6.3 Beredskapsstoff: kriselikevekter og KI i vekstmodellen *(bør kjenne til)*
To lavfrekvente, men billige temaer: endogen risikopremie med flere likevekter — og roboter som «nye arbeidere» i nyklassisk vekst.
- Kriselikevekter har forekommet i 1 av 13 sett (H2022 utsatt) — 8 %.
- Kunstig intelligens og roboter i vekstmodellen har forekommet i 1 av 13 sett (H2025, b-oppgaven) — også 8 %. Dette er en ny sjanger, og det er grunn til å tro at den kommer igjen.
Grunnen til at temaene er verdt en halvtime likevel, er at de er billige: begge bygger på grep du allerede kan. Kriselikevektene er dobbeltkryssingen fra kap. 1.6, flyttet fra vekstmodellen til kortsiktsanalysen. KI-spørsmålet er et fordelingsspørsmål i vekstmodellens språk, og hele svaret hviler på ett skille du kan lære i to minutter.
Prioriter derfor slik: les kapitlet én gang, sørg for at du kan si det avgjørende skillet i hver del, og gå videre. Ikke bruk tid på å pugge detaljer her når Del 1 og Del 4 er de som bærer eksamen.
- kap. 1.6 — flere likevekter og fattigdomsfeller. Første del av dette kapitlet er samme grep, anvendt på kort sikt.
- Penger, banker og finanssystemet (ECON1310) — at bankenes utlånsrente inneholder en risikopremie over styringsrenta.
- kap. 4.1 — IS-relasjonen og rentens virkning på etterspørselen.
- kap. 1.4 — vekstmodellen med produktivitetsvekst, til andre del.
Sist du var her — de to grepene du trenger ferdig oppfrisket:
1. Dobbeltkryssing gir flere likevekter. Når en parameter avhenger av nivået på det den skal forklare, kan to kurver krysse hverandre mer enn én gang. Da finnes flere likevekter, og de er vekselvis stabile og ustabile. I kap. 1.6 var det spareraten eller befolkningsveksten som avhang av inntektsnivået.
2. Renta bedriftene og husholdningene faktisk møter, er ikke styringsrenta. Den er styringsrenta pluss et påslag som avhenger av hvor risikabelt banken vurderer lånet.
Kapitlet har to deler som ikke har noe med hverandre å gjøre, ut over at begge er lavfrekvente og billige å dekke.
Den første handler om at en kortsiktig nedgang kan bli varig, dersom finansmarkedene reagerer på nedgangen ved å gjøre lån dyrere. Den andre handler om hva som skjer med lønninger og fordeling når maskiner blir gode nok til å gjøre arbeidet vårt.
- Løkke 1 (~20 min): kriselikevekter med endogen risikopremie.
- Løkke 2 (~20 min): kunstig intelligens i vekstmodellen.
Løkke 1 — Kriselikevekter: når nedgangen blir selvforsterkende (~20 min)
En bedrift som vil utvide, går i banken. Banken vurderer risikoen: hvor sannsynlig er det at bedriften klarer å betale tilbake? I gode tider er svaret «ganske sannsynlig», og påslaget over styringsrenta blir lite. I dårlige tider stiger sannsynligheten for konkurs, og banken krever mer.
Det virker rimelig fra bankens side. Men legg merke til hva det gjør i makro: når aktiviteten faller, blir lån dyrere — og dyrere lån gir lavere investeringer og forbruk, altså enda lavere aktivitet. Nedgangen bærer sin egen forsterkning i seg.
Er denne forsterkningen sterk nok, kan økonomien få mer enn én likevekt.
At påslaget bankene krever over styringsrenta, avhenger av aktivitetsnivået i økonomien: lav aktivitet gir høyere konkursrisiko, som gir høyere premie og dermed høyere utlånsrente.
Premien kalles endogen fordi den bestemmes inne i modellen, av noe modellen selv forklarer, i motsetning til en fast premie som legges til utenfra. Konsekvensen er en ny tilbakekopling: aktivitet → risikovurdering → lånerente → etterspørsel → aktivitet.
Dette er den eneste finansmarkedsmekanismen som kreves i dette emnet, og den kreves bare kvalitativt.
En nedgang som utløser krefter som forsterker den videre, i stedet for å dempe den.
Med endogen risikopremie går kjeden slik: aktiviteten faller → bankene ser høyere konkursrisiko → utlånsrenta stiger → investeringer og forbruk faller → aktiviteten faller videre → risikoen vurderes som enda høyere. Hver runde forsterker den forrige.
