2.1 Morf, morfem og morftypene
Hvordan et ord deles i minste betydningsbærende deler, forskjellen mellom morf og morfem, og hvilke typer morfer et norsk ord kan bestå av.
Dette kapitlet trener språkdelen i den første delmappa: den delen der du får et konkret språklig materiale og skal analysere det. Morfologisk og syntaktisk analyse har vært den oppgaven i 5 av 5 terminer i gjeldende regime — det er det best dokumenterte enkeltanslaget i hele emnet.
- Mappesjangeren: analyse av språklig materiale (kortnavn ANA). Det er den ene delen av emnet der et svar kan være riktig eller galt: ordet deles i morfer, eller det gjør det ikke.
- Bestillingen har to ledd, ikke ett. Ordlyden vi har fra 1 av 5 terminer i gjeldende regime (H2021) ber om å dele ord i morfer og klassifisere hver morf. Klassifiseringen er altså halve bestillingen, ikke en ekstrajobb.
- Prioritet: høyeste prioritet. Uten dette kapitlet finnes det ikke noe grunnlag for verken sammensetning, avledning eller bøying.
Frekvenstallene sier hva som har vært prøvd, aldri hva som kommer. Og siden vi har ordrett oppgavetekst fra bare én av de dokumenterte terminene, trener boka ferdigheten bredt og presenterer aldri en oppgaveformulering som om den var malen.
Forkunnskaper
Dette kapitlet bygger på kap. 1.2. To påstander derfra er skrevet ut her, så du slipper å bla.
Fra kap. 1.2: ordklasse avgjøres av form og distribusjon, ikke av betydning. Et ord er ikke verb fordi det betyr en handling, men fordi det bøyes som et verb og står der verb står. Det er nettopp derfor morfologi og ordklasselære henger sammen: formen du bruker som kriterium, er en morf.
Dette sto også der: en bøyingskategori er en grammatisk motsetning et ord uttrykker ved å skifte form — tall og bestemthet for substantiv, tempus for verb, grad for adjektiv. Når du senere i kapitlet skal si hva en endelse uttrykker, er det en bøyingskategori du skal navngi.
Trenger du å friske opp hva de åpne og de lukkede ordklassene heter, ligger oversikten i kap. 1.2.
Hvorfor vi deler ord i biter i det hele tatt (~6 min)
Du har aldri hørt ordet bloggeriet før, og likevel vet du omtrent hva det betyr, at det er et substantiv, og at det heter bloggeriene i flertall bestemt form. Du vet det fordi du kjenner bitene: blogg, -eri og -et. Ingen har lært deg akkurat dette ordet. Du har lært bitene, og du setter dem sammen i farten.
Det er hele begrunnelsen for morfologien. Et språk kan ikke lagre alle ord som hele klumper, for det lages nye hele tiden. I stedet lagrer det biter og regler for hvordan bitene settes sammen. Å analysere et ord morfologisk er å vise fram nettopp de bitene og si hva hver av dem gjør.
Kapitlet bygger opp fem ting. Først skillet mellom den konkrete biten i ett ord og den abstrakte enheten den står for. Så roten og det som henger på den. Så en prosedyre for å dele et ord i riktig rekkefølge. Så klassifiseringen, som er halve bestillingen. Og til slutt fugeformativen, den lille biten som ikke er rot og ikke er vanlig affiks, og som er en klassisk feilkilde.
Morfen og morfemet (~10 min)
Ta ordet hundene. Du kan dele det i hund og -ene, og begge bitene betyr noe: den første peker på et dyr, den andre sier at det er flere av dem og at de er bestemte. Prøver du å dele videre, i hun og d, stopper det — d betyr ingenting her. Grensen der delingen stopper, er grensen for det morfologiske.
