1.1 Teoritradisjonene som analyseverktøy

En teoritradisjon er et sett antakelser om hvem som handler i internasjonal politikk, hva de vil, og hva som begrenser dem. Antakelsene henger sammen, og til sammen gir de en spådom: er verden slik tradisjonen antar, vil vi vente å se ett mønster snarere enn et annet.

Den norske knaggen er brille eller linse. En tradisjon bestemmer hva du får øye på. Legger du realismens brille på en handelsavtale, ser du maktforskyvning. Legger du liberalismens brille på den samme avtalen, ser du et problem som ble løst. Begge ser på det samme dokumentet.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en teoritradisjon er ikke et standpunkt. Å bruke realismen er ikke det samme som å mene at stater bør være hensynsløse; det er å bruke et sett antakelser til å forklare noe. Faget i Introduction to International Relations av Grieco, Ikenberry og Mastanduno bruker tradisjonene nettopp slik — som konkurrerende forklaringer som kan prøves mot det som faktisk skjedde.

Å nevne en tradisjon er å skrive at den finnes og hva den mener, uten å koble den til noe. «Realismen mener at stater søker makt. Liberalismen mener at institusjoner betyr noe.» Dette er to sanne setninger uten en eneste forklaring i seg.

Distinksjonen er hele forskjellen mellom en jevnt god og en meget god besvarelse i denne sjangeren, og den har eget nummer i bokas feilregister: feil #4 — teori nevnt, men ikke anvendt. Testen er enkel. Stryk navnet på tradisjonen ut av setningen din. Står det fortsatt en forklaring igjen, har du anvendt den. Blir setningen meningsløs, har du bare nevnt den.

Valget av tradisjon avgjør ikke bare svaret. Det avgjør hvilke opplysninger som teller som relevante i det hele tatt.

Ta en stormakt som slutter seg til en internasjonal avtale. Med realismens antakelser blir disse opplysningene viktige: hvor mye vinner rivalen, hvilke forpliktelser er uten sanksjon, hva skjer med maktforholdet om ti år. Med liberalismens antakelser blir helt andre opplysninger viktige: hvor mye handel går mellom partene, hvilket organ overvåker avtalen, hvor dyrt er det å bryte den.

Dette gir deg et kontrollspørsmål til eksamenslokalet: bytter jeg tradisjon, endres da listen over fakta jeg trekker fram? Gjør den ikke det, har jeg antakelig ikke brukt tradisjonen — jeg har bare hengt navnet på det jeg uansett ville skrevet.

Motstykket er hierarki: inne i en stat finnes en myndighet med rett til å bruke tvangsmakt, og derfor kan to naboer som er uenige, gå til domstolen i stedet for å slåss. Mellom stater finnes ikke den utveien i samme form.

Konsekvensen realismen leser ut av premisset: hver stat må til syvende og sist sørge for sin egen sikkerhet, fordi ingen andre er forpliktet til å gjøre det. Merk at selve anarki-premisset deles av samtlige fire tradisjoner. Det er slutningen fra premisset de er uenige om.

Suvereniteten er grunnen til at anarki-premisset ikke er en beskrivelse av uorden, men av en bestemt ordning: systemet består av enheter som formelt er likestilte, og som ingen står over.

Distinksjonen mot nabobegrepet: suverenitet er ikke det samme som handlefrihet. En liten stat er like suveren som en stormakt i formell forstand, men har langt færre valg i praksis. Å blande formell likhet og faktisk makt er en klassisk kilde til upresise svar.

Det følger noe viktig av dette: for realismen er ikke usikkerhet en feil som kan repareres med bedre kommunikasjon. Den er en varig egenskap ved systemet. En stat kan ikke vite sikkert hva en annen har tenkt å gjøre om fem år, og den kan ikke stole på at noen kommer den til unnsetning om den tar feil.

Distinksjonen mot en vanlig karikatur: realismen sier ikke at stater er onde, aggressive eller krigslystne. Den sier at selv fredelige stater blir tvunget til å ta forholdsregler, og at forholdsreglene i seg selv skaper problemer. Å skrive at «realismen er pessimistisk» er en stemningsbeskrivelse, ikke en teori — og den plasseres lavt, fordi den ikke sier noe om mekanismen.

Mekanismen er verdt å skrive ut: fordi en stat som forsvinner ikke får realisert noen av sine andre mål, blir sikkerhet et mål staten må dekke først. Velstand, prestisje og verdier kommer etterpå, og de ofres når de kommer i konflikt med sikkerheten.

Distinksjonen mot nabobegrepet: selvhjelp betyr ikke at allianser er meningsløse. Det betyr at allianser er midler som velges og forlates etter behov, ikke bånd som binder uansett.

