4.1 Overgangsritualer — van Gennep, Turner og liminalitet

Et ritual er en handling eller handlingsrekke som følger en fastlagt form, som gjentas, og som betyr noe utover det den rent praktisk utretter.

Tre kjennetegn å se etter: formen er gitt på forhånd og kan ikke improviseres fritt; handlingen er kollektiv eller i det minste utført for noen; og den gjør noe sosialt — den etablerer, bekrefter eller forandrer et forhold.

Hvorfor faget ikke begrenser ritualer til religion: rettssaker, disputaser, statsbesøk, minnestunder og bryllup i tinghuset følger alle en fastlagt form som gjør noe sosialt. Religiøse ritualer er en undergruppe, ikke hele kategorien.

Det avgjørende for analysen: spør alltid hva ritualet gjør, ikke bare hva det betyr. Et ritual som markerer en statusendring, gjør endringen offentlig og dermed virkelig — den er ikke lenger et privat anliggende.

Forskjellen fra overgangsritualer er verdt å ha klar, fordi den skiller to av de mest omtalte ritualtypene i faget. Overgangsritualet flytter noen fra én posisjon til en annen, og det skjer én gang. Kalenderritualet flytter ingen — det gjentas, og det bekrefter en orden i stedet for å endre en posisjon.

Hva de har til felles: begge har fastlagt form, begge er kollektive, og begge kan inneholde en periode der de vanlige reglene er opphevet.

Presisjonen som hindrer en vanlig bom: julefeiring og 17. mai er kalenderritualer, ikke overgangsritualer. Bruker du dem som eksempel på van Genneps tre faser, har du valgt feil materiale — og det er en enkel feil å unngå.

Et overgangsritual — på fransk rite de passage — er et ritual som fører et menneske fra én sosial posisjon til en annen.

Arnold van Gennep formulerte begrepet i Les rites de passage fra 1909, og hans funn var like enkelt som det var virkningsfullt: ritualer som markerer fødsel, pubertet, ekteskap, innvielse i et yrke eller et forbund, og død, har samme tredelte form i svært ulike samfunn.

De tre fasene, i rekkefølge:

(1) separasjon — personen skilles fra sin gamle posisjon

(2) liminalitet, terskelfasen — personen er mellom posisjoner

(3) reintegrasjon — personen føres inn i samfunnet igjen i sin nye posisjon

Det som må stå i ethvert svar: at fasene er tre, at de kommer i denne rekkefølgen, og at den midterste er den mest interessante. Å utelate én av dem er feil nummer 8 i registeret vårt: å overse begrepets distinksjoner.

En opplysning som er verdt et pluss, og som mange kandidater ikke har: van Gennep gjorde ikke feltarbeid. Les rites de passage fra 1909 er en sammenlignende syntese av andres materiale.

Hva det betyr for lesningen: funnet er ikke en beskrivelse av ett samfunn, men en påstand om en form som går igjen på tvers av samfunn. Det er komparasjon brukt som argument — nøyaktig det kap. 1.1 beskriver som fagets metode.

Kildekritikken som hører med: materialet han bygde på, var i stor grad samlet inn i kolonitiden av forskere, misjonærer og administratorer. Det setter grenser for hva det kan si noe om, og å nevne det er en markør for meget god.

Merk parallellen til Mauss fra kap. 2.1: også han syntetiserte andres etnografi uten selv å være i felt. To av fagets mest brukte begreper kommer altså fra skrivebordet — og det er nettopp derfor de reiser så godt mellom materialer.

Den første fasen: personen skilles fra sin gamle posisjon og fra det vanlige sosiale livet.

Slik ser det ut i praksis: man forlater hjemmet eller landsbyen, klippes eller barberes, får fjernet klær og smykker som hørte til den gamle posisjonen, tas ut av dagliglivet og plasseres et annet sted.

Hva fasen gjør sosialt: den gjør bruddet synlig og offentlig. Alle vet at personen ikke lenger er det hun var, og det er nettopp offentligheten som gjør endringen virkelig for andre enn den det gjelder.

Kjenn igjen formen i Norge i dag: å levere adgangskortet på siste arbeidsdag, å ta av seg ringen, å flytte ut av barndomshjemmet. Alle tre er separasjonshandlinger, og alle tre gjøres gjerne i andres påsyn.

