3.2 Setningsleddenes syntaktiske funksjon
Subjekt, verbal, objekt, predikativ og adverbial, hva som kjennetegner hver funksjon, og hvordan funksjonen skiller seg fra formen.
Hva bestillingen har sett ut som. For 1 av 5 terminer har vi oppgaveteksten ordrett. Der skulle setningsleddene identifiseres og syntaktisk funksjon oppgis for hvert av dem. Legg merke til det lille ordet «og»: å finne leddene er halve bestillingen, å navngi funksjonen er den andre halvparten. En analyse som stopper ved grensene, har levert halvparten. Én termin er én observasjon, ikke et mønster — men bestillingen har vært den samme oppgavetypen i alle fem.
Mappesjangeren kapitlet hører til er analyse av språklig materiale (kode ANA i denne boka): den ene delen av emnet der svaret kan være riktig eller galt.
Kapitlet har høyeste prioritet, og det er bokas tyngste enkeltkapittel i syntaksen.
Forkunnskaper
Kapitlet bygger på kap. 3.1. To påstander derfra bærer alt som kommer, og de står her ferdig oppfrisket:
Fra kap. 3.1: en konstituent er en sammenhengende ordgruppe som oppfører seg som en enhet — den flytter samlet, den kan byttes med ett ord, og den tåler ikke å bli delt. Et setningsledd er en konstituent som står direkte under setningen og har en oppgave der.
Fra kap. 3.1: leddgrensen settes først, funksjonen oppgis etterpå. Rekkefølgen er ikke en smakssak: en funksjon oppgitt for en ordgruppe du ikke har avgrenset, er ikke et svar, bare en påstand.
Fra kap. 1.2 trenger du at ordklasse avgjøres av form og distribusjon, ikke av betydning — det er nettopp det skillet som gjør at funksjon og ordklasse må holdes fra hverandre i dette kapitlet.
Beslektet stoff i et annet emne: Tematiske roller, theta-grid og argument vs. adjunkt hører til LING1100, som er et annet emne med eget pensum og andre krav. Der handler det om semantiske roller — hvem som gjør hva i situasjonen — mens vi her spør om syntaktisk funksjon, altså hvilken plass leddet har i setningens grammatikk. Lenken er rent tematisk og gir ingen uttelling her; ingen av de seks sensorveiledningene i dette emnet nevner LING1100 med ett ord.
Funksjon er noe annet enn form (~10 min)
Se på tre ordgrupper: hunden, den store hunden fra nabolaget, at hunden bjeffer. De ser helt forskjellige ut. Likevel kan alle tre fylle nøyaktig samme plass i en setning: Hunden irriterer meg. Den store hunden fra nabolaget irriterer meg. At hunden bjeffer, irriterer meg.
Det de tre har til felles, er ikke formen. Det er funksjonen — jobben de gjør i setningen. Og det er funksjonen bestillingen spør etter. Å svare «substantiv» der oppgaven ber om syntaktisk funksjon, er ikke et delvis riktig svar; det er svar på et annet spørsmål.
Syntaktisk funksjon er den oppgaven et ledd har i setningen: subjekt, verbal, objekt, predikativ eller adverbial. Funksjonen sier hva leddet gjør, ikke hva det er laget av.
Mot nabobegrepet: ordklasse og frasetype beskriver leddets form; syntaktisk funksjon beskriver leddets rolle. Samme substantivfrase er subjekt i én setning og objekt i den neste, uten at noe ved formen endrer seg.
Ordklassen hører til det enkelte ordet og er den samme uansett hvor ordet står. Funksjonen hører til leddet og skifter med plassen leddet har.
Mot nabobegrepet: i Hunden bet postbudet er både «hunden» og «postbudet» substantiv — samme ordklasse — men det ene er subjekt og det andre objekt. Å oppgi ordklasse der oppgaven ber om funksjon, er den enkleste måten å svare feil på et spørsmål man egentlig kan.
Frasetypen sier hva slags ord frasen er bygget rundt — substantivfrase, preposisjonsfrase, adverbfrase. Funksjonen sier hvilken plass frasen fyller i setningen.
