1.3 Fremtidige verdensordener

En verdensorden er det mønsteret av maktfordeling, regler og forventninger som gjør internasjonal politikk noenlunde forutsigbar i en periode: hvem som er de tunge aktørene, hvilke spilleregler som gjelder, og hva statene regner med at de andre kommer til å gjøre.

Merk at ordenen har to bein. Det ene er makt: hvem som kan hva. Det andre er regler og forventninger: hva som regnes som normalt og akseptabelt. Ordener kan svekkes fordi maktfordelingen forskyver seg, fordi reglene mister oppslutning, eller fordi begge deler skjer samtidig.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en verdensorden er ikke det samme som fred, og heller ikke det samme som enighet. En orden kan være svært konfliktfylt og likevel forutsigbar — den kalde krigen var nettopp det.

Et internasjonalt system er ganske enkelt at aktørene påvirker hverandre nok til at de må ta hverandre med i beregningen. En internasjonal orden er noe mer: at samspillet er mønstret, med regler og forventninger som gjentar seg.

Skillet er nyttig når du skal drøfte, fordi det gir deg en presis måte å si hva et sammenbrudd er. Systemet består selv om ordenen faller. Statene fortsetter å påvirke hverandre; det som forsvinner, er forutsigbarheten om hvordan.

Slik brukes det: når noen sier at «verdensordenen er i oppløsning», er det verdt å spørre hvilket av de to beina påstanden gjelder — maktfordelingen, reglene, eller begge.

Én presisering er viktig: polaritet er en beskrivelse av fordeling, ikke en vurdering. Den sier ikke hvem som har rett, hvem som er farlig eller hvilken fordeling som er best. Alle tre spørsmålene er drøftingsspørsmål som må stilles i tillegg.

Fellen å unngå: å telle antall store økonomier og kalle det polaritet. Polaritet handler om evnen til å forme systemet — militært, økonomisk og politisk til sammen — ikke om ett enkelt tall.

De to spådommene som står mot hverandre, er begge realistiske posisjoner. Den ene: unipolaritet er stabil, fordi ingen kan utfordre og alle vet det. Den andre: unipolaritet er ustabil nettopp fordi den er ubalansert — de øvrige har en varig grunn til å bygge motvekt, og den overlegne staten fristes til å bruke overlegenheten på måter som framskynder motvekten.

Merk sammenhengen med hegemoni fra kap. 1.1: unipolaritet beskriver maktfordelingen, hegemoni beskriver at den overlegne staten faktisk setter rammene for de andre. Det er mulig å ha det første uten det andre.

Mekanismen realismen framhever: med to parter er styrkeforholdet forholdsvis lett å lese, ansvaret for å svare er entydig plassert, og allianser skifter sjelden — fordi det bare finnes én annen side å gå til. Feilberegningsrisikoen er derfor lavere enn i et system med mange jevnbyrdige.

Motargumentet som hører med: i et system med to parter blir enhver konflikt et prøvestykke på styrkeforholdet, og selv perifere spørsmål kan bli oppfattet som en test av troverdighet. Det historiske eksempelet er den kalde krigen, som står i kap. 2.1.

De to spådommene: den ene sier at fordelingen er stabil fordi den som vokser, møter en koalisjon — dette er maktbalansens mekanisme fra kap. 1.1. Den andre sier at den er ustabil fordi hver part må holde øye med flere samtidig, styrkeforholdene er vanskeligere å lese, og alliansene skifter — og feilberegning er den viktigste enkeltårsaken til krig i realismens forklaring.

Slik brukes de tre polaritetsbegrepene i et svar: de er ikke tre alternativer å velge mellom etter smak. De er tre beskrivelser med hver sin risikoprofil, og et godt svar sier hvilken risiko som er størst under hver av dem.

Drivkraften: militær konfrontasjon mellom kjernefysisk bevæpnede stormakter er så kostbar at den i praksis er utelukket, mens økonomisk press er gradert, reverserbart og kan brukes uten at noen dør. Rivaliseringen flytter seg dit den kan føres.

Mekanismen som gjør modellen interessant: økonomiske virkemidler forutsetter avhengighet for å virke, og avhengighet forutsetter handel. Det gir en spenning som ikke finnes i militær rivalisering — den som vil bruke handelen som våpen, må først bygge båndet han senere skal true med å kutte, og båndet gjør ham selv sårbar. Merk hvordan dette griper rett inn i liberalismens påstand om at økonomisk samhandling demper konflikt: her er samhandlingen selve slagmarken.

Drivkraften: økonomisk vekst er spredt til flere land, og militær og teknologisk evne følger etter med et tidsetterslep. Ingen enkelt stat kan bære kostnadene ved å ordne verden alene.

