3.1 Setningen og dens ledd
Hva et setningsledd er, hvordan en setning deles i ledd, og hvorfor leddgrensene ikke følger ordgrensene.
Mappesjangeren kapitlet hører til er analyse av språklig materiale (kode ANA i denne boka) — den ene delen av emnet der et svar kan være riktig eller galt. Ordgruppen er et ledd, eller den er det ikke.
Én detalj fra ordlyden, og bare én. For 1 av 5 terminer har vi oppgaveteksten ordrett, og der sto det uttrykkelig at det ikke ble forventet noe setningsskjema. Boka nevner skjemaet én gang, helt til slutt, som orientering — og bygger ingen drill på det. Én observasjon er ikke et mønster, så boka lover heller ikke at skjemaet aldri kan bli krevd.
Kapitlet har høyeste prioritet. Uten leddgrensene er funksjonene i kap. 3.2 gjetting, og testene i kap. 3.3 har ingenting å teste.
Forkunnskaper
Kapitlet bygger på kap. 1.2 om ordklasser og bøying. To påstander derfra er hele grunnlaget, og de står her ferdig oppfrisket:
Fra kap. 1.2: ordklassen til et ord avgjøres av form og distribusjon — hvordan ordet bøyes, og hvilke plasser det kan stå på — ikke av hva ordet betyr. «Løping» er et substantiv selv om det beskriver en handling, fordi det bøyes som et substantiv og står der substantiver står.
Fra kap. 1.2: en bøyingskategori er en dimensjon et ord kan variere langs uten å bli et nytt ord — tall og bestemthet for substantiv, tid for verb, grad for adjektiv. Det er derfor «hus», «huset» og «husene» er samme ord i tre former.
Har du ikke lest kap. 1.2, klarer du likevel dette kapitlet: her handler det om grupper av ord og hvordan de henger sammen, ikke om hva hvert enkelt ord heter.
Hvorfor leddgrensene ikke følger ordgrensene (~8 min)
Ta en helt vanlig setning: Den gamle naboen i tredje etasje vanner blomstene mine hver morgen.
Setningen har elleve ord. Men den har ikke elleve deler. Prøv å flytte noe: du kan si Hver morgen vanner den gamle naboen i tredje etasje blomstene mine, og du kan si Blomstene mine vanner den gamle naboen i tredje etasje hver morgen. Det som flytter seg, flytter seg i klumper. «Den gamle naboen i tredje etasje» henger sammen; «gamle naboen i» gjør det ikke.
Det er hele observasjonen syntaksen bygger på. En setning er ikke en perlerad av ord, men et lite hierarki av ordgrupper som oppfører seg som enheter. Analysen din skal vise det hierarkiet — og det er derfor det første du gjør med en setning, er å sette grensene mellom gruppene, ikke å begynne å navngi ord.
Syntaks er læren om hvordan ord settes sammen til setninger: hvilke ordgrupper som kan dannes, hvordan gruppene ordnes, og hvilke oppgaver de har i setningen. Der morfologien spør hvordan ordet er bygget innvendig, spør syntaksen hva ordet er en del av utvendig.
Mot nabobegrepet: morfologi handler om struktur under ordnivået, syntaks om struktur over det. Ordet «hyttetur» er morfologiens sak; ordgruppen «en lang hyttetur i påsken» er syntaksens.
En setning er en språklig enhet bygget rundt et verbal — det leddet som bærer det finitte verbet. Har ordrekken et verbal og et subjekt som hører til, har du en setning; mangler verbalet, har du en ordgruppe.
Mot nabobegrepet: «det store treet bak låven» er ingen setning, bare en ordgruppe, fordi ingenting der er et verbal. «Treet velter» er en setning på to ord.
En ytring er det noen faktisk sier eller skriver i en bestemt situasjon. Ytringer trenger verken verbal eller fullstendig struktur: «Jaha.», «To kaffe, takk.» og «Ikke der!» er fullgode ytringer.
Mot nabobegrepet: setningen er en grammatisk enhet, ytringen en kommunikativ. Analysen din gjelder setninger. Møter du en ytring uten verbal i et materiale, sier du det — du later ikke som om den har en leddstruktur den ikke har.
