1.2 Krig, konflikt og sikkerhet

En konflikt er en situasjon der to eller flere parter har uforenlige mål — om territorium, ressurser, styresett eller status — og der minst én av dem handler for å få viljen sin på den andres bekostning.

Merk at definisjonen ikke nevner vold. Konflikter kan være helt fredelige, og de aller fleste er det: handelskonflikter, grensetvister som avgjøres av en domstol, uenighet om ressurser i havet. Vold er en måte konflikten kan føres på, ikke en del av det å ha en konflikt.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en konflikt er ikke det samme som en krise. Krisen er den tilspissede fasen der partene tror at vold er nær; konflikten er den underliggende uenigheten, som kan vare i tiår uten kriser.

En væpnet konflikt er en konflikt der minst én av partene bruker organisert militær makt for å nå målet sitt. Krig brukes i faget om de mest omfattende væpnede konfliktene, og i statistiske framstillinger settes det gjerne en terskel — et minste antall falne i strid per år — for å skille krig fra mindre omfattende voldsbruk.

At terskelen finnes, er verdt en setning i et godt svar: den er en målekonvensjon, ikke en naturlig grense. Den gjør tellinger sammenlignbare over tid, men den betyr også at en konflikt kan gå inn og ut av kategorien «krig» fra år til år uten at noe egentlig har endret seg på bakken.

Distinksjonen mot nabobegrepet: væpnet konflikt er en videre kategori enn krig. Alle kriger er væpnede konflikter; de fleste væpnede konflikter er ikke kriger.

En mellomstatlig konflikt står mellom to eller flere stater, der begge sider handler gjennom sine offisielle styrker og myndigheter.

Dette er den klassiske typen som mesteparten av fagets teoriapparat er bygd for: maktbalanse, allianser, sikkerhetsdilemma og avskrekking beskriver alle forholdet mellom stater.

Presiseringen som er verdt uttelling: mellomstatlige kriger er blitt sjeldnere over tid, mens væpnede konflikter inne i stater utgjør flertallet av dagens. Det betyr at teoriapparatet i faget er best utviklet for den typen som er blitt minst vanlig — og det er nettopp den observasjonen Kaldors «new wars»-begrep bygger på.

En innenstatlig konflikt står mellom myndighetene i en stat og en eller flere organiserte grupper inne i staten, eller mellom slike grupper.

Tre trekk skiller den fra den mellomstatlige, og de bør nevnes samlet: partene er ulike i art (en stat mot en ikke-statlig gruppe), kampen står ofte om kontroll over selve staten eller om løsrivelse, og sivilbefolkningen er i mange tilfeller ikke bare i veien for kampene, men et mål i seg selv, fordi kontroll over folk er det som gir kontroll over område.

Merk den internasjonale koblingen: innenstatlige konflikter er sjelden rent innenlandske. Nabostater støtter parter, flyktninger krysser grenser, og ressurser selges på verdensmarkedet. Det er derfor de hører hjemme i et fag om internasjonal politikk.

En ekstrastatlig konflikt står mellom en stat og en part utenfor statens eget territorium som ikke selv er en anerkjent stat. Den historisk viktigste formen er kolonikrigene: en kolonimakt mot en frigjøringsbevegelse i et område den kontrollerte.

Kategorien er nesten tom i dag, og det er selve poenget med den: den forsvant med avkoloniseringen, da de aktuelle områdene ble selvstendige stater. En konflikt som ville vært ekstrastatlig i 1955, ville i dag enten vært mellomstatlig eller innenstatlig.

Slik brukes den i et svar: typologien er ikke bare sortering, den er historie. At én kategori tømmes over noen tiår, forteller noe om hvordan verden er blitt organisert om. Avkoloniseringen står i kap. 2.3.

En militarisert mellomstatlig konflikt er en tvist mellom stater der minst én part truer med, viser fram eller bruker militær makt — uten at det nødvendigvis blir krig.

