånes ut til skoler og barnehager som har inngått samarbeidsavtale med kommunen.
Utlån skjer mot sikkerhet. Utstyret skal leveres tilbake i samme stand.
a) Pek ut én syntaktisk og én semantisk flertydighet, og begrunn hver av dem med den testen som avgjør typen.
b) Pek ut ett vagt uttrykk, og vis vagheten med et klart tilfelle i hver ende og ett grensetilfelle.
Gjør rede for de tre formene for flertydighet, og forklar hvorfor inndelingen er praktisk nyttig i en lovtekstanalyse. Bruk ett eget eksempel per form, og gjør eksemplene så korte som mulig.
Diagnosen: hvor sitter uklarheten? (~11 min)
Nå kommer selve håndverket. En oppgave gir deg et uttrykk og spør om det er vagt eller flertydig. Da trenger du en fast framgangsmåte, slik at svaret ikke blir en magefølelse.
Fire trinn, i rekkefølge:
(1) Skriv opp de mulige lesningene av uttrykket. Blir det en kort liste med atskilte punkter, peker det mot flertydighet.
(2) Prøv å konstruere tre tilfeller: ett klart innenfor, ett klart utenfor, ett imellom. Lykkes det, peker det mot vaghet.
(3) Ved flertydighet: avgjør om den er semantisk, syntaktisk eller pragmatisk, ved å spørre hva som ville reparert den — nytt ord, ny setningsbygning, eller uttrykkelig henvisning.
(4) Skriv ut begrunnelsen, ikke bare konklusjonen. Det er trinn tre og fire som skiller nivåene fra hverandre.
Distinksjonen mot nabobegrepet: framgangsmåten er en diagnose, ikke en løsning. Den sier hva slags problem du har, ikke hva svaret skal bli. Selve valget — hvilken lesning som skal legges til grunn, hvor grensen skal trekkes — er et tolkningsspørsmål og hører til en annen del av arbeidet.
Den vanligste enkeltfeilen i dette temaet er å lese oppgaven som en invitasjon til å lete etter formuleringer som virker upresise.
Det bommer på selve distinksjonen. Vagheten sitter i betydningen, ikke i formuleringen. En knivskarp, elegant formulering kan bære et gjennomvagt begrep — «rimelig» er en presis og velkjent formulering av et gjennomført vagt begrep. Og en klosset formulering kan bære et helt skarpt begrep.
Distinksjonen mot nabobegrepet: det er flertydigheten som sitter i uttrykket. Leter du etter noe i selve formuleringen, leter du altså etter flertydighet, uansett hva du kaller det. Å holde de to stedene fra hverandre — form og innhold — er hele poenget med kapitlet.
«Uklar» er et ord fra dagligtalen som dekker begge fenomenene og en del til: dårlig setningsbygning, ukjente ord, dårlig disponert tekst.
Ordet er ikke forbudt, men det er ikke en diagnose. Skriver du at et uttrykk er «uklart» og stopper der, har du sagt at du ikke vet hva slags problem du har foran deg.
Distinksjonen mot nabobegrepet: vaghet og flertydighet er faglige kategorier med hver sin test og hver sin reparasjon. «Uklarhet» har ingen av delene. Bruk ordet som inngang om du vil — «bestemmelsen er uklar, og uklarheten er av to slag» — og gå så videre til diagnosen.
Ikke all tvil om en lovtekst er språklig. Noen ganger er du helt sikker på hva ordene betyr og hvor grensen språklig går, og likevel usikker på om bestemmelsen skal anvendes — fordi du er usikker på hva den er ment å oppnå, eller hvilke hensyn som skal veie.
Vaghet og flertydighet er kategorier for den språklige tvilen. Sier du at et uttrykk er vagt når det du egentlig mener er at du ikke vet hvilket hensyn som bør vinne, har du brukt en språklig kategori på et normativt problem.
Distinksjonen mot nabobegrepet: grensen er ikke skarp, og det er selv et drøftingstema — spørsmålet om tolkningsproblemer i bunn og grunn er språklige eller normative behandles i kap. 2.2. Men i en diagnose er det verdt å si hvilken av dem du mener, i stedet for å la det stå åpent.
Ja, og det er verdt å si eksplisitt, for det er et av de stedene en besvarelse kan vise selvstendighet.
Uttrykket «offentlig sted» er flertydig: det kan bety et sted som eies av det offentlige, og det kan bety et sted som er alminnelig tilgjengelig for publikum. Og hver av de to betydningene er i tillegg vag i ytterkanten: er en tilnærmet folketom sidegate klokka fire om natten alminnelig tilgjengelig?
Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke en oppmykning av skillet. De to fenomenene er fortsatt ulike og sitter fortsatt hvert sitt sted. Poenget er at ett uttrykk kan bære begge samtidig, og at analysen da må gjøres i to trinn: først velge betydning, så vurdere gråsonen innenfor den valgte betydningen.
En presisering er en formulering som gjør et uttrykks anvendelsesområde mer bestemt enn det var. Ved flertydighet velger presiseringen én av betydningene; ved vaghet trekker den en skarpere grense innenfor gråsonen.
«Med offentlig sted menes sted som er alminnelig tilgjengelig for publikum» er en presisering av det flertydige. «Med vesentlig forsinkelse menes forsinkelse på mer enn 14 dager» er en presisering av det vage.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en presisering er ikke det samme som en definisjon. Definisjonen sier hva uttrykket betyr; presiseringen snevrer inn hva det dekker, og forutsetter dermed at betydningen allerede er på plass. I praksis glir de over i hverandre — særlig i lovtekst, der presiseringen ofte er skrevet som en definisjonsbestemmelse. Definisjonslæren behandles i kap. 2.3.
Et skjønnsmessig lovord er et vagt uttrykk lovgiveren har brukt fordi et mer presist uttrykk ville truffet dårligere: «forsvarlig», «rimelig», «vesentlig», «nødvendig», «barnets beste».
Slike ord er ikke svakheter i lovteknikken. De er en måte å legge en vurdering til rettsanvenderen på, fordi tilfellene varierer for mye til at en tallgrense ville truffet.
Distinksjonen mot nabobegrepet: et flertydig lovord gir ingen slik fleksibilitet. Det gir bare en usikkerhet om hvilken regel som gjelder — og den usikkerheten har ingen positiv funksjon. Derfor er det bare vagheten som kan forsvares som et redskap.
En nyskrevet ordensforskrift har denne bestemmelsen:
§ 2. Den som vesentlig forstyrrer ro og orden på offentlig sted, kan bortvises av politiet.
Diagnostiser de to uthevede uttrykkene. Hvilket problem bærer hvert av dem, og hva ville reparert det?
Reparasjonen: vagheten kan bare snevres inn ved at noen trekker en skarpere grense — en presisering i forskriften selv, eller en praksis som gradvis fyller gråsonen. Den kan ikke løses ved å velge mellom betydninger, for det finnes bare én.
«Offentlig sted» er flertydig — og deretter vagt. De mulige lesningene lar seg skrive som en kort liste: (1) sted i offentlig eie, (2) sted som er alminnelig tilgjengelig for publikum. En privat kjøpesenterpassasje faller inn under den andre og utenfor den første; en avstengt kommunal lagertomt faller inn under den første og utenfor den andre. At de to lesningene gir motsatt resultat i konkrete tilfeller, er selve beviset på at flertydigheten står åpen og ikke er lukket av sammenhengen.
Reparasjonen: her holder det å velge. En presisering i forskriften — «med offentlig sted menes sted som er alminnelig tilgjengelig for publikum» — fjerner flertydigheten helt. Men den fjerner ikke all uklarhet: innenfor den valgte betydningen står vagheten igjen, for «alminnelig tilgjengelig» har selv en gråsone.
Margnotat: den siste setningen er A-grepet i denne oppgaven. En besvarelse som stopper etter å ha valgt betydning, har løst det ene problemet og oversett at det andre står igjen. Å skrive ut at presiseringen fjerner flertydigheten, men etterlater vagheten, er å vise at de to kategoriene faktisk brukes som verktøy og ikke bare gjengis.
b) Vurder om uttrykket «nær pårørende» i en nyskrevet bestemmelse om innsyn i pasientjournal er vagt, flertydig, eller begge deler. Begrunn vurderingen.
Punkt b) er lagt inn som en felle av den vennlige typen: det ser ut som et enten-eller-spørsmål, og det er det ikke. Hadde du svart «vagt» og stoppet der, hadde du hatt et forsvarlig, men halvt svar.
Grepet som løfter, er å oppdage at flertydigheten må avgjøres først, fordi vagheten ser forskjellig ut i de to lesningene. Den rekkefølgen er selve analysehåndverket i temaet, og den kommer igjen i kap. 2.4 når legaldefinisjonene skal analyseres.
Er vaghet en mangel eller et redskap? (~12 min)
Her går kapitlet fra diagnose til drøfting. Spørsmålet er enkelt å stille og vanskelig å svare skarpt på: burde lovgiveren skrevet presist, eller er den uskarpe ytterkanten noe lovspråket trenger?
Begge posisjoner har sitt beste argument, og en drøfting som bare kjenner den ene er ikke en drøfting. Nedenfor får du råstoff til begge.