En periode er alt som står mellom to store skilletegn i en tekst — fra stor forbokstav til punktum. En periode kan inneholde én setning eller flere, bundet sammen med og, men eller fordi.
Mot nabobegrepet: perioden er et skrifttegn-begrep, setningen et grammatisk begrep. Perioden Hun ringte, men han svarte ikke inneholder to setninger. Analyserer du en periode som om den var én setning, får du et verbal for mye og ingen struktur som holder.
(Innstegsoppgave — ren gjengivelse med egne ord. Mappesjanger analyse av språklig materiale, kode ANA; slike bestillinger ber deg dele et materiale og gjøre rede for hva delene er.)
a) Forklar med egne ord hva som skiller en setning fra en ytring.
b) Hvor mange setninger er det i perioden Toget var forsinket, og bussen hadde gått? Begrunn svaret.
c) Er en kald morgen i november en setning? Begrunn svaret.
Ordgrupper som oppfører seg som en enhet (~12 min)
Det som gjør syntaksen etterprøvbar, er at ordgruppene oppfører seg. De flytter seg samlet, de kan byttes ut med ett enkelt ord, og de tåler ikke å bli splittet. En ordgruppe med den oppførselen kalles en konstituent, og en konstituent som har en oppgave å gjøre i setningen, er et setningsledd.
Rekkefølgen i arbeidet er fast og har en grunn: du setter grensene først og navngir funksjonen etterpå. Gjør du det motsatt, ender du med å oppgi funksjon for noe du ikke har avgrenset — og da er svaret ikke galt, det er bare ikke et svar.
En konstituent er en sammenhengende ordgruppe som oppfører seg som en enhet: den kan flyttes samlet, byttes ut med ett ord, og den kan ikke deles uten at setningen blir ugrammatisk.
Mot nabobegrepet: enhver konstituent er en ordgruppe, men ikke enhver ordgruppe er en konstituent. «Naboen i tredje» er en konstituent i Naboen i tredje vanner blomstene; «i tredje vanner» er bare tre ord som tilfeldigvis står ved siden av hverandre.
Et setningsledd er en konstituent som står direkte under setningen og har en funksjon der: subjekt, verbal, objekt, predikativ eller adverbial. Et setningsledd kan være ett ord eller en hel leddsetning.
Mot nabobegrepet: «konstituent» sier noe om oppførsel, «setningsledd» sier noe om plass og oppgave. En konstituent inne i en annen konstituent — «tredje etasje» inne i «i tredje etasje» — er en konstituent, men ikke et setningsledd.
Leddgrensen er stedet der ett setningsledd slutter og det neste begynner. Grensene settes før noe som helst navngis, og de markeres i oppsettet med parenteser eller loddrette streker.
Mot nabobegrepet: ordgrensen står mellom to ord og er synlig i skriftbildet; leddgrensen står mellom to ledd og må vises. En analyse som deler i tredje etasje i tre biter, har brukt ordgrenser der den skulle brukt leddgrenser.
Test om en ordgruppe er ett ledd i fire trinn:
(1) Marker ordgruppen du mistenker er et ledd.
(2) Flytt hele gruppen fremst i setningen, foran det finitte verbet. Blir setningen fortsatt en setning du kan si, taler det for at gruppen er ett ledd.
(3) Bytt hele gruppen med ett enkelt ord av samme type — et pronomen for en substantivgruppe, et adverb for en tids- eller stedsgruppe. Holder setningen, taler også det for ett ledd.
(4) Prøv å flytte en del av gruppen alene. Blir setningen umulig, er gruppen udelelig, og det er det sterkeste tegnet på at du har funnet grensene.
Testen introduseres her fordi du trenger den for å sette grensene i det hele tatt. Hvordan resultatet skrives ut som en begrunnelse i en mappedel, og hva du gjør når testene spriker, står i kap. 3.3.
Sett leddgrensene i disse tre nyskrevne setningene. Marker hvert ledd med parentes, og skriv én linje om hva som avgjorde den grensen du var mest i tvil om.
a) Karoline sovnet.
b) Den nye vaktmesteren på skolen malte gjerdet mot parken i går.
c) At bussen aldri kommer, irriterer alle som bor her.
