1.2 Ordklasser og bøyingskategoriene i norsk

En gruppe ord som oppfører seg likt: de bøyes på samme måte, og de kan stå på de samme plassene i en setning. Ordklassen er en egenskap ved ordet i språksystemet, ikke ved den enkelte ordformen i en bestemt setning.

Distinksjonen mot syntaktisk funksjon: ordklassen sier hva slags ord dette er. Funksjonen sier hvilken rolle det spiller i akkurat denne setningen. Et substantiv kan være subjekt i én setning og objekt i en annen — ordklassen er den samme begge ganger. Skillet er hele grunnlaget for kap. 3.2.

Distinksjonen mot betydning: ord med samme betydningsområde kan tilhøre ulike ordklasser, og ord i samme ordklasse kan bety helt ulike ting. Betydning er derfor et hint, aldri et kriterium.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: i hele analyseoppgaven. Klassifiseringen av en morf forutsetter at du vet hvilken ordklasse ordet tilhører, og hvilke bøyingskategorier den ordklassen har.

De plassene et ord kan stå på i en setning, og de ordene det kan stå sammen med. Distribusjonen er det andre av de to kriteriene som avgjør ordklasse, ved siden av bøyingsformen.

Distinksjonen mot ordstilling: ordstilling er rekkefølgen i en konkret setning. Distribusjon er summen av de plassene et ord i det hele tatt kan innta.

Slik brukes den i praksis: sett ordet inn i en fast ramme og se om det passer. «Den __ er stor» tar substantiv. «Jeg vil _» tar infinitiv av verb. «Et svært __ hus» tar adverb. Rammene er ikke ufeilbarlige, men de er etterprøvbare, og det er poenget.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: distribusjonstesten er den eneste ordklassetesten som virker på ord som ikke bøyes i det hele tatt — og de er mange blant de lukkede ordklassene.

En ordklasse det stadig kommer nye ord inn i. Norsk har fire: substantiv, verb, adjektiv og adverb. Nye ord dannes og lånes hele tiden inn i disse fire.

Distinksjonen mot lukket ordklasse: de lukkede klassene har et fast, lite medlemstall som endrer seg svært langsomt. Du kan lage et nytt substantiv i dag; du kan ikke lage en ny preposisjon.

Distinksjonen mot størrelse: åpen betyr ikke stor. Det betyr at klassen tar imot nye medlemmer.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: skillet forklarer hvorfor orddanning — sammensetning og avledning — nesten alltid gir ord i en av de fire åpne klassene. Det er også et av de stedene der en morfologisk og en diakron beskrivelse møtes: leksikalsk endring skjer først og fremst i de åpne klassene.

En ordklasse med et fast og lite medlemstall, der nye ord praktisk talt ikke kommer til. I norsk regnes determinativ, pronomen, preposisjoner, subjunksjoner, konjunksjoner og interjeksjoner hit.

Distinksjonen mot åpen ordklasse: de lukkede klassene består av ord som gjør grammatisk arbeid — de knytter sammen, viser til, plasserer i forhold til noe. De åpne består av ord som bærer innhold.

Praktisk konsekvens: medlemmene i en lukket klasse kan læres utenat, og det er faktisk den raskeste veien. Det er lettere å kjenne igjen de tretti vanligste preposisjonene enn å teste hver enkelt.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: de lukkede klassene er der terminologien varierer mest mellom lærebøker, og derfor der du må være mest bevisst på å bruke ett sett konsekvent.

Ordklassen som bøyes i tall og bestemthet, og som i norsk hører til ett av genusene. Distribusjonelt står substantivet etter determinativ og etter adjektiv, og det kan alene utgjøre et setningsledd.

Formkriteriet: kan ordet settes i flertall og i bestemt form? «Hus — huset — hus — husene» er hele bøyingen, og et ord som kan gå gjennom den, er substantiv.

Distinksjonen mot verbalsubstantiv som forveksles med verb: «løping», «lesing» og «tenking» betegner handlinger, men bøyes som substantiv. Betydningen er handling, formen er substantivets — og formen avgjør.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: substantivet er den ordklassen som oftest bærer sammensetninger, og det er derfor det ordet du oftest møter i en morfologisk analyseoppgave.