En stat er opptatt av relative gevinster når den bedømmer en avtale etter hvor mye den vinner sammenlignet med de andre, ikke etter hvor mye den vinner i seg selv.

Mekanismen bak: under anarki kan enhver gevinst en annen stat får, i prinsippet gjøres om til maktmidler — økonomisk styrke blir til militær styrke over tid. En avtale som gjør begge parter rikere, men den andre dobbelt så mye, gjør deg altså relativt svakere selv om du er blitt absolutt rikere. Og siden det er maktforskjellen som avgjør hvem som til slutt kan presse hvem, er det den som teller.

Dette er butikkeieren som sa nei til parkeringsplassen. Hun tapte ingenting; hun ville bare ikke gi konkurrenten et større fortrinn. Realismen antar at stater regner slik langt oftere enn folk flest tror.

En stat er opptatt av absolutte gevinster når den bedømmer en avtale etter om den selv kommer bedre ut enn uten avtalen — uavhengig av hvordan de andre kommer ut.

Dette er butikkeieren som sa ja. Regnestykket hennes har bare to poster: med avtale og uten avtale. Naboens gevinst er ikke en kostnad for henne.

Distinksjonen er kapitlets viktigste, og den er ofte hele svaret. Realismen antar at statene i hovedsak regner relativt; liberalismen antar at de i hovedsak regner absolutt. Merk at ingen av tradisjonene antar at stater er uegennyttige. Uenigheten handler om regnestykket, ikke om moralen. Å skrive at liberalismen tror stater er snille, er en flat framstilling — den feilen har nummeret #3 — flat eller upresis definisjon i bokas register.

De henger sammen over tid: økonomisk styrke kan gjøres om til militær styrke, og militær tyngde kan brukes til å sikre økonomiske posisjoner. Det er nettopp denne omgjøringen realismen bygger argumentet om relative gevinster på.

Distinksjonen mot nabobegrepet: makt er ikke det samme som bruk av makt. En stat kan få viljen sin uten å røre et våpen, fordi motparten regner ut hvordan det ville gått.

For realismen er dette den viktigste enkeltopplysningen om et internasjonalt system, fordi den bestemmer hvem som må bekymre seg for hvem. Under bipolaritet forholder alle seg i praksis til to blokker; under multipolaritet må hver stat holde øye med flere samtidig, og alliansene skifter oftere.

Boka bruker begrepet to steder: her, som en del av realismens apparat, og i kap. 1.3, der polaritet er selve temaet — der handler det om hvilken fordeling verden er på vei mot.

Mekanismen: når én stat blir merkbart sterkere, blir de andre mer utsatt. De kan svare på to måter — bygge opp egen styrke, eller alliere seg med hverandre. Begge svarene trekker i samme retning, og resultatet er at forsøk på dominans blir møtt med motvekt. Realismen venter derfor at balanser gjenoppstår også uten at noen planlegger dem.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en maktbalanse er ikke det samme som fred. Den beskriver en fordeling, ikke et fravær av vold. Perioder med balanse har vært både usedvanlig fredelige og usedvanlig krigerske.

Det interessante for eksamen er at de to ordningene gir motsatte spådommer om stabilitet, og at begge er realistiske posisjoner. Den ene siden mener at balanse er det stabile, fordi ingen kan ta sjansen på å angripe. Den andre mener at hegemoni er det stabile, fordi en overlegen stat både kan håndheve regler og har mest å tape på uorden. Å kjenne begge sider — og si hvilken du lander på og hvorfor — er en ryddig måte å drøfte på i denne sjangeren.

Distinksjonen mot nabobegrepet: hegemoni er ikke det samme som imperium. Et imperium styrer andre områder direkte; en hegemon setter rammene for formelt suverene stater.

Et sikkerhetsdilemma oppstår når en stats tiltak for å gjøre seg selv tryggere gjør en annen stat utryggere, slik at begge ender med å ruste opp — selv om ingen av dem ønsker krig.

Mekanismen i korthet: den som ser naboen bygge opp forsvaret, kan ikke lese naboens hensikt ut av materiellet. En rakett til forsvar ser ut som en rakett til angrep. Den fornuftige responsen er å sikre seg. Naboen ser den responsen, tolker den på samme måte, og svarer igjen.

Dette er den enkeltmekanismen realismen oftest bruker, og du får den i full bredde i kap. 1.2, der den er kapitlets mekanisme-drill. Her holder det å se hvor den kommer fra: den følger direkte av anarki-premisset og av at hensikter ikke kan observeres.

