3.1 Slektskap — avstamning, allianse og det sosiale

Tre ting ligger i definisjonen, og alle tre er verdt å si i et kortsvar.

Det er sosialt ordnet. Hvem som teller som slekt, hvor langt slektskapet strekker seg, og hva det forplikter til, avgjøres av samfunnet — ikke av biologien alene.

Det gir posisjoner. Å være datter, morbror eller svigersønn er en status med plikter og rettigheter, i den forstand kap. 1.3 bruker ordet.

Det bygger grupper. I mange samfunn er slektskap den viktigste måten varige grupper skapes på — grupper som eier jord sammen, hevner drap sammen og gifter seg ut av.

Hvorfor faget bruker så mye plass på dette: i samfunn uten stat er slektskapet også politikk, økonomi og religion. Å studere slektskap er da å studere samfunnet.

Norsk knagg først: arvet gruppetilhørighet. Du fødes inn i en slektslinje, og den avgjør hvem du eier jord sammen med, hvem du skal hjelpe i konflikt, og hvem du ikke kan gifte deg med.

Avstamning er det ene av to organiseringsprinsipper i slektskapet. Det andre er allianse. Å blande dem er den vanligste begrepsfeilen i dette stoffet.

Formene: avstamning kan regnes gjennom fars linje (patrilineær), gjennom mors linje (matrilineær), eller gjennom begge (kognatisk).

Etnografisk anker: Evans-Pritchards materiale om Nuer i det som i dag er Sør-Sudan, fra feltarbeid på 1930-tallet. Der var patrilineær avstamning selve ryggraden i den politiske organiseringen.

Norsk knagg: båndet som skapes ved giftermål. Der avstamning binder deg til dem du kommer fra, binder alliansen din gruppe til en annen gruppe.

Det avgjørende poenget: i mange samfunn er ekteskap ikke først og fremst et forhold mellom to personer, men en avtale mellom to grupper. Overføringer av gods følger med, forpliktelser oppstår begge veier, og forholdet varer også når enkeltpersonene faller fra.

Etnografisk anker: blant Nuer fulgte kveg fra brudgommens slekt til brudens ved ekteskapsinngåelse. Overføringen etablerte ekteskapet, fordelte forpliktelser mellom gruppene og avgjorde hvilken avstamningsgruppe barna tilhørte.

Distinksjonen sensor ser etter: avstamning svarer på «hvem hører jeg til?», allianse på «hvem er vi knyttet til?». Et kortsvar som bare har det ene, er på feil nummer 8: å overse begrepets distinksjoner.

Etnografisk anker: Nuer, slik E.E. Evans-Pritchard beskrev dem i The Nuer fra 1940, på grunnlag av feltarbeid på 1930-tallet i det som i dag er Sør-Sudan. Gruppene som eide beitemarker sammen og som sto sammen i konflikt, var definert av patrilineær avstamning.

Merk hva som ikke følger: patrilineær avstamning er ikke det samme som at menn bestemmer alt. Det er en regel for gruppetilhørighet, ikke en fullstendig beskrivelse av maktforhold. Mange patrilineære samfunn har betydelig kvinnelig innflytelse på andre områder.

I dag: Nuer bor i Sør-Sudan, et land sterkt preget av borgerkrig og fordriving siden 2013.

Den enkeltfeilen som gir trekk hver gang: matrilineær betyr ikke at kvinner styrer. Det er en regel for gruppetilhørighet og arv, ikke en beskrivelse av hvem som har makt. I mange matrilineære samfunn er det morens bror — ikke faren og ikke moren — som har den viktigste autoritetsrollen overfor barna.

Ordet for kvinnestyre er et annet, og det er omstridt om slike samfunn har eksistert i den formen ordet antyder. Å blande de to er feil nummer 8, og den er lett å unngå: si hva regelen gjelder — tilhørighet og arv — og ikke mer.

Hvorfor distinksjonen er så nyttig: den viser at slektskapsregler er regler, ikke uttrykk for hvem som er sterkest. Og det peker rett mot fagets hovedpoeng om at slektskap er sosialt ordnet.

