1.3 Individ og samfunn — status og rolle

Tre presiseringer skiller den presise definisjonen fra den flate:

Status er ikke prestisje. I dagligtalen betyr «status» anseelse og rang. I faget betyr det posisjon. Mor, nabo, pasient, kunde og lærling er alle statuser, uten at de dermed er rangert i forhold til hverandre.

Status er sosialt definert. Den finnes fordi andre mennesker behandler den som virkelig, ikke fordi den ligger i personen. En status uten et samfunn som anerkjenner den, er ingen status.

*Status kommer med plikter og rettigheter. Begge deler hører med. En pasient har rett til behandling og plikt til å følge opp; en far har rett til å bli hørt i visse spørsmål og plikt til å forsørge.

Dette er det begrepet flest kandidater definerer flatt, og flate definisjoner som ikke treffer forfatterens bruk er feil nummer 6* i registeret.

Skillet er enkelt å huske slik: statusen er posisjonen, rollen er det du gjør med den. To personer kan ha samme status og likevel spille rollen ulikt — to lærere har samme status, men underviser forskjellig, og begge oppfattes som lærere.

Rollen forhandles. Den er ikke et manus som følges, men et sett forventninger som møter det den enkelte gjør. Nettopp derfor er rollebegrepet fagets kobling mellom struktur og handling: statusen er det som ligger fast, rollen er der endringen skjer.

Feilen sensor ser etter: å utelate rollebegrepet helt, eller å bruke status og rolle som synonymer. Det er feil nummer 8 — å overse begrepets distinksjoner, og det gjør et svar som kunne blitt god, til et svar på minimumskrav.

Presiseringen som er verdt en egen plass, fordi den er den vanligste enkeltfeilen i dette stoffet.

I dagligtale betyr «status» hvor høyt opp man er: statussymboler, statusjag, høy og lav status. I sosialantropologien betyr det hvilken posisjon man innehar i et sosialt system.

Testen du kan bruke: kan begrepet gjelde et forhold uten rangering? I fagets betydning ja — «nabo» og «kunde» er fullgode statuser. I dagligtalens betydning nei.

Grepet i et kortsvar: skriv én setning som avgrenser mot dagligtalen. «Status betyr her en posisjon, ikke et mål på anseelse.» Den koster deg fem sekunder og viser sensor at du ikke er i ferd med å gå i den fella.

Alle statusene én person innehar samtidig. Et menneske er aldri bare én ting: samme person kan være datter, søster, student, deltidsansatt, nabo og lagkamerat på én gang.

Begrepet gjør to ting for analysen. Det ene: det viser at et menneske ikke lar seg redusere til én posisjon — å beskrive noen bare som «en Adivasi-kvinne» eller «en pasient» er å skjære vekk resten av det som forklarer hva hun gjør. Det andre: det åpner for at statusene i settet kan komme i konflikt, som er neste begrep.

På eksamen er statussettet det som gjør status/rolle-stoffet analytisk nyttig i stedet for bare oppramsende. Det er broen fra definisjon til drøfting.

Alle rollerelasjonene som følger med én status. En lærers status innebærer én rolle overfor elever, en annen overfor foreldre, en tredje overfor rektor og en fjerde overfor kolleger.

Skillet mot statussett er verdt å ha klart: statussettet er alle posisjonene én person har, rollesettet er alle relasjonene som følger av én enkelt posisjon.

Hvorfor det er nyttig: det forklarer hvorfor en status kan oppleves som krevende selv når man bare har én. Læreren er ikke i konflikt med seg selv fordi hun også er mor, men fordi elevene, foreldrene og rektor forventer ulike ting av henne i samme egenskap.

Når forventningene knyttet til to statuser i samme statussett, eller til to relasjoner i samme rollesett, ikke lar seg innfri samtidig.

Eksempel fra statussettet: en person som er både leder og nær venn av en ansatt, står i to sett forventninger som trekker i hver sin retning når den ansatte gjør en feil.

Eksempel fra rollesettet: en lærer som skal både støtte en elev og vurdere ham rettferdig.

Hvorfor begrepet er analytisk og ikke bare beskrivende: rollekonflikter er ikke individuelle problemer, men systematiske. De oppstår der et samfunn har bygget inn motstridende forventninger, og de sier derfor noe om samfunnet, ikke om personen. Det er dette som gjør dem til data.