Den andre og mest interessante fasen: personen er verken det hun var eller det hun skal bli. Ordet kommer av det latinske limen, terskel.

Kjennetegnene: de vanlige reglene er satt ut av kraft; personen kan være skjult, anonymisert, kledd likt med andre i samme fase, tiltalt med andre navn eller ikke tiltalt i det hele tatt; og hun kan utsettes for prøvelser, undervisning eller innvielse i hemmeligheter.

Den presisjonen som skiller et godt svar: liminalitet er ikke kaos. Det er en regulert oppheving av den vanlige ordenen — den er planlagt, den har en varighet, og den er omgitt av regler som ofte er strengere enn de vanlige, ikke løsere.

Koblingen som gir uttelling: dette er Mary Douglas' anomali i tid. Den liminale personen passer ikke inn i klassifikasjonen, og derfor er hun både farlig og hellig, omgitt av forbud og av respekt. Se kap. 1.2 og kap. 4.2.

Den tredje fasen: personen føres tilbake i samfunnet i sin nye posisjon, og det nye forholdet gjøres offentlig.

Slik ser det ut i praksis: nytt navn, nye klær, ny tiltale, retten til å delta i sammenhenger som før var stengt, plikter man nå har og ikke hadde. Ofte en fest, og ofte utveksling av gaver.

Hva fasen gjør sosialt: den gjør den nye posisjonen kjent og bindende for alle andre. Det er ikke nok at personen selv har endret seg — samfunnet må ha registrert det, ellers har ingen statusendring funnet sted.

Fellen som ligger tettest på: å utelate denne fasen fordi den virker minst dramatisk. Uten reintegrasjon er overgangen ikke fullført, og personen blir stående i det liminale — som er nettopp det utvidet liminalitet handler om.

De overgangene som markeres i så godt som alle samfunn: fødsel, overgangen til voksen, ekteskap og død.

Hvorfor akkurat disse fire: de endrer personens forhold til alle andre på én gang. En som gifter seg, får ikke bare en ektefelle — hele slektskapsnettverket rundt to grupper omordnes, slik du så i kap. 3.1.

Van Genneps poeng var formens likhet: de fire markeres på svært ulike måter, men med samme tredelte struktur.

Bruk observasjonen i drøftinger om universelt og partikulært: her har du den samme spenningen som i slektskapsstoffet. Overgangene som markeres, er nesten de samme overalt; markeringene er svært forskjellige. Formen går igjen, innholdet varierer.

Norsk knagg først: terskeltilstand. Ordet kommer av latin limen, terskel, og Victor Turner utviklet begrepet på grunnlag av feltarbeid blant Ndembu i det nordvestlige Zambia på 1950-tallet, publisert som The Ritual Process i 1969.

Hva som kjennetegner en liminalperson: hun har ingen rang, ingen eiendom, ingen kjennetegn som skiller henne fra andre i samme tilstand. Ofte er hun anonymisert, taus, kledd i det samme som de andre, eller symbolsk regnet som død.

Den presisjonen som skiller god fra minimumskrav: liminalitet er ikke kaos og ikke frihet. Den vanlige ordenen er opphevet, men på en regulert måte — og reglene som gjelder i terskelfasen, er ofte strengere enn de vanlige. Å beskrive liminalitet som «alt er tillatt» er feil nummer 6 i registeret vårt: en flat definisjon som ikke treffer forfatterens bruk.

Hvorfor begrepet er blitt så mye brukt: fordi tilstanden av å være mellom posisjoner kjennes igjen langt utenfor ritualene. Det er derfor det er kommet som langsvarsoppgave, og det er der drøftingen ligger.

Norsk knagg: fellesskap uten rang. Når de vanlige posisjonene er opphevet, står deltakerne igjen som mennesker uten titler, uten alder som teller, uten familiebakgrunn som gir fortrinn. Det som oppstår, er ifølge Turner et bånd som er sterkere og mer umiddelbart enn de vanlige sosiale relasjonene.

Dette er Turners egen utvidelse av van Gennep, ikke en del av det opprinnelige apparatet fra 1909. Skillet er den enkeltopplysningen som oftest bommes på i dette stoffet.

Forholdet mellom communitas og struktur er hele Turners analyse: samfunn består av struktur — rang, roller, posisjoner — og communitas er dens motsats. De to trenger hverandre. Uten struktur ville samfunnet ikke fungert; uten communitas ville strukturen mistet sin fornyelse og sin legitimitet.