Mot nabobegrepet: en preposisjonsfrase er alltid en preposisjonsfrase, men den kan være adverbial i én setning og en del av objektet i den neste. Frasetypen er en egenskap ved gruppen; funksjonen er et forhold mellom gruppen og setningen.
Ordgruppen i hagen står i tre nyskrevne setninger. Oppgi frasetypen, og oppgi den syntaktiske funksjonen i hver setning.
a) Barna leker i hagen.
b) Treet i hagen må felles.
c) I hagen står det en gammel benk.
a) Funksjonen er adverbial. Gruppen sier hvor lekingen foregår, og den kan flyttes til fundamentfeltet uten at meningen endres: I hagen leker barna. Den kan også byttes med adverbet «ute».
b) Her er «i hagen» ikke et setningsledd i det hele tatt. Gruppen ligger inne i subjektsleddet og sier hvilket tre: hele leddet er «treet i hagen», og det kan byttes med «det». Prøv å flytte «i hagen» alene fremst: I hagen må treet felles er en annen setning — nå sier den hvor fellingen skjer.
c) Funksjonen er adverbial, og leddet står i fundamentfeltet. Legg merke til at subjektsplassen etter verbet er fylt av «det» — det kommer vi tilbake til under formelt subjekt.
Poenget. Tre setninger, én frasetype, tre ulike ting å svare. Hadde spørsmålet vært «hvilken frasetype er i hagen», ville svaret vært likt hver gang. Bestillingen spør om noe annet.
Margnotat: legg merke til at b) ble avgjort ved flytteprøven, ikke ved følelse. Det er den vanen som gjør en analyse etterprøvbar.
(Innstegsoppgave — ren gjengivelse med egne ord. Mappesjanger analyse av språklig materiale, kode ANA; slike bestillinger ber deg identifisere leddene og oppgi funksjonen for hvert av dem.)
a) Forklar med egne ord forskjellen mellom ordklasse og syntaktisk funksjon.
b) Kan den samme substantivfrasen være subjekt i én setning og objekt i en annen? Gi et eksempel.
c) Hvorfor er det ikke et fullgodt svar å skrive «substantiv» når oppgaven ber om syntaktisk funksjon?
Verbalet — ankeret i hele analysen (~10 min)
Alle de andre funksjonene defineres i forhold til verbalet. Derfor er verbalet alltid det første du finner, og aldri noe du finner til slutt.
Verbalet er det leddet som bærer det finitte verbet — verbet som endrer seg når du setter setningen i presens eller preteritum. Det er også testen: sett hele setningen i preteritum, og se hvilket ord som forandrer seg. Det ordet er kjernen i verbalet.
Verbalet er det setningsleddet som forteller hva som skjer eller hvordan noe er, og som bærer det finitte verbet. Hver setning har nøyaktig ett verbal.
Mot nabobegrepet: «verb» er en ordklasse, «verbal» er en funksjon. Setningen Hun har begynt å trene har tre verb, men bare ett verbal — og det er «har begynt», fordi det er der tiden sitter.
Et finitt verb er et verb i presens, preteritum eller imperativ — en form som er bundet til tid eller til en oppfordring, og som kan stå alene som verbal.
Mot nabobegrepet: det finitte verbet er det som endrer seg når du bytter tid i setningen. Hun leser blir hun leste; hun har lest blir hun hadde lest — det er hjelpeverbet som er finitt, ikke «lest».
Et infinitt verb står i infinitiv eller partisipp og er ikke bundet til tid: «lese», «lest», «lesende». Det kan ikke stå alene som verbal.
Mot nabobegrepet: i et sammensatt verbal er det ene verbet finitt og de andre infinitte. Prøven er å bytte tid på setningen: det som endrer seg, er finitt; det som står stille, er infinitt.
Et enkelt verbal består av ett eneste finitt verb: Toget kom. Hun sover.
Mot nabobegrepet: enkelt verbal er ikke det samme som ett ord i verbalfeltet. Et verb med partikkel — «legge fram», «slå opp» — regnes som ett verbal selv om det står to ord der, fordi partikkelen ikke kan byttes ut for seg uten at betydningen kollapser.