Kognatisk avstamning regner gjennom begge linjer. Da er du like mye i slekt med farsfamilien som med morsfamilien, og slektskapet danner ikke skarpt avgrensede grupper, men et nettverk rundt hver enkelt person.

Norge er kognatisk, og det er verdt å legge merke til hva det gjør: du har ingen «slekt» som er en avgrenset gruppe med felles eiendom og felles ansvar. Alle har sitt eget, litt ulike nettverk.

Hvorfor unilineære systemer gir grupper og kognatiske ikke gjør det: en unilineær regel deler befolkningen i klart atskilte enheter med entydige medlemmer. Da kan gruppen eie noe, kreve noe og handle samlet. Et kognatisk nettverk kan ikke det, fordi ingen to personer har helt samme slekt.

En avstamningsgruppe er en gruppe mennesker som regner seg som etterkommere av samme forfar eller formor, og som handler sammen som en enhet.

Slike grupper kan eie jord og buskap i fellesskap, ha ansvar for hverandres gjeld og konflikter, dele religiøse forpliktelser, og utgjøre den enheten som gifter seg ut av — man søker ektefelle utenfor sin egen gruppe.

Etnografisk anker: blant Nuer lå avstamningsgruppene inne i hverandre som eskene i et sett, og de fusjonerte og splittet seg etter hvilket nivå en konflikt lå på. Det er den segmentære organiseringen fra kap. 1.1.

Presisjonen som teller: gruppen er ikke en biologisk enhet. Den er en sosial enhet som bruker et avstamningsspråk. Hvem som faktisk nedstammer fra hvem, kan være uklart eller omskrevet — det som betyr noe, er hvem gruppen regner med.

Etnograf, verk og tid: E.E. Evans-Pritchard, The Nuer fra 1940, feltarbeid på 1930-tallet i det anglo-egyptiske Sudan, i kjølvannet av britiske straffeekspedisjoner og med kolonialadministrasjonens medvirkning.

Hva studien viste: patrilineær avstamning og segmentær organisering ga en politisk orden uten sentralstat, der grupper fusjonerte og splittet seg etter hvilket slektskapsnivå en konflikt lå på. Kveg var gjennomgripende: levebrød, brudegave ved ekteskap, offerdyr og oppgjørsmiddel etter drap.

Hva studien ikke viser: ikke at samfunnet var kaotisk eller levde i «anarki». Ordenen var virksom, den var bare ikke sentralisert.

Temaer eksempelet kan belegge: avstamning og allianse, patrilineære systemer, slektskap som politikk, holisme, samfunn uten sentralstat (kap. 7.1), gavebytte (kap. 2.1).

I dag: Sør-Sudan har vært preget av borgerkrig og fordriving siden 2013.

Hva overføringen gjorde: den etablerte ekteskapet, fordelte forpliktelser mellom to slektsgrupper, og avgjorde hvilken avstamningsgruppe barna skulle tilhøre.

Feilen som må unngås for enhver pris: å beskrive dette som kjøp av en kvinne. Det er å legge en markedsmodell over et gavebytte, og det bommer på hva overføringen gjør. Et kjøp avslutter et forhold; brudegaven åpner et, mellom to grupper, og forpliktelsene løper begge veier i lang tid etterpå.

Koblingen som løfter et svar: her er Mauss' analyse i arbeid. Brudegaven er et totalt sosialt fenomen — økonomi, slektskap, religion og politikk i én handling — og de tre pliktene er alle synlige. Se kap. 2.1.

I mange samfunn er ekteskapet først og fremst en forbindelse mellom grupper, og bare sekundært et forhold mellom to personer.

Konsekvensene er konkrete. Valget av ektefelle angår flere enn de to. Gods følger med, begge veier eller én vei. Forpliktelsene fortsetter selv om en av ektefellene dør, og enken kan bli forventet å gifte seg innenfor samme gruppe. Barna plasseres i et bestemt slektskapssystem av selve avtalen.