I en normal konjunkturnedgang virker det motsatte: sentralbanken kutter renta, og lavere rente demper fallet. Forskjellen er at styringsrenta beveger seg i dempende retning, mens risikopremien beveger seg i forsterkende retning. Er premiens bevegelse sterk nok, kan den dominere.
Hvordan flere likevekter oppstår
Tegn diagrammet slik: samlet produksjon langs den vannrette aksen, og samlet etterspørsel langs den loddrette. Legg inn en -graders linje — der ligger alle punkter der etterspørselen er lik produksjonen, altså alle mulige likevekter.
Så etterspørselskurven. Uten risikopremien er den en vanlig, slak stigende linje: høyere inntekt gir høyere forbruk, men mindre enn krone for krone, siden noe spares og noe importeres. Den krysser -graders linjen én gang.
Med endogen risikopremie endres formen. Ved lav aktivitet er premien høy, og etterspørselen ligger lavt. Ved høy aktivitet er premien nær null, og etterspørselen ligger høyt. I området mellom — der premien faller raskt med aktiviteten — blir kurven brattere enn -graders linjen, fordi en økning i inntekten både gir mer forbruk og lavere lånerente.
En kurve som er slak, så bratt, så slak igjen, kan krysse en rett linje tre ganger. Og det er nettopp det som skjer.
Regelen for hvilke skjæringspunkter økonomien beveger seg mot:
- Der etterspørselskurven er slakere enn -graders linjen, er likevekten stabil. En liten avvikelse dempes: ligger produksjonen litt over likevekten, er etterspørselen lavere enn produksjonen, og produksjonen justeres ned igjen.
- Der kurven er brattere enn -graders linjen, er likevekten ustabil. En liten avvikelse forsterkes, og økonomien glir bort fra punktet — mot den nærmeste stabile likevekten.
Med tre skjæringspunkter er de to ytterste stabile og det midterste ustabilt. Det midterste er derfor ikke en likevekt økonomien noen gang hviler i, men en terskel som skiller de to områdene fra hverandre.
Dynamikkpilene skal med i figuren. Uten dem har du bare tegnet tre kryss, ikke forklart hva de betyr.
Den nedre stabile likevekten i et system med endogen risikopremie: et varig tilstand med lav aktivitet, høy risikopremie og dyre lån, som økonomien ikke kommer ut av av seg selv.
Det som gjør den til en «krise» og ikke bare en nedgangskonjunktur, er varigheten. I en vanlig konjunkturnedgang er likevekten den samme hele tiden, og økonomien vender tilbake til den. Her har økonomien flyttet seg til en annen likevekt, og den blir liggende der selv etter at det opprinnelige sjokket er over.
Dette er nøyaktig samme logikk som fattigdomsfella i kap. 1.6 — bare flyttet fra vekstmodellens lange sikt til kortsiktsanalysen, og med risikopremien i stedet for spareraten som den nivåavhengige parameteren.
Den ustabile midterste likevekten fungerer som et vippepunkt. Ligger økonomien over den, trekkes den opp mot høylikevekten; ligger den under, trekkes den ned mot kriselikevekten.
Konsekvensen er den viktigste innsikten i denne delen: et midlertidig sjokk kan gi en varig nedgang. Er sjokket stort nok til å skyve aktiviteten under terskelen, tar den selvforsterkende mekanismen over, og økonomien havner i kriselikevekten — også etter at sjokket er borte. Er sjokket mindre, henter økonomien seg inn av seg selv.
Det er størrelsen på sjokket i forhold til terskelen som avgjør, ikke varigheten av det.
Politikkonklusjonen: er økonomien havnet i kriselikevekten, må et tiltak være stort nok til å løfte aktiviteten over terskelen for å ha varig virkning. Er det mindre, glir økonomien tilbake når tiltaket avsluttes.
Dette snur den vanlige avveiningen på hodet. Normalt er små, gradvise tiltak trygge. Her kan et lite tiltak være bortkastet, mens et stort kan være selvfinansierende i den forstand at økonomien blir liggende i høylikevekten etterpå og ikke trenger fortsatt støtte.
Det er samme resonnement som i fattigdomsfella, der bare et løft over terskelen — ikke gjentatt småhjelp — flytter økonomien varig opp. Merk at konklusjonen hviler på at flere likevekter faktisk finnes; er premien lite følsom for aktiviteten, finnes bare én likevekt, og da gjelder den vanlige avveiningen.
En finansuro i utlandet gir et kraftig, men kortvarig fall i norsk eksportetterspørsel. Bruk modellen med endogen risikopremie til å drøfte om nedgangen kan bli varig, og hva finanspolitikken bør gjøre.