Her låner vi et poeng fra økonomidelen. Du trenger ikke regne på det, og du trenger ikke kunne handelsteori for å bruke det: du trenger å kunne si at det finnes et økonomisk argument for at frihandel gjør begge parter rikere, og at den økonomiske nasjonalismen ikke bestrider det, men svarer at rikere og tryggere ikke er det samme. Den fulle økonomiske behandlingen står i kap. 3.4.

Distinksjonen mot nabobegrepet: økonomisk nasjonalisme er ikke det samme som å være mot handel. Den er en påstand om hva handelen skal tjene.

Tre antakelser bærer den: også andre aktører enn stater betyr noe (organisasjoner, bedrifter, velgere), stater søker absolutte gevinster mer enn relative, og anarkiets virkninger kan dempes ved at man gjør avtalebrudd dyrt og synlig.

Distinksjonen mot en vanlig karikatur: liberalismen påstår ikke at krig er avskaffet eller at makt er uten betydning. Den påstår at hvor mye samarbeid vi ser, avhenger av forhold som lar seg endre — og at vi derfor kan forklare hvorfor noen deler av verden samarbeider tett og andre ikke, uten å vise til at aktørene er ulike mennesketyper.

At den er en trekant og ikke en liste, er selve poenget. Hvert hjørne styrker de to andre: demokratier handler mer med hverandre, handel skaper etterspørsel etter institusjoner som håndhever avtaler, og institusjoner gjør det lettere for demokratier å binde seg til hverandre. Effekten er derfor ikke summen av tre virkninger, men et selvforsterkende kretsløp.

Slik brukes den på eksamen: trekanten er en ferdig disposisjon. Får du en drøftingsoppgave om hvorfor en region har lite eller mye konflikt, kan du gå gjennom de tre hjørnene ett for ett og spørre hvilke som finnes der.

To mekanismer tilbys. Den institusjonelle: i et demokrati må kostnadene ved krig bæres av velgere som kan straffe lederne, og krigsbeslutninger må gjennom flere ledd, som tar tid og gjør overraskelsesangrep vanskelig. Den normative: demokratier løser interne konflikter ved forhandling og flertallsvedtak, og overfører denne forventningen til andre stater de anerkjenner som demokratier.

Presiseringen som skiller et godt svar fra et flatt: påstanden gjelder forholdet mellom demokratier. Demokratier fører ikke færre kriger totalt sett, og de kan være svært krigerske mot ikke-demokratier. Å skrive «demokratier er fredelige» er derfor en upresis gjengivelse — feil #3.

Det andre hjørnet er påstanden om at handel og økonomisk samkvem gjør konflikt dyrere, og derfor mindre sannsynlig.

Mekanismen: når to økonomier er vevd sammen, rammer en konflikt ikke bare den andre parten, men også egne bedrifter, arbeidsplasser og forsyningslinjer. De gruppene som taper på bruddet, har stemme i den innenrikspolitiske prosessen, og de presser på for å unngå det. Kostnaden ved konflikt legges altså inn i regnestykket før beslutningen tas.

Motargumentet du skal kjenne, fordi drøftingen krever det: økonomisk samhandling skaper også avhengighet, og avhengighet kan brukes som pressmiddel av den parten som har minst å tape. Da blir båndet en kilde til konflikt i stedet for en brems. Den fulle økonomiske behandlingen av handelsgevinstene står i kap. 3.4.

En internasjonal institusjon er et varig sett regler og forventninger som styrer hvordan stater forholder seg til hverandre på et område — ofte, men ikke alltid, med en organisasjon som forvalter dem.

Merk skillet: institusjonen er reglene og forventningene, organisasjonen er apparatet. Et handelsregime er en institusjon; sekretariatet som fører tilsyn med det, er en organisasjon. Institusjoner kan finnes uten organisasjon, og en organisasjon uten reelle regler er en tom institusjon.

Realismens innvending, som hører med i enhver drøfting: institusjoner er skapt av de mektige og speiler maktforholdet på opprettelsestidspunktet. De virker derfor så lenge de tjener de mektige, og settes til side når de ikke gjør det.

Liberalismens forklaring på hvorfor institusjoner virker, kan skrives som tre konkrete jobber:
(1) Informasjon — de gjør synlig hvem som faktisk overholder og hvem som bryter, slik at man slipper å gjette på motpartens hensikter.
(2) Forpliktelse — de gjør brudd dyrere, fordi et brudd rammer statens omdømme på alle de andre områdene institusjonen dekker.
(3) Forutsigbarhet — de gir faste prosedyrer for uenighet, slik at en tvist ikke må løses fra bunnen av hver gang.