Eksempler på handlinger som faller inn under kategorien: mobilisering av styrker langs en grense, en flåtedemonstrasjon, en kort grensetrefning, en beslagleggelse av et fartøy.

Hvorfor kategorien er nyttig: den fanger opp det store mellomrommet mellom fredelig uenighet og krig. Det er i dette mellomrommet sikkerhetsdilemmaet virker, og det er her de fleste kriser starter og ender uten at noen skriver historie om dem. Å bruke kategorien viser at du ser at spørsmålet «ble det krig?» er et dårlig mål på hvor spent et forhold er.

Et sikkerhetsdilemma oppstår når tiltak én stat gjør for å øke sin egen sikkerhet, reduserer en annen stats sikkerhet — slik at den andre svarer med egne tiltak, og begge ender mindre trygge enn de var, uten at noen av dem ønsket det.

Merk hva som er dilemmaet: det finnes ikke noe trygt valg. Å ruste opp gir en spiral. Å la være å ruste opp gir sårbarhet dersom motparten ruster opp likevel. Det er ikke dumhet, dårlig kommunikasjon eller vond vilje som driver utfallet — det er situasjonen selv.

Distinksjonen mot nabobegrepet: et sikkerhetsdilemma er ikke det samme som et våpenkappløp. Kappløpet er utfallet man kan observere; dilemmaet er situasjonen som frambringer det. To stater kan stå i et sikkerhetsdilemma uten at det er synlig i budsjettene, og et våpenkappløp kan i prinsippet ha en helt annen årsak, for eksempel innenrikspolitisk press fra egen forsvarsindustri. Å sette likhetstegn er den vanligste feilen i dette stoffet, og den hører til feil #3 — flat eller upresis definisjon i bokas register.

Dette er den antakelsen som gjør sikkerhetsdilemmaet mulig, og det er det leddet et flatt svar hopper over. Fjern intensjonsusikkerheten, og dilemmaet forsvinner: visste begge parter sikkert at den andre bare ville forsvare seg, ville ingen av dem hatt grunn til å svare.

To forhold gjør usikkerheten hardnakket. For det første er hensikter usynlige — de kan bare sluttes ut fra handlinger og ord, og begge deler kan være villedende. For det andre kan hensikter endres: en regjering som i dag ikke vil noe, kan bli avløst av en som vil. En stat som planlegger for tiår, må ta høyde for det siste, og da hjelper det ikke at dagens forsikringer er ærlige.

Det andre leddet i mekanismen er at de fleste militære midler kan brukes både til forsvar og til angrep. En rakett som skal ramme en angripende styrke, kan også ramme en by. En bru bygget for å flytte egne styrker hjem, kan flytte dem den andre veien. Et etterretningssystem som varsler om angrep, kan også lete etter mål.

Derfor kan ikke naboen lese hensikten ut av materiellet. Han kan bare telle det.

Presiseringen som gir uttelling: graden av tvetydighet varierer, og det er nettopp dét som gjør begrepet analytisk nyttig. Er noen typer tiltak tydelig defensive — festningsverk, minefelt, varslingssystemer — kan en stat i prinsippet signalisere fredelige hensikter ved å velge dem. Kan tiltakene ikke skilles, finnes ikke det signalet, og spiralen er vanskeligere å unngå.

Kjeden har fire ledd, og de skal skrives ut i et svar:
(1) A styrker forsvaret sitt av grunner som ikke har med B å gjøre.
(2) B kan ikke se hensikten, bare kapasiteten, og må planlegge for det verste tilfellet.
(3) B svarer med egne tiltak.
(4) A leser Bs svar som en bekreftelse på at mistanken var berettiget, og styrker seg videre.

Legg merke til at leddet som gjør spiralen selvforsterkende, er nummer fire. Bs svar er for A et bevis på at B var farlig — selv om Bs svar utelukkende var forårsaket av As eget første trekk. Det er dette som gjør spiraler vanskelige å stanse: hver part har oppriktig belegg for at den andre begynte.

