1.1 Hva er sosialantropologi? Holisme og det komparative blikket

Thomas Hylland Eriksen definerer i Små steder, store spørsmål faget som det sammenlignende studiet av sosialt liv og sosiale prosesser.

Tre ord i definisjonen bærer vekt, og et godt kortsvar peker på alle tre.

Sammenlignende: faget beskriver ikke bare enkeltsamfunn, det setter dem opp mot hverandre for å finne både variasjon og fellestrekk.

Sosialt liv: studieobjektet er relasjonene mellom mennesker — ikke individet alene og ikke kulturen som en tekst, men det som skjer mellom folk.

Prosesser: samfunn er ikke stillestående strukturer, men noe som blir til og endres gjennom det menneskene gjør.

Metoden hører med i definisjonen for å gjøre den fullstendig: kunnskapen bygges gjennom langvarig feltarbeid med deltagende observasjon. Det er dette som skiller faget fra nabofagene like mye som gjenstanden gjør det.

Holismen er ikke bare en observasjon om at «alt henger sammen». Den er et metodisk krav med to konkrete konsekvenser. For det første kan du ikke studere ett felt isolert: skal du forstå et bytte, må du samtidig forstå slektskapet og moralen som ligger i det. For det andre må feltarbeidet være langt nok til at du får se sammenhengene, ikke bare det ene feltet du kom for.

Det er her de fleste kortsvar taper poeng. En definisjon som stopper ved «man ser samfunnet som en helhet» er sann, men gir sensor ingenting å måle. Si hvilke deler som henger sammen, og vis det på en konkret etnografi.

Holisme er den vanligste løftende setningen i hele faget: «dette er holismen i praksis» er en setning du vil bruke i mange svar.

Begrepet er tatt med i selve fagdefinisjonen, og det har en polemisk brodd. Eldre samfunnsvitenskap beskrev gjerne samfunn som strukturer, som kart over posisjoner. Å legge vekt på prosess er å si at kartet blir til av at folk går.

For eksamen betyr dette to ting. Ett: når du beskriver et samfunn, skriv om hva folk gjorde, ikke bare hvordan systemet var innrettet. To: når du beskriver endring, er du allerede innenfor fagets egen forståelse av hva det studerer — endring er ikke et avvik fra normaltilstanden.

Folk i det som i dag er Sør-Sudan. E.E. Evans-Pritchard gjorde feltarbeid der på 1930-tallet og publiserte The Nuer i 1940.

Hva studien viste: patrilineær avstamning og segmentær organisering, altså en politisk orden uten sentralstat, der grupper slo seg sammen og splittet seg etter hvilket slektskapsnivå en konflikt lå på. Kveg fungerte som et gjennomgripende idiom som bandt økonomi, slektskap og ritual sammen.

Hva studien ikke viser: ikke at samfunnet var kaotisk eller lovløst. Ordenen var kraftig, den var bare ikke sentralisert.

Temaer eksempelet kan belegge: holisme, samfunn uten sentralstat og politisk antropologi (kap. 7.1), avstamning og slektskap (kap. 3.1), og komparasjon.

I dag: Sør-Sudan har vært preget av borgerkrig og fordriving siden 2013.

Organisasjonsformen Evans-Pritchard beskrev blant Nuer: samfunnet er bygget av grupper som ligger inne i hverandre som eskene i et sett, definert av avstamning.

Mekanismen er at gruppene fusjonerer og splittes etter konfliktens nivå. To brødre som strides, står mot hverandre; oppstår en konflikt med en fjernere slektsgren, står de samme to sammen mot den; kommer en trussel utenfra hele avstamningsgruppen, samler den seg.

Dette gir en politisk orden uten stat, uten stående hær og uten domstoler — balansen mellom gruppene er selve ordensmekanismen.

Presisjonen som teller på eksamen: segmentær organisering er ikke fravær av politikk. Det er politikk organisert gjennom slektskap i stedet for gjennom institusjoner, og dermed også et av fagets beste argumenter for holismen.

Evans-Pritchards egen analytiske kategori for samfunn der orden opprettholdes uten sentraliserte myndigheter. På norsk brukes også statsløse samfunn.