De to spådommene, som begge er realistiske: balanse-argumentet sier at fordelingen er selvstabiliserende, fordi den som vokser møter en koalisjon. Feilberegnings-argumentet sier at den er farlig, fordi hver part må lese flere motparter samtidig, styrkeforhold blir uklare, og forpliktelser blir mindre troverdige når partnere kan bytte side. Å kunne begge argumentene, og velge mellom dem med begrunnelse, er det denne modellen trener.

Drivkraften: to stater trekker fra på flere maktdimensjoner samtidig — økonomi, teknologi og militær kapasitet — mens de øvrige er for små eller for tett bundet til én av dem til å utgjøre et eget tyngdepunkt.

Forskjellen fra den forrige bipolariteten er verdt en setning, og den er en tydelig markør for et selvstendig svar: den kalde krigens to blokker handlet lite med hverandre, mens to tyngdepunkter i dag kan være dypt økonomisk sammenvevd. Det gjør avskrekking billigere og avkobling dyrere, og det gir en helt annen dynamikk enn den boka beskriver i kap. 2.1. En modell som bare gjenbruker den kalde krigen som mal, overser dette.

Drivkraften er de to mekanismene fra kap. 1.1: den institusjonelle, at kostnaden ved krig bæres av velgere som kan straffe lederne og at beslutningen må gjennom flere ledd, og den normative, at demokratier overfører sin egen forventning om forhandling til andre stater de anerkjenner som demokratier.

Presisjonen som skiller et godt svar fra et flatt: modellen hviler på at påstanden gjelder forholdet mellom demokratier. Sprer demokratiet seg langsomt eller går tilbake, mister modellen drivkraften sin — og den sier lite om forholdet mellom demokratier og ikke-demokratier, som er der de fleste konfliktene ville stått i en delvis demokratisk verden.

Drivkraften: når ideologiske skillelinjer taper kraft, faller folk tilbake på eldre og dypere tilhørigheter, og statene grupperer seg langs dem.

Innvendingene er tunge, og en drøfting som ikke tar dem med, er ensidig. For det første er blokkene ikke enhetlige: noen av de mest langvarige konfliktene har stått mellom stater som skulle tilhøre samme blokk. For det andre forutsetter modellen at kulturell tilhørighet er fastere enn den er — tilhørighet er noe som mobiliseres og endres, slik konstruktivismen påpeker. For det tredje er kategoriene selv omstridte: hvor grensene mellom blokkene går, er et tolkningsvalg, ikke et funn. Boka tar ikke stilling til om noen kultur er mer konfliktdisponert enn andre, og et svar som gjør det, har forlatt det faglige.

Drivkraften er innenrikspolitisk. Der grupper i befolkningen opplever at internasjonale ordninger koster dem noe — i arbeidsplasser, i selvbestemmelse eller i kulturell endring — får politikere som lover å ta kontrollen tilbake, oppslutning. Merk at mekanismen dermed går nedenfra og opp, ikke ovenfra og ned som i de maktbaserte modellene.

Distinksjonen mot nabomodellen: dette er ikke det samme som multipolaritet. Multipolaritet handler om hvor mange tyngdepunkter det finnes; fragmentering handler om at samordningen mellom dem svekkes. Det er fullt mulig å ha få tyngdepunkter og likevel svak samordning — og det er nettopp den kombinasjonen modellen advarer mot.

Mekanismen bak feilen er verdt å kjenne: vi har lett for å vurdere et utfall vi liker som mer sannsynlig enn det er, og et utfall vi frykter som mindre sannsynlig. En modell som er tiltalende, får derfor lettere gjennomslag i en drøfting enn belegget tilsier.

Kontrollspørsmålet: i hver setning du skriver om en modell — sier den noe om hva som skjer, eller om hva som burde skje? Kan du ikke svare, er setningen antakelig en blanding, og den bør deles i to. Standpunktet i ønskelighetsspørsmålet er fritt, og en begrunnet landing i hvilken som helst retning kan gi toppkarakter. Det er begrunnelsen som premieres, aldri konklusjonens retning.

En sammenligningsakse er den dimensjonen du sammenligner på: drivkraft, sannsynlighet, ønskelighet, hvem som vinner, hvilke konfliktlinjer som oppstår, hvor lang tid endringen tar.

Mekanismen som gjør akser nødvendige: uten dem blir sammenligningen en oppregning av trekk ved hvert ledd, og leseren må selv finne ut hva som svarer til hva. Med akser er svaret ditt allerede systematisk før du har skrevet en setning.

Praktisk regel: tre til fire akser er nok i en eksamensbesvarelse, og de bør velges etter hva oppgaven spør om. Åtte akser blir en tabell uten drøfting.

En fullstendig sammenligning behandler begge ledd på hver akse. Beskriver du modell A på tre akser og modell B på to andre, har du skrevet to presentasjoner, ikke en sammenligning.

Kontrollen tar ti sekunder: tegn opp aksene i margen og kryss av for hvert ledd. Står det et hull, er det der du taper uttelling.

