1.1 Språkets nivåer og de to blikkene
Hvordan språkvitenskapen deler språket i nivåer fra lyd til setning, og forskjellen mellom å beskrive språket slik det er nå og slik det har endret seg.
Belegget. Kravlisten i 6 av 6 veiledninger sier at studenten skal kunne gjøre rede for grunnleggende problemstillinger knyttet til grammatikk, språklig variasjon og endring, og norsk som andrespråk — trekløveret står i alle seks med nesten identisk ordlyd — og kunne anvende basale analysemetoder på et konkret språklig materiale. Skillet mellom synkron og diakron språkvitenskap er dessuten gitt som eget spørsmål i 1 av 5 terminer i gjeldende regime.
Hvilken mappedel dette kapitlet trener: begge språkdelene, men på hver sin måte. Delmappe I sin språkdel er synkron analyse — språket beskrevet slik det er. Delmappe II sin språkdel er i praksis diakron drøfting — språket beskrevet gjennom endring. Kapitlet er kartet over hele språkhalvdelen.
Mappesjangeren dette kapitlet forbereder: redegjørelse (RED) — begrepsavklaring med presis terminologi, der du definerer, setter opp mot kontrastbegrepet og problematiserer der oppgaven ber om det.
Prioritet: kunne. Stoffet er ikke et eget oppgavetema i seg selv, men det er rammen alt annet i språkhalvdelen står i.
Én ting du bør kunne når kapitlet er ferdig: å si hvilket språklig nivå et spørsmål hører hjemme på, før du begynner å svare på det.
Forkunnskaper
Kap. 0.2 er forkunnskapen, og to påstander derfra brukes med en gang:
Fra kap. 0.2: begrepet skal brukes, ikke omskrives. Kravet om korrekt bruk av fagterminologi står i 6 av 6 veiledninger og er det eneste kravet som går igjen i hver eneste av dem.
Fra kap. 0.2: oppgaveordlyden bestemmer hvilket apparat som er hovedapparatet. Å velge feil apparat er en navngitt svakhet, og den vanligste måten å velge feil på er å lese spørsmålet uten å avgjøre hvilket nivå det stilles på.
Ut over det trenger du ingenting. Dette er det første faglige kapitlet i boka, og alt det bruker, forklares her.
Én setning, fem spørsmål (~8 min)
Her er en setning fra en nyskrevet melding — den er skrevet for denne boka, ikke hentet noe sted:
«Æ rakk ikke bussen, så æ gikk.»
Nå kan du stille fem forskjellige spørsmål til den, og alle fem er faglige spørsmål med hvert sitt svar.
Hvordan uttales det? Skrivemåten «æ» peker mot en uttale av førstepersonspronomenet som ikke er den samme over hele landet. Spørsmålet om hvilke lyder som brukes, og hvilke av dem som skiller ord fra hverandre, hører hjemme på lydnivået.
Hvordan er ordene bygget? «Rakk» er én ordform av det samme ordet som «rekke» og «rukket». «Bussen» er «buss» pluss en endelse som gjør formen bestemt. Spørsmålet om hvordan ord er satt sammen og bøyd, hører hjemme på ordnivået.
Hvordan er setningen bygget? «Æ» er den som gjør noe, «rakk» sier hva som skjer, «ikke bussen» henger sammen på en bestemt måte — og «så æ gikk» er en hel setning inne i ytringen. Spørsmålet om hvordan deler settes sammen til setninger, hører hjemme på setningsnivået.
Hva betyr det? «Gikk» kan bety både «forlot stedet» og «gikk til fots». Her betyr det trolig det siste, fordi bussen er nevnt. Spørsmålet om betydning hører hjemme på betydningsnivået.
Hva gjør avsenderen med den? Meldingen forklarer en forsinkelse, og «så» knytter forklaringen til det som gikk galt. Spørsmålet om hva språk brukes til i en situasjon, hører hjemme på bruksnivået.
Poenget er ikke at det finnes fem svar. Poenget er at det finnes fem spørsmål, og at et svar bare er riktig i forhold til spørsmålet det svarer på. Det er dette språkvitenskapen mener med nivåer, og det er derfor de har hvert sitt navn.
Det systematiske studiet av språk: hvordan språk er bygget opp, hvordan det brukes, og hvordan det endrer seg. Faget beskriver språk slik det faktisk er, på samme måte som andre fag beskriver sine gjenstander.