Posisjonen: den uskarpe ytterkanten er ikke en glipp, men en måte å fordele arbeid på. Lovgiveren kan ikke forutse alle tilfellene en regel skal møte i tjue år framover. Et vagt vilkår som «forsvarlig» lar regelen tilpasse seg tilfeller lovgiveren aldri tenkte på, uten at loven må endres.
Argumentet er sterkest der virkeligheten er variert og endrer seg raskt, og der en tallgrense ville rammet vilkårlig: en fast grense på 14 dager er skarp, men den behandler dag 14 og dag 15 helt ulikt uten at noe reelt skiller dem.
Distinksjonen mot nabobegrepet: dette argumentet forsvarer bare vagheten. Flertydighet har ingen tilsvarende funksjon — en åpen valgsituasjon mellom to regler gir ingen tilpasningsevne, bare usikkerhet om hvilken regel som gjelder.
Motposisjonen: den som skal innrette seg etter en regel, må kunne vite hva regelen krever. Et vagt vilkår flytter avgjørelsen fra en lovgiver som er valgt og som treffer generelle vedtak, til en rettsanvender som avgjør i det enkelte tilfellet.
Argumentet er sterkest der inngrepet er alvorlig — der regelen bærer en straff eller et tvangsinngrep — og der den som rammes ikke har mulighet til å innhente rådgivning på forhånd. Der er den uskarpe ytterkanten ikke fleksibilitet, men usikkerhet båret av den svakeste parten.
Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke et argument om at vagheten kan fjernes. Det er et argument om hvem som skal bære den — og det er nettopp derfor de to posisjonene ikke utelukker hverandre helt.
Et tredje moment som hører hjemme i begge posisjoner: vaghet kan ikke fjernes fra et språk, bare flyttes.
Presiserer du «vesentlig forsinkelse» til «forsinkelse på mer enn 14 dager», har du fjernet vagheten i dette ordet. Men du har innført en ny grense som selv kan bli tilfeldig, og du har som regel innført nye ord — «forsinkelse» krever et startpunkt, og startpunktet krever sitt eget vilkår.
Distinksjonen mot nabobegrepet: dette skiller seg fra flertydighetens reparasjon. Flertydigheten kan faktisk fjernes helt ved å velge betydning; vagheten kan bare skyves.
Hver presisering kjøper forutberegnelighet med treffsikkerhet, og omvendt.
En skarp tallgrense gjør det lett å vite hva som gjelder, men den treffer noen tilfeller feil: den som er 13 dager forsinket med en helt uunnskyldelig forsinkelse behandles mildere enn den som er 15 dager forsinket av en grunn ingen kunne rådd med. Et vagt vilkår treffer bedre i det enkelte tilfellet, men gir dårligere veiledning på forhånd.
Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke et argument for eller mot vaghet. Det er formuleringen av selve avveiningen, og en drøfting som skriver den ut har allerede tatt et skritt forbi den som bare lister opp fordeler og ulemper.
Diskuter om vagheten i lovspråket først og fremst bør ses som en svakhet eller som et nødvendig redskap. Ta standpunkt, og la standpunktet stå i første avsnitt.
De tre begrepsapparatene — og hvilket boka bruker (~8 min)
Språk- og definisjonsstoffet i dette emnet har hatt ulike pensumankere over tid, og de bruker delvis ulike ord om delvis samme fenomener. Det er en kjent kilde til forvirring, og sensorveiledningen for H2024 sier uttrykkelig at kandidaten står fritt til å velge apparat og ikke kan forventes å drøfte forholdet mellom dem. Det samme står i veiledningen for H2022.
Boka gjør derfor det enkleste: den velger ett arbeidsspråk, navngir de to andre, og later aldri som det finnes én riktig terminologi.
Tre navngitte tradisjoner er i spill i språk- og definisjonsstoffet:
(1) Kolflaath — vaghet og flertydighet, de tre flertydighetsformene, presisering, og definisjonsmåtene «kategori og tilleggskrav» mot oppregnende. Utgave- og pensumavhengig kobling.
(2) Høgberg — intensjonal og ekstensjonal definisjon, fra «I språkets bilde». Historisk anker, ikke dagens.
(3) Eng — konnotasjons- og denotasjonsangivelse, i tillegg til hele normteorien i del 1 av boka.
Bokas valg: Kolflaath som arbeidsspråk for språk- og definisjonsteorien, Eng som arbeidsspråk for normteorien. De to andre navngis der de eier et begrep, slik at du kjenner dem igjen i eldre sett og i pensumlitteratur.
Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke tre konkurrerende teorier om hva vaghet er. Det er tre delvis overlappende inndelinger av det samme feltet. Å velge ett apparat og bruke det konsekvent er bedre enn å blande tre.
Koblingen er utgave- og pensumavhengig, og merkes derfor med forbehold i pensumkartene. Du møter apparatet i eldre oppgavesett, og skillet behandles i sin fulle bredde i kap. 2.3.
Distinksjonen mot nabobegrepet: intensjonal og ekstensjonal definisjon er en definisjonslære, ikke en lære om uklarhet. Vaghet og flertydighet handler om hva som gjør en tekst vanskelig å anvende; definisjonsmåtene handler om hvordan man fastlegger et begrep.
I resten av boka er Eng arbeidsspråket for normteorien: normbegrepet, pliktmodalitetene, kompetansekriteriene, kvalifikasjonsnormene, avveiningsnormene.
Distinksjonen mot nabobegrepet: Engs konnotasjon- og denotasjonsangivelse ligger tett på Høgbergs intensjonale og ekstensjonale definisjon. Det er nettopp derfor de tre apparatene ikke skal blandes: samme sondring med tre navn, og du velger ett.
I den moderne signaturoppgaven — lovtekstanalysen — er språkteorien ett av tre verktøy, ved siden av normteorien og definisjonslæren.
Der brukes den slik: du leser bestemmelsen leddvis, og for hvert ledd spør du om det finnes uttrykk som bærer en åpen flertydighet, og om det finnes begreper med en gråsone som får betydning for hvor langt leddet rekker. Du velger de to eller tre uttrykkene som faktisk gjør en forskjell, og går i dybden på dem.
Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke en fullstendig kartlegging av alle tenkelige uklarheter. Uttømmende opplisting på bekostning av dybde er en egen typisk feil i emnet, og lovtekstanalysen behandles i sin fulle bredde i kap. 7.2.
(Eksamenslik oppgave i to deler, av den typen H2024 brukte. Sjangrene er redegjørelsesspørsmål (RED) i a) og lovtekstanalyse (LOV) i b). Sett av omtrent 45 minutter.)
a) Gjør rede for skillet mellom vaghet og flertydighet, og for de tre formene flertydighet kan ha.
b) Nedenfor står en nyskrevet bestemmelse. Analyser den språklig: pek ut de uttrykkene som bærer et reelt tolkningsproblem, si hva slags problem hvert av dem bærer, og begrunn klassifiseringen. Velg dybde framfor fullstendighet.
§ 3. Kommunen kan nekte utleie av kommunale lokaler til arrangementer som er egnet til å skape betydelig uro.
Ved vurderingen skal det legges vekt på arrangementets karakter og på tidligere erfaringer med arrangøren og lignende arrangementer.
Første ledd gjelder tilsvarende for utlån.
Feil #2 — dagligspråklig synsing om fagbegreper. Her: å skrive at et uttrykk er «uklart» eller «tvetydig i dagligtalen» og stoppe der. «Uklar» er ikke en diagnose, det er beskrivelsen av at du ikke har stilt en. Bruk gjerne ordet som inngang, men gå videre til hvilken av de to kategoriene du står i.
En tredje felle, som ikke har eget nummer, men koster like mye: å bruke plass på flertydigheter som sammenhengen allerede har lukket. Nesten hvert ord i en lovtekst er flertydig isolert sett. Det interessante er de som står åpne, og de kjenner du igjen på at de to lesningene gir ulikt resultat i et konkret tilfelle.
Kapitlets drøftingsakse er vaghet som mangel mot vaghet som redskap, og A-grepet ligger i å behandle den som en gradert avveining i stedet for et enten-eller.
Konkret er det tre grep som løfter:
(1) Begrunn hver klassifisering med testen som avgjør den — bytt ordet, bygg om setningen, se på sammenhengen — i stedet for å konstatere den. En konstatert klassifisering er riktig og flat; det er begrunnelsen som viser forståelse.
(2) Vis at et uttrykk kan bære begge problemene, og at analysen da må gjøres i to trinn: først velge betydning, så vurdere gråsonen innenfor den valgte betydningen.
(3) Skriv ut at vagheten ikke kan fjernes, bare flyttes, og at spørsmålet derfor er hvem som skal bære den. Det er den setningen som gjør drøftelsen til en avveining og ikke til en liste over fordeler og ulemper.
Alt dette hviler på bokas første mantra: forståelse foran gjengivelse. Definisjonene i dette kapitlet er korte nok til at alle kan gjengi dem. Det er anvendelsen på en faktisk tekst som skiller.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Innholdet er læringsstoff, ikke juridisk rådgivning — sjekk Lovdata for gjeldende rett. Les mer.