Bruk denne betegnelsen, ikke de eldre og nedvurderende ordene faget selv brukte før. Kategorien er analytisk og nøytral: den sier hvordan makten er organisert, ikke hvor «langt» samfunnet har kommet.

Feilen sensor ser etter: å oversette dette til «anarki» eller «lovløshet». Poenget er det motsatte — at ordenen var virksom og forutsigbar uten et sentrum.

Begrepet er kjernestoff i politisk antropologi og behandles videre i kap. 7.1.

Et idiom er her et felles språk som ulike sider av livet uttrykkes gjennom. Blant Nuer på 1930-tallet var kveg et slikt gjennomgripende idiom.

Kveg var levebrød, brudegave i ekteskapsinngåelser, offerdyr i religiøse handlinger, og målestokk i oppgjør etter drap og konflikt. Mennesker hadde navn etter okser, og slektskapsforhold kunne uttrykkes i kvegoverføringer.

Hvorfor dette er det beste enkelteksempelet på holisme i hele pensum: det er ikke fire systemer som påvirker hverandre, men ett sett handlinger sett fra fire kanter. Ingen abstrakt definisjon av holisme forklarer poenget like effektivt som denne ene opplysningen.

Sammenligningen har to funksjoner som er verdt å skille. Den fremmedgjørende: ved å se hvordan andre gjør det, blir ens eget synlig som ett alternativ blant flere. Den generaliserende: ved å se hva som varierer og hva som ikke gjør det, kan man si noe om mennesker generelt — for eksempel at alle samfunn organiserer slektskap, men at innholdet varierer.

Komparasjon er også en eksamenssjanger i seg selv, kalt KOMP i denne boka: «sammenlign X og Y». Da kreves det to til fire uttalte sammenligningsakser, med begge ledd behandlet på hver akse. Sjangeren behandles i kap. 9.3.

Tittelen på grunnboka er også dens program: antropologien arbeider på mikronivå — i en landsby, en bedrift, et nabolag, en gruppe — for å si noe om makrospørsmål som globalisering, ulikhet, stat og klima.

Broen mellom nivåene er det som må forklares, og det finnes to måter å bygge den på. Den svake er å hevde at det lille stedet er representativt for det store. Den sterke er å vise en mekanisme: hvordan en global prosess arter seg og virker der den treffer bakken.

Alpa Shahs arbeid er et eksempel på det andre. Sju netter med én geriljagruppe i India er ikke et statistisk utvalg av noe som helst, men marsjen viser hvordan staten, ressursutvinning og en opprørsbevegelse griper inn i hverandre i praksis.

På eksamen: når du blir bedt om å drøfte antropologiens relevans, er dette svaret. Ikke at små steder er typiske, men at de er steder der store prosesser lar seg se i arbeid.

Sammenligning er farlig på to motsatte måter, og Eriksen advarer mot begge. Å kunne dem er et sikkert pluss i en drøftingsoppgave.

Å overdrive likheten innad. Å behandle «nordmenn», «Adivasi» eller «muslimer» som om alle innenfor kategorien gjør og mener det samme. Da forsvinner konflikt, klasse, kjønn og uenighet — og man har laget seg en enhet som ikke finnes.

Å overdrive ulikheten mellom. Å fremstille et annet samfunn som så annerledes at det blir uforståelig eller kuriøst. Da mister man fellestrekkene som gjorde sammenligningen mulig i utgangspunktet, og man ender med en samling merkverdigheter i stedet for et argument.

De to fellene henger sammen: begge gjør grensen mellom grupper skarpere enn den er. Motgiften er den samme i begge tilfeller — konkret etnografi, med navngitte mennesker, steder og situasjoner.

Mauss' begrep for handlinger som i én og samme handling er økonomi, slektskap, religion, politikk og moral på én gang. Gaven er hans hovedeksempel.

Begrepet er holismen gjort til analytisk verktøy. Der holisme er et prinsipp om hvordan man må studere samfunn, er «totale sosiale fenomen» en påstand om hva slags ting man finner når man gjør det.

Hvorfor det er verdt å kunne allerede nå: dette er den løftende setningen i uendelig mange kortsvar. «Det samme poenget gjør Mauss til begrep når han kaller gaven et totalt sosialt fenomen» kobler ditt svar til en annen pensumtekst, og det er akkurat det sensorveiledningene kaller en markør for meget god.

