2.3 Definisjonslæren

En definisjon er en formulering som fastlegger betydningen av et uttrykk ved å angi hva uttrykket står for.

Definisjonen svarer på spørsmålet «hva betyr dette ordet?», og den svarer på det ved å sette et annet uttrykk i stedet for det som skal forklares. Er definisjonen god, kan du bytte det ene mot det andre uten at meningen endrer seg.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en presisering snevrer inn hva et uttrykk dekker, og forutsetter dermed at betydningen allerede er kjent. En definisjon fastlegger betydningen. I praksis er en lovbestemmelse som sier «med X menes Y» ofte begge deler samtidig, men når du blir bedt om å klassifisere den, er det definisjonssiden som spørres etter.

I en lovtekst: definisjonene står gjerne samlet i en innledende bestemmelse, ofte med bokstavpunkter.

På norsk: det som skal forklares, og det som forklarer. De latinske ordene brukes fordi de er korte og fordi pensum bruker dem, men du bør skrive dem ut i klarspråk første gang du bruker dem i en besvarelse.

I «med hjemmekontor menes arbeidssted i arbeidstakerens egen bolig» er hjemmekontor definiendum og arbeidssted i arbeidstakerens egen bolig definiens.

Distinksjonen mot nabobegrepet: de formelle kravene i dette kapitlet — presiserbarhet, operasjonaliserbarhet, ikke-sirkularitet — er alle krav til definiens. Definiendum kan man ikke stille krav til; det er gitt av at noen har brukt ordet.

En karakteristikk beskriver noe uten å fastlegge betydningen av et uttrykk. «Sykler er miljøvennlige» og «norsk lovspråk er knapt» er karakteristikker: de sier noe om det som omtales, ikke om hva ordet betyr.

Skillet ble spurt om direkte i V2014, og det er en av de enkleste måtene å vise presisjon på. Testen er om utsagnet kan brukes til å avgjøre om et tilfelle faller inn under uttrykket. «Kjøretøy med to hjul som drives fram med pedaler» kan brukes slik; «miljøvennlig» kan det ikke, for det finnes miljøvennlige ting som ikke er sykler.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en karakteristikk kan være helt sann og likevel ubrukelig som definisjon. Det er derfor det ikke holder å spørre om utsagnet stemmer — du må spørre om det avgrenser.

Testen som skiller definisjon fra karakteristikk, og som samtidig avslører en dårlig definisjon:

(1) Ta et tilfelle du er sikker på faller innenfor. Gir formuleringen riktig svar?
(2) Ta et tilfelle du er sikker på faller utenfor. Gir formuleringen riktig svar?
(3) Er svaret nei på ett av dem, er formuleringen enten for vid, for snever eller ingen definisjon i det hele tatt.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke det samme som å spørre om formuleringen er sann. En sann karakteristikk stryker på trinn to, fordi den slipper inn alt for mye.

En definisjon er for vid når definiens dekker tilfeller som klart ikke skulle vært omfattet.

«Med kjøretøy menes innretning som brukes til å flytte personer eller gods» er for vid: den fanger både sekker og heiser. Feilen er nesten alltid at et tilleggskrav mangler.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en for snever definisjon utelukker tilfeller som skulle vært med. De to feilene har hver sin reparasjon — legg til et krav, eller fjern et — og det er nyttig å si hvilken av dem du har foran deg.

En definisjon er for snever når definiens utelukker tilfeller som klart skulle vært omfattet.

«Med sykkel menes tohjuls kjøretøy som drives fram med pedaler» er for snever dersom loven også skal treffe trehjulssykler og lastesykler. Feilen er nesten alltid et tilleggskrav som er strammere enn formålet krever.

Distinksjonen mot nabobegrepet: at en definisjon er for snever er ikke det samme som at den er sirkulær eller uklar. Den kan være helt presis og likevel treffe feil — og det er nettopp derfor de formelle kravene ikke er nok alene.

En definisjon er sirkulær når definiens forutsetter at man allerede kjenner definiendum: «med sykling menes å bruke sykkel», «med forsvarlig behandling menes behandling som er forsvarlig».

Sirkelen kan også være indirekte, over to eller tre ledd: A defineres ved B, B ved C, og C ved A. Den formen er vanskeligere å oppdage og vanligere enn man skulle tro i lange definisjonsbestemmelser.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en sirkulær definisjon er ikke usann. Den er tom — den gir ingen ny informasjon, og derfor kan den ikke brukes til å avgjøre om et tilfelle faller innenfor. Det er nettopp derfor ikke-sirkularitet er et formelt krav og ikke en smakssak.