Figur i ord: etterspørselskurven er slak ved lav aktivitet (høy premie), bratt i mellomområdet (der premien faller raskt), og slak igjen ved høy aktivitet (premien nær null). En slik S-formet kurve krysser -graders linjen tre ganger. Jeg merker den nedre stabile likevekten , den ustabile terskelen og den øvre stabile likevekten , med stiplede hjelpelinjer ned til aksen. Dynamikkpiler langs den vannrette aksen peker mot i intervallet under terskelen, og mot i intervallet over. Figuren over viser oppsettet.
Analysen. Økonomien starter i . Eksportsvikten skifter etterspørselskurven ned, og aktiviteten faller. Nå er det to muligheter, og hvilken som gjelder, avhenger av hvor stort sjokket er:
Lite sjokk. Aktiviteten faller, men holder seg over terskelen . Når eksportetterspørselen kommer tilbake, trekkes økonomien opp mot igjen. Nedgangen er midlertidig, akkurat som i standardanalysen.
Stort sjokk. Aktiviteten faller under terskelen. Da tar den selvforsterkende mekanismen over: lavere aktivitet gir høyere risikopremie, som gir dyrere lån, som gir lavere investeringer og forbruk, som gir lavere aktivitet igjen. Økonomien glir ned til kriselikevekten — og der blir den liggende, selv etter at eksportetterspørselen er tilbake på normalt nivå. Det midlertidige sjokket har gitt en varig nedgang.
Politikkonklusjonen, skarpt. Havner økonomien i , må et finanspolitisk tiltak være stort nok til å løfte aktiviteten over terskelen. Er det mindre, forsvinner virkningen når tiltaket avsluttes — økonomien glir tilbake. Er det stort nok, blir økonomien liggende i etterpå, og støtten kan trekkes tilbake uten at nedgangen kommer igjen.
Dette snur den vanlige avveiningen: normalt er gradvise tiltak trygge, men i denne situasjonen kan gradvishet være det samme som å kaste penger ut vinduet.
Forbeholdet som må med. Konklusjonen hviler på at risikopremien er tilstrekkelig følsom for aktiviteten til at kurven faktisk blir brattere enn -graders linjen i mellomområdet. Er den lite følsom, finnes bare én likevekt, og da gjelder standardanalysen: nedgangen er midlertidig, og gradvise tiltak er riktige. Om flere likevekter finnes, er altså et empirisk spørsmål modellen ikke svarer på — og det bør sies.
(Innstegsoppgave — ren gjengivelse.)
Forklar i tre–fire setninger hvorfor en endogen risikopremie kan gjøre en nedgang selvforsterkende.
b) Hvorfor er det midterste punktet ikke en likevekt økonomien noen gang hviler i?
c) Forklar hvorfor et midlertidig sjokk kan gi en varig nedgang.
b) Sammenlign med fattigdomsfella i kap. 1.6. Hva er likt, og hva er forskjellig?
c) Hvilket forbehold må du ta før du gir politikkrådet i a)?
Løkke 2 — Kunstig intelligens i vekstmodellen (~20 min)
Et lagerhotell erstatter tjue plukkere med et robotsystem. En advokat bruker et språkmodellverktøy og kommer gjennom dobbelt så mange saker i uka.
Begge er «kunstig intelligens tatt i bruk». Men for lønna til de involverte gjør de stikk motsatt ting — og det er hele svaret på eksamensspørsmålet.
Måten erstattende teknologi virker i vekstmodellen: en robot som kan gjøre samme arbeid som et menneske, virker på arbeidsmarkedet som om det kom flere arbeidere til.
Konsekvensen følger av vanlig tilbud og etterspørsel. Kommer det mer arbeidskraft av samme type — enten i form av mennesker eller maskiner — faller avlønningen av den typen arbeid. Det er ikke fordi robotene er «urettferdige», men fordi det som blir mer av, blir mindre verdt på marginen.
Merk at samlet produksjon stiger: det utføres mer arbeid enn før. Det er fordelingen av produksjonen som endres.
Fordelingen av samlet inntekt mellom arbeid (lønn) og kapital (overskudd, renter, utbytte) — altså mellom produksjonsfaktorer, ikke mellom personer.
Begrepet er nødvendig for KI-spørsmålet fordi det er her endringen skjer: erstattende teknologi flytter inntekt fra lønn til kapital. «Robotlønna» — verdien av det arbeidet roboten utfører — tilfaller den som eier roboten.
Skillet mellom funksjonell og personlig fordeling er poenget som gjør drøftingen interessant: en person kan tape som lønnstaker og vinne som eier samtidig.