Shahs materiale gir et skarpt eksempel: en geriljaleder som samtidig skal representere en bevegelse som lover å oppheve kastehierarkiet, og som selv bærer en høy kasteposisjon inn i den, står i en rollekonflikt som er skapt av samfunnsstrukturen og ikke av ham.

En status som tildeles uavhengig av personens egen innsats: kaste, alder, kjønn, slektstilhørighet, fødested.

Den presiseringen som løfter et svar: tilskrevne statuser er sosialt tildelte, ikke naturgitte. At du ikke kan velge dem bort, betyr ikke at naturen har bestemt dem. De er skapt av mennesker, de varierer mellom samfunn, og de kan endres — om enn tregt.

Alder er det klareste eksempelet. At et menneske er femten år gammelt, er en biologisk kjensgjerning. Hva det innebærer av plikter og rettigheter — om personen er barn, ungdom, gift, myndig eller arbeidstager — er sosialt bestemt og varierer sterkt.

Å blande de to er feil nummer 9 — å naturalisere det sosiale, og det er en av feilene sensorveiledningene nevner eksplisitt. Den rammer særlig kjønn og slektskap, som behandles i kap. 3.1 og kap. 3.2.

En status som oppnås gjennom personens egne handlinger: yrke, utdanning, verv, ekteskap, medlemskap.

Presiseringen som mangler i de fleste svar: at en status er ervervet, betyr ikke at den er åpen for alle. Muligheten til å erverve seg en posisjon er selv ulikt fordelt, og fordelingen følger ofte tilskrevne statuser. Hvem som kan bli lege, henger sammen med hvem som kunne ta høyere utdanning, som igjen henger sammen med familiebakgrunn og økonomi.

Det er derfor de to typene ikke er to atskilte skuffer, men to prinsipper som virker på hverandre. En besvarelse som får frem akkurat dette, er på vei mot meget god.

Etnograf og verk: Alpa Shah, Nightmarch (2018).

Hva studien viste, om status: at kastetilhørighet, en tilskrevet status, fortsatte å strukturere en bevegelse som lovet å oppheve den — lederskapet var i stor grad rekruttert fra høyere kaster, Adivasi utgjorde fotfolket. Samtidig var posisjonen som leder i bevegelsen ervervet, oppnådd gjennom år og handlinger.

Hva den ikke viser: ikke at bevegelsen uten videre kjemper Adivasienes sak. Shah viser både statens frarøvelse og bevegelsens egne motsetninger, inkludert kjønnsulikhet og sammensatte motiver blant rekruttene.

Temaer den kan belegge: tilskrevet og ervervet status, kaste og differensiering (kap. 3.3), makt og motstand (kap. 7.1), feltarbeid (kap. 1.4).

I dag: rundt hundre millioner mennesker, med pågående konflikter om land, gruvedrift og rettigheter.

Eksempelet som gjør det ervervede konkret: å bli leder i geriljabevegelsen Shah fulgte, var noe man ble — gjennom år i organisasjonen, gjennom handlinger, og gjennom tillit opparbeidet over tid.

Hvorfor eksempelet er så nyttig i et kortsvar: det ligger i samme materiale som det tilskrevne eksempelet. Du slipper å hente to etnografier fra to steder, og du kan i stedet bruke tiden på å vise hvordan de to prinsippene griper inn i hverandre.

Og det gir deg drøftingen gratis: at lederposisjonene i praksis fulgte kastelinjer, viser at adgangen til å erverve seg noe selv var ulikt fordelt. Ervervet status er ikke det samme som åpen status.

Prosessen der et menneske lærer å innta og utøve statusene og rollene et samfunn stiller til rådighet.

Sosialisering er ikke bare barneoppdragelse. Den fortsetter hele livet, hver gang en person går inn i en ny posisjon — som ny ansatt, ny forelder, ny nabo i en ny bygd.

Hvorfor begrepet hører hjemme her: det er svaret på hvordan tilskrevne statuser blir virkelige. Ingen fødes med kunnskap om hva det innebærer å være eldste sønn eller å tilhøre en bestemt gruppe. Innholdet læres, og det er nettopp derfor det kan endres — og derfor det ikke er naturgitt.