Dette er mekanismen bak liberalismens spådom. Legg merke til hva de tre jobbene gjør med realismens argument: de angriper ikke antakelsen om egeninteresse, de reduserer usikkerheten som gjorde relative gevinster viktige i utgangspunktet. Klarer du å skrive det, har du forklart hvorfor de to tradisjonene skiller lag — i stedet for bare å konstatere at de gjør det.

To presiseringer avgjør om svaret ditt blir presist. For det første er avhengigheten sjelden symmetrisk: den parten som lettest finner en erstatning, har overtaket, og det er den skjevheten som gjør avhengighet til et maktmiddel. For det andre er gjensidig avhengighet ikke det samme som vennskap. Det er en beskrivelse av hvor tette båndene er, ikke av hvor gode forholdene er.

Distinksjonen mot nabobegrepet: gjensidig avhengighet er ikke det samme som globalisering. Globalisering er den bredere prosessen der verden kobles tettere sammen langs flere dimensjoner; gjensidig avhengighet er forholdet mellom bestemte parter. Globaliseringsbegrepet står i kap. 5.1.

Den sentrale påstanden er at materielle forhold ikke tolker seg selv. Tusen missiler hos en alliert og tusen missiler hos en rival er den samme mengden metall, men helt ulike opplysninger. Det som gjør forskjellen, er forholdet mellom partene — og det forholdet er skapt av hvordan de har behandlet hverandre.

Distinksjonen mot en vanlig karikatur: konstruktivismen sier ikke at «alt er sosialt konstruert» eller at materielle forhold ikke finnes. Den sier at materielle forhold får betydning gjennom tolkning, og at tolkningen kan endre seg — noe verken realisme eller liberalisme har et godt apparat for å forklare.

En norm er en delt forventning om hva som er passende oppførsel for en aktør av en bestemt type. Den er ikke en regel med rettslig sanksjon bak — da ville det vært rett — men den virker likevel, fordi brudd har en pris i form av omdømme, tilgang og tillit.

Testen på at en norm finnes, er ikke at alle følger den. Testen er at de som bryter den, føler behov for å forklare seg. Når en stat bruker et helt kommunikasjonsapparat på å begrunne hvorfor akkurat dens handling ikke er et brudd, har den nettopp bekreftet at normen gjelder.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en norm er ikke det samme som en rettsregel, og heller ikke det samme som en vane. Sedvane i folkeretten krever i tillegg en rettsoppfatning om at praksisen er påbudt, og det står i kap. 4.2.

Mekanismen konstruktivismen legger vekt på: identiteten avgjør hvilke interesser som overhodet framstår som naturlige. En stat som forstår seg selv som avhengig av at folkeretten holder, får en egeninteresse i å støtte institusjoner også der det koster på kort sikt. Interessen er altså ikke gitt av geografi og ressurser alene; den er avledet av selvforståelsen.

Dette er konstruktivismens skarpeste bidrag til en drøfting: der realismen og liberalismen tar interessene som utgangspunkt, spør konstruktivismen hvorfor akkurat de interessene, og åpner dermed for at de kan endres.

Det historiske eksempelet du kan bruke: at det å eie kolonier gikk fra å være et kjennetegn ved en stormakt til å bli en byrde ingen kunne forsvare offentlig. Endringen kan ikke forklares godt av maktfordelingen alene, siden flere kolonimakter fortsatt hadde militær overlegenhet i områdene. Avkoloniseringen står i kap. 2.3.

Liberalismen og konstruktivismen er begge positive til institusjoner, men de forklarer virkningen ulikt, og skillet er verdt en setning i et godt svar.

For liberalismen virker institusjonen som en begrensning: den endrer kostnadene, slik at det å bryte blir dyrere. Statens interesse er den samme før og etter — bare regnestykket er endret.

For konstruktivismen virker institusjonen også formende: gjennom å delta over tid endrer staten oppfatning av hva den er og hva den vil. Interessen selv er altså et resultat av institusjonen, ikke bare en fast størrelse som møter en ny kostnad.

Slik prøver du de to mot hverandre: slutter en stat å ønske det den ønsket før, uten at kostnaden ved å ønske det er endret, har konstruktivismen den beste forklaringen.

Den sentrale påstanden er at de internasjonale spillereglene ikke er nøytrale. De er utformet av dem som tjente mest på dem, og de fordeler gevinsten videre i samme retning.

Distinksjonen mot nabobegrepet: marxismen deler realismens skepsis mot at institusjoner er upartiske, men begrunner den annerledes. Realismen sier at institusjoner speiler maktforholdet mellom stater; marxismen sier at de speiler fordelingsforhold som går på tvers av stater.