Legg merke til at det er to spørsmål i sving samtidig. Det ene er hvilke konkrete biter dette ene ordet består av. Det andre er hvilken enhet i språksystemet hver bit er en utgave av. Fagspråket skiller de to med hvert sitt ord, og skillet er ikke pedanteri: uten det kan du ikke forklare hvorfor bok og bøk- er samme ting i bøkene.
Distinksjonen mot nabobegrepet: morfologi handler om strukturen inne i ordet, mens syntaks handler om hvordan hele ord settes sammen til setninger. Samme materiale kan altså beskrives på begge nivåer, men spørsmålene er forskjellige — og det er en fallgruve å svare morfologisk på et syntaktisk spørsmål.
Hvor begrepet gjør arbeid: i språkdelen til den første delmappa, der bestillingen ber om morfologisk analyse av et ordmateriale.
En morf er den konkrete, minste betydningsbærende biten i et konkret ord. I hundene er hund én morf og -ene en annen. Morfen er noe du kan peke på i skrift eller lyd.
Distinksjonen mot nabobegrepet: morfen er den konkrete forekomsten; morfemet er den abstrakte enheten forekomsten er en utgave av. Sagt kort: du segmenterer ordet i morfer, og du klassifiserer dem ved å si hvilket morfem hver morf realiserer.
Hvor begrepet gjør arbeid: i segmenteringen. Antall morfer er antall biter du setter grenser mellom i oppsettet.
Et morfem er den abstrakte enheten i språksystemet som en morf realiserer — enheten «flertall bestemt form» eller enheten «bok», uavhengig av hvilken lyd- eller skriftform den får i et bestemt ord.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en morf er konkret og tellbar i ett ord; et morfem er abstrakt og kan ha flere former. Skillet trengs nettopp når samme morfem opptrer med ulik form: roten i bok og roten i bøkene er to morfer av samme morfem.
Hvor begrepet gjør arbeid: når du skal forklare hvorfor to ulike former likevel regnes som det samme elementet i analysen.
En allomorf er en av flere former samme morfem kan ha. bok og bøk- er allomorfer av samme rotmorfem, og -er, -e og ingen endelse i det hele tatt er allomorfer av flertallsmorfemet i norsk, avhengig av hvilket ord de står i.
Distinksjonen mot nabobegrepet: allomorfer hører til samme morfem og har samme funksjon; homonyme morfer ser like ut, men hører til forskjellige morfemer. Det første er én enhet med flere ansikter, det andre er flere enheter med samme ansikt.
Hvor begrepet gjør arbeid: når analysen din må forklare en formveksling uten å påstå at det er to forskjellige ord.
En morfgrense er skillet mellom to nabomorfer i et ord. I denne boka markeres den med bindestrek i ren tekst: hund-ene, bok-hyll-a.
Distinksjonen mot nabobegrepet: morfgrensen faller ikke nødvendigvis sammen med stavelsesgrensen. hun-de-ne er stavelsesdelingen, hund-ene er morfdelingen, og bare den siste er en morfologisk analyse.
Hvor begrepet gjør arbeid: i selve oppsettet. Sensor leser grensene dine først, og en grense satt på feil sted forplanter seg til hele klassifiseringen.
En stavelse er en uttaleenhet bygget rundt en vokal. Ord deles i stavelser når man skal dele et ord ved linjeskift eller beskrive rytme.
Distinksjonen mot nabobegrepet: stavelsen er en lydlig enhet uten egen betydning, mens morfen er en betydningsbærende enhet. De sammenfaller iblant og spriker ofte: skriv-er har to morfer og to stavelser, mens hus har én morf og én stavelse, og bok-hyll-e har tre morfer der stavelsesdelingen er en annen.
Hvor begrepet gjør arbeid: som kontroll. Kjenner du igjen at du har delt lydlig og ikke betydningsmessig, har du fanget den vanligste segmenteringsfeilen i faget.