Den analytiske gevinsten: dette gjør ekteskap til politikk. Å knytte allianser gjennom giftermål er en av de eldste og mest utbredte måtene grupper sikrer fred, tilgang til land og innflytelse på.

Merk hvordan du skal skrive om arrangerte ekteskap: i kontekst og uten sensasjon. Praksisen gir mening som en gruppeavtale når man ser hva alliansen gjør — og det å forstå den forplikter ikke til å mene at den er riktig. Det er nettopp skillet mellom metodologisk og etisk kulturrelativisme fra kap. 1.2.

To regler for hvem man kan gifte seg med. Eksogami er kravet om å gifte seg utenfor en bestemt gruppe; endogami er kravet om å gifte seg innenfor en.

De utelukker ikke hverandre, og de virker som regel samtidig på ulike nivåer. Man kan være pålagt å gifte seg utenfor sin egen avstamningsgruppe, men innenfor sin egen kaste, religion eller landsby.

Hvorfor eksogami er så virksomt sosialt: kravet om å gifte seg ut tvinger grupper til å knytte forbindelser til hverandre. Det er alliansen satt i system, og en av de eldste måtene samfunn sikrer fred og samarbeid mellom enheter på.

Hvorfor endogami er så virksomt politisk: kravet om å gifte seg inn holder ressurser, rang og tilhørighet innenfor gruppen. Det er en av mekanismene som opprettholder kastesystemer og andre former for rangert differensiering, se kap. 3.3.

Slektskapsposisjoner — datter, morbror, svigersønn — er statuser i den forstand kap. 1.3 bruker ordet: sosialt definerte posisjoner med plikter og rettigheter.

De fleste av dem er tilskrevne: du fødes inn i dem, uavhengig av innsats. Det er en av grunnene til at slektskap er så kraftfullt som organiseringsprinsipp — posisjonene er der før du gjør noe, og de kan ikke forhandles bort.

Men noen slektskapsstatuser er ervervede. Svigerforeldre får du ved å gifte deg, og fadder eller gudforelder blir man utnevnt til. Og relatedness og kinning viser at også de tilskrevne må vedlikeholdes for å bestå.

Bruk koblingen i et kortsvar: den viser at du kan sette to deler av pensum sammen, og den koster én setning. «Slektskapsposisjoner er tilskrevne statuser — de følger av fødsel og ikke av innsats — men de må likevel gjøres for å bestå.»

Alle kjente samfunn har forbud mot seksuelle forbindelser mellom bestemte kategorier av slektninger. Men hvilke slektninger som omfattes, varierer sterkt.

I noen systemer er en fetter på farssiden forbudt mens en fetter på morssiden er den foretrukne ektefellen. I andre er alle som regnes til samme avstamningsgruppe forbudt, uansett hvor fjernt slektskapet er i genetisk forstand. I Norge har grensen flyttet seg flere ganger de siste hundre årene.

Hvorfor dette er det beste enkelteksempelet på «universelt og partikulært»: selve forbudet er universelt, innholdet er lokalt. Det viser at slektskap ikke kan være rent biologisk — for om det var det, ville grensene falt likt overalt.

Bruk eksempelet i påstandsdrøftingen om at slektskap er både universelt og partikulært. Det er kort, det er presist, og det gjør begge halvdelene av påstanden på én gang.

Fagets hovedpåstand om slektskap: slektskap er en sosial ordning som bruker biologiske forhold som råstoff, men som verken følger av dem eller er begrenset til dem.

Fire observasjoner som til sammen gjør påstanden tvingende:

— Hvilke slektninger som omfattes av incestforbudet, varierer sterkt, selv om selve forbudet finnes overalt.

— Adopterte barn er slekt i full forstand, i de fleste samfunn.

— I mange systemer brukes samme ord om far og farsbrødre, og forpliktelsene overfor dem er like.

— Hvem som teller som «nær» familie i Norge i dag, har endret seg raskt de siste femti årene, uten at biologien har endret seg.