(Karoline) (sovnet)
To ledd. Ingenting er i tvil her: begge leddene er ett ord, og setningen er så kort at det ikke finnes noen grense å bomme på. Legg likevel merke til at ledd nummer én kan byttes med «hun» og flyttes bort fra førsteplassen: I går sovnet Karoline. Oppførselen er den samme som i lange ledd.
b) Den nye vaktmesteren på skolen malte gjerdet mot parken i går.
(Den nye vaktmesteren på skolen) (malte) (gjerdet mot parken) (i går)
Fire ledd, av tolv ord. Prøvene: hele «den nye vaktmesteren på skolen» kan byttes med «han» — Han malte gjerdet mot parken i går — og «gjerdet mot parken» kan byttes med «det». «I går» kan flyttes fremst: I går malte den nye vaktmesteren på skolen gjerdet mot parken.
Grensen jeg var mest i tvil om, gikk foran «på skolen». Hører den til vaktmesteren, eller er den et eget ledd som sier hvor malingen foregikk? Prøven avgjør: flytter jeg «på skolen» alene fremst, får jeg På skolen malte den nye vaktmesteren gjerdet mot parken i går, og det er en setning som betyr noe annet — nå sier den hvor arbeidet skjedde, ikke hvilken vaktmester det var. Den lesningen jeg la til grunn, er den der ordgruppen sier hvilken vaktmester, og da er «på skolen» en del av det første leddet og ikke et eget ledd.
c) At bussen aldri kommer, irriterer alle som bor her.
(At bussen aldri kommer) (irriterer) (alle som bor her)
Tre ledd. Det første leddet er en hel setning i seg selv — den har både subjekt («bussen») og verbal («kommer») — men inne i den store setningen er den ett ledd, og den kan byttes med ett eneste ord: Det irriterer alle som bor her. Det siste leddet er også sammensatt: «alle» er kjernen, og «som bor her» sier hvilke alle.
Margnotat: legg merke til at ingen av de tre analysene ble avgjort ved skjønn. Alle tre ble avgjort ved å flytte og bytte, og det er nettopp den fremgangsmåten som gjør at analysen kan begrunnes i stedet for påstås.
(Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA.)
Sett leddgrensene i de tre nyskrevne setningene under. Marker leddene med parentes, og oppgi for hver setning hvor mange ledd du kom til.
a) Nabolagets eldste kirsebærtre blomstrer allerede.
b) Sindre leverte oppgaven sin til faglæreren i går kveld.
c) De to søstrene fra Røros kjørte hele natten.
Frasen og ordet den er bygget rundt (~12 min)
Setningsleddene er ikke tilfeldig satt sammen. Hver ordgruppe er bygget rundt ett bestemt ord — hodet — og resten av gruppen føyer seg om det. Grupper med denne byggemåten kalles fraser, og de får navn etter hva slags ord hodet er.
Dette er nyttig av en helt praktisk grunn: kjenner du hodet, vet du hvilket ord du skal bytte gruppen med når du kjører utskiftingsprøven. En substantivfrase byttes med et pronomen, en preposisjonsfrase med et adverb.
Terminologinote: lærebøker deler frasetypene litt ulikt, og noen bruker «nominalfrase» der andre bruker «substantivfrase». Denne boka velger ett sett navn og holder seg til det. Bruker din egen undervisning andre navn, er det de navnene du skal bruke — men bruk dem konsekvent gjennom hele mappedelen. Ustø terminologi er noe av det som legges merke til når 6 av 6 veiledninger krever at fagterminologien brukes riktig.
En frase er en ordgruppe bygget rundt ett bærende ord, med eventuelle andre ord knyttet til seg. Frasen får navn etter ordklassen til det bærende ordet.
Mot nabobegrepet: «frase» beskriver gruppens byggemåte — hva den er bygget rundt — mens «setningsledd» beskriver gruppens oppgave i setningen. Samme ordgruppe er begge deler samtidig, sett fra to kanter.
Hodet er ordet frasen er bygget rundt, og det ordet som bestemmer hva slags frase det er. I «den nye vaktmesteren på skolen» er «vaktmesteren» hodet.