En betydningsbærende enhet er en bit som bidrar med enten et innhold eller en grammatisk opplysning. -ene i hundene har ingen betydning du kan tegne, men den bærer opplysningen «flertall, bestemt» — og det er nok.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en lyd eller en bokstav bærer ingenting alene. Testen på om en bit er betydningsbærende, er om du kan bytte den ut med noe annet og få en systematisk forskjell: hund-en mot hund-ene mot hund-er.
Hvor begrepet gjør arbeid: det er kriteriet du bruker når du avgjør om delingen skal stoppe.
Analysér forholdet mellom roten i bok og roten i bøkene. Er det ett element eller to?
Det er ett morfem som opptrer med to morfer.
I bok er roten bok. I bøkene er roten bøk-, og resten er bøyingsendelsen -ene:
bøk-ene
- bøk — rot, allomorf av rotmorfemet bok
- ene — bøyingssuffiks, flertall bestemt form
Begrunnelsen for at det er ett morfem, er at de to formene har samme betydning og står i komplementær fordeling: du finner bøk- der bøyingen krever det, og bok ellers. De konkurrerer aldri om samme plass. Vekslingen mellom o og ø er en gammel formveksling som hører til rotmorfemet, ikke en egen morf med egen betydning.
Slik ville det stått i en analyse: «Roten realiseres av allomorfen bøk- i flertall. Allomorfien er ikke en egen morf, og ordet har derfor to morfer, ikke tre.»
(Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA; slike bestillinger ber deg både dele ordet i morfer og klassifisere hver morf. Denne oppgaven trener bare det første leddet, og du skal svare med egne ord.)
Forklar forskjellen mellom en morf og et morfem i tre til fem setninger.
a) Skriv forklaringen uten å bruke ordet «morfem» i den første setningen.
b) Gi ett eksempel på to morfer som realiserer samme morfem, og si hvorfor du mener det er samme morfem.
Roten og det som henger på den (~12 min)
Morfene i et ord er ikke likeverdige. Én av dem bærer det ordet handler om, og resten justerer, spesifiserer eller bøyer. I uleselig er les kjernen; u- og -elig gjør noe med kjernen, men de har ikke noe innhold å bidra med på egen hånd.
Det gir en enkel arbeidsdeling i analysen: finn kjernen først, og beskriv resten i forhold til den. Fagspråket kaller kjernen roten og resten affikser, og affiksene får navn etter hvor de står.
Distinksjonen mot nabobegrepet: roten er ikke det samme som stammen. Stammen er det affikset fester seg til, og den kan selv være sammensatt av rot pluss et annet affiks. I uleselige er les roten, mens uleselig er stammen bøyingsendelsen -e fester seg til.
Hvor begrepet gjør arbeid: i trinn 2 av segmenteringen. Finner du roten, faller resten på plass rundt den.
En bunden rot er en rot som bærer leksikalsk betydning, men som ikke kan stå som eget ord. bio- i biologi og -log i dialog er slike røtter: de betyr noe, men de opptrer bare sammen med andre morfer.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en bunden rot er ikke et affiks. Affikset legger til en grammatisk eller ordlagende funksjon, mens den bundne roten har et eget leksikalsk innhold. Testen er om biten bidrar med et innhold eller med en operasjon.
Hvor begrepet gjør arbeid: i ord av gresk og latinsk opphav, der en analyse som kaller alt utenom siste ledd for prefiks, blir feil.
Distinksjonen mot nabobegrepet: roten er alltid udelelig; stammen er det ikke. Roten er et element, stammen er en posisjon i analysen — det som ligger innenfor det affikset du akkurat nå tar av.
Hvor begrepet gjør arbeid: når du skal si i hvilken rekkefølge affiksene er lagt på, og dermed hvorfor bøyingen alltid ligger ytterst.
Et affiks er en bunden morf som fester seg til en stamme og enten lager et nytt ord eller bøyer ordet. u-, -lig, -het og -ene er alle affikser.