Presisjonen som skiller et godt svar fra et slagord: påstanden er ikke at biologi er irrelevant. Den er at skillet mellom det biologiske og det sosiale ikke lar seg trekke rent, fordi biologiske forhold alltid tolkes gjennom sosiale kategorier.

Feilen dette er en vaksine mot er feil nummer 9, å naturalisere det sosiale — å behandle slektskap som en biologisk kjensgjerning samfunn bare pynter på.

Norsk knagg først: beslektethet som blir til. Begrepet ble utviklet på grunnlag av feltarbeid på Langkawi i Malaysia, publisert som The Heat of the Hearth i 1997.

Hva studien viste: på Langkawi ble slektskap forstått som noe som vokste. Mennesker som spiste sammen fra samme ildsted over tid, ble gradvis mer beslektet — også når de ikke var det ved fødselen. Fostersøsken og innflyttere kunne bli slekt gjennom å dele hverdagen.

Presisjonen som er avgjørende: Carsten viste ikke at slektskap er uten forbindelse til biologi. Hun viste at skillet mellom det biologiske og det sosiale ikke lar seg trekke rent — i den lokale forståelsen var mat og blod ikke to atskilte ting, men noe som gikk over i hverandre.

Hvorfor begrepet er så brukbart: det fungerer like godt på norske forhold. Stefamilier, fosterhjem og nære venner som blir «som familie», er relatedness i arbeid.

Etnograf, verk og tid: Janet Carsten, The Heat of the Hearth fra 1997, basert på feltarbeid på 1980-tallet.

Hva studien viste: at slektskap ble skapt gjennom delt substans og felles hverdag — mat tilberedt ved samme ildsted, felles bosted over tid. Mennesker ble gradvis mer beslektet ved å leve sammen, og skillet mellom «biologisk» og «sosialt» slektskap ga ikke mening i lokal forståelse.

Hva studien ikke viser: ikke at biologi er irrelevant, og ikke at hvem som helst kunne bli slekt med hvem som helst når som helst. Prosessen tok tid og fulgte sine egne regler.

Temaer eksempelet kan belegge: slektskap som sosialt, relatedness, kritikk av det biologiske slektskapsbegrepet, husholdet, mat og materialitet.

I dag: Langkawi er i dag et betydelig turistmål, med de endringene i arbeid og bosetting som følger av det.

Hvorfor begrepet er nyttig: det gir deg et språk for slektskapsforestillinger som ikke passer inn i «biologisk» eller «sosialt». I mange samfunn regnes mat som substans på linje med blod, og den som spiser av samme gryte over tid, deler substans i bokstavelig forstand.

Etnografisk anker: Carstens materiale fra Langkawi, der maten tilberedt ved ildstedet gjorde folk beslektede.

Kjenn igjen mekanismen hos oss: at man «deler blod» med sine slektninger, er også en forestilling om substans — og den er ikke mer biologisk korrekt enn den malaysiske. Genetisk deler du ikke blod med noen; du deler DNA, og det gjør du også med fjerne fremmede.

Norsk knagg: å gjøre til slekt. Begrepet ble utviklet i studien av transnasjonal adopsjon til Norge, publisert som The Kinning of Foreigners i 2006.

Hva studien viste: at slektskap ikke oppstår av seg selv ved en juridisk beslutning, men gjøres — gjennom navngiving, gjennom å skrive barnet inn i familiens fortelling, gjennom feiringer, gjennom å finne likheter, og gjennom hverdagens gjentatte handlinger. Foreldre arbeider aktivt med å gjøre barnet til sitt.

Hvorfor begrepet er så virksomt på eksamen: det gjør slektskap til et verb. Det er ikke noe man har, det er noe man gjør — og da blir spørsmålet «er dette ekte slektskap?» feil stilt. Alt slektskap må gjøres, også det såkalt biologiske.

Bruk det sammen med relatedness: Carsten viser at slektskap vokser gjennom felles liv, Howell viser at det også kan gjøres målrettet og bevisst. De to peker samme vei fra hver sin kant.