Fordi mekanismen hviler på usikkerhet om hensikter, må ethvert mottiltak angripe usikkerheten. Tre typer virker:
(1) Åpenhet — å gjøre egne styrker, budsjetter og øvelser synlige, slik at motparten ikke må planlegge for det verste.
(2) Kontroll og verifikasjon — avtaler der partene kan etterprøve hverandres tall, slik at åpenheten blir troverdig og ikke bare et løfte.
(3) Institusjoner og faste kanaler — organer der partene møtes jevnlig, slik at et uventet trekk kan forklares før det blir tolket.

Dette er punktet der liberalismen og realismen skiller lag i dette kapitlet. Liberalismen mener de tre virkemidlene kan gjøre dilemmaet vesentlig mildere, fordi de treffer selve årsaken. Realismen svarer at de virker i godvær og svikter i uvær: verifikasjon avdekker bare det motparten har latt seg kontrollere på, og en stat som virkelig planlegger noe, er nettopp den som vil skjule det. Begge posisjoner er forsvarlige, og en drøfting som bare gir den ene, er ensidig — det er feil #5 i bokas register.

Mekanismen: underliggende årsaker bygger opp trykk. De øker antallet situasjoner der en hendelse kan tolkes fiendtlig, og de gjør at partene allerede har planer, styrker og fiendebilder klare.

Distinksjonen mot nabobegrepet: underliggende årsaker forklarer ikke tidspunktet. En rivalisering som har vart i tredve år, kan ikke forklare hvorfor krigen kom det trettiførste. Bruker du dem som svar på et «hvorfor akkurat da»-spørsmål, har du svart på noe annet enn det som ble spurt om.

Mekanismen: der de underliggende årsakene bygger trykk, er de umiddelbare årsakene det som gjør at ventingen selv blir kostbar. En part som tror at forholdet vil bli verre for henne om ett år, har en grunn til å handle nå som hun ikke hadde i fjor.

Slik brukes de sammen i et svar: de underliggende årsakene forklarer hvorfor det var brennbart, de umiddelbare hvorfor det tok fyr denne gangen.

Den utløsende hendelsen er den konkrete begivenheten som starter forløpet: et attentat, en grensetrefning, et beslag, en ultimatumsfrist som løper ut.

Den viktigste presiseringen i hele løkka: en utløsende hendelse er ikke en årsak i samme forstand som de to andre. Den er en anledning. Uten trykk fra underliggende forhold, ville den samme hendelsen blitt håndtert med en beklagelse og en etterforskning. At den utløste krig, forteller like mye om tilstanden forholdet var i, som om hendelsen selv.

Slik ser sensor forskjellen på et jevnt godt og et meget godt svar her: det jevnt gode nevner den utløsende hendelsen og stopper der. Det meget gode sier hvorfor akkurat denne hendelsen ikke lot seg håndtere, når tilsvarende hendelser tidligere ble det.

Mekanismen: hadde begge parter hatt samme og korrekte oppfatning av hvem som ville vinne, ville de i prinsippet kunnet avtale utfallet uten å slåss — krigens kostnader ville vært spart for begge. Det er altså uenigheten om utfallet, ikke fiendskapet, som gjør krig til et valg. Og uenighet om utfallet er mest sannsynlig når makten forskyver seg, når kapasiteter er skjult, eller når begge har grunn til å overdrive egen styrke i forhandlinger.

Blindsonen som en drøfting skal nevne: modellen forklarer dårlig kriger som fortsetter lenge etter at utfallet er åpenbart for begge parter.

Mekanismen er den samme som i Kants trekant i kap. 1.1, lest baklengs: der hjørnene mangler, mangler også bremsene. Ingen institusjon gjør motpartens hensikter synlige, ingen næringsinteresser taper på brudd, og ingen velgere kan straffe en leder for et feilslag.