Et sammensatt verbal består av et finitt hjelpeverb pluss ett eller flere infinitte verb: «har lest», «må ha blitt sendt», «skulle begynne å trene».
Mot nabobegrepet: hele kjeden er ett ledd, ikke ett ledd per verb. Prøven bekrefter det: ingen del av kjeden kan flyttes til fundamentfeltet alene.
Et kopulaverb er et verb som binder subjektet til en egenskap eller en identitet i stedet for å beskrive en handling: være, bli, virke, hete, forbli.
Mot nabobegrepet: etter et kopulaverb kommer det aldri objekt, men predikativ. I Hun ble lærer er «lærer» ikke noe hun gjorde noe med — det er noe hun ble. Å kalle det objekt er den vanligste følgefeilen av å hoppe over verbtypen.
Fem trinn, i denne rekkefølgen. Rekkefølgen er halve poenget.
(1) Sett leddgrensene. Ikke navngi noe før grensene står.
(2) Finn verbalet. Sett setningen i en annen tid, og se hvilket ord som endrer seg. Ta med hele verbkjeden og en eventuell partikkel.
(3) Still spørsmålet «hvem eller hva» til verbalet. Svaret er subjektet. Kontroller ved å endre tallet i verbalet: subjektet er det leddet som styrer om det heter «er» eller «er» — og i norsk, der verbet ikke bøyes i tall, kontrolleres subjektet i stedet ved at det blir stående når setningen gjøres om til spørsmål: Kom toget?
(4) Still spørsmålet «hvem eller hva» én gang til, etter verbalet. Er verbalet et kopulaverb, er svaret et predikativ; ellers er det et objekt. Er det to slike ledd, er det første indirekte og det andre direkte objekt.
(5) La resten stå som adverbial til det motsatte er vist. Adverbialet er restkategorien, og det er helt legitimt — men skriv én linje om hvorfor leddet ikke er noe av det andre, når leddet er tvilsomt.
Testene som gjør trinn 1 og 5 etterprøvbare, står i kap. 3.3.
Finn verbalet i de fire nyskrevne setningene, og oppgi om det er enkelt eller sammensatt.
a) Kommunen utsatte avgjørelsen.
b) Rapporten må ha blitt levert for sent.
c) Hun la fram forslaget på møtet.
d) Naboen begynte å rydde loftet i mars.
b) Verbalet er må ha blitt levert — sammensatt, med «må» som det finitte leddet i kjeden. Presens: Rapporten må ha blitt levert — her endres ingenting, fordi «må» er lik i presens og preteritum, så bruk i stedet spørsmålsprøven: Må rapporten ha blitt levert for sent? Det ordet som hopper først i setningen når du lager spørsmål, er det finitte verbet.
c) Verbalet er la fram — enkelt, med partikkel. «Fram» hører til verbet og ikke til forslaget: Fram la hun forslaget er ingen brukbar setning, mens Forslaget la hun fram på møtet er det. Partikkelen følger verbet, ikke objektet.
d) Verbalet er begynte — enkelt. «Å rydde loftet» er ikke en del av verbalet, men et eget ledd som sier hva hun begynte med, og det kan byttes med «det»: Naboen begynte med det i mars.
Skillet mellom b) og d) er verdt å merke seg. I b) kan ingen del av verbkjeden byttes ut med et pronomen — kjeden er ett ledd. I d) kan «å rydde loftet» byttes ut, og da er det et eget ledd. Utskiftingsprøven avgjør, ikke hvor mange verb som står etter hverandre.
(Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA.)
For hver av de tre nyskrevne setningene: sett leddgrensene, finn verbalet, og oppgi om verbalet er enkelt eller sammensatt. Begrunn verbalgrensen i den setningen du var mest i tvil om.
a) Studentene hadde levert oppgavene sine i god tid.
b) Bibliotekaren satte bøkene tilbake på hylla.
c) Vi kommer til å måtte flytte møtet.