Det avgjørende skillet i KI-spørsmålet:
- Erstattende teknologi gjør samme arbeid som mennesket. Den virker som mer arbeidskraft av samme type, og byr ned lønna til dem den konkurrerer med.
- Forsterkende teknologi gjør mennesket mer produktivt i sitt eget arbeid. Da stiger verdien av den arbeidskraften, og lønna trekkes opp.
Samme teknologi kan være erstattende i ett yrke og forsterkende i et annet — et språkmodellverktøy erstatter deler av rutinearbeidet i saksbehandling, men forsterker den erfarne rådgiveren som bruker det.
Å signere lønnseffekten av kunstig intelligens uten dette skillet er feil. Svaret er «det avhenger av», og modellen sier presist hva det avhenger av.
Om erstattende teknologi gjør folk fattigere, avhenger av hvem som eier den.
Er eierskapet konsentrert, går «robotlønna» til en liten gruppe, og de som mister lønnsinntekt, får ingenting igjen. Er eierskapet spredt — direkte, gjennom pensjonsordninger, eller gjennom statlige eierandeler og fond som finansierer fellesgoder — kommer avkastningen tilbake til de samme menneskene i form av kapitalinntekt eller offentlige tjenester. Da kan samlet inntekt per person stige selv om lønnsandelen faller.
Dette er grunnen til at et godt svar på KI-spørsmålet handler om eierskap og omstilling, ikke om å bremse teknologien: den samlede kaka blir større, og spørsmålet er hvordan den deles.
Figuren: to paneler, motsatt konklusjon
Tegn et arbeidsmarked: sysselsetting langs den vannrette aksen, lønn langs den loddrette. Etterspørselen etter arbeid faller med lønna, siden bedriftene ansetter så lenge det siste hodet er verdt mer enn det koster. Tilbudet stiger med lønna.
Panel 1 — erstattende teknologi: robotene legges til på tilbudssiden, som «nye arbeidere». Tilbudskurven skifter til høyre, og likevektslønna faller. Sysselsettingen målt i utført arbeid stiger, men lønnssatsen per menneskelig arbeidstime er lavere.
Panel 2 — forsterkende teknologi: hvert menneske produserer mer, så verdien av en arbeidstime stiger. Etterspørselskurven skifter til høyre, og likevektslønna stiger.
Samme teknologi, to paneler, motsatt fortegn på lønna. Det er derfor svaret må begynne med en presisering av hva teknologien gjør.
Diskutér kort hvordan kunstig intelligens påvirker lønningene, og hvorfor svaret avhenger av både hva teknologien gjør og hvem som eier den.
Erstattende teknologi. Der en maskin kan utføre samme arbeid som et menneske, virker den som om det kom flere arbeidere til av samme type. Da faller avlønningen av den typen arbeid — ikke av urettferdighet, men fordi det som blir mer av, blir mindre verdt på marginen.
Figur i ord: i et arbeidsmarkedsdiagram med sysselsetting vannrett og lønn loddrett skifter tilbudet av arbeidskraft til høyre, mens etterspørselskurven ligger fast. Skjæringspunktet flytter seg ned og ut: lavere lønnssats, mer utført arbeid. Venstre panel i figuren over.
Verdien av det arbeidet roboten utfører, forsvinner ikke — den tilfaller den som eier roboten. I fordelingsspråk flyttes inntekt fra lønn til kapital, altså en endring i den funksjonelle inntektsfordelingen.
Forsterkende teknologi. Der teknologien i stedet gjør mennesket mer produktivt i sitt eget arbeid, stiger verdien av en arbeidstime. Etterspørselen etter arbeidskraft skifter til høyre, og lønna stiger — høyre panel i figuren. Samme verktøy kan være erstattende i ett yrke og forsterkende i et annet.
Eierskapet. Her ligger den andre halvdelen av svaret. Er eierskapet til teknologien konsentrert, taper de som mister lønnsinntekt, uten å få noe igjen. Er det spredt — gjennom pensjonsordninger, direkte eierskap, eller statlige fond som finansierer fellesgoder — kommer avkastningen tilbake til de samme menneskene som kapitalinntekt eller offentlige tjenester. Da kan samlet inntekt per person stige selv om lønnsandelen faller.
Vekstdimensjonen. I vekstmodellens språk er kunstig intelligens først og fremst høyere produktivitetsvekst . Det gir en brattere vekstbane for produksjon og konsum per arbeider på lang sikt — merk at det er banen og ikke nivået som endres, og at kapitalen per effektivitetsenhet i ny likevekt faktisk blir lavere, fordi strålen blir brattere. Samlet velstand stiger altså.