Kjenn igjen fenomenet: vernepliktige i rekruttperioden, deltakere på en lang fottur, pasienter på samme avdeling, folk som satt fast på samme flyplass. Fellesskapet oppleves ekte og sterkt, og det oppløses som regel når posisjonene kommer tilbake.

Turners begrepspar: struktur er samfunnet ordnet i posisjoner, rang og roller. Antistruktur er de tilstandene der denne ordenen midlertidig er satt ut av kraft.

Det som gjør analysen interessant: antistrukturen er ikke et sammenbrudd. Den er innebygd i samfunnet, den er planlagt, og den har sin faste plass — i ritualer, i festperioder, i pilegrimsferder.

To lesninger av hva antistrukturen gjør, og begge er forsvarlige:

— Fornyende: ved å oppheve rangen midlertidig minner samfunnet seg selv på at menneskene under posisjonene er like. Det gir strukturen legitimitet den ellers ville manglet.

— Bevarende: ved å gi et regulert utløp for det som ellers kunne truet ordenen, virker antistrukturen som en sikkerhetsventil. Opprøret får sin faste dag i kalenderen og blir derfor ufarlig.

Bruk begge lesningene i en drøfting. At de er uforenlige i tone og forenlige i sak, er nettopp det som gjør spørsmålet drøftbart — og en kandidat som ser det, skriver en bedre tekst enn en som velger side uten grunn.

Etnograf, verk og tid: Victor Turner, feltarbeid på 1950-tallet, med The Ritual Process fra 1969 som den kjente teoretiske utviklingen.

Hva studien viste: at initiasjonsritualene har en terskelfase der den vanlige sosiale strukturen er opphevet — deltakerne fratas rang og kjennetegn, tas ut av landsbylivet og behandles som en gruppe uten innbyrdes forskjeller. I denne fasen oppstår en intens, likestilt fellesskapsfølelse mellom dem, som Turner kalte communitas.

Hva studien ikke viser: ikke at Turner oppdaget de tre fasene — de er van Genneps fra 1909. Turners bidrag er utdypingen av liminaliteten og begrepet communitas.

Temaer eksempelet kan belegge: overgangsritualer, liminalitet, communitas, struktur og antistruktur, aldersgrupper, symbolikk i ritualer.

I dag: Ndembu bor i det nordvestlige Zambia.

Det som ofte inngår: atskillelse fra dagliglivet over tid, undervisning i kunnskap som er forbeholdt de innviede, prøvelser, nytt navn, og en offentlig markering ved tilbakekomsten.

Hvorfor initiasjon er den formen Turner arbeidet mest med: den har den lengste og tydeligste liminalfasen. En vielse varer en time; en initiasjon kan vare uker eller måneder, og da blir terskeltilstanden noe man kan observere over tid.

Kjenn igjen formen andre steder: militær rekruttskole, novisiat i et kloster, lærlingtid i et håndverk, opptaksuker i studentforeninger. Alle har atskillelse, prøvelser, felles kunnskap og en markert tilbakekomst.

Turner brukte mye arbeid på symbolene i Ndembu-ritualene — trærne, fargene, væskene og gjenstandene som ble brukt — og på hva de gjorde.

Hovedfunnet: ett og samme symbol bærer flere betydninger samtidig. Et tre som gir hvit saft, kunne på én gang peke mot morsmelk, mot avstamningslinjen gjennom mor, og mot forholdet mellom kjønnene i samfunnet.

Hvorfor flertydigheten er poenget og ikke et problem: den lar symbolet knytte sammen det kroppslige og det sosiale i én og samme gjenstand. Deltakerne trenger ikke få forklart sammenhengen; de ser den.

Slik bruker du det i et svar: som argument for at ritualer ikke bare uttrykker en mening som allerede finnes, men frembringer sammenhenger mellom felter som ellers ville stått hver for seg. Det er også et av de klareste eksemplene på holismen i praksis.

Mange overgangsritualer inneholder prøvelser: faste, isolasjon, søvnmangel, arbeid, smerte eller inngrep i kroppen.

Hvordan faget behandler dette: i kontekst og uten sensasjon. Spørsmålet er ikke om praksisen virker fremmed utenfra, men hva den gjør i den sammenhengen den står i. Prøvelsen markerer at overgangen er alvorlig, den gjør den vanskelig å gå tilbake på, den binder dem som gjennomgår den sammen, og den etterlater ofte et kroppslig merke som gjør den nye statusen synlig for alltid.