Begrepet behandles i full bredde i kap. 2.1.

Et seremonielt byttesystem i Massim-området rundt Trobriandøyene i Papua Ny-Guinea, beskrevet av Bronisław Malinowski på grunnlag av feltarbeid på 1910-tallet, og brukt av Mauss som materiale i Gaven.

Hva studien viste: halskjeder og armbånd sirkulerte mellom øyene i faste retninger, gjennom langvarige partnerskap. Gjenstandene hadde ingen bruksverdi og skulle gis videre. Det byttet skapte, var prestisje og varige relasjoner.

Distinksjonen som alltid testes: ved siden av kula fantes gimwali, den prosaiske prutthandelen om mat og bruksting. Å oppføre seg som i gimwali under en kula-utveksling var en fornærmelse. De to var altså ikke to grader av det samme, men to ulike slags handlinger med hvert sitt regelsett.

Temaer eksempelet kan belegge: gavebytte og resiprositet, gave mot marked, holisme, komparasjon, og feltarbeidets historie.

I dag: kula-nettverket eksisterer fortsatt i Milne Bay-provinsen.

Blant Nuer var et emisk utsagn at et bestemt oppgjør krevde et bestemt antall kveg fordi det var slik forholdet mellom slektsgruppene ble gjenopprettet. Det er beskrivelsen innenfra.

Å ta det emiske perspektivet på alvor er en forutsetning for metodologisk kulturrelativisme (kap. 1.2) — men det er ikke det samme som å være enig. Å gjengi hvordan noen forstår sin egen verden, forplikter deg ikke til noe.

Feilen sensor ser etter: å bruke «emisk» som synonym for «subjektiv» eller «uvitenskapelig». Det emiske materialet er data, ikke en svakhet ved dataene.

«Segmentær organisering» er et etisk begrep. Ingen blant Nuer sa at samfunnet deres var segmentært — det er Evans-Pritchards analytiske grep, laget for å kunne sammenligne med andre samfunn.

Advarsel om ordet: «etisk» har her ingenting med moral å gjøre. Termen kommer fra et skille mellom fonemisk og fonetisk i språkvitenskapen, og betyr omtrent «utenfra, i sammenlignbare kategorier». Si dette i svaret ditt — det tar én setning og viser presisjon.

Hvorfor begge trengs: uten det emiske forstår du ikke hva folk gjør. Uten det etiske kan du ikke sammenligne. Den beste etnografien beveger seg mellom dem, og kap. 1.4 viser hvordan feltarbeidet gjør nettopp det.

Ordet brukes om to ting, og det er nyttig å holde dem fra hverandre.

Etnografi som materiale: den detaljerte beskrivelsen av et konkret sosialt liv, samlet gjennom feltarbeid.

Etnografi som tekst: det ferdige verket der beskrivelsen legges frem, gjerne en monografi — The Nuer, Nightmarch, Becoming Salmon.

Skillet mot etnologi og mot ren teori er poenget: etnografien er det empiriske grunnlaget, og sammenligningen mellom etnografier er det som gjør faget til et sammenlignende fag.

På eksamen betyr «etnografisk forankring» at du bruker etnografi i begge betydninger: du navngir verket, og du gjengir hva materialet i det faktisk viste.

Deltagende observasjon er det som gjøres der, og navnet må tas bokstavelig — det er to ledd som må skje samtidig. Forskeren deltar i det sosiale livet, og hun observerer det. Å bare observere gir en tilskuers kunnskap; å bare delta gir en deltagers kunnskap uten analyse.

Grunnen til at metoden passer holismen: fordi du er til stede over tid og i mange sammenhenger, ser du sammenhengene mellom felt du ikke kom for å studere. Det var slik Evans-Pritchard oppdaget hva kveg gjorde i alle deler av livet.

Metoden får sitt eget kapittel i kap. 1.4, der også dens vansker behandles.

Faget har to hovedtradisjoner med hver sin tyngdepunktforskjell, og navnet på emnet ditt kommer fra den ene.