Distinksjonen mot språkopplæring: språkopplæring lærer noen å bruke et språk. Språkvitenskapen undersøker språket som fenomen, og den er like interessert i former som ikke står i noen lærebok, som i dem som gjør det.
Der begrepet gjør arbeid i mappen: det setter rammen for hele språkhalvdelen. Kravlisten i 6 av 6 veiledninger ber deg gjøre rede for grunnleggende problemstillinger i faget — altså om hva faget spør om, ikke bare om hva som er riktig norsk.
I faget: beskrivelsen av hvordan et språk er bygget opp — hvordan ord dannes og bøyes, og hvordan de settes sammen til setninger. Grammatikk er altså en samlebetegnelse som dekker både morfologi og syntaks.
Distinksjonen mot dagligtalens betydning: i dagligtale betyr «grammatikk» ofte «reglene for riktig språk», og «god grammatikk» betyr at man skriver korrekt. I faget betyr ordet noe annet: en beskrivelse av systemet, uansett om formene er godtatt i skriftnormen eller ikke. En dialektform som ikke står i noen ordbok, har like fullt en grammatikk.
Der begrepet gjør arbeid i mappen: grammatikk står i kravlisten i 6 av 6 veiledninger. Å bruke ordet i dagligtalebetydningen i en faglig besvarelse er en av de raskeste måtene å signalisere at man ikke har skilt de to betydningene.
En beskrivelse av hvordan språket faktisk brukes, uten å ta stilling til om bruken er ønskelig. Den deskriptive tilnærmingen spør hva folk sier og skriver, og hvilket system som ligger under.
Distinksjonen mot normativ språkbeskrivelse: den deskriptive sier hva som er, den normative hva som bør være. Begge er legitime virksomheter, men de svarer på ulike spørsmål, og de kan ikke brukes om hverandre i en besvarelse.
Der begrepet gjør arbeid i mappen: språkvitenskapelig analyse er deskriptiv. Når du beskriver en form, beskriver du den — du vurderer den ikke. Det gjelder også når formen er en du selv ikke ville brukt.
En beskrivelse som sier hvordan språket bør brukes: hvilke former som er godtatt i en skriftnorm, hva som regnes som passende i en bestemt sammenheng, og hva som frarådes.
Distinksjonen mot deskriptiv språkbeskrivelse: normering er et arbeid noen gjør — den forutsetter en instans som fastsetter noe. Deskripsjon forutsetter ingen instans, bare et materiale.
Distinksjonen mot vurdering av kvalitet: at en form ligger utenfor skriftnormen, betyr ikke at den er dårlig eller ulogisk. Norsk har to offisielle skriftnormer og et stort antall talemålsvarieteter, og ingen av dem er språklig sett dårligere enn de andre.
Der begrepet gjør arbeid i mappen: normering er selv et faglig tema, som du kan beskrive deskriptivt. Å beskrive at en form er utenfor normen, er deskriptivt. Å skrive at den er feil, er normativt — og hører derfor ikke hjemme i en analyse.
En avisoverskrift lyder: «Ungdommens grammatikk er på vei ned.» Ordet «grammatikk» brukes her i én av de to betydningene. Hvilken, og hvordan ville et faglig spørsmål om det samme sett ut?
Et faglig spørsmål om det samme ville sett annerledes ut, og det kan formuleres på minst to måter, avhengig av nivå:
Deskriptivt på ordnivået: Hvilke bøyingsformer bruker unge språkbrukere i skriftlige uformelle sammenhenger, og skiller de seg systematisk fra formene i skriftnormen?
Deskriptivt på bruksnivået: I hvilke sammenhenger velger unge språkbrukere normerte former, og i hvilke velger de andre?
Legg merke til hva som skjedde i omskrivningen. Vurderingen forsvant, og et undersøkbart spørsmål ble stående igjen. Det er ikke en avvisning av overskriftens anliggende — spørsmålet om normbeherskelse er et helt legitimt tema, og normering er selv et faglig felt. Men det er et annet spørsmål enn spørsmålet om systemet, og en besvarelse må vite hvilket av dem den svarer på.
Og en fagterm som er verdt å ha med seg: en påstand om at språket «forfaller», er ikke en beskrivelse av språket. Den er et syn på språkendring, og synet er selv noe som kan analyseres. Det er nøyaktig den ferdigheten essayet i delmappe II trener, der drøfting av synet i en vedlagt avistekst har vært krevd i 4 av 5 terminer i gjeldende regime.