Ordklassen som bøyes i tempus — tid — og som har egne infinitte former. Distribusjonelt står verbet som det leddet setningen bygges rundt, og det kan stå etter «å» i infinitiv og etter et hjelpeverb.

Formkriteriet: kan ordet settes i presens og preteritum? «Kaster — kastet» er testen, og den er den sikreste enkeltmarkøren i norsk, fordi ingen annen ordklasse bøyes i tempus.

Distinksjonen mot substantiv som er dannet av verb: «kastet» kan være preteritum av «å kaste» og bestemt form entall av substantivet «kast». Her må distribusjonen avgjøre — står ordet etter et determinativ, er det substantivet.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: verbet er inngangen til hele den syntaktiske analysen. Prosedyren i kap. 3.2 begynner med å finne verbalet, og det forutsetter at du kjenner verbet igjen på formen.

Ordklassen som samsvarsbøyes med et substantiv i genus, tall og bestemthet, og som kan gradbøyes. Distribusjonelt står adjektivet mellom determinativ og substantiv, og etter former av «å være».

Formkriteriet: kan ordet gradbøyes? «Stor — større — størst». Kan det samsvarsbøyes? «Et stort hus» mot «en stor bil». Ett av de to holder som regel; begge sammen er nesten avgjørende.

Distinksjonen mot adverb: adjektivet står til et substantiv og retter seg etter det. Adverbet står til et verb, et adjektiv eller en hel setning, og retter seg ikke etter noe. Mange norske adjektiv har en intetkjønnsform som er identisk med et adverb, og da må distribusjonen avgjøre.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: gradbøyingen er en egen bøyingskategori som skal navngis riktig i en morfologisk analyse. Det er også her nullmorfen ofte dukker opp, siden positivformen ikke har noen synlig gradsendelse.

Ordklassen som ikke bøyes i samsvar med noe, og som sier noe om et verb, et adjektiv, et annet adverb eller en hel setning. Noen adverb kan gradbøyes; ingen samsvarsbøyes.

Formkriteriet: ordet står uendret uansett hva det står sammen med. «Hun løper fort», «de løper fort», «det gikk fort» — formen er den samme.

Distinksjonen mot adjektiv: prøv å sette ordet foran et substantiv i en samsvarsramme. «Et fort tog» går, men da er «fort» et adjektiv med en annen betydning. «Et heldigvis tog» går ikke, og «heldigvis» er derfor bare adverb.

⚠ Adverbene er den løseste av de åpne klassene, og lærebøker trekker grensene noe ulikt — særlig mot preposisjoner og mot setningsadverbialer. Velg ett sett og bruk det konsekvent.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: adverbene er også den løseste kategorien på setningsnivået, og det er en av grunnene til at adverbialet er det leddet som er vanskeligst å avgrense i kap. 3.2.

Ordklassen som står foran et substantiv og bestemmer det nærmere: eier, peker ut, teller eller markerer bestemthet. Determinativene samsvarsbøyes ofte med substantivet i genus og tall.

Distinksjonen mot adjektiv: begge står foran substantivet, men adjektivet beskriver en egenskap og kan gradbøyes. Determinativet gjør ikke det — «denere» og «minst min» finnes ikke.

Distinksjonen mot pronomen: determinativet står til et substantiv; pronomenet står i stedet for et substantiv eller en substantivfrase. Samme ordform kan gjøre begge deler, og da er det plassen som avgjør: i «denne boka» er ordet determinativ, i «denne er min» er det pronomen.

⚠ Terminologi: en del lærebøker bruker «bestemmerord» om det samme. Velg ett navn og bruk det konsekvent.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: determinativet er en pålitelig markør på at ordet etter er et substantiv — en av de mest brukbare distribusjonstestene i norsk.

Ordklassen som står i stedet for et substantiv eller en hel substantivfrase, og som viser til noe uten å navngi det: personlige pronomen, refleksive, resiproke og spørrende.

Formkriteriet: de personlige pronomenene er den eneste ordklassen i norsk som fortsatt har en tydelig kasusforskjell — «hun» mot «henne», «de» mot «dem». Det er en rest av et eldre system, og det gjør pronomenene lette å kjenne igjen.

Distinksjonen mot determinativ: pronomenet erstatter et ledd; determinativet står i et ledd sammen med et substantiv.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: i den syntaktiske analysen fungerer et pronomen som et helt setningsledd alene, og det gjør det til en nyttig prøvestein: et ledd som kan byttes ut med ett pronomen, er som regel én konstituent. Testen utdypes i kap. 3.3.