Subjektet (~8 min)
Subjektet er det leddet som verbalet sier noe om. I skolegrammatikken læres det ofte som «den som gjør noe», og det er en nyttig knagg — men den holder ikke som definisjon, for i Huset brant ned gjør huset ingenting, og i Det regner finnes det ingen som gjør noe i det hele tatt.
Derfor er kjennetegnene formelle: subjektet står foran det finitte verbet i en vanlig fortellersetning, det bytter plass med verbet når setningen blir et spørsmål, og det blir stående som subjekt selv når det ikke betyr noe.
Subjektet er det leddet verbalet uttaler seg om. Formelt kjennes det på at det står rett foran det finitte verbet i en fortellersetning uten fundamentledd, og at det bytter plass med verbet i et spørsmål: Toget kom blir Kom toget?
Mot nabobegrepet: subjektet er ikke det samme som den som handler. I Vinduet ble knust er «vinduet» subjekt uten å ha gjort noe som helst. Å definere subjektet ved betydning i stedet for ved form er den feilen som gjør passivsetninger uanalyserbare.
Et formelt subjekt er ordet «det» satt inn på subjektsplassen uten å vise til noe: Det regner. Det sitter en katt på trappa.
Mot nabobegrepet: det formelle subjektet fyller plassen, men bærer ikke innholdet. Det gjør det likevel til subjekt i analysen — det bytter plass med verbet i spørsmål: Regner det?
Det potensielle subjektet er det innholdstunge leddet som skyves bakover når et formelt «det» tar subjektsplassen: i Det sitter en katt på trappa er «en katt» potensielt subjekt.
Mot nabobegrepet: det formelle subjektet har plassen, det potensielle har innholdet. Prøven på at de hører sammen, er at setningen kan skrives om uten «det»: En katt sitter på trappa.
(Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA.)
Finn subjektet i hver av de fire nyskrevne setningene, og oppgi om det er et vanlig subjekt, et formelt subjekt eller begge deler. Bruk spørsmålsprøven som begrunnelse.
a) Snøen smeltet raskt i mars.
b) Det står tre esker i gangen.
c) I fjor sommer arbeidet broren min på et hotell.
d) Det blåser kraftig i dag.
Objektene (~10 min)
Objektet er det leddet handlingen går ut over. Formelt kjennes det på at det blir subjekt når setningen gjøres om til passiv: Hun leste boka blir Boka ble lest. Den prøven er verdt å lære, fordi den skiller objekt fra adverbial i tilfeller der betydningen ikke gjør det.
Noen verb tar to objekter. Da står det som får noe, først, og det som gis, sist.
Det direkte objektet er leddet som handlingen retter seg mot: Hun leste boka. Prøven er passivprøven — det direkte objektet blir subjekt i passiv.
Mot nabobegrepet: adverbialet kan ikke gjøres til subjekt i passiv. Hun sov hele natten har ikke noe objekt, selv om «hele natten» står nøyaktig der objektet ellers ville stått — Hele natten ble sovet er ingen setning.
Det indirekte objektet er den som får eller mottar noe, og det står foran det direkte objektet: Hun ga broren sin en bok.
Mot nabobegrepet: det indirekte objektet kan som regel skrives om til en preposisjonsfrase — Hun ga en bok til broren sin — og da er det ikke lenger indirekte objekt, men adverbial. Rekkefølgen avgjør: står det bak det direkte objektet, står det der med preposisjon.
Et transitivt verb er et verb som tar direkte objekt: lese, male, kjøpe, ødelegge.
Mot nabobegrepet: transitivitet er en egenskap ved verbet, ikke ved setningen. At et transitivt verb står uten objekt i en bestemt setning — Hun leser — gjør ikke verbet intransitivt.
Et intransitivt verb tar ikke direkte objekt: sove, komme, blomstre, forsvinne.
Mot nabobegrepet: et intransitivt verb kan godt ha ledd etter seg — Hun kom hjem sent. De leddene er adverbialer, og passivprøven viser det: ingen av dem kan bli subjekt i en passiv setning.
Et ditransitivt verb tar to objekter, ett indirekte og ett direkte: gi, låne, sende, vise, fortelle.