(Innstegsoppgave. Svar med egne ord, uten å bla tilbake.)
a) Hva betyr «grammatikk» i faget, og hva betyr ordet i dagligtale?
b) Hva er forskjellen på en deskriptiv og en normativ påstand om språk?
c) Avgjør for hver av disse to påstandene om den er deskriptiv eller normativ: (i) «Mange skriver «å» der de mener «og».» (ii) «Man bør ikke skrive «å» der man mener «og».»
De språklige nivåene (~14 min)
Språkvitenskapen deler språket i nivåer, og hvert nivå har sin egen del av faget. Delingen er ikke naturgitt — den er et arbeidsredskap — men den er så etablert at den fungerer som et felles kart.
| Nivå | Enheten som undersøkes | Delen av faget |
|---|---|---|
| lyd | språklyder og lydsystem | fonetikk og fonologi |
| ord | ordets deler, orddanning og bøying | morfologi |
| setning | ledd og setningsbygning | syntaks |
| betydning | hva ord og setninger betyr | semantikk |
| bruk | hva språk gjør i en situasjon | pragmatikk |
Nivåene henger sammen nedenfra og opp: lyder bygger ord, ord bygger setninger, setninger bærer betydning, og betydning brukes til noe. Men de er ikke trinn i en trapp der det ene er finere enn det andre. De er fem ulike spørsmål til det samme materialet.
⚠ Det praktiske poenget for mappen: når du får en analyseoppgave, er det første grepet å avgjøre hvilket nivå bestillingen gjelder. En oppgave som ber deg dele ord i deler, ligger på ordnivået; en oppgave som ber deg identifisere setningsledd, ligger på setningsnivået. De to kan stå i samme bestilling, og da er det to spørsmål, ikke ett.
Ett av de lagene språkvitenskapen deler språket i — lyd, ord, setning, betydning og bruk — der hvert lag har sine egne enheter og sin egen del av faget.
Distinksjonen mot en rangordning: nivåene er ikke ordnet etter viktighet eller vanskegrad. Et spørsmål på bruksnivået er ikke mer avansert enn et spørsmål på lydnivået; det er et annet spørsmål.
Distinksjonen mot en inndeling av materialet: det er ikke materialet som deles i nivåer, men spørsmålene. Den samme setningen kan undersøkes på alle fem nivåene.
Der begrepet gjør arbeid i mappen: det er verktøyet du bruker til å avgjøre hva en bestilling faktisk ber om. Nivåbevissthet er dessuten et krav i essayet: å beskrive språkendring uten å skille nivåene endringen skjer på, er fallgruve #12, som er utledet av kravene og ikke navngitt i noen veiledning.
De to delene av faget som undersøker lyd. Fonetikk handler om hvordan språklyder lages og oppfattes — det fysiske. Fonologi handler om hvilke lydforskjeller som skiller ord fra hverandre i et bestemt språk — systemet.
Distinksjonen mellom de to: fonetikken beskriver alle forskjellene som finnes i lyd. Fonologien beskriver bare de forskjellene som gjør en forskjell for betydningen. To personer som uttaler samme ord litt ulikt, er interessant fonetisk og kan være helt uinteressant fonologisk.
Der begrepene gjør arbeid i mappen: lydnivået er navngitt blant analysemetodene i 2 av 6 veiledninger, og det er ikke krevd i noen av de 5 terminene med kjent oppgaveinnhold. Stoffet er derfor merket «bør kjenne til» i denne boka, og det behandles for seg i kap. 1.3.
Den delen av språkvitenskapen som undersøker ordnivået: hvordan ord er bygget opp av mindre deler, hvordan nye ord dannes, og hvordan ord bøyes.
Distinksjonen mot syntaks: morfologien holder seg innenfor ordet. Så snart spørsmålet gjelder hvordan ord forholder seg til hverandre i en setning, er du på setningsnivået. Grensen kan være uklar i praksis — noen språk uttrykker med bøying det andre uttrykker med egne ord — men i en norsk analyse er den som regel klar nok.
Distinksjonen mot ordforråd: morfologien beskriver hvordan ord er laget, ikke hvilke ord som finnes. At et ord er mulig å danne, er et morfologisk spørsmål; om det faktisk brukes, er et leksikalsk.