Mot nabobegrepet: hodet er ikke det viktigste ordet for meningen, men det grammatisk bærende. En enkel test: hodet er det ordet du kan la stå alene igjen og fortsatt ha en brukbar frase — «vaktmesteren» går, «den nye på» går ikke.
Utfyllingen er det som står sammen med hodet i frasen og utfyller det: bestemmerord, adjektiver, preposisjonsfraser og relativsetninger som sier hvilken eller hva slags.
Mot nabobegrepet: hodet kan stå alene, utfyllingen kan ikke. Fjerner du hodet, kollapser frasen; fjerner du utfyllingen, blir frasen bare mindre presis.
En frase med et substantiv eller et pronomen som hode: «gjerdet», «det gamle gjerdet mot parken», «hun». Substantivfraser er de vanligste leddene i norsk og fyller typisk subjekts- og objektsplassen.
Mot nabobegrepet: substantivfrasen byttes med et pronomen i utskiftingsprøven. Går ordgruppen ikke an å bytte med «han», «hun», «det» eller «de», er det trolig ingen substantivfrase.
En frase med et verb som hode. I norsk analyse brukes betegnelsen særlig om verbalet med det som eventuelt hører uløselig til det, som partikkelen i «legge fram».
Mot nabobegrepet: verbfrasen er den ene frasetypen som ikke kan byttes med et pronomen. Den byttes med et annet verb: «malte» med «solgte».
En frase med et adjektiv som hode, eventuelt med et gradsord foran: «trøtt», «helt utslitt», «svært godt fornøyd med resultatet».
Mot nabobegrepet: adjektivfrasen står oftest som utfylling inne i en substantivfrase, eller som predikativ etter «er» og «blir». Den fyller nesten aldri subjektsplassen alene.
En frase med en preposisjon som hode, med en substantivfrase som utfylling: «på skolen», «mot parken», «uten den gamle nøkkelen».
Mot nabobegrepet: preposisjonen og det den styrer, er ett ledd, aldri to. Det er den enkleste og hyppigste leddgrensefeilen som finnes, og prøven avslører den straks: hele frasen flytter samlet, mens preposisjonen alene ikke kan flytte noe sted.
En frase med et adverb som hode: «ofte», «ganske sjelden», «altfor tidlig». Adverbfraser står typisk som adverbialer og sier når, hvor, hvordan eller hvor sikkert.
Mot nabobegrepet: både adverbfraser og preposisjonsfraser kan si når og hvor. Forskjellen er hodet: «i går» har en preposisjon i spissen, «snart» har ikke. I utskiftingsprøven byttes begge med et adverb.
Fire nyskrevne ordgrupper. Finn hodet i hver, og oppgi frasetypen.
a) de tre siste ukene før eksamensperioden
b) ganske uvant med sånne skjemaer
c) bak den grønne containeren
d) temmelig sjelden
b) Hodet er uvant. «Ganske» graderer det, og «med sånne skjemaer» sier hva hun er uvant med. Frasetypen er adjektivfrase. Legg merke til at det står en preposisjonsfrase inne i adjektivfrasen — fraser kan ligge inne i hverandre.
c) Hodet er bak. Det er en preposisjon, og den styrer substantivfrasen «den grønne containeren». Frasetypen er preposisjonsfrase, og hele gruppen kan byttes med adverbet «der».
d) Hodet er sjelden. «Temmelig» graderer. Frasetypen er adverbfrase.
Grepet som gikk igjen: i alle fire tilfellene fant jeg hodet ved å stryke alt annet og se hva som fortsatt sto igjen som en brukbar gruppe. «Ukene» går, «de tre siste før» går ikke. Det er hodetesten i sin enkleste form.
(Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA.)
For hver av de fire nyskrevne ordgruppene: oppgi hodet, oppgi frasetypen, og skriv ett ord du kan bytte hele gruppen med.
a) en uventet lang kø ved billettluka
b) rett bortenfor det gule huset
c) overraskende godt forberedt
d) nesten alltid
Ledd inne i ledd (~10 min)
Fraser kan ligge inne i hverandre, i flere lag. Det er derfor et setningsledd kan være ett ord i én setning og seks ord i den neste uten at noe prinsipielt er annerledes.