Ordklassen som står foran et ledd og styrer det, og som uttrykker et forhold — i tid, i rom eller mer abstrakt. Preposisjoner bøyes ikke.

Formkriteriet finnes ikke, så distribusjonen må avgjøre: preposisjonen står alltid sammen med et ledd som følger etter den, og de to hører sammen som en enhet.

Distinksjonen mot adverb: flere ord kan være begge deler. «Han gikk inn» — her styrer «inn» ingenting, og ordet er adverb. «Han gikk inn i huset» — her styrer «i» leddet «huset», og «i» er preposisjon. Testen er om det følger et ledd som ordet knytter seg til.

Distinksjonen mot subjunksjon: preposisjonen styrer et ledd, subjunksjonen innleder en hel setning.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: preposisjonen og leddet den styrer, utgjør ett setningsledd, ikke to. Å dele dem er en av de vanligste feilene i leddanalyse, og den behandles i kap. 3.1.

Ordklassen som innleder en leddsetning og gjør den til en del av en større setning. Subjunksjonen underordner: den setningen den innleder, fungerer som et ledd i den overordnede setningen.

Distinksjonen mot konjunksjon: konjunksjonen sidestiller to enheter av samme slag, subjunksjonen underordner den ene under den andre. Testen er om leddet som følger, kunne stått alene som setning på samme plass — ved subjunksjon kan det ikke det uten at meningen endres.

Distinksjonen mot preposisjon: det som følger etter en subjunksjon, er en hel setning med eget verbal. Det som følger etter en preposisjon, er et ledd uten verbal.

⚠ Terminologi: noen lærebøker kaller dette «underordnende konjunksjon» og bruker «konjunksjon» som samlebetegnelse for begge. Velg ett sett.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: subjunksjonen er signalet om at et helt setningsledd kan være en hel setning. Det er en av de viktigste innsiktene i leddanalysen.

Ordklassen som sidestiller to enheter av samme slag: to ord, to ledd eller to helsetninger. Konjunksjonen underordner ikke — den binder sammen ting som står på samme nivå.

Distinksjonen mot subjunksjon: ved en konjunksjon kan begge sider i prinsippet stå alene. «Hun leste, og han skrev» er to helsetninger bundet sammen. Ved en subjunksjon er den ene siden en del av den andre.

En praktisk test: kan du bytte om på de to sidene uten at setningen blir ugrammatisk? Ved sidestilling går det som regel; ved underordning gjør det ikke det.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: konjunksjoner binder ofte sammen to ledd som til sammen fungerer som ett ledd i setningen. Det er verdt å legge merke til i leddanalysen: «Kari og Ola» er ett subjekt, ikke to.

Ordklassen som består av utrop og svarord som står utenfor setningsstrukturen: ord som uttrykker en reaksjon eller svarer på noe, uten å inngå som ledd i setningen.

Formkriteriet: interjeksjoner bøyes ikke og kan stå helt alene som en ytring.

Distinksjonen mot adverb: adverbet er et ledd i setningen og kan flyttes innenfor den. Interjeksjonen står utenfor, ofte skilt med komma eller punktum.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: interjeksjoner dukker sjelden opp i en analyseoppgave, men de er nyttige å kjenne fordi de viser at ikke alt i en ytring er et setningsledd. Det er et poeng som gjør skillet mellom ytring og setning konkret.

En dimensjon et ord kan variere i uten å bli et annet ord: tall, bestemthet, tempus, grad. Alle formene et ord har innenfor sine kategorier, utgjør til sammen ordets bøyingsmønster.

Distinksjonen mot orddanning: bøying gir en ny form av det samme ordet. Orddanning gir et nytt ord. «Hus» og «husene» er samme ord i to former; «hus» og «huslig» er to ord. Skillet er selve kjernen i kap. 2.3 og kap. 2.4.

Distinksjonen mot ordklasse: ordklassen er hvilken gruppe ordet hører til; bøyingskategorien er hva ordet kan variere i innenfor gruppen. Kategoriene er derfor et middel til å bestemme ordklassen, ikke det samme som den.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: i klassifiseringsleddet av analyseoppgaven. En bøyingsendelse skal navngis med den kategorien den uttrykker.