Der begrepet gjør arbeid i mappen: morfologisk analyse av et konkret materiale har vært krevd i 5 av 5 terminer i gjeldende regime. Det er emnets tryggeste enkeltanslag, og hele del 2 er bygget for det.
Den delen av språkvitenskapen som undersøker setningsnivået: hvordan ord og ordgrupper settes sammen til setninger, hvilke ledd en setning består av, og hvilken funksjon hvert ledd har.
Distinksjonen mot morfologi: morfologien spør hvordan ordet er bygget, syntaksen hvordan setningen er bygget. Et og samme trekk kan være morfologisk uttrykt og syntaktisk relevant samtidig, og da må en analyse si hvilket av de to spørsmålene den svarer på.
Distinksjonen mot ordrekkefølge alene: syntaks er mer enn rekkefølge. Det handler om hvilke ordgrupper som hører sammen som enheter, og hvilken rolle hver enhet spiller.
Der begrepet gjør arbeid i mappen: syntaktisk analyse er den andre halvdelen av språkoppgaven i delmappe I, og den har vært krevd i 5 av 5 terminer i gjeldende regime. Del 3 er bygget for det.
Den delen av språkvitenskapen som undersøker betydning: hva ord betyr, hvordan betydninger henger sammen, og hvordan betydningen av en setning følger av delene den er bygget av.
Distinksjonen mot pragmatikk: semantikken spør hva et uttrykk betyr i seg selv. Pragmatikken spør hva en språkbruker gjør med det i en bestemt situasjon. «Det trekker her inne» betyr semantisk at det er trekk; pragmatisk kan det være en oppfordring til å lukke vinduet.
Der begrepet gjør arbeid i mappen: semantisk endring er én av de fem endringstypene essayet i delmappe II kan behandle, og betydningsforskjeller er det som gjør at en analyse i det hele tatt kan være flertydig. ⚠ Merk at semantikk og pragmatikk står sentralt i LING1100, som er et annet emne med eget pensum og egne krav; berøringen her er rent tematisk og gir ingen uttelling her.
Den delen av språkvitenskapen som undersøker bruksnivået: hva språkbrukere gjør med språk i konkrete situasjoner, og hvordan sammenhengen avgjør hvordan en ytring skal forstås.
Distinksjonen mot semantikk: semantikken beskriver betydningen som ligger i uttrykket. Pragmatikken beskriver hva som kommer i tillegg fordi ytringen er sagt av noen, til noen, i en bestemt situasjon.
Der begrepet gjør arbeid i mappen: i litteraturhalvdelen, der en retorisk analyse i praksis er en analyse på bruksnivået — hvem sier hva, til hvem, i hvilken anledning. Nivåtenkningen løper altså tvers gjennom begge halvdelene av emnet.
Summen av ord et språk eller en språkbruker har til rådighet. I faget brukes også ordet leksikon om det samme, forstått som språkets ordforråd med de opplysningene hvert ord bærer med seg.
Distinksjonen mot grammatikk: grammatikken beskriver systemet og reglene; ordforrådet er de enkeltordene systemet arbeider med. Et nytt ord endrer ordforrådet uten å endre grammatikken.
Distinksjonen mot morfologi: morfologien beskriver hvordan ord kan dannes. Ordforrådet er hvilke ord som faktisk er i bruk. Mange dannelser er mulige uten å være vanlige.
Der begrepet gjør arbeid i mappen: leksikalsk endring — at ord kommer til, faller bort eller skifter betydning — er den mest synlige typen språkendring, og derfor den som lettest tar over hele essayet. Å bare beskrive den, er nettopp det fallgruve #12 advarer mot.
Under står en nyskrevet setning. Still tre ulike spørsmål til ordet «lærerne» i den — ett på ordnivået, ett på setningsnivået og ett på betydningsnivået — og svar kort på hvert av dem.
«Lærerne ga elevene beskjed i går.»
På setningsnivået spør vi hvilken funksjon ordet har. «Lærerne» er det leddet setningen sier noe om — den som gir noe. Det er en helt annen type svar: det handler ikke om ordets indre bygning, men om ordets forhold til de andre leddene. Legg merke til at svaret ville vært det samme om ordformen var «læreren», og at ordformens indre bygning derfor ikke avgjør funksjonen.
På betydningsnivået spør vi hva ordet viser til. «Lærerne» viser til en bestemt gruppe personer som er kjent i sammenhengen — det er nettopp det bestemthetsformen gjør. Her møtes to nivåer: en morfologisk form uttrykker en semantisk forskjell.