I en mappedel viser du hierarkiet med vanlige parenteser, i ren tekst. Ingen figurer trengs, og ingen spesialtegn: ((Den nye vaktmesteren) (på skolen)) er nok til å vise at den siste gruppen ligger inne i den første.
Setningen er bygget i lag: setningsleddene ligger direkte under setningen, og inne i hvert ledd kan det ligge nye fraser, som igjen kan inneholde fraser.
Mot nabobegrepet: rekkefølge er noe annet enn hierarki. To ledd kan stå ved siden av hverandre og likevel ligge på ulike nivåer — «på skolen» står etter «vaktmesteren», men ligger inne i det samme leddet, ikke ved siden av det.
Ordgrensen er mellomrommet i skriftbildet. Leddgrensen er stedet der én syntaktisk enhet slutter og en annen begynner. De to faller sammen bare når leddet tilfeldigvis er på ett ord.
Mot nabobegrepet: en analyse som setter like mange grenser som det er mellomrom i setningen, har levert en ordliste, ikke en leddanalyse. Det er den vanligste måten å levere en analyse som ser ferdig ut uten å være det.
Et setningsledd som består av ett eneste ord: «hun», «regner», «snart». Et ettordsledd er ikke enklere enn et langt ledd, bare kortere — det har samme plass og samme oppgave.
Mot nabobegrepet: at et ledd er på ett ord, betyr ikke at ordet og leddet er det samme. Byttes «hun» ut med «den nye vaktmesteren på skolen», er leddet det samme leddet, med ny fylling.
Skriv ut leddstrukturen i den nyskrevne setningen under, med parenteser som viser hva som ligger inne i hva.
Læreren i norsk leste diktet om havet høyt for klassen.
(Læreren i norsk) (leste) (diktet om havet) (høyt) (for klassen)
Fem ledd. Prøvene: «læreren i norsk» byttes med «hun», «diktet om havet» byttes med «det», «høyt» byttes med «sakte», «for klassen» byttes med «der».
Trinn 2 — hva ligger inne i hva:
((Læreren) (i norsk)) (leste) ((diktet) (om havet)) (høyt) ((for) (klassen))
Første ledd er en substantivfrase med «læreren» som hode og preposisjonsfrasen «i norsk» som utfylling. Tredje ledd er bygget likt: «diktet» er hodet, «om havet» sier hvilket dikt. Det siste leddet er en preposisjonsfrase med «for» som hode og substantivfrasen «klassen» som utfylling.
Trinn 3 — den ene grensen som må begrunnes:
Hører «for klassen» til «leste» eller til «diktet»? Er det et eget ledd som sier for hvem lesningen skjedde, eller sier det hvilket dikt? Flytteprøven avgjør: For klassen leste læreren i norsk diktet om havet høyt er en helt kurant setning med samme betydning, og det taler for at «for klassen» er et eget setningsledd. Hadde det hørt til diktet, ville flyttingen endret meningen.
Margnotat: legg merke til at bare én grense trengte begrunnelse. De fire andre var opplagte, og å begrunne dem like grundig hadde brukt plass uten å vise noe. Å prioritere begrunnelsen dit tvilen er, er nettopp det som skiller en gjennomtenkt analyse fra en mekanisk.
(Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA.)
Skriv ut leddstrukturen i de to nyskrevne setningene under. Marker først setningsleddene, og vis deretter med parenteser hva som ligger inne i hva. Skriv én linje om den grensen du var mest i tvil om.
a) Gutten med den røde lua vinket til bussjåføren.
b) Hun satte den tunge kassa fra flyttebyrået i gangen.
Når et helt utsagn er ett ledd (~12 min)
Et setningsledd kan være en hel setning. Det høres ut som en selvmotsigelse, men det er bare hierarkiet igjen: en setning som ligger inne i en annen setning og gjør jobben til ett ledd der, kalles en leddsetning.
Dette er stedet der flest analyser sporer av, og av en helt konkret grunn: leddsetningen har sitt eget subjekt og sitt eget verbal, og den som teller verbaler uten å se hierarkiet, tror det er to setninger der det er én setning med ett sammensatt ledd.