Dette er den vanligste feilen i sammenlignende oppgaver, og den har nummer #6 — ensidig eller ufullstendig sammenligning i bokas register. Merk at feilen som regel ikke skyldes uvitenhet: kandidaten kan begge leddene godt, men skriver dem etter hverandre i stedet for mot hverandre.

En modells drivkraft er det den peker på som motoren bak endringen: spredt økonomisk vekst, utbredelse av en styreform, mobilisert kulturell tilhørighet, innenrikspolitisk misnøye.

Drivkraften er den viktigste enkeltaksen i en sammenligning av framtidsmodeller, av tre grunner. Den avgjør hvilke opplysninger som er relevante når man skal prøve modellen. Den avgjør hvor raskt endringen kan gå, siden vekst forskyver seg over tiår mens en styreform kan endres på få år. Og den avgjør hva som ville motbevist modellen.

Slik brukes det: begynn alltid sammenligningen på drivkraft-aksen. Da har du allerede fastslått hva modellene er uenige om, og de øvrige aksene faller lettere på plass.

Modellene er ikke tilfeldig fordelt på teoritradisjonene. Koblingen er systematisk, og å skrive den ut er en tydelig markør for et selvstendig svar:
(1) Realismen venter maktbaserte ordener — ny bipolaritet eller multipolaritet — fordi den antar at det er maktfordelingen som bestemmer mønsteret, og at ordener varer så lenge maktregnestykket bærer dem.
(2) Liberalismen venter demokratisk fred og et fortsatt institusjonsbygd samarbeid, fordi den antar at institusjoner, handel og styreform kan endre hva statene tjener på.
(3) Konstruktivismen er den eneste som lett kan romme både sivilisasjonskonflikt og fragmentering, fordi begge hviler på identitet og forventninger snarere enn på materielle forhold.
(4) Geoøkonomi ligger mellom to stoler: den deler realismens antakelse om varig rivalisering, men flytter arenaen til det feltet liberalismen mente skulle dempe konflikten.

Poenget å skrive ut: valget av modell følger av antakelsen om hva som driver internasjonal politikk. Derfor er en uenighet om framtiden nesten alltid en uenighet om nåtiden.

En empirisk indikator er en observasjon som ville talt for eller mot en modell dersom vi så den.

Eksempler, én per modell: for geoøkonomi at rivalisering i økende grad føres gjennom eksportkontroll og standarder framfor gjennom militære trusler; for multipolaritet at flere stater bygger selvstendig militær og teknologisk evne uten å binde seg til et tyngdepunkt; for ny bipolaritet at mellomstore stater i praksis må velge side i sak etter sak; for demokratisk fred at nettverket av institusjoner mellom demokratier fortsetter å utvides; for sivilisasjonskonflikt at allianser og motsetninger følger kulturelle grenser snarere enn interesser; for fragmentering at stater sier opp forpliktelser og flytter saker fra felles organer til bilaterale forhandlinger.

Hvorfor dette er A-håndverket: en modell uten indikator er en mening. Å si hva som ville talt imot ditt eget standpunkt, er den billigste måten å vise selvstendighet på — og den koster deg ingenting, fordi det er begrunnelsen og ikke retningen som premieres.

De seks modellene er ikke seks svaralternativer der ett er riktig. Flere kan gjelde samtidig, fordi de beskriver ulike nivåer og ulike saksfelt.

Tre måter det kan skje på:
(1) Geografisk: en region kan ha en tett fredssone mellom demokratier, mens forholdet mellom regionene er maktbasert.
(2) Saksfeltvis: rivalisering kan være geoøkonomisk på teknologi og samtidig institusjonalisert på helse eller luftfart.
(3) I tid: fragmentering kan være en fase på veien mot en ny orden, ikke et endepunkt.

Slik skiller det et meget godt svar fra et jevnt godt: det jevnt gode velger én modell og forsvarer den. Det meget gode sier hvilken modell som beskriver hvilket nivå, og begrunner delingen. Merk at dette ikke er det samme som å unnvike — «flere kan gjelde samtidig» er bare et godt svar når du sier hvilke, hvor og hvorfor.

Mekanismen som gjør forskyvninger farlige i realismens forklaring: en stat som er på vei ned, vet at hun aldri kommer til å stå sterkere enn i dag, og har derfor en grunn til å handle nå. En stat som er på vei opp, vet at hun aldri kommer til å stå svakere enn i dag, og har grunn til å vente. Perioden mens de passerer hverandre, er den der begge kan tro at de har rett i sin egen lesning — og det er nettopp uenigheten om utfallet som gjør krig til et valg, slik det ble forklart i kap. 1.2.

Merk hvor forsiktig påstanden må formuleres: det er ikke slik at forskyvninger alltid ender i konflikt. De fleste gjør ikke det. Poenget er at risikoen for feilberegning er høyest mens forskyvningen pågår.