Det siste punktet er verdt å stanse ved. At nivåene henger sammen, betyr ikke at de er det samme. En besvarelse som svarer «ordet er bestemt form flertall» på spørsmålet om syntaktisk funksjon, har gitt et sant svar på feil spørsmål — og det er en av de vanligste måtene å levere en analyse som ser fullstendig ut, men mangler et ledd.
(Nivåbestemmelse. Under står seks nyskrevne spørsmål om språk. Avgjør for hvert av dem hvilket språklig nivå det hører hjemme på, og oppgi hvilken del av faget som svarer på det.)
a) Hvorfor uttales «selv» og «sølv» ulikt, og hva slags forskjell er det?
b) Hvilke deler består ordet «uforståelig» av?
c) Hvilket ledd i setningen er det som sier hva som skjer?
d) Hva er forskjellen på «å låne» og «å leie»?
e) Hvorfor kan «har du salt?» fungere som en oppfordring og ikke bare som et spørsmål?
f) Hvorfor betyr «bilnøkkel» og «nøkkelbil» ikke det samme?
De to blikkene: synkront og diakront (~12 min)
Nivåene sier hvor du ser. De to blikkene sier hvordan.
Et synkront blikk beskriver språket slik det er på ett bestemt tidspunkt, og behandler det som et system der delene står i forhold til hverandre. Et diakront blikk beskriver hvordan det samme systemet har endret seg, og behandler delene som ledd i en utvikling.
De to er ikke to meninger om det samme. De er to spørsmål med hvert sitt svar, og de kan begge stilles til det samme materialet. Det er derfor det er mulig — og ofte nyttig — å beskrive ett og samme fenomen på begge måter.
⚠ Og her er koblingen til mappen, som er verdt å merke seg: delmappe I sin språkdel er i praksis en synkron analyse. Du får et materiale og beskriver hvordan det er bygget, uten å si noe om hvordan det har blitt slik. Delmappe II sin språkdel er i praksis en diakron drøfting: essayet handler i 4 av 5 terminer i gjeldende regime om språkendring. De to blikkene er altså ikke en teoretisk finesse i dette emnet. De svarer til hver sin mappedel.
Skillet er dessuten gitt som eget spørsmål i 1 av 5 terminer i gjeldende regime, altså i én termin med kjent oppgaveinnhold. Det er én observasjon, ikke et mønster — men begrepsparet er rammen hele språkhalvdelen hviler på, uansett om det spørres direkte om det.
Beskrivelsen av et språk slik det er på ett bestemt tidspunkt, uten å ta hensyn til hvordan det har blitt slik. Systemet betraktes som et nett av forhold mellom deler som finnes samtidig.
Distinksjonen mot diakron språkvitenskap: den synkrone beskrivelsen spør hvordan systemet er; den diakrone hvordan det har endret seg. De motsier ikke hverandre og kan ikke erstatte hverandre.
Distinksjonen mot «nåtidens språk»: synkron betyr ikke nødvendigvis i dag. En beskrivelse av norsk slik det var i 1850, er også synkron, så lenge den holder seg til ett tidspunkt.
Der begrepet gjør arbeid i mappen: analyseoppgaven i delmappe I er en synkron analyse. Å blande inn historiske forklaringer der oppgaven ber om en beskrivelse av formen, er ikke en tilleggsopplysning — det er et svar på et annet spørsmål.
Beskrivelsen av hvordan et språk endrer seg over tid: hvilke former som avløser hvilke, i hvilken retning, og hvorfor.
Distinksjonen mot synkron språkvitenskap: den diakrone beskrivelsen forutsetter minst to tidspunkter. Har du bare ett, kan du ikke si noe om endring, bare om variasjon.
Distinksjonen mot språkhistorie som fortelling: en diakron beskrivelse er ikke en oppramsing av hva som skjedde. Den skal si hva slags endring det var, på hvilket nivå den skjedde, og gjerne hva som drev den.
Der begrepet gjør arbeid i mappen: essayet i delmappe II er i praksis diakront, med språkendring som tema i 4 av 5 terminer i gjeldende regime. Å skrive at «systemet var annerledes før» uten å navngi retningen på endringen, er den vanligste måten å levere et diakront ledd som ikke sier noe.