Definiens angir en overordnet kategori og legger til de tilleggskravene som skiller det definerte fra resten av kategorien.

«Med motorvogn menes kjøretøy som drives fram med motor» — kategorien er kjøretøy, tilleggskravet er motordrift. Formen er den vanligste i norsk lovtekst, og den er kjent fra ordbøker og fra hverdagsspråket.

Styrken: den fanger tilfeller ingen har tenkt på, fordi den beskriver et kjennetegn i stedet for å telle opp.
Svakheten: tilleggskravene er selv uttrykk, og de kan være vage. Vagheten er ikke fjernet, den er flyttet.

Distinksjonen mot nabobegrepet: den oppregnende definisjonen navngir tilfellene i stedet for kjennetegnet. Testen er enkel: kan du legge til et nytt tilfelle uten å endre definisjonen? Da er den bygget på kategori og tilleggskrav. Må du utvide lista? Da er den oppregnende. ⚠ Koblingen til Kolflaath er utgave- og pensumavhengig.

Definiens regner opp de tilfellene uttrykket omfatter, i stedet for å angi et felles kjennetegn.

«Med nær pårørende menes ektefelle, samboer, barn, foreldre og søsken.» Her er det ingen kategori og ingen tilleggskrav — det er en liste.

Styrken: den er lett å anvende og gir få gråsoner. Står du på lista, er du innenfor.
Svakheten: den er lukket. Nye tilfeller faller utenfor til lovgiveren endrer lista, og det gir tilfeldige utslag når virkeligheten flytter seg. Lovgiveren møter dette med åpne formuleringer som «blant annet» og «herunder» — men da er definisjonen ikke lenger rent oppregnende.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en definisjon ved kategori og tilleggskrav rekker automatisk til nye tilfeller som oppfyller kravene. ⚠ Koblingen til Kolflaath er utgave- og pensumavhengig.

Dette svarer nært til definisjon ved kategori og tilleggskrav. Navnene er ulike; sondringen er i praksis den samme.

Distinksjonen mot nabobegrepet: den ekstensjonale definisjonen angir hva begrepet omfatter. ⚠ Høgberg var pensumanker for språk- og definisjonsstoffet til og med H2022 og er derfor et historisk anker. Du møter navnene i eldre oppgavesett og i eldre litteratur, og det er grunn nok til å kjenne dem.

Dette svarer nært til den oppregnende definisjonen. En ekstensjonal definisjon av «nær pårørende» er en liste over hvem som regnes som det.

Distinksjonen mot nabobegrepet: den intensjonale definisjonen angir kjennetegnene i stedet for tilfellene. ⚠ Koblingen til Høgberg er historisk: apparatet var pensumanker til og med H2022.

Dette er den tredje tradisjonens navn på den samme grunnsondringen: angi kjennetegn, ikke tilfeller.

Distinksjonen mot nabobegrepet: denotasjonsangivelsen angir tilfellene. Eng er den ene konstante pensumreferansen gjennom hele materialet, og hans navn er derfor de tryggeste å kjenne — men også hos ham er poenget den samme sondringen.

«Med de nordiske land menes Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island» er en denotasjonsangivelse.

Distinksjonen mot nabobegrepet: konnotasjonsangivelsen angir kjennetegnene. Merk at en denotasjonsangivelse kan være uttømmende eller bare gi eksempler, og at forskjellen er stor: en uttømmende liste avgjør alle tilfeller, mens en eksempelliste bare gir veiledning.

De tre navnesettene deler feltet på nesten samme måte:

(1) Kjennetegnssiden: kategori med tilleggskrav (Kolflaath ⚠) · intensjonal definisjon (Høgberg ⚠) · konnotasjonsangivelse (Eng).
(2) Tilfellesiden: oppregnende definisjon (Kolflaath ⚠) · ekstensjonal definisjon (Høgberg ⚠) · denotasjonsangivelse (Eng).