Skillet du må holde fast: metodologisk relativisme er forskningsprinsippet om å forstå praksisen i sin egen sammenheng. Etisk relativisme er den langt mer omstridte påstanden om at alle praksiser er like moralsk forsvarlige. Faget forplikter seg på det første og ikke på det andre, og å forstå er ikke å slutte seg til. Se kap. 1.2.

Merk også at slike praksiser er omstridt innenfra. Flere av dem er gjenstand for strid, lovregulering og endring i de samfunnene de finnes i — og å fremstille et samfunn som enig med seg selv er både faglig upresist og en form for museumseffekt.

Et gjennomgående trekk ved liminalfasen: den som er i overgang, behandles ofte som død — og reintegrasjonen fremstilles som en fødsel.

Slik viser det seg: deltakerne kan males med jord eller aske, holdes skjult, tiltales ikke, regnes ikke med i husholdet, eller sies uttrykkelig å ikke finnes i perioden. Ved tilbakekomsten kan de opptre som om de ikke kan snakke eller gå, og læres opp på nytt.

Hvorfor formen er så utbredt: den løser et problem. Den gamle posisjonen må virkelig opphøre for at den nye skal kunne gjelde, og døden er det sterkeste bildet på et fullstendig opphør.

Bruk trekket som belegg: når du skal vise at liminalfasen er noe mer enn en pause, er dette det mest slående enkeltfunnet. Personen er ikke bare mellom to posisjoner — hun er, sosialt sett, ingen.

Hvorfor det er interessant: inversjonen er ikke opprør. Den er planlagt, tidsavgrenset og ofte ledet av dem som til vanlig har makten.

De to lesningene, igjen: inversjonen kan leses som en sikkerhetsventil som gjør ordenen mer holdbar ved å gi spenninger et regulert utløp — eller som en påminnelse om at ordenen er menneskeskapt og kunne vært annerledes.

Kjenn igjen formen: karneval, julebord der sjefen serverer, russetid, opptaksuker der nye studenter må gjøre latterlige ting. Merk at inversjonen alltid slutter, og at ordenen som regel er intakt etterpå.

Hva som gjør utvidelsen fristende: de fenomenene ligner. Personen er ute av én posisjon uten å ha kommet inn i en ny; hun er verken–eller; hun har ofte redusert rang og redusert handlingsrom; og hun deler tilstanden med andre i samme situasjon.

Hva som gjør utvidelsen problematisk: i det opprinnelige apparatet er liminaliteten avgrenset og planlagt, med en reintegrasjon som skal komme. Migranten som venter i årevis, har ingen tredje fase i sikte. Da er det ikke lenger en fase i et ritual — det er en varig tilstand, og ordet brukes i overført betydning.

Bruk skillet aktivt i et langsvar: spør alltid om det finnes en reintegrasjon i det tilfellet du beskriver. Om den ikke finnes, er det en forskjell som må drøftes og ikke skjules — og å påpeke den er det som skiller et godt svar fra et som bare anvender ordet.

Turner selv skilte etter hvert mellom det liminale og det liminoide.

Det liminale hører til obligatoriske ritualer i samfunn der alle gjennomgår de samme overgangene: initiasjonen kan ikke velges bort, den gjelder alle i et kull, og den fører til en ny posisjon.

Det liminoide hører til frivillige, fritidsbaserte terskelerfaringer i store, differensierte samfunn: festivaler, sport, teater, reiser. Man velger dem selv, de er ikke obligatoriske, og de fører sjelden til noen ny sosial posisjon.

Hvorfor skillet er verdt å kjenne: det er Turners eget svar på utvidelsesproblemet. Han så at begrepet ble brukt om noe annet enn det opprinnelige, og laget et nytt ord for det i stedet for å strekke det gamle.

Slik bruker du det i en drøfting: som argument for at utvidelsen kan gjøres presist, dersom man er villig til å skille mellom formene i stedet for å la ett ord dekke alt.

Det vanligste utvidede bruksområdet: mennesker som har forlatt ett samfunn uten å være innlemmet i et nytt — i asylmottak, i ventetid på oppholdstillatelse, i papirløs tilværelse.