Distinksjonen mot nabobegrepet: affikset skiller seg fra roten ved ikke å ha eget leksikalsk innhold, og fra fugeformativen ved at det faktisk har en funksjon. Fugeformativen er verken rot eller affiks i vanlig forstand — den er et bindeledd.
Hvor begrepet gjør arbeid: affiks er samlebetegnelsen du bruker når du ennå ikke har sagt om biten står foran eller bak roten.
Et prefiks er et affiks som står foran roten eller stammen: u- i uvennlig, mis- i mistolke, for- i forsvare.
Distinksjonen mot nabobegrepet: i norsk er prefikser nesten alltid avledende — de lager nye ord — mens bøyingen ligger bakerst. Et prefiks skifter derfor sjelden ordklasse, men det endrer betydningen, og det er en klassisk feil å overse et prefiks nettopp fordi ordklassen står stille.
Hvor begrepet gjør arbeid: i trinn 3 av segmenteringen, når avledningsaffiksene tas av.
Et suffiks er et affiks som står etter roten eller stammen: -lig i vennlig, -het i vennlighet, -ene i vennlighetene.
Distinksjonen mot nabobegrepet: norsk har både avledningssuffikser, som lager nye ord, og bøyingssuffikser, som bøyer det ordet du allerede har. De ser like ut på avstand, og hele kap. 2.3 og kap. 2.4 handler om å skille dem.
Hvor begrepet gjør arbeid: i klassifiseringen, der du må si både at biten er et suffiks og hva slags suffiks det er.
Et innfiks er et affiks som settes inn inne i roten, og et sirkumfiks er et affiks som omslutter stammen med én bit foran og én bak. Norsk har i praksis ingen av delene.
Distinksjonen mot nabobegrepet: grunnen til å kjenne termene er at de gjør det tydelig at prefiks og suffiks er posisjonsbegreper, ikke funksjonsbegreper. En analyse som kaller u- et prefiks, sier hvor biten står — ikke hva den gjør.
Hvor begrepet gjør arbeid: som kontrollspørsmål. Får du lyst til å hevde at en morf er skutt inn inne i en norsk rot, er det nesten alltid segmenteringen som er feil.
Del ordet uvennlig i morfer, og si hvilken morf som er roten og hva stammen er for hvert affiks.
u-venn-lig
- u — avledningsprefiks, negerende
- venn — rot, leksikalsk morf, fri morf
- lig — avledningssuffiks, lager adjektiv av substantiv
*Roten er venn**, fordi den er den eneste morfen med et eget leksikalsk innhold: den peker på noe i verden, mens u- og -lig bare gjør noe med det innholdet.
Stammene er to forskjellige. Suffikset -lig fester seg til roten venn og gir stammen vennlig. Prefikset u- fester seg deretter til hele vennlig, ikke til venn alene. Du ser det på betydningen: uvennlig betyr «ikke vennlig», ikke «på en måte som hører til en u-venn». Rekkefølgen er altså først avledning til adjektiv, så negering av adjektivet.
Slik ville det stått i en analyse: «Ordet har tre morfer. Roten er venn; -lig avleder et adjektiv av substantivet, og u-* negerer adjektivet. Prefikset har hele adjektivstammen som grunnlag, noe betydningen bekrefter.»
(Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA.)
Del hvert av ordene under i morfer, marker grensene med bindestrek, og si hvilken morf som er roten.
a) mistolke
b) venninnen
c) biologien
Analysér ordet i denne rekkefølgen, og bare i denne rekkefølgen. Trinnene er valgt slik at hvert av dem gjør det neste enklere.
(1) Er ordet sammensatt? Del i ledd først. Et ledd er en del som selv kunne vært et ord, eller som er tydelig knyttet til et ord.
(2) Finn roten i hvert ledd. Roten er biten med leksikalsk innhold. Har leddet flere biter med innhold, er leddet selv sammensatt, og du går tilbake til trinn 1.