Korrespondansen er nær, men ikke perfekt: apparatene er utviklet i ulike sammenhenger og har ulike randområder. Sensorveiledningene for H2024 og H2022 sier at kandidaten ikke kan forventes å drøfte forholdet mellom dem.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke tre konkurrerende teorier om hva en definisjon er. Det er tre delvis overlappende inndelinger av det samme. Rådet: velg ett apparat og bruk det konsekvent gjennom hele besvarelsen. Å bytte navnesett midtveis er den enkleste måten å se ubesluttsom ut på.

En deskriptiv definisjon beskriver hvordan et uttrykk faktisk brukes i et språksamfunn eller i et fagmiljø. Den gjør ikke noe med språkbruken; den rapporterer om den.

Ordbokens definisjon av «sykkel» er deskriptiv. Den kan være riktig eller gal — den kan bomme på hvordan folk faktisk bruker ordet — og det er nettopp fordi den gjør en påstand om noe som er tilfellet.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en normativ definisjon fastsetter en språkbruk i stedet for å beskrive den. Testen er å spørre om formuleringen kan være usann. Kan den det, er den deskriptiv. Kan den bare være mer eller mindre tjenlig, er den normativ.

En normativ definisjon, også kalt stipulativ, fastsetter hvordan et uttrykk skal brukes i en bestemt sammenheng. Den beskriver ikke en språkbruk — den innfører en.

«I denne loven menes med barn enhver person under 18 år» er normativ. Den kan ikke være usann. Den kan være uheldig, upraktisk eller i strid med dagligspråket, men den kan ikke være gal på samme måte som en beskrivelse kan.

Distinksjonen mot nabobegrepet: deskriptive definisjoner har sannhetsverdi, normative har det ikke — de har tjenlighet i stedet. Dette er den enkleste og mest presise måten å formulere skillet på, og den er verdt å ha ferdig formulert til eksamen.

I en lovtekst: definisjonene i en lov er som hovedregel normative. Det er selve poenget med at loven definerer noe.

Framgangsmåten for å avgjøre om en definisjon er deskriptiv eller normativ:

(1) Spør: kan denne formuleringen være usann?
(2) Kan den det — altså kan noen vise at ordet faktisk brukes annerledes, og dermed motbevise formuleringen — er den deskriptiv.
(3) Kan den ikke det, fordi den fastsetter noe for en bestemt sammenheng, er den normativ.
(4) Er svaret uklart, skriv ut begge lesningene i stedet for å velge tilfeldig.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke det samme som å spørre om definisjonen står i en lov. En lov kan gjengi en etablert språkbruk uten å endre den, og en fagbok kan innføre et helt nytt begrep. Det er formuleringens funksjon som avgjør, ikke hvor den står.

Et hyppig tvilstilfelle: en lovbestemmelse definerer et begrep på en måte som sammenfaller med alminnelig språkbruk.

«Med kjøretøy menes innretning som er bestemt til å kjøre på bakken» ligger tett på hvordan ordet brukes til daglig. Er bestemmelsen da deskriptiv?

Den ene lesningen: nei. Funksjonen er å fastsette hva som skal gjelde i loven, og at innholdet sammenfaller med språkbruken er et valg lovgiveren har tatt. Sammenfallet er et resultat, ikke en beskrivelse.

Den andre lesningen: ja, i sitt innhold. Bestemmelsen henter innholdet sitt fra språkbruken, og skulle språkbruken vise seg å være en annen, ville det være et argument for å lese bestemmelsen annerledes.

Distinksjonen mot nabobegrepet: den første lesningen skiller på funksjon, den andre på innhold. Begge er forsvarlige, og en besvarelse som skriver ut begge og velger med begrunnelse står sterkere enn en som velger stilltiende.

Kapitlets viktigste drøftingsakse, og den kan formuleres skarpt:

En deskriptiv definisjon kan være riktig eller gal, fordi den gjør en påstand om en språkbruk som lar seg undersøke.

En normativ definisjon kan ikke være riktig eller gal, bare mer eller mindre tjenlig for det formålet den skal tjene. Spørsmålet «er denne definisjonen riktig?» er derfor et galt spørsmål å stille til en legaldefinisjon. Det riktige spørsmålet er «tjener den formålet, og til hvilken pris?».

Distinksjonen mot nabobegrepet: at en definisjon ikke kan være gal, betyr ikke at den ikke kan kritiseres. Den kan være for vid, for snever, sirkulær, uoperasjonaliserbar eller i unødig strid med dagligspråket — alt dette er kritikk av tjenlighet, ikke av sannhet.