Likhetene med den rituelle liminaliteten er slående: man er ute av én posisjon og ikke inne i en ny; rettigheter og handlingsrom er redusert; man er ofte fysisk plassert et sted utenfor det vanlige samfunnslivet; og det oppstår tette bånd mellom dem som er i samme situasjon.

Forskjellen som må sies: det finnes ingen garantert tredje fase. I ritualet er reintegrasjonen planlagt og kommer. I ventetiden kan den utebli i årevis, eller for alltid, og avgjørelsen ligger hos andre.

Den analytiske gevinsten ved likevel å bruke begrepet: det retter oppmerksomheten mot at tilstanden ikke bare er ubehagelig, men sosialt uklar — og at uklarheten i seg selv har virkninger, slik Douglas' anomalier alltid har.

Den analytiske kostnaden: man risikerer å beskrive en politisk skapt situasjon med et begrep som antyder at den er en naturlig fase på vei mot noe. Det er en reell innvending, og den hører hjemme i en drøfting.

Et annet vanlig utvidet bruksområde: ungdomstiden som en lang terskelfase mellom barn og voksen.

Hva som taler for: man er ikke lenger barn og ikke ennå voksen; rettigheter kommer stykkevis og ved ulike aldersgrenser; det finnes egne institusjoner, egne klesdrakter og egne fellesskap; og båndene innad i aldersgruppen er intense på en måte som ligner communitas.

Hva som taler mot: ungdomstiden er ikke opphevet orden, den er en egen orden med egne posisjoner, rangeringer og hierarkier. Det er nettopp det som skiller den fra terskelfasen i et ritual, der rangen mellom deltakerne er tatt bort.

Merk hva som er interessant her: i mange samfunn markeres overgangen til voksen med ett kraftig ritual som varer noen uker. I Norge i dag strekker den samme overgangen seg over et tiår, uten et entydig endepunkt. Den forskjellen er et godt utgangspunkt for en komparativ drøfting.

Turner utvidet selv communitas-begrepet til pilegrimsferder: reiser der deltakerne forlater hverdagen, legger fra seg rang og posisjon underveis, og møter fremmede som likemenn.

Hvorfor det passer: pilegrimsferden har alle tre fasene. Man drar hjemmefra (separasjon), er underveis blant fremmede uten den vanlige rangen (liminalitet), og kommer tilbake med en ny status i lokalsamfunnet (reintegrasjon).

Hvorfor det likevel er en utvidelse: deltakelsen er som regel frivillig, og den fører ikke nødvendigvis til noen ny sosial posisjon. Det er nettopp derfor Turner senere skilte mellom det liminale og det liminoide.

Bruk eksempelet som mellomtilfelle i en drøfting: pilegrimsferden ligger mellom det obligatoriske ritualet og den frivillige fritidserfaringen, og den viser at grensen mellom dem er gradvis snarere enn skarp.

Koblingen mellom Turner og Mary Douglas, og en av de mest gjenbrukbare i hele pensum.

Douglas' anomali er det som ikke lar seg plassere rent i en klassifikasjon, og som derfor oppfattes som urent, farlig eller hellig — ofte alt på én gang. Se kap. 1.2 og kap. 4.2.

Liminalpersonen er en anomali i tid. Hun tilhører verken den gamle eller den nye kategorien, og hun behandles nøyaktig slik Douglas' teori forutsier: hun er omgitt av forbud, hun kan være farlig for andre og andre for henne, og hun kan tillegges en form for hellighet.

Hvorfor koblingen er verdt så mye på eksamen: den setter to pensumtekster eksplisitt i forhold til hverandre og forklarer den ene med den andre. Det er akse 3, den vurderingsaksen som løfter fra god til meget god, og den koster to setninger.

Formuleringen du kan bruke: «Liminalpersonen er Douglas' anomali overført til tid — det som ikke passer inn i ordenen, og som derfor er både farlig og hellig.»

Det svaret som forklarer hvorfor overgangsritualer finnes i det hele tatt: en statusendring er sosial, og en sosial endring må være kjent for å gjelde.

Tenk gjennom hva som ville skjedd uten markeringen. Hvis to mennesker bestemmer seg for å være gift uten at noen andre vet det, er de ikke gift i sosial forstand: ingen forholder seg til dem som ektefeller, ingen forpliktelser oppstår mellom slektsgruppene, og ingen kan holdes ansvarlige.