Mot nabobegrepet: to ledd etter verbalet betyr ikke automatisk to objekter. I Hun malte huset hvitt er «hvitt» et objektspredikativ, ikke et objekt nummer to — det sier hvordan huset ble, ikke hva som ble malt.
Valens er hvor mange ledd et verb krever for å gi en fullstendig setning. «Sove» krever ett, «lese» krever to, «gi» krever tre.
Mot nabobegrepet: valens gjelder de leddene verbet krever; adverbialer er som regel frie tillegg som kan strykes uten at setningen faller sammen. Prøv å stryke leddet: forsvinner setningen, var leddet krevd; blir setningen bare mindre informativ, var det et tillegg.
(Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA.)
Sett leddgrensene i de tre nyskrevne setningene, og oppgi funksjonen til hvert ledd. Bruk passivprøven der du er i tvil om noe er objekt.
a) Idrettslaget lånte kommunen gymsalen hele høsten.
b) Hun ventet tre kvarter på perrongen.
c) Farfar fortalte barnebarna den samme historien hver jul.
Predikativene (~8 min)
Etter verb som «være», «bli», «virke» og «hete» kommer det ikke objekt. Det kommer et ledd som sier noe om subjektet — en egenskap, en identitet, en tilstand. Slike ledd kalles predikativer, og de kjennes på at de beskriver noe annet i setningen i stedet for å være berørt av en handling.
Terminologinote: lærebøker behandler predikativet ulikt. Noen regner det som en egen leddfunksjon ved siden av objektet, andre som en undertype av adverbialet. Denne boka behandler det som en egen funksjon. Bruker undervisningen din en annen inndeling, følg den — men vær konsekvent gjennom hele mappedelen, og skriv én linje om hvilken inndeling du bruker. Det er nettopp slik terminologisk ryddighet 6 av 6 veiledninger etterspør når de krever korrekt anvendelse av fagterminologi.
Et predikativ er et ledd som tillegger et annet ledd i setningen en egenskap eller en identitet, gjennom verbalet: Kaffen er kald. De valgte henne til leder.
Mot nabobegrepet: objektet er berørt av handlingen, predikativet beskriver. Prøven er passivprøven: et predikativ kan ikke bli subjekt i passiv. Kald ble vært av kaffen er tull, og det er nettopp poenget.
Et subjektspredikativ sier noe om subjektet og står etter et kopulaverb: Veien var glatt. Hun ble advokat.
Mot nabobegrepet: subjektspredikativet retter seg mot subjektet, ikke mot objektet. Kontrollen er å spørre hvem eller hva egenskapen tilhører — er svaret subjektet, er predikativet et subjektspredikativ.
Et objektspredikativ sier noe om objektet: De malte huset hvitt. Vi kalte hunden Sokrates.
Mot nabobegrepet: to ledd etter verbalet er ikke automatisk to objekter. Prøven er å sette inn «som er» mellom dem: «huset som er hvitt» gir mening, mens «kommunen som er gymsalen» gjør det ikke — og det siste er derfor to objekter, ikke objekt pluss predikativ.
(Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA.)
Avgjør for hver av de fire nyskrevne setningene om det uthevede leddet er objekt eller predikativ, og begrunn med en prøve.
a) Naboen ble formann i borettslaget.
b) Juryen kåret filmen til årets beste.
c) Snekkeren gjorde verandaen bredere.
d) Læreren rettet prøvene i helga.
Adverbialene — den løseste kategorien (~10 min)
Adverbialet er restkategorien: alt som ikke er subjekt, verbal, objekt eller predikativ. Det er ikke en unnskyldning, men en definisjon — adverbialene er en samlesekk fordi de gjør mange forskjellige ting: sier når, hvor, hvordan, hvorfor, hvor lenge, hvor sikkert.
At kategorien er løs, gjør den ikke fri. Skriver du «adverbial» på et ledd du er i tvil om, uten å si hvorfor det ikke er noe av det andre, har du gjettet med et fagord. Er leddet tvilsomt, skal begrunnelsen stå.
Et adverbial er et setningsledd som sier noe om omstendighetene ved det som skjer — tid, sted, måte, årsak, grad — eller om hvordan hele utsagnet skal forstås.