Blindsonen som en drøfting skal nevne: liberalismen forklarer dårlig krig mellom parter som faktisk hadde tette bånd og felles institusjoner. Slike kriger finnes, og de er den sterkeste innvendingen mot posisjonen.

Mekanismen: et fiendebilde virker som et filter. Nøytrale opplysninger leses som skjulte trusler, ettergivenhet leses som list, og en tilnærming fra den andre siden mistenkeliggjøres i stedet for å prøves. Fiendebildet gjør altså sikkerhetsdilemmaet vesentlig verre, fordi det på forhånd har avgjort hvordan tvetydige tiltak skal tolkes.

Det som gjør posisjonen skarp: den forklarer også hvorfor kriger tar slutt, og hvorfor fiender kan bli allierte uten at maktfordelingen har endret seg. Blindsonen er tidfestingen — den sier lite om når et fiendebilde vil endre seg.

Fire kjennetegn går igjen:
(1) Aktørene er i stor grad ikke-statlige — militser, private væpnede grupper, krigsherrer — ofte ved siden av eller i stedet for statens egne styrker.
(2) Målet er sjelden å slå en motstanderhær, men å kontrollere befolkning og område, gjerne ved å drive ut dem som ikke hører til.
(3) Finansieringen kommer fra plyndring, smugling, utpressing, ressursuttak og pengeoverføringer utenfra, ikke fra skatt og statsbudsjett.
(4) Mobiliseringen skjer langs identitet — språk, tro, opphav — snarere enn rundt et politisk program.

Konsekvensen Kaldor peker på: når finansieringen kommer fra selve krigføringen, blir det å fortsette krigen lønnsomt for dem som fører den. Krigen har ikke lenger et sluttpunkt innebygd i seg, slik en krig som skal tvinge en motpart til bordet har.

Den klassiske krigsmodellen — det Kaldor setter «new wars» opp mot — beskriver krig som en organisert voldsbruk mellom stater, ført av uniformerte styrker under politisk kommando, finansiert over statsbudsjettet og med et politisk mål: å tvinge motparten til å godta en ordning.

Modellen er bygget inn i mye av fagets apparat og i store deler av folkeretten: skillet mellom stridende og sivile, kravet om at maktbruk skal ha et politisk formål, og forestillingen om at kriger avsluttes med en avtale mellom parter som kan forplikte sine egne.

Derfor er begrepsparet mer enn ordkløveri. Passer virkeligheten dårlig med modellen, passer også regelverket og virkemidlene dårlig — det er vanskelig å forhandle fram en avtale med en part som ikke kan forplikte noen, og som taper penger på fred.

Kaldors mest siterte poeng er at de tre kategoriene krig, organisert kriminalitet og omfattende menneskerettighetsbrudd ikke lenger lar seg holde fra hverandre i praksis.

Mekanismen som knytter dem sammen: gruppen trenger penger for å føre kamp; pengene kommer fra ulovlig handel eller utpressing; kontroll over ulovlig handel krever kontroll over område og folk; kontroll over folk oppnås gjennom vold mot sivile. Hvert ledd følger av det forrige, og til slutt er det ikke mulig å si om gruppen er en krigførende part, et kriminelt nettverk eller en overgrepsmaskin. Den er alle tre samtidig, fordi hver rolle finansierer de andre.

Dette er begrepets analytiske kjerne, og det er dette du skal skrive ut om du bruker «new wars» i et svar. Uten mekanismen blir begrepet bare en liste over kjennetegn.

En ikke-statlig væpnet aktør er en organisert gruppe som bruker militær makt uten å være en stats offisielle styrke: opprørsbevegelser, militser, krigsherrer med egne styrker, private sikkerhetsselskaper i strid.

To følger er verdt å skrive ut. Analytisk: teorier bygget på at aktørene er stater — maktbalanse, avskrekking, alliansepolitikk — passer dårlig, fordi gruppene ikke har territorium å miste på samme måte og ikke svarer til en velgermasse. Rettslig: folkerettens regler om maktbruk mellom stater er skrevet for stater, og spørsmålet om hva som gjelder når parten ikke er en stat, er derfor både omstridt og praktisk viktig. Reglene om maktbruk står i kap. 4.1.