Bruk begrepet som brolegging når du skal si hvorfor status og rolle ikke er individuelle egenskaper: de finnes fordi de læres, og de læres fordi andre behandler dem som virkelige.

At det er situasjonen som avgjør hvilken av statusene i statussettet som aktiveres.

Du er datter i foreldrenes stue, student i lesesalen og ansatt på jobb — samme person, samme statussett, ulik status i forgrunnen. Ingen av dem forsvinner, men bare én er den relevante om gangen.

Hvorfor dette er analytisk viktig: det forklarer hvordan samfunn kan romme mennesker med svært ulike posisjoner uten at alt kolliderer hele tiden. Konflikt oppstår først når to statuser aktiveres samtidig — som når læreren møter sin egen sønn som elev.

Grepet i en drøfting: situasjonell status er det som gjør status/rolle-apparatet til noe mer enn en katalog. Det lar deg spørre når en posisjon virker, ikke bare at den finnes.

Samfunnets innretning for å flytte mennesker mellom statuser: en rituell prosess som markerer og fullbyrder skiftet.

Arnold van Gennep formulerte i 1909 den formen som er blitt fagets standardmodell, i Les rites de passage. Han fant at fødsel, pubertet, ekteskap og død i svært ulike samfunn følger den samme tredelte formen:

(1) separasjon — personen løsrives fra sin gamle status
(2) liminalitet, altså terskelfasen — personen er verken det hun var eller det hun skal bli
(3) reintegrasjon — personen tas opp igjen i samfunnet med ny status

Presisjonen som teller: de tre fasene er van Genneps, ikke Turners. Van Gennep gjorde selv ikke feltarbeid — arbeidet er en sammenlignende syntese av andres materiale. Å tilskrive Turner de tre fasene er en av de vanligste feilene i pensum.

Hvorfor begrepet hører hjemme i et statuskapittel: overgangsritualer er nettopp det som gjør et statusskifte virkelig. Full behandling i kap. 4.1.

Etnograf, verk og tid: Victor Turner, feltarbeid på 1950-tallet, The Ritual Process (1969).

Hva studien viste: i initiasjonsritualene ble deltagerne tatt ut av den vanlige sosiale ordenen, holdt i en terskelfase der de vanlige forskjellene mellom dem var opphevet, og deretter ført tilbake med ny status. Turner kalte terskeltilstanden liminalitet, og det intense, likestilte fellesskapet mellom dem som var i den, communitas.

Hva den ikke viser: communitas er Turners egen utvidelse av van Gennep, ikke van Genneps begrep — og de tre fasene er van Genneps, ikke Turners.

Hvorfor eksempelet er nyttig i et statussvar: det viser at tilskrevne statuser som alder og livsfase ikke bare er, men gjøres — og at samfunnet har egne innretninger for å gjøre dem.

I dag: Ndembu bor i nordvestlige Zambia. Full behandling i kap. 4.1.

Nuer-materialet fra kap. 1.1, brukt på status: der det ikke finnes en stat som tildeler formelle posisjoner, er statusene desto tydeligere forankret i slektskap.

Hva materialet viser om status: hvilken avstamningsgruppe en person tilhørte, og hvilken plass hun hadde i den, avgjorde plikter og rettigheter — hvem hun kunne gifte seg med, hvem hun skyldte kveg, og hvem hun sto sammen med i en konflikt. Dette er tilskrevet status i sin reneste form.

Poenget som løfter et svar: eksempelet viser at status ikke forutsetter formelle institusjoner. Posisjoner med plikter og rettigheter finnes fordi mennesker behandler dem som virkelige, ikke fordi en myndighet har registrert dem.

Presisjonen: Evans-Pritchard viste orden uten sentralstat, ikke anarki. Ordenen var virksom, den var bare ikke sentralisert.

Margaret Mead sammenlignet på 1930-tallet materiale fra flere samfunn i New Guinea og fra Samoa, og argumenterte for at det som regnes som mannlig og kvinnelig temperament, varierer på tvers av samfunn og altså ikke følger av biologi alene.