Mot nabobegrepet: objektet er krevd av verbet og kan bli subjekt i passiv; adverbialet er som regel et fritt tillegg og kan ikke. Prøv å stryke leddet: forsvinner setningen, var det ikke et adverbial.
Et setningsadverbial sier noe om hele utsagnet i stedet for om handlingen: Hun kom ikke. Kanskje toget er forsinket. Heldigvis rakk vi det.
Mot nabobegrepet: vanlige adverbialer sier noe om selve hendelsen — når, hvor, hvordan. Setningsadverbialet sier noe om avsenderens forhold til utsagnet, og det er derfor «ikke» hører hit: det nekter hele påstanden, ikke en del av handlingen.
Et preposisjonsobjekt er en preposisjonsfrase som er krevd av verbet, ikke et fritt tillegg: Hun ventet på svar. De diskuterte om saken.
Mot nabobegrepet: et fritt adverbial kan strykes — Hun ventet står fint alene når «i gangen» fjernes. Et preposisjonsobjekt lar seg ikke stryke like lett, fordi verbet krever det. Grensen er flytende, og der den er flytende, skriver du én linje om hvorfor du valgte som du gjorde.
Passiv — når leddene bytter plass (~8 min)
Passiv er en omskriving som flytter oppmerksomheten bort fra den som handler. Det interessante for analysen er hva som skjer med funksjonene: det som var objekt, blir subjekt, og den som handlet, forsvinner helt eller kommer tilbake som et adverbial med «av».
Det er derfor passivsetninger er den beste testen på om du har forstått at funksjon ikke er det samme som betydning. I Vinduet ble knust av naboungdommen er «vinduet» subjekt uten å ha gjort noe, og «naboungdommen» er et adverbial selv om de er de eneste som handler.
Passiv er en verbalform der objektet i den tilsvarende aktive setningen står som subjekt. Norsk har to former: s-passiv («dørene lukkes») og omskriving med bli («dørene ble lukket»).
Mot nabobegrepet: passiv er ikke et eget setningsledd, men en form på verbalet som endrer hvilke funksjoner de andre leddene får. Å kalle passiv en funksjon er å blande to nivåer.
Agensleddet er den «av»-frasen som eventuelt står igjen i en passiv setning og oppgir hvem som utførte handlingen: Rapporten ble skrevet av utvalget.
Mot nabobegrepet: agensleddet er syntaktisk et adverbial, ikke et subjekt, selv om det peker på den som handler. Det er akkurat her funksjon og betydning trekker i hver sin retning, og bestillingen spør om funksjonen.
Tre nyskrevne setninger med hvert sitt særtrekk: én med indirekte objekt, én med predikativ og én i passiv. Sett leddgrensene, oppgi funksjonen til hvert ledd, og skriv oppsettet ut.
a) Bestemor sendte barnebarnet et brev i posten.
b) Den nye treneren virket ganske ung på spillerne.
c) Alle vinduene i den gamle skolen ble skiftet av et lokalt firma i fjor.
(Bestemor) — subjekt
(sendte) — verbal, enkelt
(barnebarnet) — indirekte objekt
(et brev) — direkte objekt
(i posten) — adverbial
Begrunnelse for det ene tvilsomme: at «barnebarnet» er indirekte og ikke direkte objekt, vises ved omskrivingen Bestemor sendte et brev til barnebarnet i posten — mottakeren kan flyttes bakover med preposisjon, og det kan ikke det direkte objektet.
b) Den nye treneren virket ganske ung på spillerne.
(Den nye treneren) — subjekt
(virket) — verbal, enkelt, kopulaverb
(ganske ung) — subjektspredikativ
(på spillerne) — adverbial
Begrunnelse: «virke» er et kopulaverb, og «ganske ung» sier noe om subjektet, ikke noe treneren gjorde noe med. Passivprøven bekrefter at det ikke er objekt: setningen lar seg ikke gjøre passiv i det hele tatt, og det er typisk for kopulaverb.
c) Alle vinduene i den gamle skolen ble skiftet av et lokalt firma i fjor.