(3) Ta av avledningsaffiksene. Både prefikser og suffikser. Arbeid deg utover fra roten.
(4) Ta av bøyingsendelsen sist. Bøyingen ligger alltid ytterst i norsk.
Når ordet er delt, klassifiser hver morf du sitter igjen med: si hva slags morf det er, og hva den gjør. Det er dette andre leddet som er halve bestillingen, og det er det som oftest blir stående igjen når segmenteringen er ferdig.
Prosedyren står som oppslag i kap. 2.6, der den er samlet med en variantkatalog.
Gjennomfør en full morfologisk analyse av skolebøkene.
Trinn 2 — finn roten i hvert ledd. I det første leddet er roten skole. I det andre er roten bøk-, som er en allomorf av bok.
Trinn 3 — ta av avledningsaffiksene. Det finnes ingen her. Verken skole eller bøk- har et affiks som lager et nytt ord.
Trinn 4 — ta av bøyingsendelsen. -ene er endelsen, og den ligger ytterst, slik bøying alltid gjør.
Oppsettet:
skole-bøk-ene
- skole — rot, leksikalsk morf, fri morf. Forledd i sammensetningen.
- bøk — rot, leksikalsk morf, bunden i denne formen fordi bøyingen krever omlyd. Etterledd, og allomorf av rotmorfemet bok.
- ene — bøyingssuffiks, grammatisk morf, bunden morf. Uttrykker flertall og bestemt form.
Samlet: ordet er sammensatt og bøyd, men ikke avledet.
Legg merke til at siste linje ikke er pynt. Den svarer på klassifiseringsleddet i bestillingen på ordnivå, etter at de enkelte morfene er klassifisert hver for seg.
(Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA.)
Kjør firetrinnsprosedyren på ordet arbeidsplassene, og skriv svaret som et oppsett med én linje per morf. Avslutt med en linje som sier om ordet er sammensatt, avledet, bøyd eller flere av delene.
Hva slags morf er det? (~12 min)
Segmenteringen forteller hvor grensene går. Klassifiseringen forteller hva som står mellom dem, og det er den delen som oftest blir hengende. En besvarelse som stopper etter delingen, har levert det halve av bestillingen, uansett hvor riktig delingen er.
Klassifiseringen går langs to akser samtidig. Den ene er hva morfen bidrar med: et leksikalsk innhold eller en grammatisk opplysning. Den andre er om morfen kan stå alene. De to aksene er uavhengige, og en fullstendig klassifisering sier noe om begge.
En leksikalsk morf bærer et innhold du kan slå opp og forklare: skole, bok, les, rød. Den peker på noe i verden eller på et forhold mellom ting.
Distinksjonen mot nabobegrepet: den grammatiske morfen bærer ingen slik betydning, bare en opplysning om form — tall, tid, bestemthet. Kontrollspørsmålet er om du kan forklare morfen uten å bruke grammatiske termer. Klarer du det, er den leksikalsk.
Hvor begrepet gjør arbeid: i klassifiseringsleddet, der hver morf skal ha en type.
En grammatisk morf uttrykker en grammatisk opplysning i stedet for et innhold: -ene sier «flertall, bestemt», -te sier «preteritum».
Distinksjonen mot nabobegrepet: grensen mot den leksikalske morfen er ikke alltid skarp. Avledningssuffikser som -het og -ing ligger imellom: de har en slags betydning, men de opptrer bare som operasjoner på en stamme. En god analyse sier hvilken vei den heller, og hvorfor.
Hvor begrepet gjør arbeid: når du skal navngi hva en endelse uttrykker, ikke bare at den finnes.
En bunden morf kan ikke stå som eget ord. Alle affikser er bundne, og noen røtter er det også, som bio- i biologi.