En helsetning er en setning som kan stå alene som en fullstendig ytring: Bussen kom aldri. Den er ikke ledd i noen annen setning.
Mot nabobegrepet: en helsetning kan inneholde leddsetninger, men er selv ikke ett ledd i noe større. Testen er enkel: kan du sette punktum rundt den og la den stå, er den en helsetning.
En leddsetning er en setning som fungerer som ett ledd inne i en annen setning: At bussen aldri kommer, irriterer alle. Den har eget subjekt og eget verbal, men står ikke alene.
Mot nabobegrepet: helsetningen står alene, leddsetningen har en plass å fylle. Kjenner du leddet leddsetningen fyller, kan du bytte hele leddsetningen med ett ord: «Det irriterer alle.»
En subjunksjon er ordet som innleder en leddsetning og binder den til plassen sin i den overordnede setningen: at, om, fordi, når, hvis, selv om, enda.
Mot nabobegrepet: subjunksjonen lager et underordnet forhold — leddsetningen blir en del av noe større. Konjunksjonen lager et sideordnet forhold mellom to likeverdige størrelser.
En konjunksjon binder sammen to størrelser på samme nivå: og, eller, men, for. «Kari og Ola», «Han ringte, men hun svarte ikke.»
Mot nabobegrepet: bytter du «men» med «fordi» i eksempelet over, blir den andre setningen plutselig en leddsetning. Det er ordklassen til bindeordet som avgjør om du har to setninger ved siden av hverandre eller én setning med et sammensatt ledd.
Sideordning er når to eller flere størrelser av samme slag bindes sammen med en konjunksjon og til sammen fyller ett ledd: (Kari og Ola) kom for sent.
Mot nabobegrepet: to sideordnede substantivfraser blir ett subjekt, ikke to. Prøven bekrefter det: hele gruppen byttes med «de», og hele gruppen flytter samlet.
En leddsetning fyller en av de vanlige leddplassene i den overordnede setningen — den kan være subjekt, objekt eller adverbial — og analyseres derfor som ett ledd på det nivået.
Mot nabobegrepet: at leddsetningen selv har en indre struktur med eget subjekt og eget verbal, endrer ingenting på nivået over. En analyse som lister leddsetningens egne ledd blant helsetningens ledd, har blandet to lag i hierarkiet.
Vis leddstrukturen i den nyskrevne setningen under, og gjør rede for hvorfor den har to verbaler og likevel bare er én setning.
Alle som hadde meldt seg på, fikk beskjed dagen før.
Fire ledd. Det første leddet er en substantivfrase med «alle» som hode og leddsetningen «som hadde meldt seg på» som utfylling — den sier hvilke alle.
De to verbalene. «Hadde meldt» hører til leddsetningen, «fikk» til helsetningen. Det er én setning på det øverste nivået, med ett verbal — «fikk» — og et subjekt som tilfeldigvis har en hel setning inni seg. Prøven viser det: hele det første leddet kan byttes med «de», og da blir setningen De fikk beskjed dagen før, med bare ett verbal igjen.
Slik skrives det i en mappedel. «Leddsetningen som hadde meldt seg på er ikke et setningsledd i helsetningen. Den er utfylling inne i subjektsleddet, og hele subjektsleddet kan byttes ut med pronomenet de, jf. utskiftingsprøven.» To setninger, og analysen er begrunnet i stedet for påstått.
Margnotat: her ligger den mest lærerike forskjellen i hele kapitlet. Å telle verbaler gir to; å se på hierarkiet gir én setning med ett sammensatt ledd. Prøven er det som avgjør, og den skal skrives ut.
(Krevende. Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA.)
Sett leddgrensene i de tre nyskrevne setningene under. For hver setning: oppgi hvor mange ledd helsetningen har, si om noen av leddene er eller inneholder en leddsetning, og begrunn den ene grensen du er minst sikker på.
a) Om hun rekker toget, er fortsatt uklart.
b) Vi ryddet kjelleren og garasjen på én dag.
c) Naboen ba oss vanne plantene mens de var bortreist.