Her låner vi et poeng fra folkerettsdelen. Du trenger ikke juridisk metode for å bruke det — du trenger å kunne si at hovedregelen om maktbruk gjelder mellom stater, og at det derfor oppstår vanskelige spørsmål når den ene parten ikke er en.

Mekanismen som gjør dette farlig: et krav som kan forhandles («vi vil ha en andel av inntektene fra gruvene») kan møtes halvveis. Et krav som handler om hvem som hører til på et område, kan ikke deles i to på samme måte. Og fordi tilhørighet er noe man ikke kan velge bort på kort sikt, blir sivile automatisk parter i konflikten i kraft av hvem de er.

Merk at konstruktivismen og Kaldor møtes her. Fiendebildet er ikke bare et filter som forvrenger tolkninger; det er også et mobiliseringsmiddel noen har interesse av å dyrke fram og holde ved like.

Mekanismen er det siste leddet, og det er der definisjonen blir presis: ofrene er ikke målet. De er et middel til å påvirke en tredjepart, gjerne en regjering eller en befolkning som skal presses til å endre standpunkt. Det er dette som skiller terrorisme fra vold som skal ta ut en motstander direkte.

At begrepet er omstridt, hører med i et godt svar. Det brukes både analytisk og som en politisk merkelapp, og hvem som får merkelappen, er ofte omstridt mellom parter i en konflikt. Boka tar ikke stilling i slike enkeltsaker; den beskriver hvilke kjennetegn definisjonen bygger på.

Definisjonen hviler på tre kjennetegn, og et svar som mangler ett av dem, er upresist:
(1) Målet er sivile — ikke militære styrker i strid.
(2) Utøveren er en ikke-statlig aktør.
(3) Formålet er politisk, og virkningen går gjennom frykt hos en tredjepart.

Distinksjonen mot nabobegrepet: geriljakrig retter seg i hovedsak mot militære mål og opererer for å svekke en motstanders styrker; terrorisme retter seg mot sivile for å skape politisk press. Samme gruppe kan bruke begge deler, men handlingene sorteres ulikt.

Merk hva kjennetegn nummer to gjør: avgrensningen til ikke-statlige aktører er en definisjonsvalg, ikke en naturlov, og den er en av grunnene til at begrepet er omstridt. Å nevne det er en presisjon som løfter, ikke en digresjon.

Påstanden er at teknologien tillater å ramme få, nøyaktig utvalgte mål i stedet for å knuse en motstander med masse, og at det gjør styrken til en aktør mindre avhengig av antall soldater.

De to innvendingene som hører med: for det første gir teknologisk overlegenhet et sterkt insentiv for den svakere parten til å velge kampformer der overlegenheten ikke virker — vold mot sivile, blanding med sivilbefolkningen, angrep på infrastruktur. For det andre har fordelen i praksis vist seg størst i åpne, kortvarige felttog og minst i langvarige konflikter om kontroll over befolkning.

En asymmetrisk konflikt er en konflikt der partene er svært ulike i militær styrke og i organisasjonsform, og der den svakere derfor velger kampformer som ikke møter den sterkere der den sterkere er sterkest.

Mekanismen er den som binder de to foregående begrepene sammen: jo større den teknologiske overlegenheten er, jo sterkere er grunnen for den svakere parten til å unngå åpen strid — og til i stedet å utnytte tid, terreng, sivilbefolkning og motpartens tålegrense hjemme. Overlegenheten frambringer altså delvis den kampformen den har vanskeligst for å håndtere.

Slik brukes begrepet: det forklarer hvorfor en militært overlegen part kan vinne hvert enkelt slag og likevel ikke nå det politiske målet. Det er også broen mellom dette kapitlet og «new wars»-stoffet, siden mange av kjennetegnene der er svar på nettopp asymmetri.