Distinksjonen mot nabobegrepet: den frie morfen kan stå alene. Merk at bundethet er en egenskap ved morfen, ikke ved morfemet: rotmorfemet i bok er fritt, men allomorfen bøk- opptrer aldri alene.
Hvor begrepet gjør arbeid: i klassifiseringens andre akse. En morf som er både leksikalsk og bunden, er nesten alltid en rot i et lærd ord.
En fri morf kan opptre som et selvstendig ord: skole, bok, hus, og, på.
Distinksjonen mot nabobegrepet: frie morfer er ikke bare de innholdstunge. Småord som og og på er frie og samtidig grammatiske. Aksene leksikalsk mot grammatisk og fri mot bunden krysser altså hverandre, og alle fire kombinasjonene finnes.
Hvor begrepet gjør arbeid: når du skal begrunne en leddgrense i en sammensetning: leddene er typisk frie morfer, affiksene er ikke.
Et avledningsaffiks lager et nytt ord av det ordet det fester seg til: -het gjør adjektivet vennlig til substantivet vennlighet.
Distinksjonen mot nabobegrepet: bøyingsaffikset lager ingen nye ord, bare nye former av samme ord. Testen er om resultatet ville fått en egen oppføring i en ordbok. Grensen behandles i sin fulle bredde i kap. 2.3.
Hvor begrepet gjør arbeid: i trinn 3 av segmenteringen, og i klassifiseringen av hvert suffiks du finner.
Et bøyingsaffiks gir en ny form av det samme ordet, uten at det oppstår et nytt oppslagsord: -ene i hundene, -te i lærte.
Distinksjonen mot nabobegrepet: bøyingsaffikset ligger ytterst i norske ord, utenfor eventuelle avledningsaffikser. Posisjonen er derfor et argument i seg selv: finner du et affiks innenfor et annet, er det innerste ikke bøying.
Hvor begrepet gjør arbeid: i trinn 4, og som kontroll på at rekkefølgen i analysen er riktig.
En kumulativ morf uttrykker flere grammatiske kategorier på én gang. Norsk -ene i hundene uttrykker både tall og bestemthet, uten at du kan dele endelsen i én bit for hver.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en morf som uttrykker bare én kategori, kan i prinsippet settes opp mot en annen som uttrykker den neste. Der uttrykkene smelter sammen, må analysen si det i stedet for å tvinge fram en grense som ikke finnes.
Hvor begrepet gjør arbeid: det gir deg et presist ord for å slippe en unødvendig segmentering, og det viser fagterminologisk beredskap.
Distinksjonen mot nabobegrepet: segmentering er å sette grensene. Klassifiseringen kommer etterpå og er et selvstendig ledd i bestillingen, ikke en oppsummering av segmenteringen.
Hvor begrepet gjør arbeid: overalt. Ordlyden vi har fra 1 av 5 terminer i gjeldende regime ber uttrykkelig om begge deler, og en analyse uten klassifisering svarer bare på det halve.
Klassifisér hver morf i uleselige. Segmenteringen er gjort for deg: u-les-elig-e.
u-les-elig-e
- u — avledningsprefiks, grammatisk morf i vid forstand, bunden morf. Negerer betydningen i stammen.
- les — rot, leksikalsk morf, fri morf. Bærer innholdet i ordet.
- elig — avledningssuffiks, bunden morf. Danner adjektiv av verb, med betydningen «som kan bli lest».
- e — bøyingssuffiks, grammatisk morf, bunden morf. Uttrykker samsvarsbøying i flertall eller bestemt form.
Samlet: avledet og bøyd ord, ikke sammensatt.
To ting er verdt å merke seg. For det første at u- og -elig begge er avledende, men at bare -elig skifter ordklasse — prefikset lar ordklassen stå. For det andre at -e ligger ytterst, utenfor -elig, og at posisjonen alene er et argument for at -e er bøying og -elig ikke er det.