Ta ett trekk ved norsk: at noen substantiv bøyes uregelrett i flertall, mens de fleste følger et vanlig mønster. Beskriv trekket først synkront og deretter diakront, og si til slutt hva de to beskrivelsene gjør som den andre ikke gjør.
Diakront. Over tid kan man beskrive at antallet ulike bøyingsmønstre har blitt mindre, og at ord som tidligere fulgte et sjeldnere mønster, har gått over til det vanligste. Prosessen har et navn i faget: at en form endres etter mønster av en annen, mer utbredt form. Den diakrone beskrivelsen sier altså både hva som endret seg og i hvilken retning.
Hva hver av dem gjør som den andre ikke gjør. Den synkrone beskrivelsen gjør systemet oversiktlig og lar deg analysere et hvilket som helst ord i det. Men den kan ikke forklare hvorfor systemet ser ut som det gjør — hvorfor akkurat disse ordene er unntak, og ikke andre.
Den diakrone beskrivelsen kan gi den forklaringen: unntakene er ofte rester av et eldre system, og de holder seg lengst i de ordene som brukes oftest. Men den kan ikke erstatte den synkrone, for du kan ikke analysere en ordform ved å vise til hva den kom av.
Setningen som er verdt å ha med seg: et diakront svar kan forklare hvorfor et synkront system ser tilfeldig ut på et bestemt punkt. Den ene setningen er ofte det som løfter et redegjørelsesledd fra godkjent til klart over minstekravet, fordi den viser at du har forstått hvorfor skillet finnes — ikke bare hva det heter.
(Anvendelse. Under står fire nyskrevne påstander om norsk. Avgjør for hver av dem om den er synkron eller diakron, og begrunn med én linje. Skriv deretter om påstand d) til den motsatte typen.)
a) «I dagens norsk har substantiv tre grammatiske genus i de fleste dialektene og to i moderat bokmål.»
b) «Formen «kastet» har over tid vunnet fram på bekostning av «kasta» i mange skriftlige sammenhenger.»
c) «Verbet «å gå» har en preteritumsform som ikke ligner infinitivsformen.»
d) «Ordet «skjerm» brukes i dag om noe helt annet enn det opprinnelig betydde.»
Å analysere et konkret materiale (~10 min)
Kravlisten i alle seks veiledningene ber om noe mer enn å kunne gjøre rede for problemstillinger: den ber om at du kan anvende basale analysemetoder på et konkret språklig materiale. Den formuleringen er verdt å lese sakte, for den beskriver hele forskjellen mellom å snakke om språk og å analysere det.
Å snakke om språk generelt høres slik ut: «Norsk har mange sammensatte ord, og de kan bli ganske lange.» Påstanden er sann. Den er også uetterprøvbar slik den står, og den kunne vært skrevet uten å ha sett et eneste ord.
Å analysere et konkret materiale høres slik ut: «Ordet er delt slik, hver del er av denne typen, og denne delen kan analyseres på to måter fordi …» Påstanden gjelder noe bestemt, og den kan etterprøves av en leser som ser på det samme materialet.
Forskjellen er den samme som bokas andre mantra peker på i litteraturhalvdelen: en analyse uten passasje er en påstand. I språkhalvdelen er passasjen et ord eller en setning fra materialet.
Derfor er dette arbeidsrekkefølgen i alle språkanalyser i denne boka: (1) avgjør hvilket nivå spørsmålet gjelder; (2) gjør det med materialet som apparatet på det nivået krever; (3) skriv oppsettet ut så en leser kan følge det uten å måtte rekonstruere det fra prosaen din; (4) begrunn det som er tvilsomt.
Det konkrete utvalget av språk som analyseres: ordene, setningene, tekstutdraget eller opptaket. Materialet er analysens gjenstand, og alle påstander i analysen skal kunne kontrolleres mot det.
Distinksjonen mot språket generelt: en påstand om språket generelt kan bare begrunnes med henvisning til et materiale eller til faglitteratur. En påstand om materialet kan kontrolleres direkte av den som leser.
Distinksjonen mot et eksempel: et eksempel er noe du velger fordi det passer. Et materiale er noe du får, og som du må forholde deg til også der det er tungvint. Det er nettopp derfor materialet er interessant: det inneholder ofte de tilfellene som ikke passer inn.
Der begrepet gjør arbeid i mappen: kravet om å anvende analysemetoder på et konkret språklig materiale står i kravlisten i 6 av 6 veiledninger.