Kategorien som skiller entall fra flertall. I norsk bøyes substantiv i tall, og adjektiv og determinativ retter seg etter substantivets tall.

Distinksjonen mot tallord: kategorien tall er en grammatisk dimensjon. Tallord er ord som betegner antall. De to har til felles at de handler om mengde, og de er ikke det samme.

Distinksjonen mot betydning: noen substantiv har flertallsform uten at det betegner flere enheter, og noen betegner mengder uten å ha flertallsform. Kategorien er grammatisk, ikke telbar.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: flertallsendelsen er ofte den ytterste endelsen i et norsk substantiv, og rekkefølgen mellom endelsene er noe en analyse skal gjøre rede for.

Kategorien som skiller ubestemt fra bestemt form: «hus» mot «huset», «hus» mot «husene». I norsk uttrykkes bestemthet ofte som en endelse på substantivet, og noen ganger i tillegg med et determinativ foran.

Distinksjonen mot tall: de to kategoriene er uavhengige og kombineres fritt — ubestemt entall, bestemt entall, ubestemt flertall, bestemt flertall. Til sammen gir de substantivets fire grunnformer.

Distinksjonen mot determinativet: determinativet er et eget ord, bestemthetsendelsen er en del av substantivet. Norsk kan bruke begge samtidig, og det er verdt å legge merke til i en analyse: da uttrykkes samme kategori to steder.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: bestemthetsendelsen er en av de morfene du oftest skal navngi i klassifiseringsleddet.

Den klassen et substantiv tilhører, og som styrer hvilke former determinativer og adjektiver får når de står til det. Norsk har tradisjonelt tre — hankjønn, hunkjønn og intetkjønn — men antallet varierer mellom skriftnormer og talemål.

Distinksjonen mot bøyingskategori: substantivet bøyes ikke i genus. Det har et genus, og det er de andre ordene i leddet som retter seg etter det. Å skrive at et substantiv er «bøyd i hankjønn» er derfor upresist.

Distinksjonen mot biologisk kjønn: genus er en grammatisk klassifisering og følger ikke betydningen. Det er ingen egenskap ved en dør som gjør ordet hunkjønn.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: genuset avgjør hvilken bestemthetsendelse et substantiv får, og dermed hvordan endelsen skal klassifiseres i analysen.

Verbets bøyingskategori for tid: presens og preteritum er de to formene norsk uttrykker med egen bøying. Andre tidsforhold uttrykkes med hjelpeverb i tillegg.

Distinksjonen mot tid som betydning: tempus er en grammatisk form, ikke en beskrivelse av når noe skjer. Presens brukes om framtid («toget går klokka seks») og om noe tidløst («vann koker ved hundre grader»). Formen og tidsreferansen er altså to ting.

Distinksjonen mot modus: tempus plasserer i tid, modus uttrykker hvordan innholdet framstilles — som påstand, ønske eller befaling.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: tempusbøyingen er den sikreste ordklassetesten i norsk, fordi ingen annen ordklasse har den. Den er også en av de bøyingsendelsene som lettest forveksles med et avledningssuffiks, og det er nettopp den forvekslingen kap. 2.3 trener.

Verbets bøyingskategori for hvordan innholdet framstilles: som en påstand, som en befaling, eller som noe tenkt eller ønsket. I moderne norsk er kategorien svakt utbygd — imperativen er den formen som er tydeligst.

Distinksjonen mot tempus: modus sier ikke noe om tid. «Kom!» og «kommer» skiller seg i modus, ikke i tidsreferanse.

Distinksjonen mot setningstype: en befaling kan uttrykkes uten imperativ, og en imperativform kan brukes til annet enn å befale. Modus er formen, ikke handlingen — og handlingen hører hjemme på bruksnivået.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: modus er en av kategoriene der norsk har mistet mye siden eldre språktrinn. Det gjør den til et takknemlig eksempel i et diakront ledd om morfologisk endring.

De verbformene som ikke bøyes i tempus og ikke alene kan bære en setning: infinitiv, presens partisipp og perfektum partisipp.

Distinksjonen mot finitte former: de finitte formene — presens og preteritum — er bøyd i tempus og kan stå som verbal alene. De infinitte trenger et hjelpeverb eller en annen ramme for å inngå i en setning.