(Alle vinduene i den gamle skolen) — subjekt
(ble skiftet) — verbal, sammensatt, passiv
(av et lokalt firma) — adverbial, agensledd
(i fjor) — adverbial
Begrunnelse: subjektsleddet er langt, men det er ett ledd — hele gruppen byttes med «de». Den aktive motsvarigheten Et lokalt firma skiftet alle vinduene i den gamle skolen i fjor viser hva som har skjedd med funksjonene: det som var objekt, er nå subjekt, og den som handlet, er nå et adverbial.
— naturlig pausepunkt —
Margnotat: legg merke til at hver av de tre analysene har nøyaktig én setning begrunnelse, og at den står ved det leddet som faktisk var tvilsomt. Det er en dimensjonering som holder plassen nede og likevel viser at valgene er gjort, ikke gjettet.
(Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA.)
Sett leddgrensene og oppgi funksjonen til hvert ledd i de to nyskrevne setningene. Skriv oppsettet ut med ett ledd per linje.
a) Vaktmesteren låste ytterdøra klokka fire.
b) Kommunen har utnevnt henne til ny kulturleder.
(Krevende. Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA.)
De tre nyskrevne setningene under inneholder hver sin felle. Sett leddgrensene, oppgi funksjonene, og skriv for hver setning én setning om hva som kunne gått galt.
a) Det ble sendt ut nye retningslinjer til alle ansatte i januar.
b) Hele forsamlingen syntes forslaget var fornuftig.
c) Styret utnevnte den yngste søkeren til leder for utvalget.
(Krevende, og med et flertydig tilfelle. Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA.)
Analyser den nyskrevne setningen under fullt ut: sett leddgrensene, oppgi funksjonen til hvert ledd, og begrunn de tvilsomme.
Politikeren lovte velgerne bedre veier i valgkampen.
a) Skriv opp den analysen du mener er mest nærliggende.
b) Finnes det en annen forsvarlig analyse av ett av leddene? Skriv den ut i så fall, og navngi hva forskjellen skyldes.
c) Si hvilken analyse du legger til grunn videre, og hvorfor.
Å svare med ordklasse der oppgaven ber om funksjon. «Substantiv» er et sant svar på et annet spørsmål. Kontrollen tar to sekunder: kan svaret ditt endres uten at ordet endres? Kan det ikke det, har du svart om form.
Å kalle alt som ikke er subjekt eller objekt for adverbial, uten begrunnelse. Adverbialet er restkategorien, og nettopp derfor er det stedet det er lettest å gjemme seg. Er leddet tvilsomt, skal det stå én linje om hvorfor det ikke er noe av det andre.
Å oppgi funksjon uten å ha satt leddgrensen først. Da navngir du en jobb uten å ha sagt hvem som har den. Det gir analyser der antall funksjoner ikke stemmer med antall ledd.
Å lese predikativ som objekt etter kopulaverb. Etter «være», «bli», «virke» og «hete» kommer det aldri objekt. Sjekk verbtypen før du navngir leddet etter verbalet.
Å lete etter et objekt i en passiv setning. I passiv er objektet allerede blitt subjekt. Er setningen passiv, er det agensleddet du eventuelt skal navngi — og det er et adverbial.
En analyse på minstekravet setter riktige grenser og riktige funksjoner. En analyse klart over minstekravet gjør det samme og legger til to setninger: passivprøven kjørt på det leddet som kunne vært objekt eller adverbial, med setningen før og setningen etter skrevet ut, og en konklusjon på én linje.
Det andre grepet er å si fra om terminologien. Predikativ og adverbial trekkes ulikt i ulike framstillinger. Én setning om hvilken inndeling du følger, gjør at leseren vet hva du mener med ordene dine — og det er selve innholdet i kravet om at fagterminologien skal brukes riktig, som står i 6 av 6 veiledninger.
Og husk bokas første mantra: begrepet skal brukes, ikke omskrives. Skriv «leddet er subjektspredikativ», ikke «leddet sier noe om han som er nevnt først». Bremsen hører med: begrunnelsen er to setninger på det tvilsomme leddet, ikke to setninger på hvert ledd.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.