To presisjoner som hører med, og som begge gir uttelling. Den første: Mead beviste ikke at kjønn er sosialt — hun argumenterte for det, og argumentet er sterkere enn slagordet. Den andre: Samoa-materialet har vært omstridt siden Derek Freemans kritikk, og å si det i én setning er et pluss, ikke en svekkelse av svaret ditt. Merk også at boktittelen fra 1935 bruker ordet «primitive», som var datidens fagspråk innenfor en evolusjonistisk ramme faget senere har forlatt.

Full behandling i kap. 3.2.

De normene andre knytter til en status: hva man mener en person i denne posisjonen bør og ikke bør gjøre.

Forventningene er ikke den enkeltes egne. De finnes i omgivelsene, de er ofte uuttalte, og de merkes tydeligst når de brytes — det er først når en lege snakker som en nabo, eller en nabo som en lege, at forventningene blir synlige.

To ting gjør begrepet analytisk nyttig. Det ene: forventninger kan være motstridende, og da har man en rollekonflikt. Det andre: de kan være uenige seg imellom — ulike grupper kan forvente ulike ting av samme status, og hvem sine forventninger som vinner, er et maktspørsmål.

På eksamen: rolleforventninger er det leddet som gjør rollebegrepet til noe mer enn «måten man oppfører seg på». Rollen er et møte mellom hva personen gjør og hva omgivelsene krever.

Alder er det klareste eksempelet på at tilskrevet ikke betyr naturgitt, og derfor det mest brukbare i et kortsvar.

Det biologiske faktum: et menneske har levd et bestemt antall år. Det kan ingen forhandle om.

Det sosiale innholdet: hva de årene innebærer av plikter og rettigheter — om personen regnes som barn, ungdom, voksen, gift, myndig, arbeidsfør eller gammel — er sosialt bestemt, og det varierer sterkt mellom samfunn og over tid.

Mange samfunn organiserer alder i formelle aldersgrupper som en person går inn i sammen med jevnaldrende, og forflytningen mellom dem markeres rituelt. Turners Ndembu-materiale er pensumeksempelet: initiasjonen tok deltagerne ut av én livsfase og førte dem inn i en annen.

Setningen som gir uttelling: «Alderen er biologisk, aldersstatusen er sosial — og det er den sosiale som gir plikter og rettigheter.»

Et system av sosiale posisjoner i Sør-Asia som tildeles ved fødsel og er hierarkisk ordnet, med konsekvenser for yrke, ekteskap og omgang.

Hvorfor det er fagets standardeksempel på tilskrevet status: posisjonen kan ikke oppnås eller forlates gjennom egen innsats. Den er tildelt, den følger personen, og den virker fordi andre behandler den som virkelig.

Presiseringen som må med: kaste er sosialt tildelt, ikke naturgitt. Å behandle den som en biologisk kategori er feil nummer 9 — å naturalisere det sosiale. Diskriminering på grunnlag av kaste er forbudt i indisk lov, og systemet er både omstridt og i endring — samtidig som Shahs materiale viser at det fortsatte å strukturere praksis også i en bevegelse som lovet å oppheve det.

En presisjon om kategoriene: Adivasi regnes i indisk lovgivning som Scheduled Tribes, en annen offisiell kategori enn Scheduled Castes. Begge er statens kategorier og ikke folkegruppenes egne, og å bruke dem uten den rammen er upresist.

Muligheten for å skifte status, og hvordan denne muligheten selv er ulikt fordelt.

Et samfunn kan beskrives etter hvor mye av statusfordelingen som er tilskrevet og hvor mye som er ervervet — men beskrivelsen blir lett for enkel. Ingen samfunn er rent det ene, og de to virker alltid sammen.

Drøftingsaksen som følger av dette, og som er godt langsvarsstoff: er skillet tilskrevet og ervervet skarpt? Argumentet for at det er det, er at det peker på en reell forskjell i hvordan posisjoner tildeles. Argumentet mot er at adgangen til ervervede posisjoner selv fordeles etter tilskrevne — slik Shahs materiale viser konkret.

Landingen som fungerer: skillet er analytisk skarpt og empirisk gradert. Det er nyttig fordi det lar oss spørre hvor mye av en fordeling som er tildelt og hvor mye som er oppnådd — ikke fordi virkeligheten kommer i to rene bokser.