De tre formene kort: infinitiv er grunnformen som står etter «å» og etter hjelpeverb; perfektum partisipp er formen som står etter «har» og «er»; presens partisipp ender på en fast endelse og oppfører seg ofte som et adjektiv.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: skillet finitt mot infinitt er avgjørende for å finne verbalet i en setning, og det er derfor forutsetningen for hele funksjonsprosedyren i kap. 3.2. Et sammensatt verbal består av en finitt del og en eller flere infinitte.

Adjektivets bøyingskategori for grad: positiv, komparativ og superlativ — «stor», «større», «størst». Noen adverb gradbøyes også.

Distinksjonen mot samsvarsbøying: samsvarsbøyingen retter adjektivet etter substantivets genus, tall og bestemthet. Gradbøyingen sier noe om graden, uavhengig av substantivet. Et adjektiv kan ha begge deler samtidig.

Distinksjonen mot omskriving: noen adjektiv gradbøyes med egne ord i stedet for med endelser. Det er fortsatt gradbøying som kategori — den uttrykkes bare ikke morfologisk.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: positivformen har som regel ingen synlig gradsendelse, og den er derfor et av de stedene der en analyse må ta stilling til om fravær av endelse skal telles med. Det spørsmålet får sitt navn i kap. 2.4.

Bøying der formskiftet skjer inne i ordet, ved at rotvokalen endres, i stedet for ved en endelse. «Synge — sang — sunget» er sterk bøying av et verb.

Distinksjonen mot svak bøying: svake former har en endelse; sterke former har en vokalveksling. De sterke er et lukket sett — det kommer ikke nye til — mens de svake mønstrene er produktive.

Distinksjonen mot uregelrett: sterk bøying er ikke uregelrett. Vokalvekslingene følger mønstre, og de er rester av et eldre system. Å kalle dem uregelrette er en beskrivelse fra utsiden av systemet.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: sterkt bøyde former er en utfordring i en morfologisk analyse, fordi bøyingen ikke lar seg skille ut som en egen bit. Hvordan det håndteres, hører hjemme i kap. 2.4.

Bøying med endelser, der roten står uendret: «kaste — kastet — kastet». De svake mønstrene er de produktive i norsk — nye verb og nye substantiv bøyes svakt.

Distinksjonen mot sterk bøying: svake former legger noe til, sterke former endrer noe inni. I en morfologisk analyse er svake former enklest, fordi hver kategori har sin egen synlige bit.

Distinksjonen mot vanlighet: svak bøying er den produktive typen, men de sterkt bøyde ordene er ofte blant de hyppigst brukte. Hyppig bruk er nettopp det som gjør at et gammelt mønster overlever.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: at nye ord bøyes svakt, er et av de klareste eksemplene på en språkendring som pågår, og det er brukbart både i en synkron og i en diakron beskrivelse.

Ordet som abstrakt enhet: oppslagsordet, med sin betydning, sin ordklasse og sitt bøyingsmønster. Leksemet realiseres i alle de ordformene det kan ha.

Distinksjonen mot ordform: leksemet er ett, ordformene er mange. «Å synge» er ett leksem; «synger», «sang» og «sunget» er tre ordformer av det.

Distinksjonen mot betydning: to leksemer kan ha samme skrivemåte og ulik betydning — da er de to leksemer, ikke ett med to betydninger. Det er derfor ordbøker fører dem opp som separate oppslag.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: skillet mellom bøying og orddanning kan formuleres presist med dette begrepsparet: bøying gir en ny ordform av samme leksem, orddanning gir et nytt leksem. Det er den skarpeste formuleringen av skillet som finnes, og den brukes gjennom hele del 2.

Den konkrete formen et leksem har på et bestemt sted i en tekst: «husene», «sang», «tommeste».

Distinksjonen mot leksem: ordformen er det du faktisk ser i materialet. Leksemet er det du må slutte deg til for å kunne beskrive formen.

Distinksjonen mot forekomst: to like ordformer i samme tekst er to forekomster av samme ordform. Skillet er nyttig når man teller i et materiale.

Der begrepet gjør arbeid i mappen: analyseoppgaven gir deg ordformer. Fasiten din skal beskrive den formen som står der — ikke grunnformen, og ikke leksemet.