Mekanismen: gir en handelsavtale gevinst til eksportnæringene og tap til de næringene som møter konkurranse, blir «nasjonens interesse» et upresist uttrykk. Det finnes vinnere og tapere innenfor hver av statene, og hvilken politikk staten fører, avhenger av hvem som har gjennomslag.

Dette er analytisk nyttig selv om du ikke deler perspektivet: det gir deg et presist språk for å si at det å behandle en stat som én aktør med én interesse, er en forenkling — og å kunne si nøyaktig hvor forenklingen koster noe, er en drøftingsferdighet.

Betegnelsen «det globale sør» brukes ofte som samlebetegnelse. Den er geografisk unøyaktig og dekker svært ulike land, og et presist svar sier det når betegnelsen brukes første gang.

Marxismens posisjon: de historiske båndene fra kolonitiden ga en arbeidsdeling der noen land leverer råvarer og arbeidskraft og andre kontrollerer teknologi, kapital og de mest lønnsomme leddene. Handelen kan da være frivillig og likevel bevare skjevheten. Motposisjonen, som en balansert drøfting krever: det finnes land som har gått fra lav til høy inntekt nettopp gjennom deltakelse i verdensmarkedet, og det taler mot at strukturen er låst.

Et transnasjonalt selskap er et foretak som driver produksjon eller salg i flere land, og som kan flytte virksomhet, overskudd og investeringer mellom dem.

Mekanismen som gjør dem interessante i faget: fordi selskapet kan flytte og staten ikke kan, får selskapet en forhandlingsposisjon overfor stater. Skattesatser, miljøkrav og arbeidsvilkår blir dermed noe stater konkurrerer om, ikke bare noe de bestemmer.

Merk hvordan de tre andre tradisjonene svarer: realismen ser selskapene som verktøy for statene og som noe stater kan regulere når de vil nok. Liberalismen ser dem som en av flere aktører som binder verden sammen og skaper etterspørsel etter felles regler. Konstruktivismen ser på hvordan forventningene til selskapenes ansvar har endret seg over tid.

Mekanismen marxismen peker på: den som leverer råvarer, konkurrerer mot mange andre leverandører av det samme og presses på pris; den som kontrollerer teknologien og merkevaren, har få konkurrenter og kan ta ut en større del av verdien. Selv en helt frivillig handel kan derfor gjengi skjevheten fra år til år.

Balansen som kreves i drøftingen: dette er en av fagets reelt omstridte påstander. Motargumentet er at fordelingen av verdiskaping i kjeder har endret seg betydelig i flere land, og at forklaringene på hvorfor noen land lykkes bedre enn andre må søkes også i innenlandske forhold. Standpunktet er fritt; det er begrunnelsen som premieres.

En tradisjons forklaringskraft er de fenomenene den forklarer godt og sparsomt. Dens blindsone er de fenomenene den enten ikke ser eller må strekke seg unaturlig langt for å forklare.

De fire i kortform:
(1) Realismen forklarer opprustning, alliansebytter og hvorfor avtaler brytes når styrkeforholdet endres. Blindsonen er varig samarbeid og endring i hva stater vil.
(2) Liberalismen forklarer hvorfor samarbeid holder, og hvorfor noen regioner samarbeider dypere enn andre. Blindsonen er sammenbrudd og maktbruk der institusjonene var på plass.
(3) Konstruktivismen forklarer endring i hva som regnes som akseptabelt. Blindsonen er å forutsi når endringen kommer, siden mekanismen er treg og vanskelig å måle.
(4) Marxismen forklarer hvem som vinner på ordningene og hvorfor de består. Blindsonen er sikkerhetspolitikk der økonomiske interesser trakk i motsatt retning av det som faktisk ble gjort.

Slik brukes det: å nevne blindsonen til den tradisjonen du selv lener deg på, er et selvstendighetsgrep. Det viser at du bruker et verktøy og ikke forsvarer et lag.

Tre trinn gjør jobben:
(1) Ett fenomen, ikke to — begge tradisjonene skal forklare det samme.
(2) Skillepunktet skrives ut: nøyaktig hvilket ledd i resonnementet er de uenige om?
(3) En prøve formuleres: hvilken observasjon ville talt for den ene og mot den andre?

Distinksjonen mot nabogrepet, som er den vanligste bommen: å beskrive to tradisjoner etter hverandre er ikke kontrastering. To korrekte avsnitt uten et skillepunkt er fortsatt bare presentasjon, og gir uttelling på det redegjørende leddet alene. Feilen har nummer #4 i bokas register i sin vanligste form, og den er grunnen til at mange svar med riktig innhold likevel stopper på midten av skalaen.