Når en definisjon skal vurderes, er det tre spørsmål som gjør jobben:

(1) Hva skal bestemmelsen oppnå?
(2) Fanger definisjonen de tilfellene formålet peker ut, og bare dem?
(3) Hva koster valget — i forutberegnelighet, i rekkevidde, i sprøhet over tid?

Distinksjonen mot nabobegrepet: formålsbetraktningen er ikke en erstatning for de formelle kravene, men et tillegg. En definisjon kan bestå alle de formelle kravene og likevel tjene formålet dårlig — og det er nettopp den vurderingen H2022 etterspør når veiledningen sier at analysen ikke kan stoppe ved klassifiseringen.

«Med forsvarlig behandling menes behandling i samsvar med anerkjent faglig standard» er presiserbar: det finnes noe å undersøke, nemlig hva den anerkjente standarden er. «Med forsvarlig behandling menes god behandling» er det ikke — det er bare et nytt vurderingsord uten holdepunkter.

Distinksjonen mot nabobegrepet: presiserbarhet er ikke det samme som presisjon. En definisjon kan være vag og likevel presiserbar, fordi den peker mot noe som kan undersøkes. Det er nettopp fordi lovspråket trenger vage vilkår at presiserbarheten er kravet og ikke presisjonen.

«Med heltidsstilling menes stilling med avtalt arbeidstid på minst 37,5 timer per uke» er operasjonaliserbar: du slår opp i arbeidsavtalen og teller. «Med heltidsstilling menes stilling som krever full innsats» er det ikke.

Distinksjonen mot nabobegrepet: presiserbarhet handler om at begrepet lar seg avgrense i teorien; operasjonaliserbarhet om at avgrensningen lar seg gjennomføre i praksis, av den som skal anvende regelen. En definisjon kan være presiserbar uten å være operasjonaliserbar — for eksempel om den forutsetter kunnskap ingen har tilgang til.

Kravet er absolutt på en måte de to andre ikke er: en sirkulær definisjon er ikke dårlig, den er tom. Den gir ingen ny informasjon og kan derfor ikke brukes til å avgjøre noe som helst.

Sirkelen kan gå over flere ledd. Definerer en lov «virksomhet» ved «foretak som driver virksomhet» og «foretak» ved «enhet som driver virksomhet», er sirkelen indirekte, men like tom.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en for vid definisjon gir feil svar; en sirkulær gir intet svar. Det er derfor sirkularitet er den ene feilen du alltid skal si fra om når du finner den.

Fem trinn, i rekkefølge, når en definisjon skal vurderes:

(1) Bestem definisjonsmåten: kategori med tilleggskrav, eller oppregnende?
(2) Bestem om definisjonen er deskriptiv eller normativ, med sannhetstesten.
(3) Prøv de tre formelle kravene: presiserbarhet, operasjonaliserbarhet, ikke-sirkularitet.
(4) Kjør avgrensningstesten på et klart tilfelle i hver ende — er den for vid eller for snever?
(5) Vurder tjenligheten mot formålet, og si hva valget koster.

Distinksjonen mot nabobegrepet: trinn ett og to er klassifisering. Trinn tre til fem er vurdering. Å stoppe etter trinn to er nøyaktig den feilen som gjør et svar korrekt og flatt.

Ordene «blant annet», «herunder» og «som for eksempel» gjør en definisjon åpen: oppregningen er da veiledende, ikke avgrensende. Ordene «bare», «utelukkende» og «som nevnt i» gjør den uttømmende.

Forskjellen er stor. I en åpen definisjon kan et tilfelle som ikke står på lista likevel omfattes, dersom det oppfyller det overordnede kravet. I en uttømmende kan det ikke.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en åpen oppregning er i realiteten ofte en definisjon ved kategori og tilleggskrav med eksempler i tillegg — og det er verdt å si eksplisitt, fordi mange leser «herunder» som om det avgrenset. Ordet gjør det motsatte.

Den vanligste definisjonsformen i norsk lovtekst er verken ren kategori med tilleggskrav eller ren oppregning, men en blanding: et hovedkrav med en åpen eksempelliste, typisk innledet med «herunder».

«Med idrettsanlegg menes anlegg som brukes til idrett, herunder idrettshall og svømmehall» er en slik. Hovedkravet avgjør; lista opplyser. Et anlegg som ikke står på lista omfattes likevel dersom hovedkravet er oppfylt.