Etnograf, verk og tid: Signe Howell, The Kinning of Foreigners fra 2006, basert på feltarbeid i Norge fra 1990-tallet.

Hva studien viste: at slektskap skapes gjennom arbeid. Adoptivforeldre gjør barnet til slekt gjennom navngiving, gjennom å innlemme det i familiens historie og fotoalbum, gjennom ritualer og feiringer, og gjennom å lete etter og fremheve likheter. Samtidig må barnets opprinnelse håndteres — den forsvinner ikke, men gis en bestemt plass.

Hva studien ikke viser: ikke at adoptivslektskap er en etterligning av «ekte» slektskap. Poenget er det motsatte: alt slektskap må gjøres, og adopsjonen gjør synlig et arbeid som ellers er usynlig fordi det tas for gitt.

Temaer eksempelet kan belegge: slektskap som sosialt, kinning, slektskap i Norge i dag, kultur og tilhørighet, familieformer.

I dag: antallet utenlandsadopsjoner til Norge har falt kraftig siden 2000-tallet, og praksisen er blitt gjenstand for offentlig gransking og debatt.

Slektskapsord er ikke bare navn på personer — de er et klassifikasjonssystem som forteller hvordan man skal forholde seg til hvem.

I mange systemer brukes samme term om far og om farens brødre, og forpliktelsene overfor dem er de samme. I andre skilles det skarpt mellom mors og fars søsken, der den ene siden er potensielle ektefeller og den andre er forbudte.

Hva dette forteller: terminologien kartlegger sosiale forpliktelser, ikke genetisk avstand. To personer som står i nøyaktig samme biologiske forhold til deg, kan ha helt ulike navn og helt ulike roller.

Norsk eksempel til sammenligning: norsk skiller ikke mellom mors bror og fars bror — begge er «onkel» — mens mange språk har egne ord fordi de to har helt ulike roller. At vi ikke skiller, er heller ikke nøytralt: det speiler et kognatisk system der de to sidene i prinsippet er likestilte.

Påstanden som kommer som påstandsdrøfting: slektskap finnes overalt, men formes helt ulikt — det er universelt i sin eksistens og partikulært i sitt innhold.

Hva som er universelt: alle kjente samfunn har kategorier for hvem som er beslektet, forpliktelser som følger av dem, og forbud mot seksuelle forbindelser mellom bestemte slektninger.

Hva som varierer: hvem som regnes som slekt, hvordan gruppetilhørighet arves, hva slektskapet forplikter til, hvilke slektninger som er forbudt som ektefeller, og hva slektskap i det hele tatt lages av — blod, mat, bosted, lov, arbeid.

Den skjerpingen som løfter en drøfting: de to halvdelene lar seg ikke rent skille. Det universelle kan bare beskrives så abstrakt at det nesten ikke sier noe («alle samfunn har slektskap»), og så snart man sier noe presist, er man i det partikulære. Det er en reell spenning i faget, og å peke på den er verdt mer enn å bekrefte påstanden.

Slektskapsrelasjoner som krysser artsgrensen: forhold mellom mennesker og dyr som bærer forpliktelser, følelser og gjensidighet av samme slag som slektskapsbånd.

Etnograf og verk: Radhika Govindrajan, Animal Intimacies fra 2018, basert på feltarbeid i Kumaon-Himalaya i Uttarakhand i Nord-India.

Hva studien viste: at geita som ofres i en religiøs handling, samtidig er et familiemedlem — oppdratt, kjent ved navn, sørget over. Det er ikke en motsetning som må forklares bort. Det er nærheten mellom dyret og familien som gjør ofringen virksom.

Hvorfor dette er så nyttig i langsvar: det binder sammen slektskap, økonomi og religion i ett eksempel, og det er samtidig en bro til miljø- og naturtemaene i kap. 6.1.

Skriv om praksisen i kontekst og uten sensasjon. Ofring gir mening i den sammenhengen den står i, og å forstå den forplikter ikke til å mene noe om den. Studien viser dessuten at praksisen er omstridt også lokalt.