Konklusjon, skarpt. Kunstig intelligens gjør den samlede kaka større. Om den gjør lønnstakerne fattigere, avhenger av to ting: om teknologien i deres yrke erstatter eller forsterker arbeidet deres, og om de har en andel i avkastningen av teknologien. Derfor er det riktige politiske spørsmålet hvordan omstilling og eierskap organiseres — ikke om teknologien bør bremses. Å bremse den ville gjort kaka mindre uten å løse fordelingsspørsmålet.
(Innstegsoppgave — plassér tilfellene.)
Avgjør for hvert tilfelle om teknologien virker erstattende eller forsterkende for de involverte, og hva som skjer med lønna deres.
a) Et robotsystem overtar plukkejobben på et lager.
b) En rådgiver bruker et språkmodellverktøy og behandler dobbelt så mange saker.
c) En selvbetjeningsløsning erstatter halvparten av kassemedarbeiderne i en butikkjede.
d) En sveiser bruker et system som gjør sveisene mer presise, slik at færre må gjøres om.
En kommentator hevder at «robotene gjør oss alle fattigere».
a) Hva er riktig i påstanden, og hva er galt?
b) Forklar hva funksjonell inntektsfordeling er, og hvorfor begrepet er nødvendig for å svare.
c) Hvilken politikk følger av analysen — og hvilken følger IKKE av den?
(Krevende — de to delene av kapitlet møtes.)
Anta at kunstig intelligens tas i bruk raskt, at omstillingen skaper betydelig usikkerhet, og at bankene i en periode vurderer utlån til de mest berørte næringene som klart mer risikable.
a) Kan de to mekanismene i dette kapitlet virke samtidig? Forklar.
b) Hva blir politikkonklusjonen dersom de gjør det?
c) Hvilket forbehold er viktigst å ta?
- Å signere lønnseffekten av kunstig intelligens uten skillet mellom erstattende og forsterkende teknologi (feil #10 — å signere ubestemte effekter). Svaret er «det avhenger av», og modellen sier presist hva det avhenger av.
- Å glemme eierskapsdimensjonen. «Robotlønna» forsvinner ikke — den skifter mottaker. Uten dette poenget mangler halve svaret.
- Å behandle kriselikevekten som en vanlig konjunkturnedgang. Poenget er varigheten og terskelen: et midlertidig sjokk kan gi en varig nedgang, og gradvise tiltak kan være bortkastet.
- Å tegne dobbeltkryssing uten dynamikkpiler (feil #12 — å glemme veien til likevekten). Tre kryss uten piler forklarer ingenting om hvilket punkt økonomien beveger seg mot.
- Å presentere de betingede resultatene som sikre. Både flere likevekter og lønnseffekten hviler på forutsetninger som ikke er avgjort i dette pensumet. Si betingelsen.
- Å bruke uforholdsmessig lesetid her. Dette er stoff i prioritetsklasse 3 av 3. To temaer à 8 prosents forekomst skal ikke ta tid fra vekstblokken eller den åpne rentemodellen.
Begrepsbank
Begrepsbanken er flashcard-/repetisjonsstoff — den gjentar det du nettopp har lest. Hopp trygt over ved førstegangslesing; tidsanslaget for kapitlet gjelder kjernestoffet.
Renta bedrifter og husholdninger faktisk betaler, er styringsrenta pluss et påslag som dekker bankens kostnader og risiko. Det er utlånsrenta, ikke styringsrenta, som bestemmer etterspørselen etter kreditt og dermed investeringene.
I standardmodellen behandles påslaget som konstant, slik at renta i IS-relasjonen kan tolkes som styringsrenta. Hele poenget i dette kapitlet er at påslaget kan variere med aktiviteten — og at det da får makroøkonomiske konsekvenser sentralbanken ikke kontrollerer direkte.
Et resultat som bare gjelder under en forutsetning som ikke er avgjort, skal presenteres som betinget — ikke som en spådom.
Både temaene i dette kapitlet er slike: flere likevekter finnes bare dersom risikopremien er tilstrekkelig følsom for aktiviteten, og lønnseffekten av teknologi avhenger av om den erstatter eller forsterker arbeidet i det aktuelle yrket.
Formen på en god formulering: «Dersom [betingelsen] holder, følger [konklusjonen]. Om betingelsen holder, er et empirisk spørsmål modellen ikke svarer på, men det kan undersøkes ved [observasjon].» Dette gir uttelling der en skråsikker påstand ikke gjør det.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.