Slik ville det stått i en analyse: «Ordet har fire morfer. Roten les er leksikalsk og fri; -elig avleder et adjektiv av verbet; u- negerer adjektivet uten å endre ordklassen; og -e er samsvarsbøying, noe posisjonen ytterst bekrefter.»
(Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA.)
For hver av morfene under: si om den er leksikalsk eller grammatisk, og om den er fri eller bunden. Begrunn de to du synes er vanskeligst.
a) hus i huset
b) -et i huset
c) og
d) bio- i biologi
Fugeformativen (~8 min)
I arbeidsplass står det en s mellom leddene. Den er ikke genitiv, den betyr ingenting, og den kan ikke stå alene. Likevel er den der, og en analyse som later som om den ikke finnes, har en morf for lite.
Slike bindeledd har et eget navn i faget. De er en klassisk feilkilde nettopp fordi de er så lette å svelge: forleddet ser ut som ett ord, og s-en blir hengende med det uten å bli beskrevet.
En fugeformativ er et bindeledd mellom leddene i en sammensetning. De vanligste i norsk er -s- som i arbeid-s-plass og -e- som i barn-e-hage.
Distinksjonen mot nabobegrepet: fugeformativen er verken rot eller vanlig affiks. Den har ingen leksikalsk betydning, den uttrykker ingen grammatisk kategori, og den lager ikke et nytt ord — den binder to ledd sammen. Å kalle den en rot er feil fordi den mangler innhold; å kalle den et bøyingssuffiks er feil fordi den ikke uttrykker noen kategori.
Hvor begrepet gjør arbeid: i alle sammensetninger som har et bindeledd. Den skal stå som egen linje i oppsettet, med sitt eget navn.
Analysér barnehagene, og vis hvorfor bindeleddet må ha en egen linje.
barn-e-hag-ene
- barn — rot, leksikalsk morf, fri morf. Forledd.
- e — fugeformativ. Bindeledd uten egen betydning og uten grammatisk kategori.
- hag — rot, leksikalsk morf. Etterledd, i formen den har foran bøyingsendelsen.
- ene — bøyingssuffiks, grammatisk morf. Flertall bestemt form.
Samlet: sammensatt og bøyd ord.
Hvorfor egen linje? Fordi de tre kandidatanalysene alle er gale på hvert sitt punkt. Skriver du barne- som forledd, har du satt en morfgrense som ikke går der, og du har skjult en morf. Kaller du -e- et bøyingssuffiks, må du kunne si hvilken kategori den uttrykker, og det kan du ikke: ordet er ikke i flertall her. Kaller du den en del av roten, må du forklare hvorfor roten mister e-en i barnas og barnet.
Det som blir igjen, er nettopp det fugeformativen er: en morf med posisjon og form, men uten innhold og uten kategori.
(Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA.)
Avgjør for hvert ord om det har en fugeformativ. Har det det, skriv oppsettet med fugeformativen på egen linje. Har det det ikke, si hvorfor den biten du kunne mistenkt, ikke er en fugeformativ.
a) rettssak
b) skolebok
c) husets
Enkle og sammensatte ord (~6 min)
Til slutt trenger du to ord for å beskrive ordet som helhet. Noen ord består av én morf pluss eventuell bøying, og andre er bygget av flere byggeklosser. Skillet er ikke bare etiketter: det er samlekarakteristikken analysen din skal ende i.
Et simpleksord består av én rot, med eller uten bøying: hus, huset, rød, rødt.
Distinksjonen mot nabobegrepet: et simpleksord kan godt ha flere morfer — bøyingen teller med — men det har bare én morf med leksikalsk innhold og ingen avledningsaffikser. Grensen går altså ved orddanning, ikke ved antall morfer.
Hvor begrepet gjør arbeid: i sluttlinja i oppsettet, der du sier hva slags ord dette er.
Et komplekst ord er dannet ved sammensetning, avledning eller begge deler: bokhylle, vennlighet, arbeidsplassene.