I dag: området er preget av arbeidsmigrasjon, endringer i jordbruket og konflikter om skog og dyreliv.

Alpa Shahs materiale i Nightmarch fra 2018 viser slektskap innvevd i kaste, land og politisk konflikt blant Adivasi i Jharkhand og nabodelstater i India.

Hva som gjør eksempelet nyttig her: det viser at slektskap ikke bare organiserer familier, men også fordeler posisjoner i et større hierarki. Hvem du er født inn i, avgjør hvem du kan gifte deg med, hvilket arbeid som er tilgjengelig, hvilken tilgang du har til land, og hvordan staten møter deg.

Koblingen til kjønn: Shah viser at kjønnsulikheten besto også innenfor en bevegelse som sa den kjempet mot ulikhet. Slektskap, kjønn og politisk organisering henger sammen, og det er nettopp derfor kap. 3.2 og kap. 3.3 hører til samme del av boka.

Hva Shah ikke sier: ikke at geriljaen uten videre kjemper Adivasienes sak. Hun viser både statens frarøvelse og bevegelsens egne motsetninger. Monografien behandles i kap. 8.1.

I dag: Adivasi utgjør rundt hundre millioner mennesker i India, med pågående konflikter om land, gruvedrift og rettigheter. «Scheduled Tribes» er statens egen kategori, ikke folkegruppenes.

Hvorfor faget skiller hushold fra familie: de faller ofte ikke sammen. Et hushold kan romme mennesker som ikke er i slekt, og slektninger kan bo i ulike hushold og likevel ha sterke forpliktelser overfor hverandre. Arbeidsmigranter er husholdsmedlemmer som ikke er til stede.

Hvorfor begrepet er sentralt i nyere slektskapsforskning: det er i husholdet slektskapet gjøres i praksis. Carstens ildsted på Langkawi er nettopp et hushold, og det er der delingen av mat over tid skaper beslektethet.

Bruk skillet aktivt: når en oppgave spør om familie, er det ofte mer presist å spørre hvem som deler hushold, hvem som deler avstamning, og hvem som deler forpliktelser — og å vise at de tre ikke er samme mengde mennesker.

Slektskapsformer som gjør det klassiske apparatet utilstrekkelig, og som derfor er blitt et hovedfelt i faget: adopsjon, stefamilier, fosterhjem, familier dannet med donerte kjønnsceller, og familier der to foreldre er av samme kjønn.

Hva de har til felles analytisk: de tvinger frem spørsmålet om hva slektskap lages av. Er det avstamning, lov, omsorg over tid, intensjon, eller delt hverdag? I praksis er svaret som regel flere av delene samtidig, i ulike blandinger.

Etnografisk anker: Howells materiale om transnasjonal adopsjon til Norge, der slektskapet gjøres gjennom navngiving, familiefortellinger og hverdagsritualer.

Hvorfor dette hører til pensum og ikke bare til samtiden: de nye formene viser at det arbeidet som skaper slektskap, alltid har vært der. Det var bare usynlig så lenge alle tok resultatet for gitt.

I slektskapsstoffet ser det slik ut: «familie er jo biologi», «det er naturlig at barn hører til hos sine biologiske foreldre», «alle samfunn har jo kjernefamilien».

Hvorfor det er en faglig feil og ikke bare en politisk uenighet: det er empirisk galt. Kjernefamilien er ikke universell, hvem som regnes som nær slekt varierer sterkt, og adopterte barn er slekt i full forstand i de fleste samfunn.

Feilen har nummer i registeret vårt — det er feil nummer 9 — og den er fagets kjernefeil, fordi hele faget bygger på at det sosiale er sosialt. Den rammer slektskap og kjønn særlig hardt, og den er lett å begå fordi den er selvsagt inntil noen sier den høyt.

Motgiften er alltid den samme: vis variasjonen. Ett godt etnografisk eksempel som gjør det motsatte av det «naturlige», er nok.