En fast fremgangsmåte for å komme fra et materiale til en beskrivelse: hvilke spørsmål du stiller, i hvilken rekkefølge, og hvilke kategorier du sorterer resultatet i.
Distinksjonen mot en teori: en teori sier hvordan språk er. En metode sier hva du skal gjøre. Man kan bruke en metode uten å ta stilling til alle teoriene bak den, og det er nettopp det som gjør at et innføringsemne kan lære bort metoden først.
Distinksjonen mot en huskeliste: en metode har trinn i en bestemt rekkefølge, og rekkefølgen er ofte selve poenget. I morfologisk analyse tas bøyingen av sist; i syntaktisk analyse settes leddgrensene før funksjonen oppgis. Bytter du om, får du et annet resultat.
Der begrepet gjør arbeid i mappen: kravlisten ber om basale analysemetoder, altså om at du kan gjennomføre prosedyrene — ikke om at du kan diskutere dem.
Det konkrete i materialet som en påstand hviler på: det bestemte ordet, den bestemte setningen, den bestemte formen. Belegget er det leseren kan kontrollere.
Distinksjonen mot et argument: argumentet er resonnementet som knytter belegget til påstanden. Belegget alene er ikke et argument, og et argument uten belegg er en påstand.
Distinksjonen mot en referanse: en referanse peker på hvor et begrep eller en teori kommer fra. Belegget peker på hva i materialet som viser det du påstår. En besvarelse trenger begge deler, og de dekker ikke for hverandre.
Der begrepet gjør arbeid i mappen: i alle fire delene. I språkdelene er belegget en form; i litteraturdelene er det en passasje. Kravet er det samme.
Språket forstått som et ordnet hele: et sett av enheter og regler som står i forhold til hverandre, og der en enhet får sin verdi av forholdet til de andre.
Distinksjonen mot språkbruk: systemet er mulighetene, bruken er det som faktisk sies og skrives. Systemet kan ikke observeres direkte — det sluttes ut fra bruken.
Distinksjonen mot en regelsamling: systemet er ikke en liste over hva som er tillatt. Det er en beskrivelse av hvordan delene henger sammen, og den beskrivelsen inkluderer også mønstre ingen har formulert som regler.
Der begrepet gjør arbeid i mappen: en synkron analyse er en systembeskrivelse. Når du sier at en form er bestemt form flertall, sier du noe om dens plass i et paradigme — altså om systemet, ikke om ordet alene.
De konkrete ytringene og tekstene språkbrukere faktisk lager: det som blir sagt og skrevet, i alle sine varianter.
Distinksjonen mot språksystemet: bruken er observerbar, systemet er ikke. All beskrivelse av systemet bygger derfor på bruk, og et systemtrekk som ingen bruk viser, er en påstand uten belegg.
Distinksjonen mot bruksnivået: «språkbruk» i denne betydningen er alt som blir sagt og skrevet, på alle nivåer. Bruksnivået er det nivået der man spør hva ytringen gjør i situasjonen. De to ordene ligner, og de er ikke det samme.
Der begrepet gjør arbeid i mappen: variasjon i bruk er utgangspunktet for hele essayet om språklig variasjon og endring. Det som varierer, er bruken; det som endres over tid, er systemet.
En konkret språklig handling: noe som blir sagt eller skrevet av noen, på et bestemt tidspunkt, i en bestemt situasjon.
Distinksjonen mot en setning: setningen er en grammatisk enhet og kan gjentas uendelig mange ganger. Ytringen skjer én gang. Den samme setningen kan altså ytres i to situasjoner og bety to forskjellige ting.
Distinksjonen mot en tekst: en tekst kan bestå av mange ytringer. Ytringen er den minste enheten som kan stå alene som en handling.
Der begrepet gjør arbeid i mappen: skillet mellom setning og ytring er forutsetningen for at en syntaktisk analyse i det hele tatt gir mening — du analyserer setningen som struktur, ikke handlingen. Skillet utdypes i kap. 3.1.
To ulike måter språk realiseres på, med hver sine vilkår. Talespråket er primært i den forstand at alle språksamfunn har det, og det læres uten formell opplæring. Skriftspråket er en senere, normert representasjon som må læres.
Distinksjonen er ikke en rangordning. Skriftspråket er ikke en mer korrekt utgave av talespråket, og talespråket er ikke en slurvete utgave av skriftspråket. De har ulike vilkår: tale skjer i sanntid med en tilstedeværende mottaker, skrift kan planlegges og revideres.