Ritualet gjør tre ting samtidig: det gjør endringen offentlig, det gjør den vanskelig å reversere, og det binder tilskuerne — de har sett det, og kan ikke senere late som om de ikke visste.

Koblingen til kap. 2.1: dette er grunnen til at gaver og gjester hører til overgangsritualer nesten overalt. Vitnene er ikke pynt; de er selve mekanismen — slik gjestene i potlatchen var vitner til krav på titler.

Etnograf, verk og tid: E.E. Evans-Pritchard, The Nuer fra 1940, feltarbeid på 1930-tallet i det anglo-egyptiske Sudan, med kolonialadministrasjonens medvirkning.

Hva studien viste: at overgangen til voksen ble markert samlet for et kull, og at de som gjennomgikk den sammen, utgjorde en gruppe som beholdt sitt innbyrdes forhold gjennom livet og sto i et bestemt forhold til dem som kom før og etter.

Hvorfor eksempelet er nyttig her: det viser at overgangsritualet ikke bare flytter én person. Det skaper en gruppe — og gruppen blir en varig del av samfunnets organisering, slik du så i kap. 3.3.

Hva det ikke viser: ikke at alder var den viktigste organiseringsaksen. Avstamningen bar den politiske organiseringen.

I dag: Sør-Sudan har vært preget av borgerkrig og fordriving siden 2013.

Norske overganger som lar seg analysere med van Genneps apparat: konfirmasjon, russetid, sesjon og førstegangstjeneste, bryllup, disputas, pensjonering, gravferd.

Det som gjør dem lærerike: separasjonen og liminaliteten er ofte tydelige, mens reintegrasjonen er svak. Russetiden har en markert start og en intens mellomfase, men ingen klar seremoni som gir en ny og allment anerkjent status etterpå.

Hvorfor det er slik: i store, differensierte samfunn er det ingen felles offentlighet som kan registrere endringen. En disputas gjør deg til doktor for fagfellene dine; naboene merker ingenting.

Slik bruker du observasjonen: som et komparativt poeng, ikke som en klage. Der overgangen til voksen markeres samlet for et kull i noen samfunn, strekker den seg over et tiår i Norge og har ikke noe entydig endepunkt. Det er en reell forskjell, og den er verdt et avsnitt i et langsvar.

Husk regelen: slike eksempler er pedagogiske innganger. På eksamen kreves pensumetnografi med folk, sted, forsker og funn — hverdagseksempelet kan komme i tillegg, aldri i stedet.

De tre fasene er ikke bare noe å gjengi. De er et verktøy du kan legge på nesten hvilket som helst materiale, og de gir tre konkrete spørsmål.

(1) Hva skiller personen fra det gamle? Let etter handlinger som fjerner noe: klær, navn, hår, tilgang, tilhørighet.

(2) Hva holder henne i mellomrommet? Let etter regler som bare gjelder i perioden, etter anonymisering, etter fellesskap med andre i samme situasjon.

(3) Hva gjør endringen offentlig? Let etter vitner, seremoni, nytt navn, nye rettigheter, en fest.

Hvorfor verktøyet er så nyttig på eksamen: det gir deg en ferdig disposisjon i et kortsvar som ber om anvendelse — og det avslører raskt når et materiale ikke passer, som når den tredje fasen mangler helt. Å oppdage det er et funn, ikke en feil.

Overgangsritualer er nesten alltid omgitt av gaver og gjester, og begge deler har en funksjon utover det festlige.

Gjestene er vitner. De har sett endringen, og de kan ikke senere late som om de ikke visste. Det er dette som gjør statusendringen bindende for andre enn den det gjelder.

Gavene skaper forpliktelser begge veier, og de knytter partene til hverandre over tid — nøyaktig slik Marcel Mauss beskriver i kap. 2.1. Konfirmasjonsgaven, brudegaven i kveg blant Nuer og godset som deles ut i en potlatch, gjør alle det samme.

Koblingen som er verdt et pluss: potlatchen er nettopp et overgangsritual sett fra gaveteoriens side. Gjestene mottok gaver som betaling for å bevitne et krav på en tittel — altså er de tre pliktene og reintegrasjonsfasen to beskrivelser av samme handling.

Bruk den koblingen i langsvar: den setter to pensumtekster fra ulike deler av pensum i forhold til hverandre, og det er den vurderingsaksen som løfter fra god til meget god.