Distinksjonen mot nabobegrepet: blandingsformen er ikke en tredje definisjonsmåte. Den er en kategoridefinisjon med eksempler, og det er den beste måten å klassifisere den på. Feilen mange gjør er å lese eksempellista som om den avgrenset — og det gjør den bare når den er innledet med et uttømmende ord.

En definisjon kan følge alminnelig språkbruk eller bryte med den, og valget har en pris begge veier.

Følger den: leseren forstår teksten uten å slå opp, og forutberegneligheten er høy. Men lovgiveren arver dagligspråkets vaghet.
Bryter den: lovgiveren får den avgrensningen formålet krever. Men leseren som ikke slår opp i definisjonsbestemmelsen tar feil, og det er en reell kostnad — særlig i regler som retter seg mot folk uten juridisk bakgrunn.

Distinksjonen mot nabobegrepet: at en definisjon bryter med dagligspråket gjør den ikke gal, siden normative definisjoner ikke har sannhetsverdi. Det gjør den mindre tjenlig langs én akse, og det er den presise måten å formulere innvendingen på.

En definisjon gjelder så langt den selv sier at den gjelder. «I denne loven menes …» rekker til hele loven; «I dette kapitlet menes …» rekker til kapitlet.

Utenfor sitt eget område har definisjonen ingen bindende kraft, men den kan ha argumentasjonsverdi: at lovgiveren har definert et ord på én måte i én lov er et argument — ikke et avgjørende ett — for å lese det likt i en annen.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette skiller definisjonens virkeområde fra dens innhold. En definisjon kan ha snevert virkeområde og vidt innhold, og omvendt, og de to spørsmålene må holdes fra hverandre i en analyse.

Skillet fra kap. 2.1, nå med definisjonslæren på plass:

En presisering snevrer inn hva et uttrykk dekker, og forutsetter at betydningen er kjent. En definisjon fastlegger betydningen.

I lovtekst er de ofte skrevet i samme form — «med X menes Y» — og da er skillet et spørsmål om hva formuleringen gjør, ikke om hvordan den ser ut. Velger den mellom flere betydninger av et flertydig ord, virker den som en presisering. Fastsetter den et innhold ordet ikke hadde fra før, virker den som en definisjon.

Distinksjonen mot nabobegrepet: i praksis gjør de fleste legaldefinisjoner begge deler samtidig, og det er helt lovlig å si det i en analyse. Det som ikke går an, er å bruke ordene om hverandre uten å ha sagt at man gjør det.

Mot flertydighet virker definisjonen fullt ut: den velger én betydning, og problemet er borte.

Mot vaghet virker den bare delvis. Den kan trekke en skarpere grense, men de ordene grensen er skrevet med har selv gråsoner. Definerer du «vesentlig forsinkelse» som «forsinkelse som medfører betydelig ulempe», har du byttet ett vagt ord mot et annet. Definerer du det som «forsinkelse på mer enn 14 dager», har du fjernet vagheten og kjøpt en tilfeldighet i stedet.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er grunnen til at definisjonslæren ikke gjør språkteorien fra kap. 2.1 overflødig. De to apparatene svarer på hvert sitt spørsmål, og i en lovtekstanalyse brukes de sammen.

Et poeng som gjelder hele emnet, og som er særlig synlig i definisjonslæren: det finnes ikke alltid ett riktig svar.

En blandingsform med «herunder» kan forsvares både som en åpen oppregning og som en kategoridefinisjon med eksempler. En definisjon som sammenfaller med dagligspråket kan forsvares både som normativ i funksjon og som deskriptiv i innhold.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke det samme som at hva som helst går an. Klassifiseringen må være begrunnet i en test, og en tolkning som er søkt gir trekk. Poenget er at når to lesninger begge er godt begrunnet, er det bedre å skrive ut begge og velge én med begrunnelse enn å velge stilltiende og late som spørsmålet var enkelt.

En legaldefinisjon er en definisjon gitt i en lov eller forskrift, som fastsetter hva et uttrykk skal bety der.

Legaldefinisjoner er som hovedregel normative — det er selve poenget med at loven definerer noe — og de kan bygges på begge definisjonsmåtene, ofte i blanding.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en definisjon i en fagbok binder ingen. En legaldefinisjon binder rettsanvenderen innenfor sitt virkeområde, og det er den forskjellen som gjør at legaldefinisjonen har sitt eget kapittel: kap. 2.4.