Britisk sosialantropologi, med Malinowski og Evans-Pritchard som sentrale skikkelser, la vekten på sosial organisasjon: hvordan grupper, slektskap og politiske forhold er bygget opp og holdes ved like.

Amerikansk kulturantropologi, med Boas som grunnlegger og senere Geertz som en toneangivende stemme, la vekten på kultur som meningssystem: hvordan mennesker fortolker verden, og hvordan disse fortolkningene kan leses.

I dag er skillet langt mindre skarpt, og norsk sosialantropologi bruker begge tilfangene — Eriksens grunnbok gjør det åpenlyst. Men det er verdt å kunne: det forklarer hvorfor Geertz' kulturbegrep (kap. 1.2) tilhører en litt annen tradisjon enn Evans-Pritchards strukturanalyse, og en setning om det er ren faghistorisk uttelling.

De varige mønstrene av relasjoner mellom sosiale posisjoner i et samfunn — slektskapsgrupper, aldersgrupper, politiske enheter — og hvordan de forholder seg til hverandre.

For Evans-Pritchard var samfunnets struktur ikke noe man kunne se direkte, men noe man kunne slutte seg til fra hvordan mennesker handlet: det var i mønsteret av allianser og konflikter at avstamningssystemet trådte frem.

Spenningen som er verdt å kjenne til, og som er godt drøftingsstoff: legger man vekten på struktur, får man frem varighet og orden, men står i fare for å beskrive samfunn som mer stillestående enn de er. Legger man vekten på prosess, som Eriksens fagdefinisjon gjør, får man frem endring og handling, men kan miste av syne det som faktisk holder seg. De fleste gode analyser bruker begge deler.

Sosialantropologien ble til innenfor en tenkemåte den senere har forlatt: en evolusjonistisk trapp der samfunn ble rangert fra «primitive» til «siviliserte», med Europa øverst.

Spor av dette finnes i bokas egne klassikere. Émile Durkheims verk fra 1912 heter Religionens elementære former og bygger på det evolusjonistiske premisset om at australske urfolks religion representerte et tidligere stadium. Margaret Meads boktittel fra 1935 bærer på samme vis ordet «primitive», som var datidens fagspråk innenfor denne nå forlatte rammen. Materialet Mauss, van Gennep og Durkheim bygde på, ble i stor grad samlet inn i kolonitiden, av misjonærer og administratorer.

Hvorfor dette skal med, kort og faktuelt. Det er faghistorisk presisjon: du viser at du vet hvilken ramme klassikerne ble skrevet i, uten å avvise dem og uten å unnskylde dem. Og det er den beste beskyttelsen mot å arve språket deres. Denne boka bruker ikke nedvurderende betegnelser om mennesker. Ord som «primitiv» forekommer her kun der verktitler gjengis korrekt, eller der faghistorien omtales kritisk, som i dette avsnittet — aldri som bokas egen beskrivelse av noen.

Emnets monografi fra og med 2023 er *Alpa Shah, Nightmarch fra 2018. Sjekk hvilken monografi som står på pensumlista ditt semester — den byttes mellom kull, og Paige Wests arbeid fra Papua Ny-Guinea var monografi til og med 2022.

Hva studien viste: Shah fulgte en maoistisk geriljabevegelse i India på en sju netters marsj gjennom Jharkhand, i områder der Adivasi — folkegruppene som selv bruker denne betegnelsen, og som indisk lovgivning kategoriserer som Scheduled Tribes* — er sterkt marginalisert. Hun viste både statens frarøvelse av land og ressurser, og bevegelsens egne motsetninger: et lederskap i stor grad rekruttert fra høyere kaster, ulikhet mellom kjønnene, og rekrutter med langt mer sammensatte motiver enn ideologien tilsa.

Hvorfor den hører hjemme i et kapittel om holisme: ett feltarbeid rommer her økonomi, politikk, slektskap, kjønn og religion samtidig. Det er derfor sensorveiledningene ber kandidatene bruke monografien tverrgående, ikke bare på politikkoppgaver.

I dag: Adivasi utgjør rundt hundre millioner mennesker i India, med pågående konflikter om land, gruvedrift og rettigheter. Monografien behandles i kap. 8.1.