Distinksjonen mot nabobegrepet: et bøyd ord er ikke komplekst i denne forstanden. Bøyingen lager en ny form av samme ord, ikke et nytt ord — derfor er huset et bøyd simpleksord, mens husvakt er komplekst.
Hvor begrepet gjør arbeid: når sluttlinja skal skille de tre måtene et ord kan være bygget på fra hverandre.
Distinksjonen mot nabobegrepet: segmenteringen svarer bare på hvor grensene går. Klassifiseringen svarer på hva som står mellom dem. Å levere det første uten det andre er å levere halve bestillingen.
Hvor begrepet gjør arbeid: i trinn 1 til 4 av prosedyren.
En morfologisk analyse er den ferdige beskrivelsen av ett ord: segmenteringen, en linje per morf med type og funksjon, og en sluttlinje som sier om ordet er sammensatt, avledet, bøyd eller flere av delene.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en syntaktisk analyse beskriver hele setningen og leddene i den. En morfologisk analyse stopper ved ordgrensen.
Hvor begrepet gjør arbeid: det er formen svaret ditt skal ha. Notasjonen varierer mellom lærebøker, så forklar din egen én gang, og hold deg så til den.
(Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA. Krevende: her må du både segmentere, klassifisere og begrunne en grense som kan settes på mer enn ett sted.)
Gjennomfør en full morfologisk analyse av barnehagelærerne.
a) Skriv oppsettet med én linje per morf.
b) Vis hvilke ledd som hører sammen, og begrunn grupperingen med betydningen.
c) Si hvilken morf som er lettest å overse, og hvorfor.
Først en ærlig ramme: fallgruvene under er hva veiledningene sier kreves for at en mappedel skal godkjennes, snudd om til det som ville felt den. Ingen veiledning rapporterer en observert feil, og listen er derfor ikke en kartlegging av hva som faktisk går galt.
Å dele på stavelse i stedet for på morf. hun-de-ne er stavelsesdelingen, hund-ene er morfdelingen. Kontrollen er om hver bit bidrar med et innhold eller en grammatisk opplysning. Gjør den ikke det, er grensen satt på feil sted.
Å regne fugeformativen som en rot. s-en i arbeid-s-plass har ingen betydning, og en rot uten betydning er en selvmotsigelse. Den motsatte varianten er like vanlig i formen: å svelge fugeformativen inn i forleddet og skrive arbeids- som ett ledd. Da er morfen borte fra oppsettet uten at noen har sagt hva den var.
Å stoppe ved segmenteringen. Klassifiseringen er halve bestillingen. Ordlyden vi har fra 1 av 5 terminer i gjeldende regime ber om å dele og klassifisere, og en analyse med riktige grenser og ingen typeangivelse har svart på det ene av to spørsmål.
Å beskrive en allomorf som en egen morf. bøk- i bøkene er ikke rot pluss omlydsmorf. Omlyden er en formveksling i roten, og en analyse som lager en egen linje for vokalskiftet, har en morf for mye.
Minstekravet i dette kapitlet er en riktig segmentering med hver morf klassifisert. Det er det som skal til for at delen er godkjent (minstekravet), og godkjent er målet.
Det ene grepet som løfter en analyse klart over minstekravet, er å begrunne de grensene som kunne vært satt annerledes. En analyse som bare viser resultatet, ber sensor om å tro på den. En analyse som skriver «grensen settes etter arbeid, ikke etter arbeids, fordi s-en verken har betydning eller uttrykker en kategori» viser at valget er et valg.
Det koster to setninger per ord, og du trenger det bare der noe faktisk står på spill. Bruk det på fugeformativer, på allomorfer og på affikser som ligner hverandre — ikke på hus-et.
Og husk det som gjelder hele emnet: begrepet skal brukes, ikke omskrives. Skriv «fugeformativ», ikke «en liten s mellom ordene».
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.