Distinksjonen mot lyd og bokstav: at tale og skrift er ulike systemer, er grunnen til at bokstaver ikke er det samme som lyder. Det er utgangspunktet for kap. 1.3.
Der begrepet gjør arbeid i mappen: norsk har to skriftnormer og et stort mangfold av talemål, og forholdet mellom dem er et gjennomgangstema i essayet om variasjon og endring. Legg merke til at analysen din alltid gjøres på skrift, også når materialet gjengir tale.
(Anvendelse på materiale. Under står et nyskrevet lite materiale: fire ytringer som alle sier omtrent det samme. Ingen av dem er hentet noe sted.)
(i) «Jeg klarte ikke å komme meg på bussen.»
(ii) «Æ rakk ikke bussen.»
(iii) «Undertegnede nådde dessverre ikke det aktuelle avgangstidspunktet.»
(iv) «Bussen gikk fra meg.»
a) Nevn ett trekk ved materialet som må beskrives på ordnivået, og ett som må beskrives på setningsnivået.
b) Nevn ett trekk som bare kan beskrives på bruksnivået.
c) Er forskjellene mellom de fire ytringene et synkront eller et diakront forhold? Begrunn.
(Krevende. Dette er en redegjørelse i mappeformat: mappesjangeren redegjørelse (RED) — der du avgrenser, definerer med fagets egne termer, setter opp mot kontrastbegrepet og problematiserer. Bruk alle hjelpemidler. Bokas eget øvingskrav er om lag 400 ord; emnets eget omfangskrav har endret seg mellom terminene og står i din egen oppgavetekst.)
a) Gjør rede for skillet mellom synkron og diakron språkvitenskap, med fagets egne termer.
b) Gi ett eksempel på et språklig fenomen som kan beskrives på begge måter, og vis kort hvordan de to beskrivelsene ser ut.
c) Problematiser skillet: nevn minst ett tilfelle der grensen mellom de to blikkene er vanskelig å trekke, og forklar hvorfor.
Grepet som løfter et svar fra minstekravet til klart over det i akkurat dette temaet:
Si hva de to blikkene gjør for hverandre, ikke bare hva som skiller dem. De aller fleste kan gjengi at synkron gjelder ett tidspunkt og diakron gjelder utvikling. Det som er sjeldnere, er én setning om forholdet mellom dem: at et diakront svar kan forklare hvorfor et synkront system ser tilfeldig ut på et bestemt punkt, og at en synkron beskrivelse er forutsetningen for i det hele tatt å kunne si at noe har endret seg.
Det samme grepet virker på nivåene: ikke bare ramse dem opp, men si at nivåene er fem spørsmål og ikke fem deler av materialet.
Og husk mantraet fra kap. 0.2: begrepet skal brukes, ikke omskrives. «Hvordan språket er nå» er en riktig forklaring av synkron beskrivelse — og den er ikke termen.
⚠ Forbeholdet først: ingen av de seks sensorveiledningene rapporterer en observert feil. De sier hva som kreves og hva som ikke holder. Punktene under er fallgruver kravene peker mot, ikke noe noen har talt opp.
Å bruke «grammatikk» i dagligtalebetydningen «riktig språk» i en faglig besvarelse. Det er den enkleste måten å vise at de to betydningene ikke er skilt. Skriv «skriftnormen» eller «normert form» når det er det du mener.
Å blande nivåene — for eksempel å svare morfologisk på et syntaktisk spørsmål. «Ordet står i bestemt form flertall» er et sant svar på spørsmålet om ordform, og ikke noe svar i det hele tatt på spørsmålet om syntaktisk funksjon. Dette varselet følges opp i kap. 3.1, der forvekslingen har sin praktiske konsekvens.
Å beskrive endring uten å skille nivåene den skjer på (fallgruve #12, som er utledet av kravene og ikke navngitt i noen veiledning). Den mest synlige endringen er den leksikalske — at ord kommer og går — og et essay som bare behandler den, har beskrevet ett nivå av fem. Fallgruven har sitt hjem i kap. 4.2.
Å forveksle variasjon med endring. Forskjeller som finnes samtidig, er variasjon. Endring krever to tidspunkter. Skillet virker enkelt til man står i et materiale fra ett tidspunkt og skal avgjøre om to former er en pågående endring.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.