Fundamentfeltet og setningsskjemaet — kort orientering (~6 min)
Til slutt en liten ting du bør kjenne til, men som denne boka ikke driller.
Norsk har fast leddstilling på ett punkt: det finitte verbet står på andre plass i en vanlig fortellersetning, og foran det er det plass til nøyaktig ett ledd. Den plassen kalles fundamentfeltet, og den er selve grunnlaget for flytteprøven — det er dit du flytter ordgruppen for å se om den er ett ledd.
Noen framstillinger setter dette i et setningsskjema med navngitte felt. For den ene terminen der vi har oppgaveteksten ordrett — 1 av 5 terminer i gjeldende regime — sto det uttrykkelig at setningsskjema ikke ble forventet. Derfor nevnes skjemaet her, og bare her. Én observasjon er ikke et mønster, så boka lover ikke at det aldri kan bli krevd; men den bruker ikke plass på å drille noe som det ene dokumentet vi har, uttrykkelig sier fra om.
Fundamentfeltet er plassen foran det finitte verbet i en fortellersetning. Der er det plass til nøyaktig ett ledd, uansett hvor langt det leddet er.
Mot nabobegrepet: dette er en plass, ikke en funksjon. Subjektet står ofte i fundamentfeltet, men et adverbial eller et objekt kan stå der like gjerne — og at bare ett ledd får plass, er nettopp det som gjør flytteprøven til en test.
Et setningsskjema er en oppstilling der setningens plasser er tegnet opp som navngitte felt, og leddene plasseres i feltene. Skjemaet er et hjelpemiddel for å beskrive leddstilling.
Mot nabobegrepet: leddanalysen svarer på hva leddene er; skjemaet svarer på hvor de står. I den ene terminen med kjent ordlyd ble skjemaet uttrykkelig ikke forventet, og denne boka bygger derfor ingen drill på det.
(Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA. Her øver du på flytting inn i fundamentfeltet.)
Ta utgangspunkt i den nyskrevne setningen Rektor delte ut vitnemålene i gymsalen på fredag.
a) Sett leddgrensene.
b) Skriv setningen om tre ganger, med et nytt ledd i fundamentfeltet hver gang.
c) Hva viser de tre omskrivingene om leddgrensene du satte i a)?
Å dele på ord i stedet for på ledd. Setningen har elleve mellomrom, så analysen får elleve grenser. Resultatet ser grundig ut og viser ingenting. Motgiften er å kjøre flytteprøven på hver grense du er i tvil om, før du skriver noe.
Å behandle preposisjonen og det den styrer som to ledd. «Til» og «faglæreren» er ett ledd. Dette er den hyppigste enkeltfeilen i leddgrensesetting, og den enkleste å oppdage selv: preposisjonen alene kan ikke flyttes noe sted.
Å glemme at en leddsetning kan være ett ledd. To verbaler er ikke automatisk to setninger. Se etter bindeordet: en subjunksjon lager en leddsetning som fyller en plass, en konjunksjon sideordner to størrelser på samme nivå.
Å oppgi funksjon før grensene er satt. Funksjonene hører til kap. 3.2, og de forutsetter at du vet hva du snakker om funksjonen til. Rekkefølgen er ikke en smakssak.
En analyse som treffer minstekravet, setter riktige grenser og skriver dem opp. En analyse som ligger klart over minstekravet, gjør det samme og legger til to–tre setninger på nøyaktig de grensene som var tvilsomme — med testen skrevet ut, både setningen før og setningen etter.
Det motsatte grepet er verdt å nevne, fordi det ser flittig ut: å begrunne alle grensene like grundig. Det bruker plassen der det ikke er tvil, og etterlater mindre plass der det er det. Å velge hva som trenger begrunnelse, er selv en faglig vurdering, og den vurderingen er synlig i teksten.
Og husk bokas første mantra: begrepet skal brukes, ikke omskrives. Skriv «konstituenten kan flyttes til fundamentfeltet som en enhet», ikke «hele klumpen kan settes først». Presisjonen i begrepsbruken er det 6 av 6 veiledninger krever, og i en mappe med alle hjelpemidler er det nettopp presisjonen som måles — ikke om du har slått opp riktig ord.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.